Bloggen er på Facebook!

Bloggen har nå fått egen facebookside. Det er foreløpig et prøveprosjekt, får se hvordan det går. Foruten å reklamere for egne bloggposter, har jeg tenkt å dele linker til stoff som kan være av interesse. Så får vi se om siden på facebook kan inspirere meg til å blogge litt mer, det går jo litt tregt. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje på denne siden, eller hvor lang levealder den får, det får tiden vise.  

Jeg er ikke veldig aktiv på facebook, jeg har ikke noe voldsomt behov for å fortelle andre at jeg hva jeg har hatt til middag, om jeg har vasket gulvet eller vært ute og gått en tur. Det jeg har gjort mest er å legge ut bilder, av natur eller annet som kan være fint å se på. Noe som betyr at jeg ikke legger ut bilder av meg selv. Selfiestang står ikke på min ønskeliste, for å si det sånn.

Uansett, får se hva som skjer. Det er jo litt letter å legge ut ting fort og gærent på facebook enn det er på selve bloggen. Men jeg håper å få skrevet noen skikkelige bloggposter også i nærmeste framtid. 

Tankesurr om datatrøbbel og trøblete arbeidsliv

Det er sen lørdag kveld, eller natt, det har vært en slitsom lørdag. Det er lenge siden jeg har hatt dataproblemer av betydning, men på torsdag bestemte min vanligvis så stødige og trofaste Dell seg for å begynne å fuske. Enda verre ble det på fredag, da døde den mer eller mindre. Det er mulig mine forsøk på å gjenopprette den fungerte som aktiv dødshjelp. Jeg er ikke flink med sånt, men dog ikke verre enn at jeg greide å banke et slags liv i den igjen sent på fredag kveld. Da den gjenoppsto fra de døde var den riktignok tilbake til Windows 8, et operativsystem jeg hatet dypt og inderlig den tiden jeg måtte holde ut med det, men det sto allikevel til et slags liv. Lørdag morgen startet med å få elendigheta tilbake til tieren, det gikk greit, hvis man ser bort fra at antivirusprogrammet hadde stukket av underveis. Da var det noen minutters panikk, fordi det var blitt installert da den var inne til service i butikken jeg kjøpte den, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tak i det igjen. Helt til det plutselig skjedde noe som ikke skjer alt for ofte, det oppsto en noenlunde fornuftig tanke i hodet mitt, de måtte nødvendigvis ha brukt min epostadresse da de opprettet kontoen, følgelig burde det være mulig å få orden på det. Det var ikke verre enn å logge seg inn med adressen og merke av for at jeg hadde glemt passordet. Så da kunne jeg installere antivirusprogrammet mens jeg gremmet meg over min trege hjernefunksjon, jeg bedrev med andre ord en form for multitasking. Men uansett anstrengelsene og at det nå står til et slags liv, det er den jeg bruker nå, så må den nok ha litt hjelp fra flinkere folk enn meg hvis den skal fungere tilfredsstillende.

Jeg var sur og lei på fredagskvelden, men det slo meg at dette tross alt er luksusproblemer, jeg har en velfungerende laptop og en serviceavtale i butikken jeg kjøpte pc-en. Problemet er ikke verre enn at jeg ta den med dit og la kyndige folk få gå over den mens jeg kan sitte i sofaen med laptopen. Og heldigvis, jeg har ikke kjøpt den hos Expert. De har, som sikkert mange har fått med seg, fått en del oppmerksomhet fordi de har sagt opp tariffavtalen for sine ansatte. Jeg så Dagsnytt atten på onsdag, der satt det en sleip fyr fra Expert og sa at man måtte da stole på sin arbeidsgiver. Ja, det må man jo, det har jo jeg erfaring med at man trygt kan gjøre. Det minnet meg på en episode da jeg jobbet for Adecco. Jeg ble ringt opp en morgen om en jobb det hastet veldig med og som var et godt stykke unna. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne ta taxi, så skulle de betale det. Det var bare det at det samme hadde blitt sagt en gang før, for ikke så lenge siden, og da hadde jeg aldri sett noe til taxipengene. Så jeg var nødt til å si nei, fordi det har var snakk om såpass lang reise at taxi ville ha kostet omtrent det samme som jeg hadde fått i dagslønn, Adecco betalte jo mikrolønninger. Jeg kunne med andre ord sitte igjen med omtrent null i utbytte, det hadde jeg ikke lyst til. Men stoler du ikke på meg da, sa fyren jeg snakket med. Det var samme fyr som hadde forklart meg hvordan jeg skulle få igjen taxipengene forrige gang, dem jeg aldri hadde sett noe til, så jeg var nødt til å si at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Problemet var selvfølgelig at det var slikt som gjorde at Adecco ikke så lett ga folk nye oppdrag, om man var flink i jobben sin betydde lite. Jeg vet at folk ga gode tilbakemeldinger på meg da jeg jobbet for Adecco, men det at jeg tok igjen med dem gjorde at det til slutt ikke ble så mange nye oppdrag. Jeg var ikke flink nok til å stå med lua i hånda og finne meg i alt snusket deres. Fyren fra Expert minnet meg uhyggelig om sleipingen jeg snakket med på telefonen den gangen, min erfaring er at den sorten kan man overhode ikke stole på.

