Tankesurr om datatrøbbel og trøblete arbeidsliv

Det er sen lørdag kveld, eller natt, det har vært en slitsom lørdag. Det er lenge siden jeg har hatt dataproblemer av betydning, men på torsdag bestemte min vanligvis så stødige og trofaste Dell seg for å begynne å fuske. Enda verre ble det på fredag, da døde den mer eller mindre. Det er mulig mine forsøk på å gjenopprette den fungerte som aktiv dødshjelp. Jeg er ikke flink med sånt, men dog ikke verre enn at jeg greide å banke et slags liv i den igjen sent på fredag kveld. Da den gjenoppsto fra de døde var den riktignok tilbake til Windows 8, et operativsystem jeg hatet dypt og inderlig den tiden jeg måtte holde ut med det, men det sto allikevel til et slags liv. Lørdag morgen startet med å få elendigheta tilbake til tieren, det gikk greit, hvis man ser bort fra at antivirusprogrammet hadde stukket av underveis. Da var det noen minutters panikk, fordi det var blitt installert da den var inne til service i butikken jeg kjøpte den, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tak i det igjen. Helt til det plutselig skjedde noe som ikke skjer alt for ofte, det oppsto en noenlunde fornuftig tanke i hodet mitt, de måtte nødvendigvis ha brukt min epostadresse da de opprettet kontoen, følgelig burde det være mulig å få orden på det. Det var ikke verre enn å logge seg inn med adressen og merke av for at jeg hadde glemt passordet. Så da kunne jeg installere antivirusprogrammet mens jeg gremmet meg over min trege hjernefunksjon, jeg bedrev med andre ord en form for multitasking. Men uansett anstrengelsene og at det nå står til et slags liv, det er den jeg bruker nå, så må den nok ha litt hjelp fra flinkere folk enn meg hvis den skal fungere tilfredsstillende.

Jeg var sur og lei på fredagskvelden, men det slo meg at dette tross alt er luksusproblemer, jeg har en velfungerende laptop og en serviceavtale i butikken jeg kjøpte pc-en. Problemet er ikke verre enn at jeg ta den med dit og la kyndige folk få gå over den mens jeg kan sitte i sofaen med laptopen. Og heldigvis, jeg har ikke kjøpt den hos Expert. De har, som sikkert mange har fått med seg, fått en del oppmerksomhet fordi de har sagt opp tariffavtalen for sine ansatte. Jeg så Dagsnytt atten på onsdag, der satt det en sleip fyr fra Expert og sa at man måtte da stole på sin arbeidsgiver. Ja, det må man jo, det har jo jeg erfaring med at man trygt kan gjøre. Det minnet meg på en episode da jeg jobbet for Adecco. Jeg ble ringt opp en morgen om en jobb det hastet veldig med og som var et godt stykke unna. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne ta taxi, så skulle de betale det. Det var bare det at det samme hadde blitt sagt en gang før, for ikke så lenge siden, og da hadde jeg aldri sett noe til taxipengene. Så jeg var nødt til å si nei, fordi det har var snakk om såpass lang reise at taxi ville ha kostet omtrent det samme som jeg hadde fått i dagslønn, Adecco betalte jo mikrolønninger. Jeg kunne med andre ord sitte igjen med omtrent null i utbytte, det hadde jeg ikke lyst til. Men stoler du ikke på meg da, sa fyren jeg snakket med. Det var samme fyr som hadde forklart meg hvordan jeg skulle få igjen taxipengene forrige gang, dem jeg aldri hadde sett noe til, så jeg var nødt til å si at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Problemet var selvfølgelig at det var slikt som gjorde at Adecco ikke så lett ga folk nye oppdrag, om man var flink i jobben sin betydde lite. Jeg vet at folk ga gode tilbakemeldinger på meg da jeg jobbet for Adecco, men det at jeg tok igjen med dem gjorde at det til slutt ikke ble så mange nye oppdrag. Jeg var ikke flink nok til å stå med lua i hånda og finne meg i alt snusket deres. Fyren fra Expert minnet meg uhyggelig om sleipingen jeg snakket med på telefonen den gangen, min erfaring er at den sorten kan man overhode ikke stole på.

