Mulig det bare er jeg som er ei sur kjerring med
floskelvegring, det hender at jeg irriterer meg over et og annet som folk
poster på Facebook. Slik som denne som jeg nettopp så:
Mange tror at et
selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine
kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det
punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette
er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom
og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med
slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der
for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg
ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din
familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og
lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har
familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og
at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen
er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk
støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må
kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde
fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og
lim vises. Takk!
Det skal innrømmes at jeg har liten sans for slikt som
dette, jeg har sett tilsvarende som har omhandlet kreft og annen elendighet,
jeg har aldri postet noe slikt selv og har heller aldri klikket liker på det. Jeg
kan ikke helt se hva slags hjelp det skal være for mennesker i en vanskelig
situasjon å lese slikt som dette her. Grunnen til at jeg blir en smule
provosert av slikt er at jeg til tider har hatt det temmelig vanskelig, uten å
ha noen å støtte meg til, da hjelper det lite med slik svada.
Er dette den nye medmenneskeligheten, å poste noen ord på
Facebook om at vi må være snille mot hverandre? Det er lettvint, men neppe
særlig virkningsfullt. I stedet kunne man kanskje tenke litt over hvordan man
møter mennesker som sliter, dessverre er det mange som opplever ubehageligheter
i møtet med andre nettopp når de har det vanskelig. Det handler ikke bare om
hvordan man oppfører seg overfor dem, men også bak ryggen på dem. Jeg hørt folk
i det ene øyeblikket snakke i generelle vendinger om hvor viktig det er å være
snille mot hverandre, for i neste øyeblikk begynne å baksnakke en person som
ikke har det så greit.
Jeg har en del erfaringer som jeg veldig gjerne skulle vært
foruten. Men når man har opplevd det, så får man prøve å lære av det, slik at
det at det ikke er helt bortkastet. De gangene jeg har opplevd ubehageligheter
fra andre, har nettopp vært de dagene jeg har vært ganske langt nede på grunn
av ymse problemer. Når man merker at andre ikke er helt på topp, burde det være
mulig å ha såpass selvkontroll at man motstår fristelsen til å blåse seg opp og
komme ubehageligheter. Det folk burde tenke over er at man selv kan framstå som
ganske dum når man går løs på andre. Eksempelvis har jeg hørt folk som klager
over andres dårlige oppførsel, da virker det ikke veldig smart når de selv
opptrer på samme måte overfor den personen de har beklaget seg til. Jeg har
også opplevd at andre har skullet belære meg om ting man må være særdeles tilbakestående
for ikke å forstå. Jeg tror ikke jeg framstår som helt tulling, så det blir
bare dumt, men det er uansett slitsomt å bli utsatt for. Jeg har dessuten
opplevd at folk har pjattepratet med meg som jeg skulle vært en småunge, når
jeg har stått oppe i svært krevende situasjoner.
Livet har lært meg at man kan se hel og fin ut på utsiden,
men føle seg fullstendig knust innvendig. Man vet aldri hva andre har å slite
med og hva som kan befinne seg bak en tilsynelatende vellykket fasade. Dessuten
har egne erfaringer gjort at jeg har fått større respekt for mennesker som har
problemer å slite med, jeg vet hvor krevende det er å takle vanskelige
situasjoner. Noen ganger er livet slik at du må være utrolig tøff for å holde
det ut, samtidig som du kan bli sett ned på av andre.
Jeg møter kanskje meg selv litt i døra nå, når jeg først
klager over folk som poster «vi må være snille mot hverandre»-svada i sosiale
medier, også gjør jeg det samme selv. Men på bakgrunn av de erfaringene jeg
har, vet jeg hvor tungt det kan være å bli utsatt for ubehageligheter når man
har det vanskelig. Det ser også ut til å være på moten å slå folk i hodet med
floskler, har man det vanskelig skal man danse i regnet i motbakke eller noe
hva det nå var for noe. Slikt er det siste jeg ønsker å høre i tunge stunder.
Heller enn moteriktige floskler har jeg sans for noe så kjipt og gammeldags som
høflighet og alminnelig folkeskikk, det er det alltid greit å bli møtt med.
Så sant som det er sagt. Jeg fant følgende sitat på Facebook-siden til en som var utplassert hos oss fra Nav i litt over et år:
SvarSlett"Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always."
Så sant som det er sagt, det også. Men mens denne personen var i arbeidstrening ved virksomheten vår, var hun selv sur og fiendtlig fra dag 1.
Jeg var selv utplassert før jeg ble ansatt, og husker godt hvor slitsomt det var. Men selv om jeg hjalp denne personen til rette så tingene skulle gli litt lettere, var det ikke snakk om å si takk eller bare være alminnelig grei.
