Førjulstanker

Da er det snart jul, en tid på året da folk skal hygge seg og ha det bra. Sånn er det selvfølgelig ikke for alle, i det siste har det vært skrevet mye om innstrammingene i AAP-regelverket, noe som gjør livet svært vanskelig for dem som rammes. For noen dager siden satt jeg og kikket litt på hva jeg hadde skrevet før jul her på bloggen i foregående år. Det jeg ikke husket var at jeg nevnte nåværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i en post i desember 2011. Den gang var hun byråd for helse- og sosiale tjenester i Oslo, og var bekymret fordi frivillige organisasjoner ga de narkomane mat, klær og et sted å sove. Dette fordi det angivelig var med på å opprettholde og sementere miljøene. Noe som kan tyde på at hun mente at sult og kulde var det som skulle til for å få de narkomane på rett kjøl. Jeg synes det sier mye om hennes holdninger, og det er rimelig å anta at samme tankegods ligger bak innstrammingen i AAP-ordningen.

Det er ikke lett å skjønne seg på denne regjeringen. I høst var det snakk om en handlingsplan mot selvmord. Helseminister Bent Høie sa blant annet i den forbindelse: Det er ikke bare i helsetjenesten vi må gjøre en innsats for å forebygge selvmord. Vi kan alle gjøre en innsats. Hvis vi frykter at noen tenker på å ta livet sitt, må vi tørre å spørre. Vi må tørre å bry oss. Nå er neppe helt utenkelig at det finnes mennesker som står i fare for å ta livet sitt blant dem som nå mister pengene de lever av. Noen havner i Nav-systemet som følge av psykiske lidelser, mens andre pådrar seg slike lidelser som følge av belastningen det er å slite med Nav. Nå vet jeg av egen erfaring, at økonomiske problemer i seg selv er nok til å gi selvmordstanker. Da jeg hadde det slik ble jeg reddet av at jeg fikk jobber, selv om det bare var korte og dårlig betalte vikaroppdrag, gjorde det at jeg fikk hodet såpass over vannet at jeg klarte å gå videre. Den muligheten har ikke de som er syke.

Det å miste noen i selvmord er forferdelig, jeg har nettopp snakket med en person som har mistet en nær pårørende på den måten, det er bare helt ubeskrivelig grusomt. Og det er selvfølgelig akkurat like ille for dem som mister noen som står utenfor arbeidslivet. For til tross for politikernes nedsnakking av disse, det handler om mennesker som noen bryr seg om, mennesker som betyr noe for andre, du slutter ikke å være et medmenneske fordi om du faller ut av arbeidslivet. Nå skal jeg si noe som nok er veldig stygt å si, nemlig at tanken har slått meg at selvmord blant mennesker som befinner seg utenfor arbeidslivet, blir betraktet som litt rydding i «utenforskapet». Som sagt, det er slem og stygg ting å si, men kanskje ikke slemmere og styggere enn det regjeringen driver med når det gjelder å gjøre livet så vanskelig som mulig for dem som har mer enn nok å slite med fra før. Det kan selvfølgelig være at de selv er så velfødde og vant til å ha penger nok, at de ikke forstår hvor ille det er for dem som rammes. Noe som får meg til å tenke på en setning i en bok jeg leste mens jeg fremdeles var barn, en setning som har satt seg fast, og den var som følger, fritt etter hukommelsen: Uvitenhet er det verste i verden, nest etter ondskap.

Tilbake til jula, jeg skal i år som i foregående år være alene. Jeg har skrevet om det å være alene i jula også før, og det er nødvendigvis ikke så ille. Første gang jeg skrev om å feire jul alene, nevnte jeg noe jeg hadde lest om folk som satt alene og gråt på julekvelden. Det var skrevet av en journalist som jeg fikk inntrykk av aldri selv hadde vært alene på julekvelden, og jeg omtalte det som en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det som slo meg i etterkant, er at det kan oppleves som en litt nedlatende holdning overfor dem som faktisk gråter når de er alene julaften. Jeg har full forståelse for dem som feller en tåre eller flere, når de sitter alene på en slik kveld. Jeg husker den jula for noen år siden, da jeg hadde gjennom et ekstremt vondt og vanskelig år, da jeg hadde mistet moren min og hatt masse problemer i forbindelse med bolig. Utpå dagen på julaften gikk jeg meg en liten tur. Da jeg kom hjemover, så jeg folk med poser fulle av julegaver, som tydeligvis var på vei til å besøke noen. Da følte jeg meg veldig ensom og det gjorde vondt. Heldigvis ble julen bedre enn jeg trodde. Men det er ikke til å komme bort fra at det kan være tøft. Jeg husker en julaften formiddag for mange år siden, da jeg pleide å reise ut på landet og feire jul med slektninger. Jeg hadde tatt tog til Gardermoen og skulle videre derfra med buss. Det var kaldt, og mens jeg gikk fram og tilbake for å holde varmen, kom jeg i prat med en eldre dame som også skulle på julebesøk. Jeg husker hun sa at det var greit nok å feire alene, men det var nå hyggelig å ha noen å skåle med og ønske god jul. Jeg var enig i det, og gledet meg til å feire jul sammen med folk og katter i landlige og koselig omgivelser.

