Om barndom og kristendom

Torsdag kveld så jeg Debatten på NRK. Det vakte til live et og annet minne fra min barndom med pinsevennforeldre. Nå har vel ikke jeg så mye å klage over, jeg fikk tross alt lov å forlate bedehusmiljøet i ung alder, uten å bli utsatt for demonutdrivelser eller trusler om helvete. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke hadde en far som Jan Åge Torp, han representerer nettopp den typen kristne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har tross alt sett noen som likner, sleske fanatikere som tror de har absolutt rett og gjerne har liten kunnskap om det som rører seg utenfor deres egne forkvaklede verden.

Noe jeg oppfatter som et problem med karismatiske kristne er at de ikke bare tror på en gud, men at det gjerne følger noen demoner med på lasset. Jeg har sett at noen tror på djevler, demoner og onde ånder. Det kan sikkert være skremmende for mange barn. Jeg hørte litt om slikt da jeg ble slept med på kristne møter i barndommen, men på meg prellet det av som vannet på den berømmelige gåsa. Heldig for meg, så slapp jeg unna religiøse traumer. For dem som ikke er like upåvirkelige som det jeg var, kan det sikkert være problematisk. Det ble sagt i programmet at det egentlig var veldig trygt og godt å være i kristne miljøer, men jeg tror ikke det alltid føles så trygt og godt å vokse opp i et miljø der folk tror på djevler og demoner. Det kjennes antagelig heller ikke så trygt og godt for dem som etter hvert kjenner at de har seksuell legning som ikke er akseptert. Det jeg har sett er at kombinasjonen av sterk tro, liten kunnskap og liten kontakt med annerledes tenkende kan være mildt sagt uheldig. Jeg vet at ungdom med psykiske problemer har blitt beskyldt for å være besatt av onde ånder, at syke som har blitt bedt for uten at de har blitt friske, har fått høre at det er noe gærent med dem, at de ikke kan være riktig frelst. Og det må man jo være, ellers havner man i helvete.

Og det med at man kan havne i helvete, må nødvendigvis være skremmende for unger. Det å bli lært opp til at man kan risikere evig pine dersom man ikke tror på gud, tror på feil gud eller bare kommer i skade for å tenke eller gjøre feil, er ikke det jeg forbinder med en trygg og god barndom. Jeg lurer i det hele tatt på hva det gjør med mennesker å tro at noen skal til himmels og andre lukt til helvete, det må bli et voldsomt oss og dem. For meg er det sånn at uansett hvor uenig jeg måtte være med en annen person, så er vi underlagt de samme naturlover. For en kristen av den sorten som virkelig tror på helvete, må det være annerledes. En gud de mener er god og rettferdig skal sende slike som meg til helvete. Det plager meg for så vidt ikke, siden jeg ikke tror på noe helvete. Men jeg lurer på om de som tror på slikt kan gå glipp av en utvikling der man etter hvert lærer å se at også de kan som er veldig annerledes enn oss selv, kan være fullt ut gode mennesker. Hvis man virkelig tror fullt og fast at folk som ikke er kristne skal til helvete, tenker jeg at det må være vanskelig å oppfatte dem som fullverdige mennesker slik de er, ikke bare noen som må frelses.

Som fjortis var jeg en gang utsatt for noen som framsto som frelsesmaskiner på høygir, her var det snakk om folk som i utgangspunktet hadde vært rimelig moderate kristne, men som plutselig hadde sett lyset for alvor og bikket over i fullstendig fanatisme. Jeg ble fortalt, av min egen mor, at de etter at ha sett lyset hadde gått gjennom ting og tang de eide, for å kvitte seg med det som kunne være syndig. Blant annet hadde de fått en reproduksjon av Brudeferden i Hardanger i bryllupsgave, den lurte de på om de måtte gi tilbake, da de var redd for at felespilleren i båten spilte til dans. Historien har satt seg fast i hodet mitt som et eksempel på den totale galskap.

En annen episode jeg husker fra omtrent samme tid, var at jeg en gang jeg var alene hjemme kom over et kristent blad som foreldrene mine abonnerte på. I bladet jeg leste sto det at foreldre måtte kontrollere bøker og musikk før ungene kunne få lov å lese og høre. Dette for å hindre at ungene skulle havne i helvete, eller gå fortapt som man kalte det. Jeg var allerede storforbruker av både bøker og musikk, så hvis foreldrene mine skulle fulgt dette rådet ville de fått nok å gjøre. Dessuten var nok både bøkene og musikken jeg likte av den sorten som førte til fortapelse. Jeg fortalte foreldrene mine hva jeg hadde lest, men heldigvis lot det ikke til at noen av dem hadde lest det og etter hvert ble det slutt på abonnementet av bladet. Bøkene og musikken som skulle hindre fortapelse kan jeg ikke tenke meg hadde vært etter min smak. Foreldrene mine hadde prøvd seg med noen kristne barnebøker da jeg helt liten, men etter hvert ble det bøkene til Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og tilsvarende. Pippi Langstrømpe var en favoritt, de bøkene hadde antagelig ikke gått gjennom sensuren det kristne bladet la opp til, sikkert et uheldig forbilde for småjenter etter deres mening.

Selv om jeg hadde en oppvekst med vanlige barne- og ungdomsbøker, popmusikk og lite demoner og helvete, var det ikke helt enkelt å ha kristne foreldre. Tross alt var jeg en skuffelse, det gikk seg noe til etter hvert, men når jeg ser tilbake forstår jeg at savnet det å bli sett og anerkjent for den jeg faktisk var. Noe annet jeg fikk føle litt på, er at når man har det vanskelig, kanskje trenger noen å snakke med, så vil kristne ofte mene at det man trenger er å bli kristen. Det kan være vanskelig, det er det sikkert andre som har fått merke i større grad enn meg, men det var der og det føltes ikke alltid så greit.

Nå er vel ikke jeg den eneste som har vokst opp med foreldre man ikke er helt på frekvens med, det behøver ikke være religion inne i bildet. Vi var veldig forskjellige, mens de trodde på pinsevennbudskapet i voksen alder, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg var fem år gammel og tenkte at dette her er da bare tull. Jeg hørte det ble sagt at ungdom ikke burde studere, da det kunne føre til at de mistet kristentroen. Denne redselen for reell kunnskap gjorde et visst inntrykk på meg og jeg oppfattet det som en form for innrømmelse om at det ikke var mye hold i det de trodde på.
Da jeg så Debatten på torsdag så var jeg glad jeg var en så trassig og lite lettpåvirkelig unge, det har nok spart meg for mange problemer. Og til tross for at det kunne være litt vanskelig til tider, det kunne tydeligvis ha vært mye verre.