Jeg kom også til å tenke på det med å være organisert. Jeg har skrevet om min erfaring med å ringe til LO en gang før, men det kan godt gjentas. For mange år siden overveide jeg å organisere meg, nå er det vel strengt tatt ingen god ide når man jobber for vikarbyråer. Da de neppe liker at man er organisert og de har jo den muligheten at de kan la være å gi deg oppdrag, de kan bare skylde på at de ikke har noen passende jobber. Men jeg hadde likevel tenkt på det, da jeg var forferdelig lei av all uhederligheten jeg opplevde i arbeidslivet. Så etter å ha hatt den heftigste jobben jeg noen gang har hatt, der man måtte jobbe, ikke bare for to, men minst for tre hele dagen, der det ikke bare manglet pauser, men tid til å stoppe opp og trekke pusten, tok jeg en telefon til LO. Da hadde jeg dagen før ringt til Arbeidstilsynet, fordi jeg mente arbeidstempoet på stedet måtte være langt over det som var lovlig, folk ble drevet som slaver og var utslitte og fortvilte. Hos Arbeidstilsynet ville de ikke høre på meg, jeg ble avbrutt før jeg fikk snakket ferdig og ble pepret med at dette var lov, det var lov, det var lov, ferdig snakka. Da jeg ringte LO, ble jeg satt over til Handel og Kontor, der jeg nok en gang ble avbrutt og ble pepret med at det var lov, det var lov, det var lov. Eneste forskjellen var at han jeg snakket med hos Handel og Kontor var enda mer aggressiv enn han hos Arbeidstilsynet, han var faktisk skikkelig sinna. Dette er mange år siden, men hvis de fremdeles møter folk på den måten er det ikke rart det ikke er så mange som er organisert. Selv om jeg har skrevet om dette for flere år siden, synes jeg det er så ille at det må være lov å gjenta det. Her var det snakk om en jobb hvor folk klagde over at de var så slitne at de ble kvalme, en annen vikar hadde kommet over en av de fast ansatte som satt sammenkrøllet i en krok og omtrent gråt fordi hun hadde så vondt i beina, og dette mente man var lovlig.

De fleste som jobbet på denne kantina var innvandrere, de kalte det selv for slaveri. Jeg har tenkt på dette når jeg i senere tid når jeg har sett at debatten om innvandring og flyktningkrise har gått vel varm. Kanskje noen av rikssynserne som er ute med høy sigarføring i debatten kunne ta seg tid til å snakke med dem som serverer dem mat og vasker kontorene deres, spørre litt om hvordan de har det. Det har etter hvert blitt slik at de fleste som har slike jobber har innvandrerbakgrunn og jobbene blir stadig hardere. Det er ikke sikkert de hadde turt å si noe, da det ikke alltid er lurt å uttale seg når man sliter i slike jobber, det forventes jo at man skal være lojal overfor arbeidsgiveren sin, som definitivt ikke er lojal tilbake. Men det burde være mulig å legge merke til at folk ikke har pauser, at de er fortvilte, bryr man seg litt om sine medmennesker så tror jeg det skulle være mulig å se at de har tøffere forhold enn de burde ha. At de ikke bryr seg om oss som er norske har vi fått med oss, det gir ingen godhetspoeng å bry seg om norske arbeidsfolk. Det kan se ut til at de heller ikke bryr seg så plagsomt mye om dem som kommer hit fra andre kanter av verden heller, når de først er her i landet og har endt opp i jobber for brutale arbeidsgivere, med mikrolønn og null pauser i løpet av dagen.