Jeg har alltid likt godt å være mye alene, og likt å gjøre ting på egen hånd. Det er vel både en grunn til at jeg har endt opp med alenefeiring, og grunn til at det går rimelig greit. Jeg lager tradisjonell julemat, dekker pent på bordet, tenner masse levende lys og setter på julemusikk jeg liker. Da blir det julestemning i stua, jeg synes det å skape en fin stemning er ekstra viktig når jeg skal være alene.  

Da gjenstår det å ønske dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul!

Noen ikke altfor optimistiske betraktninger om klima og befolkningsvekst

Som de fleste sikkert har fått med seg, for noen uker siden kom FNs klimapanel med en rapport som fortalte at verdens utslipp må ned med 45 prosent innen 2030, ellers kan det komme til å gå alvorlig gærent med den stakkars kloden vår. Med tanke på at utslippene øker kraftig, ser det ikke lyst ut. Like etter at disse dystre nyhetene var mottatt, kom jeg over en artikkel i Aftenposten, som forteller at klimapanelet hadde «glemt» å si én ting, befolkningsveksten må stoppe for at vi skal nå FNs klimamål.  Det er ikke nevnt med ett ord i sammendragene, verken for politikere eller beslutningstakere. Skal vi klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader må befolkningsveksten stoppe innen 2050, og deretter må verdens befolkning reduseres, sier klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO – Senter for klimaforskning.

Som de fleste sikkert også har fått med seg, her i landet ønsker politikerne seg befolkningsvekst, og er bekymret fordi nordmenn angivelig får for få barn. Fruktbarheten har sunket her i landet de senere år, noe som tydeligvis betraktes som krise, så nå har regjerningen satt ned en arbeidsgruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. Fordi vi «skal ha råd til velferd», som det heter seg. Nå leste jeg for ikke lenge siden en artikkel hos Forskning.no med tittelen En eldre befolkning kan være bra for både oss og jorda. Her får vi vite at forskere mener at en mindre befolkning gir et mer bærekraftig samfunn og at kostnadene forbundet med en eldrebølge er håndterbare. Det sies også at endeløs befolkningsvekst ville være økologisk umulig, og at overbefolkning fører til alvorlige problemer som høyt forbruk, dødelige konflikter over knappe ressurser og tap av leveområder som kan føre til at noen arter dør ut. Videre kan vi lese at befolkningsnedgang kan føre til sosiale fordeler som mindre arbeidsledighet, økende lønninger, bedre pendlerforhold, mindre stress, opprettholdelse av flere grøntområder og forbedret livskvalitet. Her nevnes robotisering som en større grunn til bekymring enn mangel på arbeidskraft som en følge av en eldre befolkning. Vi får også vite at forskerne mener at frykten mange har for problemer som følge av en synkende befolkning, er overdreven. De har ikke funnet noe som støtter den populære teorien om at befolkningens alder fører til mangel på arbeidskraft. Den svenske forskeren Frank Götmark sier at vi må erkjenne at stor befolkningsvekst er en global trussel, og at kortsiktige økonomiske bekymringer ikke kan prioriteres over den langsiktige helsen til vårt miljø og samfunn.

