Den prekære virkeligheten

For en tid siden kom jeg over denne artikkelen i Dagsavisen. Ikke lystelig lesning, spesielt ikke for oss som har erfaring med å befinne seg i det omtalte prekariatet og har kjent på kroppen hvor slitsomt det er. Her beskrives prekariatet som en farlig klasse, nå er det vel også ganske farlig å tilhøre prekariatet. Det er jo ikke slik at en midlertidig jobb automatisk fører til fast jobb, veldig ofte fører det til flere midlertidige jobber og enda flere midlertidige jobber. Gjerne med perioder som arbeidsledig innimellom. Det igjen fører til stress, siden man ofte lever slik i årevis snakker vi da om langvarig stress. Den som lurer på hvordan det virker inn på helsen kan ta et søk på langvarig stress.

At det å leve med usikkerhet i år etter år ikke er sunt burde ikke være overraskende for noen, men for en del politikere, særlig i de nåværende regjeringspartiene, ser det ut til at dette er svært vanskelig å forstå. Kanskje noen av disse bortskjemte politikerne skulle vært kastet ut i en periode med slike jobber, fått en følelse med hvordan det er og støtt og stadig måtte gå inn på en ny arbeidsplass, der man ikke vet hva som møter en. For ikke å snakke om hvordan det er hele tiden å være jobbsøker, gå i enda et jobbintervju, gå hjem og lure på om du får jobben eller ikke. Oppleve hvordan det er å komme inn på en jobb der kanskje ikke kollegene dine er så veldig interessert i å sette deg inn i det du skal gjøre. Og nå du endelig har blitt noenlunde kjent med stedet er oppdraget slutt. Det kan hende det hadde gjort et og annet med virkelighetsforståelsen til velfødde politikere, og selvfølgelig skulle de vært nødt til å leve av de stort sett elendige lønningene som følger med slike jobber. Da hadde det nok blitt mange sutrende politikere som hadde klaget sin nød, i motsetning til oss andre hadde de høyst sannsynlig fått lov å sutre høylytt i diverse tv-programmer i beste sendetid.

Midlertidige jobber har virkninger som ingen egentlig ønsker seg. Som allerede nevnt er ikke stresset det medfører bra for helsen. Noe som kan føre til sykefravær, og det vil man jo ikke ha noe av. En annen ting er at man hører støtt og stadig at arbeidsgiver skal tilrettelegge for at folk lettere kan jobbe selv om de er syke. Så kan man jo tenke seg hvor interessert en arbeidsgiver er i å tilrettelegge for en midlertidig ansatt. Når man har midlertidige jobber er det også lett å bli arbeidsledig og man kan fort opparbeide seg hull på cv-en. Noe som igjen gjør det vanskeligere å få jobb, her må jeg nok en gang presisere at det er vanskelig å få selv kortvarige oppdrag om man har hull på cv-en. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Og når man da har jobbet i diverse mer og mindre kortvarige jobber gjennom mange år, så blir man etter hvert eldre og man skal helst være ung om man skal være attraktiv arbeidskraft. Jeg vet om et tilfelle der femtiåring med en imponerende cv hadde problemer med å få jobb på grunn av alder. Som arbeidsledig gikk jeg en gang på kurs sammen med en mann i sekstiårsalderen, også med en god cv, som hadde prøvd diverse vikarbyråer uten å få napp.

Politikernes drøm om hele folket i arbeid til de er hundre, blir nok vanskelig med mange i midlertidige jobber. Å komme tilbake til arbeidslivet etter alvorlig sykdom tror jeg også vil være vanskelig, jeg vet jo at vikarbyråer er veldig redde for folk som feiler et eller annet. Når du tilhører prekariatet er du avhengig av at du hele tiden skal være attraktiv på arbeidsmarkedet, de fleste mennesker har perioder i livet hvor det av forskjellige grunner ikke skinner av dem.

Jeg vil ta med noe annet som kanskje er litt på siden, men som jeg tror flere enn meg har opplevd. Når du sliter med usikkerhet og vanskeligheter med jobb i årevis kan det også ha en negativ innvirkning på forholdet til andre mennesker. Her gjelder regelen at om egen framgang er bra, er andres motgang heller ikke å forakte. Man kan bli en som andre ser ned på og hevder seg på bekostning av. Det kan gi seg uttrykk i belæring, nedlatende kommentarer og annet som ikke er hyggelig å oppleve. Det kan være svært belastende, nok en gang snakker jeg dessverre av egen erfaring.

Med økende arbeidsledighet og større adgang til midlertidige ansettelser er det dessverre mange som kommer til å oppleve samme usikkerhet som jeg og andre har gjort. Bortsett dem som klart og tydelig uttaler at de ønsker en slik utvikling, og som har makt til å gjøre noe med det, unner jeg ingen å oppleve det. Jeg har befunnet meg i prekariatet lenge før jeg hadde hørt ordet, sånn sett kan jeg si at jeg har ligget i forkant av utviklingen, om det skulle være noen trøst.