Og nå ble jeg så engasjert at jeg har slått hardt i tastaturet, men pc-en er fremdeles i live, den har vært nødt til å lære seg å tåle en smell, det samme kan vel sies om eieren. Egentlig var det noe annet jeg hadde tenkt å skrive om, men jeg husker ikke helt hva, det er ikke bare pc-en som har fått slettet et og annet fra minnet i det siste. Forhåpentligvis lar det manglende seg reinstallere, det gjelder både pc og eier.

Om barndom og kristendom

Torsdag kveld så jeg Debatten på NRK. Det vakte til live et og annet minne fra min barndom med pinsevennforeldre. Nå har vel ikke jeg så mye å klage over, jeg fikk tross alt lov å forlate bedehusmiljøet i ung alder, uten å bli utsatt for demonutdrivelser eller trusler om helvete. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke hadde en far som Jan Åge Torp, han representerer nettopp den typen kristne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har tross alt sett noen som likner, sleske fanatikere som tror de har absolutt rett og gjerne har liten kunnskap om det som rører seg utenfor deres egne forkvaklede verden.

Noe jeg oppfatter som et problem med karismatiske kristne er at de ikke bare tror på en gud, men at det gjerne følger noen demoner med på lasset. Jeg har sett at noen tror på djevler, demoner og onde ånder. Det kan sikkert være skremmende for mange barn. Jeg hørte litt om slikt da jeg ble slept med på kristne møter i barndommen, men på meg prellet det av som vannet på den berømmelige gåsa. Heldig for meg, så slapp jeg unna religiøse traumer. For dem som ikke er like upåvirkelige som det jeg var, kan det sikkert være problematisk. Det ble sagt i programmet at det egentlig var veldig trygt og godt å være i kristne miljøer, men jeg tror ikke det alltid føles så trygt og godt å vokse opp i et miljø der folk tror på djevler og demoner. Det kjennes antagelig heller ikke så trygt og godt for dem som etter hvert kjenner at de har seksuell legning som ikke er akseptert. Det jeg har sett er at kombinasjonen av sterk tro, liten kunnskap og liten kontakt med annerledes tenkende kan være mildt sagt uheldig. Jeg vet at ungdom med psykiske problemer har blitt beskyldt for å være besatt av onde ånder, at syke som har blitt bedt for uten at de har blitt friske, har fått høre at det er noe gærent med dem, at de ikke kan være riktig frelst. Og det må man jo være, ellers havner man i helvete.

Og det med at man kan havne i helvete, må nødvendigvis være skremmende for unger. Det å bli lært opp til at man kan risikere evig pine dersom man ikke tror på gud, tror på feil gud eller bare kommer i skade for å tenke eller gjøre feil, er ikke det jeg forbinder med en trygg og god barndom. Jeg lurer i det hele tatt på hva det gjør med mennesker å tro at noen skal til himmels og andre lukt til helvete, det må bli et voldsomt oss og dem. For meg er det sånn at uansett hvor uenig jeg måtte være med en annen person, så er vi underlagt de samme naturlover. For en kristen av den sorten som virkelig tror på helvete, må det være annerledes. En gud de mener er god og rettferdig skal sende slike som meg til helvete. Det plager meg for så vidt ikke, siden jeg ikke tror på noe helvete. Men jeg lurer på om de som tror på slikt kan gå glipp av en utvikling der man etter hvert lærer å se at også de kan som er veldig annerledes enn oss selv, kan være fullt ut gode mennesker. Hvis man virkelig tror fullt og fast at folk som ikke er kristne skal til helvete, tenker jeg at det må være vanskelig å oppfatte dem som fullverdige mennesker slik de er, ikke bare noen som må frelses.

Som fjortis var jeg en gang utsatt for noen som framsto som frelsesmaskiner på høygir, her var det snakk om folk som i utgangspunktet hadde vært rimelig moderate kristne, men som plutselig hadde sett lyset for alvor og bikket over i fullstendig fanatisme. Jeg ble fortalt, av min egen mor, at de etter at ha sett lyset hadde gått gjennom ting og tang de eide, for å kvitte seg med det som kunne være syndig. Blant annet hadde de fått en reproduksjon av Brudeferden i Hardanger i bryllupsgave, den lurte de på om de måtte gi tilbake, da de var redd for at felespilleren i båten spilte til dans. Historien har satt seg fast i hodet mitt som et eksempel på den totale galskap.