Når det finnes forskning som viser at verdens befolkning må reduseres dersom vi skal klare å begrense oppvarmingen, noe det sikkert er veldig lurt å gjøre, og at synkende folketall slett ikke er noen katastrofe, er det egentlig litt pussig at det eneste vi hører fra norske politikere er et unisont kor om flere barn, flere barn. Med tanke på at det er klodens, og følgelig menneskehetens, framtid det gjelder, skulle man tro at i hvert fall noen politikere skulle synes denne forskningen var av interesse. Men nei, hvis folk får færre enn tre barn er man misfornøyd, fordi vi visstnok kommer til å trenge så utrolig mye arbeidskraft i årene framover. Ifølge politikerne er det voldsomt behov for arbeidskraft nå også, da er det rart at det er så vanskelig å få jobb at jobbsøking nærmest er blitt en vitenskap. Det begynner å bli en del år siden jeg leste en artikkel som fortalte at fra nå av var det ikke nok å ha beste karakterer dersom man skulle få jobb. Det var ikke grenser for hvor mange aktiviteter man skulle ha gående ved siden av studiene. Husker jeg rett, måtte man ha lønnet arbeid, drive med frivillig arbeid, gå natteravn var visst et must, synge i kor, spille et instrument, drive idrett på høyt nivå. Senere har jeg lest at arbeidsgivere foretrekker dem som er pene, man skal være på sosiale media, og der må man selvfølgelig gi uttrykk for holdninger som arbeidsgiverne liker. Det er kanskje ikke rart jeg gjentatte ganger har lest om unge mennesker som føler at alt er et ork. Det må det nødvendigvis bli når alt dreier seg om å bli konkurransedyktig, som det så fint heter, på et stadig tøffere arbeidsmarked, og i det hele tatt være den som er størst, best og vakrest. Jeg har hørt flere historier om ungdom som tar en god utdanning, for deretter å bli fortalt igjen og igjen at de ikke er aktuelle for jobbene de søker, fordi de mangler erfaring. Nå skal du ikke har for mye erfaring heller, for da er det store sjanser for at du er for gammel, mens politikerne maser om at folk skal stå i jobb til de er gudene vet hvor gamle, er du for gammel så fort du har passert førti. Men det er et voldsomt behov for arbeidskraft, altså.

Jeg har stor forståelse for dem som avstår fra å sette barn inn i denne galskapen. Nå tenker nok jeg litt andre baner enn det Hvermannsen gjør, jeg er jo en av dem som aldri har ønsket meg barn, og vi er ofte litt på siden av det som anses for å være «normalt». For mange av dem som nå føder for «få» barn, er det nok snakk om mangel på tid og krefter. Men jeg vil tro at for noen spiller klimaproblemer, økende utrygghet og annen elendighet en rolle. Det ser vel ikke spesielt lyst ut når det gjelder å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5 grader. Med tanke på at oppvarmingen allerede skaper problemer, er dette bekymringsfullt, for å si det forsiktig. I tillegg kommer andre miljøproblemer, forurensning, artsutryddelse osv. At vi midt oppe i dette har politikere som ikke klarer å uttale ordet problem, er en mildt sagt dårlig trøst. Jeg er absolutt for ytringsfrihet, men det har vært øyeblikk da jeg skulle ønske samtlige som bruker ordet klimautfordringene, hadde blitt sendt til en øde øy. I så fall hadde forresten ikke den øya lenger vært å betrakte som øde.

I løpet av de årene jeg har surret rundt på jorda, har det blitt en tøffere og mer ubehagelig atmosfære. Jeg merker selvfølgelig det bedre enn dem som tilhører mer privilegerte grupper. Det er blitt kaldt på de nederste trinn i samfunnet, og det virker som kulda eter seg oppover. Det er flere enn oss lavt utdannede som opplever tøffere forhold. Når jeg snakker med folk har jeg inntrykk av at de fleste er bekymret for utviklingen, og at stadig flere ikke har tillit til politikerne. Jeg kan huske fra yngre år at det ikke var så langt mellom dem som var glødende tilhengere av et bestemt parti, som de stolte på og følte talte deres sak, dem er det ikke så ofte man møter i dag. Nå er det antagelig litt annerledes blant dem som nyter godt av de økende forskjellene. Eksempelvis arbeidsgivere som tjener på billig arbeidskraft, bolighaier som skor seg på at andre ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det jeg lurer på, er om den utviklingen vi ser i dag, er et heller dårlig utgangspunkt for å gjøre noe med klimakrisa. Ord som er blitt stadig vanligere, er konkurranse og konkurransedyktig, kanskje større grad av samarbeid hadde vært et bedre utgangspunkt, og kanskje samarbeidsdyktige mennesker i større grad kunne få gjort noe med både klima og andre problemer. Det har vært nevnt at tilliten synker her i landet, og det kan jeg skrive under på. Jeg har sett nok av fly forbanna arbeidsfolk som knurrer og glefser mot makta, de som bare er ute etter å mele sin egen kake, og utnytte oss andre som best de kan. Jeg har selv vært med på det, og det har absolutt vært ektefølt. Jeg har sett hvordan noen går helt i vranglås og nekter å ta innover seg noe som helst som kommer fra det de oppfatter som eliten. Dessverre gjelder dette også klimaproblemene, som noen bare har fått betalt for å si. Nå er det sånn at for å greie å tenke utover seg selv, skaffe seg kunnskap og engasjere seg, så trengs det at man har de grunnleggende behov dekket, og en trygghet for at det skal fortsette sånn. Trygghet er ekstremt viktig, det vet jo jeg som har opplevd mye utrygghet, det hakker deg i filler, du blir redd og når du er redd blir du også fort sint.