Heldigvis skulket hun mye – en gang uteble hun i seks uker, og vi trodde hun hadde sluttet – men når hun var her, skapte hun så mye uhygge at jeg til sist kvidde meg for å gå på arbeid.
Hun fikk drive på med mobbing og utfrysing av de hun ikke syntes var "kule" - deriblant meg. Hovedverneombudet var utnevnt til kontaktperson/støttekontakt, og promoterte denne nesten 30 år gamle kvinnen som sin private kjæledegge - sprang etter henne som en høne etter kyllingen sin.
Folk reagerte, ikke minst fordi personen ringte dem privat om å ta unna arbeidsoppgavene hennes, slik at ikke avdelingslederen vår skulle oppdage fraværet hennes.
Da jeg tok opp problemet med hovedverneombudet, ble hun rasende – enda hun selv flere ganger SELV hadde beklaget seg til meg over denne umulige «gjesten» hun hadde tatt på seg ansvaret for.
Til slutt fikk jeg støtte både av tillitsvalgt, verneombud og personalansvarlig, og hun ble returnert til Nav.
Men hadde dette vært et lite sted, kunne jeg ikke vært her lenger. Det verste var egentlig da hovedverneombudet kom etterpå og ville være venner med meg igjen, etter at hun i et helt år hadde vært tilskuer og støttespiller til alt det vonde som ble stelt i stand på det som skal være arbeidsplassen vår – av en tilfeldig person utsendt fra Nav.
Jeg har også sett noen som har delt den du nevner her, forhåpentligvis har de ikke vært like ille som den du omtaler. Men jeg tror faktisk at det er ganske mange av dem som deler slikt på Facebook som burde tenke litt over egen oppførsel.
SlettJeg er så glad for at jeg har jobba i samme firma i snart 38 år. Det har vært episoder der også. Men de løser seg. Vi er mannsdominert, siden vi driver i anleggsbransjen, og jeg har alltid hatt problemer med å forholde meg til kvinner. (Synd, siden jeg er en selv..) Av de få som er der, bortsett fra noen ferske som bare har 4-5 år, har alle vært der lenger enn meg. Dvs de kan pensjonere seg når de vil. Vår kjære *G* er 70 nå og vil ikke gi seg. De gamle jentene kan jeg snakke med, selv om det aldri blir 'privat'. Det jeg vil si med dette er at det finnes firmaer som tar vare vare på sine *innsatte* (som vi kaller oss).
SvarSlettEller: Nestekjærlighet i samtaler!
SvarSlettInger J. Strøm har skrevet en artig, men sår novelle, «Det gamle barnet i baksetet». Hovedpersonen er en ung ugift kvinne som går med på å ta ferie med foreldrene sine: «Jeg er det gamle barnet som burde hatt et eget liv, men i stedet reiser på påskeferie med foreldrene.»
Vel, mange gifte barn drar jo på påskeferie med sine foreldre. Og hvorfor ikke, hvis en føler for det?
Men det gjør ikke denne, som synes hun hører omgivelsene: «Se, der sitter hun – fremdeles i baksetet. Snart 28 år gammel. Ingen jobb. Ingen mann. Ingen barn.»
På påskefjellet treffer de i skiløypa ingen ringere enn han vi oppfatter er han hun drømte om et liv med - sammen med Stine Berge som han i stedet giftet seg med, og deres to barn.
Vill flukt i løypa. Men Stine Berge setter etter. Og vi aner at hun kanskje ikke er så ille likevel. Selv om samtalen går slik:
«Jeg får ikke frem et ord. «Hvordan går det med deg?» spør Stine Berge. «Har du barn?» Jeg rister på hodet. «Er du gift?» Jeg rister videre. Det gamle barnet står og rister og rister på hodet.
Så tar hun seg voldsomt sammen og stiller SPØRSMÅLET. Det måtte komme, for det var bare det som manglet, det aller verste spørsmålet. «Ja, hva driver jeg med…» mumler jeg. Hun ser rart på meg. Jeg forteller henne at jeg er min egen herre.
«Selvstendig næringsdrivende?» spør hun nølende. «Ja,» sier jeg, «det kan man sikkert kalle det… Og du er lærer.» Jeg spør ikke, bare konstaterer faktum og venter at hun skal nikke.
«Jeg jobbet som lærer, men fant ut at jeg ikke egnet meg til det, så jeg sluttet.» Hun retter på solbrillene. Det er da hun forteller det. At hun har vært arbeidsledig det siste året.»
Inger Strøms novelle får kort og konsist frem det rare fokuset det er på samtaleemner som tvinger folk til løgn eller flukt. Her var jo ingen ute etter å dukke den andre. Men når en ikke har bedre vett, får en slike samtaler som bare blir pinlige.