Jeg kom også til å tenke på det med å være organisert. Jeg har skrevet om min erfaring med å ringe til LO en gang før, men det kan godt gjentas. For mange år siden overveide jeg å organisere meg, nå er det vel strengt tatt ingen god ide når man jobber for vikarbyråer. Da de neppe liker at man er organisert og de har jo den muligheten at de kan la være å gi deg oppdrag, de kan bare skylde på at de ikke har noen passende jobber. Men jeg hadde likevel tenkt på det, da jeg var forferdelig lei av all uhederligheten jeg opplevde i arbeidslivet. Så etter å ha hatt den heftigste jobben jeg noen gang har hatt, der man måtte jobbe, ikke bare for to, men minst for tre hele dagen, der det ikke bare manglet pauser, men tid til å stoppe opp og trekke pusten, tok jeg en telefon til LO. Da hadde jeg dagen før ringt til Arbeidstilsynet, fordi jeg mente arbeidstempoet på stedet måtte være langt over det som var lovlig, folk ble drevet som slaver og var utslitte og fortvilte. Hos Arbeidstilsynet ville de ikke høre på meg, jeg ble avbrutt før jeg fikk snakket ferdig og ble pepret med at dette var lov, det var lov, det var lov, ferdig snakka. Da jeg ringte LO, ble jeg satt over til Handel og Kontor, der jeg nok en gang ble avbrutt og ble pepret med at det var lov, det var lov, det var lov. Eneste forskjellen var at han jeg snakket med hos Handel og Kontor var enda mer aggressiv enn han hos Arbeidstilsynet, han var faktisk skikkelig sinna. Dette er mange år siden, men hvis de fremdeles møter folk på den måten er det ikke rart det ikke er så mange som er organisert. Selv om jeg har skrevet om dette for flere år siden, synes jeg det er så ille at det må være lov å gjenta det. Her var det snakk om en jobb hvor folk klagde over at de var så slitne at de ble kvalme, en annen vikar hadde kommet over en av de fast ansatte som satt sammenkrøllet i en krok og omtrent gråt fordi hun hadde så vondt i beina, og dette mente man var lovlig.

De fleste som jobbet på denne kantina var innvandrere, de kalte det selv for slaveri. Jeg har tenkt på dette når jeg i senere tid når jeg har sett at debatten om innvandring og flyktningkrise har gått vel varm. Kanskje noen av rikssynserne som er ute med høy sigarføring i debatten kunne ta seg tid til å snakke med dem som serverer dem mat og vasker kontorene deres, spørre litt om hvordan de har det. Det har etter hvert blitt slik at de fleste som har slike jobber har innvandrerbakgrunn og jobbene blir stadig hardere. Det er ikke sikkert de hadde turt å si noe, da det ikke alltid er lurt å uttale seg når man sliter i slike jobber, det forventes jo at man skal være lojal overfor arbeidsgiveren sin, som definitivt ikke er lojal tilbake. Men det burde være mulig å legge merke til at folk ikke har pauser, at de er fortvilte, bryr man seg litt om sine medmennesker så tror jeg det skulle være mulig å se at de har tøffere forhold enn de burde ha. At de ikke bryr seg om oss som er norske har vi fått med oss, det gir ingen godhetspoeng å bry seg om norske arbeidsfolk. Det kan se ut til at de heller ikke bryr seg så plagsomt mye om dem som kommer hit fra andre kanter av verden heller, når de først er her i landet og har endt opp i jobber for brutale arbeidsgivere, med mikrolønn og null pauser i løpet av dagen.

Og nå ble jeg så engasjert at jeg har slått hardt i tastaturet, men pc-en er fremdeles i live, den har vært nødt til å lære seg å tåle en smell, det samme kan vel sies om eieren. Egentlig var det noe annet jeg hadde tenkt å skrive om, men jeg husker ikke helt hva, det er ikke bare pc-en som har fått slettet et og annet fra minnet i det siste. Forhåpentligvis lar det manglende seg reinstallere, det gjelder både pc og eier.