For å fantasere litt, hvordan hadde det vært hvis man sa at nå står vi overfor en krise, og den må vi løse sammen. At forskjellige typer mennesker kunne møtes og snakke sammen ansikt til ansikt. Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss, egentlig? Ønsker vi oss virkelig et samfunn som i så stor grad vektlegger konkurranse, fasade, materialisme, stress og mas? De av oss som ønsker noe mykere og snillere, er antagelig vi som ikke har gått av med seieren i rotteracet. Kanskje det er blant dem som har følt problemene på kroppen på en helt annen måte enn maktmenneskene det kan finnes spennende tanker som kan være med på å føre utviklingen i en hyggeligere retning. Det som slår meg når jeg hører politikerne debattere, er hvor støvete og kjedelige de er, her er det stø kurs og forsvinnende lite kreativitet. De eneste gangene de klarer å hoste opp en viss grad av kreativitet, må være når det gjelder å gjøre livet vanskelig for dem som sliter mer enn nok fra før. Hvis folk skal være villige til å gå med de endringene som trengs, kan det ikke være slik de som har minst fra før blir dem som belastes mest. I de senere år er det underklassen som har fått svi for alle endringer som har vært, da er det ikke rart at folk går i vranglås så snart om det er snakk om endringer. Det er heller ikke rart at tilliten til systemet krymper.

Man kan drømme et annet samfunn, der folk samarbeider om en bedre framtid for alle, men det blir nok bare med drømmen. I virkeligheten er det vel stor fare for at forskjeller, utslipp og antall mennesker på jorda, bare kommer til å øke. Jeg regner meg som pessimist, det heter seg at pessimistene alltid får rett, men at optimistene har det bedre i mellomtiden. På den annen side er det pessimistene som får gleden av å si hva var det jeg sa! Men når det gjelder disse alvorlige problemene er det liten glede i å være den som får rett.

Til slutt anbefaler jeg Vi kan bli den første arten som dokumenterer vår egen utryddelse, som sto å lese i Dagbladet i midten av november. 

Bilder og litt ymse

Etter noen helgrå dager som nærmest var som en parodi på november, hadde naturen pyntet seg med hvitt rim, og plutselig var det så vakkert. Det er en egen atmosfære på slike dager, det gir en følelse av høytid. Den samme følelsen får jeg på våren, når trærne står med helt nytt, friskt løv. Det er dagen da jeg blir løftet ut av den grå hverdagen, slik jeg også kan bli av en kunstutstilling, en konsert eller god bok. Kanskje ikke så rart, for naturen er vel tross alt det største kunstverket av alt, et kunstverk vi for øvrig er i ferd med å ødelegge.

På slike dager er det ekstra trivelig å ta med seg kameraet på tur, og knipse i alle retninger. Siden jeg synes jeg må bruke i hvert fall noen av disse bildene til noe, poster jeg noen her. Om eventuelle lesere synes det er blitt mye bilder på denne bloggen, kan jeg trøste dem med at det garantert ikke kommer noen bilder av bloggeren selv, det tror jeg alle skal være glad for. Nå er det nok av bloggere som har rikelig med bilder av seg selv i bloggene sine, og etter hva jeg har fått med meg er mange av disse ikke lenger bare bloggere, de er også blitt influensere. Det skal man visst være nå, hvis man skal henge med i tiden, det er det ikke alle av oss som er så veldig opptatt av. Greit nok at jeg forstår meningen med ordet, men det gir unektelig visse assosiasjoner til det norske ordet influensa, en sykdom man nå kan vaksinere seg mot, det hadde kanskje ikke vært så dumt med en vaksine mot influensere også.