En annen episode jeg husker fra omtrent samme tid, var at jeg en gang jeg var alene hjemme kom over et kristent blad som foreldrene mine abonnerte på. I bladet jeg leste sto det at foreldre måtte kontrollere bøker og musikk før ungene kunne få lov å lese og høre. Dette for å hindre at ungene skulle havne i helvete, eller gå fortapt som man kalte det. Jeg var allerede storforbruker av både bøker og musikk, så hvis foreldrene mine skulle fulgt dette rådet ville de fått nok å gjøre. Dessuten var nok både bøkene og musikken jeg likte av den sorten som førte til fortapelse. Jeg fortalte foreldrene mine hva jeg hadde lest, men heldigvis lot det ikke til at noen av dem hadde lest det og etter hvert ble det slutt på abonnementet av bladet. Bøkene og musikken som skulle hindre fortapelse kan jeg ikke tenke meg hadde vært etter min smak. Foreldrene mine hadde prøvd seg med noen kristne barnebøker da jeg helt liten, men etter hvert ble det bøkene til Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og tilsvarende. Pippi Langstrømpe var en favoritt, de bøkene hadde antagelig ikke gått gjennom sensuren det kristne bladet la opp til, sikkert et uheldig forbilde for småjenter etter deres mening.

Selv om jeg hadde en oppvekst med vanlige barne- og ungdomsbøker, popmusikk og lite demoner og helvete, var det ikke helt enkelt å ha kristne foreldre. Tross alt var jeg en skuffelse, det gikk seg noe til etter hvert, men når jeg ser tilbake forstår jeg at savnet det å bli sett og anerkjent for den jeg faktisk var. Noe annet jeg fikk føle litt på, er at når man har det vanskelig, kanskje trenger noen å snakke med, så vil kristne ofte mene at det man trenger er å bli kristen. Det kan være vanskelig, det er det sikkert andre som har fått merke i større grad enn meg, men det var der og det føltes ikke alltid så greit.

Nå er vel ikke jeg den eneste som har vokst opp med foreldre man ikke er helt på frekvens med, det behøver ikke være religion inne i bildet. Vi var veldig forskjellige, mens de trodde på pinsevennbudskapet i voksen alder, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg var fem år gammel og tenkte at dette her er da bare tull. Jeg hørte det ble sagt at ungdom ikke burde studere, da det kunne føre til at de mistet kristentroen. Denne redselen for reell kunnskap gjorde et visst inntrykk på meg og jeg oppfattet det som en form for innrømmelse om at det ikke var mye hold i det de trodde på.
Da jeg så Debatten på torsdag så var jeg glad jeg var en så trassig og lite lettpåvirkelig unge, det har nok spart meg for mange problemer. Og til tross for at det kunne være litt vanskelig til tider, det kunne tydeligvis ha vært mye verre.

Nestekjærlighet på Facebook

Mulig det bare er jeg som er ei sur kjerring med floskelvegring, det hender at jeg irriterer meg over et og annet som folk poster på Facebook. Slik som denne som jeg nettopp så:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og lim vises. Takk!

Det skal innrømmes at jeg har liten sans for slikt som dette, jeg har sett tilsvarende som har omhandlet kreft og annen elendighet, jeg har aldri postet noe slikt selv og har heller aldri klikket liker på det. Jeg kan ikke helt se hva slags hjelp det skal være for mennesker i en vanskelig situasjon å lese slikt som dette her. Grunnen til at jeg blir en smule provosert av slikt er at jeg til tider har hatt det temmelig vanskelig, uten å ha noen å støtte meg til, da hjelper det lite med slik svada.

Er dette den nye medmenneskeligheten, å poste noen ord på Facebook om at vi må være snille mot hverandre? Det er lettvint, men neppe særlig virkningsfullt. I stedet kunne man kanskje tenke litt over hvordan man møter mennesker som sliter, dessverre er det mange som opplever ubehageligheter i møtet med andre nettopp når de har det vanskelig. Det handler ikke bare om hvordan man oppfører seg overfor dem, men også bak ryggen på dem. Jeg hørt folk i det ene øyeblikket snakke i generelle vendinger om hvor viktig det er å være snille mot hverandre, for i neste øyeblikk begynne å baksnakke en person som ikke har det så greit.