Over til et annet tema, etter forrige bloggpost fikk jeg en kommentar som omtaler et intervju hos NRK med forfatteren Adelheid Seyfart Guldbrandsen, som akkurat har skrevet boka «De fortapte». Jeg har verken lest den boka eller noe annet av forfatteren, men har absolutt lyst til å gjøre det. Og den lysten ble ikke mindre etter å ha hørt intervjuet med henne. Veldig interessant, hun viser en innsikt og forståelse for arbeidsfolk og de som faller som utenfor, som er sjelden kost for tiden. Jeg anbefaler intervjuet på det varmeste, kan høres på podcast, eller nettradio.

Til slutt litt musikk. For et par dager siden sto jeg på kjøkkenet og lagde mat, samtidig som jeg hørte på en spilleliste med REM på Spotify. En av låtene var «World Leader Pretend», fra albumet «Green», utgitt i 1988. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan ståa er for tiden når det gjelder de som styrer verden, ingen munter tanke.

                  

Interessant tekst om skravleklasse og underklasse

Jeg fikk nettopp en link til en særdeles interessant tekst, Om skravleklassen og “kulturelle kapitalister” av Trond Andresen, fra en trofast leser. Dette er en svært god beskrivelse av skravleklassens forakt for underklassen, og anbefales varmt til alle som er opptatt av forhold mellom klasser. Det var nettopp slikt jeg ønsket å ta opp da jeg startet denne bloggen, og det er faktisk snart ti år siden. Da var det liten, eller ingen, oppmerksomhet om slike problemstillinger. For den som ikke fikk med seg kommentaren til John O. Egeland i Dagbladet i august, Elitenes selvmord, anbefaler jeg også den. Igjen er det en svært god beskrivelse av de faktiske, og sørgelige, forhold.  Til tross for at Egeland treffer overraskende godt, ble jeg ikke helt overbevist da jeg leste den første gang. Jeg satt igjen med en liten mistanke om at dette skrives fordi man er blitt bekymret over folkets hang til å stemme uartig, og hadde det ikke vært for Trump, Brexit osv., hadde ikke dette blitt skrevet. Det kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men tvilen er til stede. Likevel er det absolutt positivt at en slik tekst står å lese i en avis som Dagbladet. Det kan være med på å gjøre det lettere å rette ryggen for den som blir sett ned på som følge av plassering i klassehierarkiet. Jeg tror svært mange av oss om er lavt utdannet har møtt forakt fra andre, det kan til tider være tungt, og dessuten høyst irriterende. Hvis man klarer å se på forakten man møter som et utrykk for den andres fordommer, blir den lettere å takle.

De to tekstene jeg har lenket til over, beskriver som sagt forholdene på en treffende måte. Men jeg har også sett skravleklassemedlemmer på venstresiden diskutere hvorfor arbeiderklassen i stor grad forlater venstrepartiene, uten at det ser ut til at de forstått noe særlig av det. Mens mange arbeidsfolk har fått dårligere levekår, med større grad av utrygghet, lavere lønninger og hardere arbeidstempo, har skravlevenstre vært mer opptatt av å snakke arbeiderklassen ned, enn å bry seg om den tøffere hverdagen mange opplever. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har oppfattet det som en arbeidsdeling mellom de forskjellige elitene. Mens den økonomiske eliten har svingt pisken stadig hardere over ryggen på arbeidsfolk, har den kulturelle eliten omtalt alle med lav utdanning som en gjeng kunnskapsløse tullinger, som knapt fortjener menneskestatus, og da er det kanskje ikke så farlig om de blir behandlet som søppel.  Når da store deler av disse foraktelige undermenneskene ikke lenger stemmer på partier på venstresiden, klør man seg i sine angivelig kloke hoder, og har store problemer med å forstå hvorfor det skjer. At det skal være så vanskelig å forstå, er vanskelig for meg å forstå, men det får så være.

De økende forskjellene

Jeg leste akkurat en artikkel i Dagsavisen om hvor vanskelig det er å greie seg for mennesker som lever på trygd. En av dem som sliter er fylkespolitiker Kari Aalerud fra Arbeiderpartiet, hun tar et oppgjør med så vel regjeringen som sitt eget parti. I artikkelen svarer Hadia Tajik på kritikken fra Aalerud. Svaret hennes fikk meg til å tenke på en gammel politikervits, der to politikere snakker sammen etter at den ene av dem har deltatt i en debatt. «Hva sa du», sier den ene. «Ingenting», svarer den andre. «Ja, det vet jeg, men hvordan ordla du deg?»

En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk for dem som rammes.

For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en personlig tragedie».

Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en ekstra belastning.

Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.  

Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste framtid.

Høstbilder og noen tanker om verdens begredelige gang

Høsten er fargerik og den tiden på året jeg synes det er mest spennende å ta bilder. Nå har det ikke blitt så mange turer med kameraet dette året, som enkelte andre år. En del bilder har det likevel blitt, siden jeg fyrer løs når jeg er først er ute på tur. Høsten er ikke bare fine farger, den er dessverre også tiden for framlegging av statsbudsjettet. Som forventet var også årets budsjett trist, regjeringen fortsetter å ta fra dem som har lite og gi til dem som har mye. Noe annet hadde strengt tatt vært overraskende.

Det hender jeg kikker innom Dagsnytt Atten, jeg har ikke tv så jeg bruker pc-en, jeg har en forholdsvis stor skjerm, men flesteparten av politikerne har så store selvbilder at det ikke er helt plass til dem på den skjermen, det tyter liksom utenfor. Dessuten minner stadig flere av dem om programmerte roboter, der de snakker på innpust, utpust og mellompust. Kan det være sånn at robotifiseringen har kommet lenger enn vi aner, at robotene faktisk er i ferd med å overta i politikken? Det hadde i så fall forklart mangelen på medmenneskelighet. Og for så vidt også den tilsynelatende mangelen på tvil, når man tar beslutninger som går utover dem som har det vanskelig nok fra før, ville det vært naturlig å være litt mindre skråsikker i sin sak, en smule bekymret for konsekvensene for de menneskene som rammes.

Det ser ut til at flertallet av toppolitikerne mangler fullstendig forståelse for hvor privilegerte de er. Det får meg til å tenke på en artikkel i forskning.no som har overskriften De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de allermest isolerte her i landet. Sosiologen Maren Toft har forsket på rikinger, her er noe av det hun sier: Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft. Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren. Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre. Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige. Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.

Dette kan være noe av forklaringen på politikernes ufølsomhet overfor dem som sliter, dagens politikere er jo en stort sett en temmelig velfødd gjeng, det er ikke mange av dem som har tilbrakt plagsomt mye tid på gølvet, eller i vanlig arbeidsliv i det hele tatt, og det er vel heller ingen av dem som har slitt i Nav-systemet. Det gjelder jo dessverre også i høyeste grad partiet som kaller seg Arbeiderpartiet.

Noe annet som dukker opp om høsten, som jeg knapt har registrert før om årene, er noe som kalles «Verdensdagen for psykisk helse». Grunnen til at jeg registrerte det i år, var at jeg var og hørte et foredrag på mitt lokale bibliotek, der temaet var selvmedfølelse. De problemene det ble snakket om, var stort sett slikt som jeg kan huske jeg syntes var leit da jeg var barn, men som jeg i voksen alder ikke bryr meg noe om. Det ble ikke snakket om hvordan det er når vi rammes av de virkelig store tragediene i livet. Årets tema for denne dagen var for øvrig «vær raus». Det er vel typisk for vår tid, med moteriktige floskler skal problemer løses.

Nå har jeg dessverre fått kjenne litt på hvordan det er når det biter i den psykiske helsen. Jeg har i mange perioder i livet hatt en følelse av å oppholde meg ute i en iskald snøstorm, bare kledd i tynt innetøy. Det har vært en følge av alt det som jeg har skrevet om her på bloggen, midlertidige jobber, lav lønn, og utrygghet og usikkerhet i bøtter og spann. Noe som er viktig, er at uansett hva man har å slite med, uansett hvor lite vellykket man framstår, så er man mye mer enn bare problemene man sliter med, og vi trenger å bli sett som noe mer enn det. Noe annet som kan være en forbannelse for oss uten fin fasade, er det jeg har skrevet om flere ganger før, at det bli mye belæring og utspørring fra andre. Det skulle jeg ønske var et tema, for det er virkelig slitsomt. Og om jeg står til halsen i problemer, er det ikke sikkert jeg har lyst til å snakke om det bestandig, noen ganger kan det være fint å få lov til å glemme seg bort litt.