Jeg har en del erfaringer som jeg veldig gjerne skulle vært foruten. Men når man har opplevd det, så får man prøve å lære av det, slik at det at det ikke er helt bortkastet. De gangene jeg har opplevd ubehageligheter fra andre, har nettopp vært de dagene jeg har vært ganske langt nede på grunn av ymse problemer. Når man merker at andre ikke er helt på topp, burde det være mulig å ha såpass selvkontroll at man motstår fristelsen til å blåse seg opp og komme ubehageligheter. Det folk burde tenke over er at man selv kan framstå som ganske dum når man går løs på andre. Eksempelvis har jeg hørt folk som klager over andres dårlige oppførsel, da virker det ikke veldig smart når de selv opptrer på samme måte overfor den personen de har beklaget seg til. Jeg har også opplevd at andre har skullet belære meg om ting man må være særdeles tilbakestående for ikke å forstå. Jeg tror ikke jeg framstår som helt tulling, så det blir bare dumt, men det er uansett slitsomt å bli utsatt for. Jeg har dessuten opplevd at folk har pjattepratet med meg som jeg skulle vært en småunge, når jeg har stått oppe i svært krevende situasjoner.

Livet har lært meg at man kan se hel og fin ut på utsiden, men føle seg fullstendig knust innvendig. Man vet aldri hva andre har å slite med og hva som kan befinne seg bak en tilsynelatende vellykket fasade. Dessuten har egne erfaringer gjort at jeg har fått større respekt for mennesker som har problemer å slite med, jeg vet hvor krevende det er å takle vanskelige situasjoner. Noen ganger er livet slik at du må være utrolig tøff for å holde det ut, samtidig som du kan bli sett ned på av andre.

Jeg møter kanskje meg selv litt i døra nå, når jeg først klager over folk som poster «vi må være snille mot hverandre»-svada i sosiale medier, også gjør jeg det samme selv. Men på bakgrunn av de erfaringene jeg har, vet jeg hvor tungt det kan være å bli utsatt for ubehageligheter når man har det vanskelig. Det ser også ut til å være på moten å slå folk i hodet med floskler, har man det vanskelig skal man danse i regnet i motbakke eller noe hva det nå var for noe. Slikt er det siste jeg ønsker å høre i tunge stunder. Heller enn moteriktige floskler har jeg sans for noe så kjipt og gammeldags som høflighet og alminnelig folkeskikk, det er det alltid greit å bli møtt med.  

Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen

Jeg kom nylig over en artikkel som forteller at økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Ikke overraskende for en som har lang erfaring med akkurat det. Pengeproblemer er stressende og av stress kan man bli syk, det kan man lese mer om her.

Så kan vi jo håpe at disse som mener at nettopp økonomisk usikkerhet er en mirakelkur som får hele folket i arbeid, leser dette og tar det innover seg. Men gjør de det? Antagelig ikke. Man kan jo få det inntrykket at enkelte, kanskje ganske mange, tror at sykdom og arbeidsledighet skyldes for gode velferdsordninger. Og det vil de sikkert fortsatt tro, uansett hvilke forskningsresultater man har å slå i bordet med.

De som gir klart uttrykk for at de ønsker større forskjeller, lavere lønninger til dem som allerede tjener lite og mindre penger til syke og arbeidsledige, bør ta innover seg hva slags elendighet de ønsker andre skal oppleve. Stresset forbundet med økonomisk usikkerhet kan altså gjøre folk syke, det kan derimot ikke gjøre syke mennesker friske, slik det kan se ut til at enkelte later til å tro.

Det er heller ikke det som skal til for å få arbeidsledige tilbake i jobb. Jeg har selv opplevd å ha så lite penger at jeg har følt at jeg knapt har kunnet puste. Da har jeg vært nødt til bare krølle meg sammen i en krok og «slå av meg selv», det er ikke noen annen måte å beskrive det på. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for å skaffe seg jobb.

Jeg husker spesielt en gang, etter å ha vært sulteforet med oppdrag fra vikarbåret jeg jobbet for, at jeg var overlykkelig over et oppdrag på en kantine med mulighet for å spise gratis mat. Jeg måtte låne penger til et ukekort, slik at jeg kunne komme meg på jobb. Da var jeg temmelig psykisk kjørt, det var tøft å holde maska overfor dem jeg jobbet sammen med. Jeg hadde jobbet på samme sted før og det var vanskelig å framstå på samme måte som jeg hadde gjort da, som en de oppfattet som frisk og rask og dessuten ganske morsom.

Økonomiske problemer over tid gjør noe med deg, både med kropp og psyke. Jeg har merket at man blir ekstra sliten av tungt fysisk arbeid når man samtidig er veldig anspent på grunn av bekymringene svært lav lønn fører med seg. Noe annet er at det også går utover konsentrasjonsevne og hukommelse. Noe som kan gjøre det vanskeligere å sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og i det hele tatt fungere godt på jobb.

Økonomisk utrygghet over lang tid har mange ubehagelige konsekvenser, det kan gi en følelse av at man mister seg selv, det går utover livslyst og livsutfoldelse. Man føler seg overkjørt og hakket i filler. Det kan gjøre en duknakka og som jeg har vært inne på før, man kan fort ende som en hoggestabbe for andre. Man blir en som andre føler seg store og tøffe overfor og man står lagelig til for dem som føler for å hevde seg på andres bekostning.

Usikkerhet og økonomiske bekymringer er med andre ord noe ordentlig herk. Her snakker jeg virkelig av erfaring. De som har makt og innflytelse her i landet har nok ikke de helt samme erfaringene med slike problemer. Kanskje man burde begynne å kvotere inn folk i politikken som hadde slike erfaringer. Det hadde sikkert vært lurt, men kommer garantert aldri til å skje.  

  

En skremmende utvikling i arbeidslivet

Jeg kom akkurat over en artikkel på siden til For velferdsstaten med tittelen Arbeidsliv i oppløsning. Nok en gang kan man lese om en skremmende utvikling i arbeidslivet. Det går i en retning der flere skal få smake på den usikkerheten som noen av oss allerede kjenner godt fra før.

En annen artikkel som jeg også synes er relevant er fra Klassekampen, skrevet av svenske Emil Boss, den har tittelen Har du rett innstilling? Her kan man lese om slitne og frustrerte arbeidstakere som møtes med beskjed om at de må lære å tenke positivt. Teksten gir meg umiddelbart assosiasjoner til noen kommentarer jeg har fått under enkelte av postene jeg skrev da jeg gikk på Reaktorskolen. I disse kommentarene, som jeg mistenker for å være skrevet av ansatte i reaktorsystemet, gis det uttrykk for at det er jeg som er negativ og har feil innstilling. Så slike holdninger møter man både i arbeidslivet og som arbeidsledig.

Dette er holdninger som utgjør en trussel mot oss vanlige dødelige, enten vi er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Det man kan lure på er hvorfor det ikke skrikes mer i kommentarfeltene om slike holdninger. Der er det de såkalte sosialistene man er sinna på, jeg kan være med på at venstresiden har sviktet, men på høyresiden har man folk som i klartekst uttaler at de ønsker større forskjeller. I bloggens yngre dager hadde jeg et par poster om Kristin Clemet og Civita, som kom med uttalelser som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere enn meg. Men i kommentarfeltene skrek man ufortrødent om hvor fæle sosialistene og de rødgrønne var.

Det man kan håpe på er at venstresiden skjerper seg, men jeg har ikke særlig tro på det. Det er et problem at det er så få, om noen, av politikerne på venstresiden som har normal arbeidserfaring og kjennskap til den virkeligheten mange av oss andre lever i.

Hvis du har problemer med å komme inn på artikkelen i Klassekampen kan du lese den her.

Den prekære virkeligheten

For en tid siden kom jeg over denne artikkelen i Dagsavisen. Ikke lystelig lesning, spesielt ikke for oss som har erfaring med å befinne seg i det omtalte prekariatet og har kjent på kroppen hvor slitsomt det er. Her beskrives prekariatet som en farlig klasse, nå er det vel også ganske farlig å tilhøre prekariatet. Det er jo ikke slik at en midlertidig jobb automatisk fører til fast jobb, veldig ofte fører det til flere midlertidige jobber og enda flere midlertidige jobber. Gjerne med perioder som arbeidsledig innimellom. Det igjen fører til stress, siden man ofte lever slik i årevis snakker vi da om langvarig stress. Den som lurer på hvordan det virker inn på helsen kan ta et søk på langvarig stress.

At det å leve med usikkerhet i år etter år ikke er sunt burde ikke være overraskende for noen, men for en del politikere, særlig i de nåværende regjeringspartiene, ser det ut til at dette er svært vanskelig å forstå. Kanskje noen av disse bortskjemte politikerne skulle vært kastet ut i en periode med slike jobber, fått en følelse med hvordan det er og støtt og stadig måtte gå inn på en ny arbeidsplass, der man ikke vet hva som møter en. For ikke å snakke om hvordan det er hele tiden å være jobbsøker, gå i enda et jobbintervju, gå hjem og lure på om du får jobben eller ikke. Oppleve hvordan det er å komme inn på en jobb der kanskje ikke kollegene dine er så veldig interessert i å sette deg inn i det du skal gjøre. Og nå du endelig har blitt noenlunde kjent med stedet er oppdraget slutt. Det kan hende det hadde gjort et og annet med virkelighetsforståelsen til velfødde politikere, og selvfølgelig skulle de vært nødt til å leve av de stort sett elendige lønningene som følger med slike jobber. Da hadde det nok blitt mange sutrende politikere som hadde klaget sin nød, i motsetning til oss andre hadde de høyst sannsynlig fått lov å sutre høylytt i diverse tv-programmer i beste sendetid.

Midlertidige jobber har virkninger som ingen egentlig ønsker seg. Som allerede nevnt er ikke stresset det medfører bra for helsen. Noe som kan føre til sykefravær, og det vil man jo ikke ha noe av. En annen ting er at man hører støtt og stadig at arbeidsgiver skal tilrettelegge for at folk lettere kan jobbe selv om de er syke. Så kan man jo tenke seg hvor interessert en arbeidsgiver er i å tilrettelegge for en midlertidig ansatt. Når man har midlertidige jobber er det også lett å bli arbeidsledig og man kan fort opparbeide seg hull på cv-en. Noe som igjen gjør det vanskeligere å få jobb, her må jeg nok en gang presisere at det er vanskelig å få selv kortvarige oppdrag om man har hull på cv-en. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Og når man da har jobbet i diverse mer og mindre kortvarige jobber gjennom mange år, så blir man etter hvert eldre og man skal helst være ung om man skal være attraktiv arbeidskraft. Jeg vet om et tilfelle der femtiåring med en imponerende cv hadde problemer med å få jobb på grunn av alder. Som arbeidsledig gikk jeg en gang på kurs sammen med en mann i sekstiårsalderen, også med en god cv, som hadde prøvd diverse vikarbyråer uten å få napp.

Politikernes drøm om hele folket i arbeid til de er hundre, blir nok vanskelig med mange i midlertidige jobber. Å komme tilbake til arbeidslivet etter alvorlig sykdom tror jeg også vil være vanskelig, jeg vet jo at vikarbyråer er veldig redde for folk som feiler et eller annet. Når du tilhører prekariatet er du avhengig av at du hele tiden skal være attraktiv på arbeidsmarkedet, de fleste mennesker har perioder i livet hvor det av forskjellige grunner ikke skinner av dem.

Jeg vil ta med noe annet som kanskje er litt på siden, men som jeg tror flere enn meg har opplevd. Når du sliter med usikkerhet og vanskeligheter med jobb i årevis kan det også ha en negativ innvirkning på forholdet til andre mennesker. Her gjelder regelen at om egen framgang er bra, er andres motgang heller ikke å forakte. Man kan bli en som andre ser ned på og hevder seg på bekostning av. Det kan gi seg uttrykk i belæring, nedlatende kommentarer og annet som ikke er hyggelig å oppleve. Det kan være svært belastende, nok en gang snakker jeg dessverre av egen erfaring.

Med økende arbeidsledighet og større adgang til midlertidige ansettelser er det dessverre mange som kommer til å oppleve samme usikkerhet som jeg og andre har gjort. Bortsett dem som klart og tydelig uttaler at de ønsker en slik utvikling, og som har makt til å gjøre noe med det, unner jeg ingen å oppleve det. Jeg har befunnet meg i prekariatet lenge før jeg hadde hørt ordet, sånn sett kan jeg si at jeg har ligget i forkant av utviklingen, om det skulle være noen trøst.