Det aller mest skremmende denne høsten, må være klimameldingen som ble lagt fram samme dagen som statsbudsjettet. Det ser dystert ut for framtiden, jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, og ikke har satt barn til verden. Men dette handler om noe som er større enn meg, jeg har en medfødt respekt for naturen og våre medskapninger, og synes det er uendelig trist at vi ødelegger den flotte kloden vi lever på. Selv om jeg begynner å bli inderlig trøtt av menneskenes gnål og mas, synes jeg synd på de menneskene som skal leve framover, jeg tenker på de opplevelsene jeg selv har hatt i naturen, og hvor mye det har betydd for meg.

Uansett, hva høsten har bydd på av påkjenninger og dårlige nyheter, det er fremdeles flotte farger ute i naturen man kan glede seg over. Musikk er noe annet man kan glede seg over, her et stykke som passer godt for årstiden. 

                       

Irlandstur nummer tjue

Jeg var i Irland igjen for noen uker siden. Det er fire uker siden jeg kom hjem, selv om turen begynner å bli gamle nyheter, synes jeg den fortjener litt oppmerksomhet, sånn på etterskudd. Dette var nemlig min tjuende tur til Irland, jeg hadde kommet ut av tellinga over hvor mange ganger jeg hadde vært der. Men ved hjelp av bilder fra de forskjellige turene, klarte jeg å komme fram til nitten ganger. Det er et tall det står respekt av, men tjue er jo et finere tall, så jeg fant ut at jeg fikk ta en tur til. Også hadde jeg det jo så trivelig da jeg var der på våren, det fristet veldig å komme tilbake igjen.

Den første ettermiddagen i Dublin gikk jeg en tur i Iveagh Gardens. 

Den tjuende turen ble vellykket den også, jeg gjorde stort sett de samme greiene som jeg pleier, og det kan liksom ikke bli feil. 

En tur til Dublin Zoo hører med, takket være en skikkelig fuktig start på dagen, var det få besøkende denne gang. Da ble det rikelig anledning til å kikke på orangutangene, særdeles fascinerende skapninger. 

Jeg satte inn et bilde av Sibu i post for en tid siden, det bildet var flere år gammelt, han er fremdeles like flott og sjarmerende. 

For noen år siden fikk de okapier i Dublin Zoo, utrolig vakre dyr. 

Denne neshornungen var da ganske søt.

Gorillaer er flotte, og alltid verdt å bruke tid på. Jeg satte pris på å ha mulighet til å studere dem i ro og mak, det så ut til at også de satte pris på stillheten og roen som hersket i Dublin Zoo denne dagen. 

Elefantene hadde muligens blitt skremt av regnskyllene før på dagen, de var i hvert fall inne i huset sitt. Her kunne man altså studere elefantene i rommet. Dem var det mange av en stund, det var liksom ikke grenser for hva som kunne omtales som elefanten i rommet. Jeg synes det virker som det er blitt færre i det siste, kan være at rommet etter hvert ble så fullt av elefanter at man ikke kunne se elefanten for bare elefanter. Det er snakk om store dyr, så det er et uttrykk som bør brukes med en viss forsiktighet. Nå er for øvrig flere av elefantene i Dublin Zoo ikke så veldig store ennå. 

En vandring langs sjøen hører med.

En tur til landsbyen Howth hører også med. Tradisjonen tro ble det lunsj også denne gang. 

Ifølge samme tradisjon skal det være dessert etter lunsjen. 

Jeg har etter hvert gjort det til en vane å ta en skikkelig dagstur. I år hadde jeg bestilt tur ut til vestkysten, med stopp på Cliffs of Moher og Galway. Jeg var på Cliffs of Moher første gang jeg var i Irland, da jeg var med på en arrangert tur fordi jeg trodde det var kjempeskummelt å reise alene, så feil kan man ta. Da var vi også innom Galway, noen år senere dro jeg tilbake og var der i flere dager. En særdeles sjarmerende og fargerik by, som jeg har hatt lyst til å se igjen. Da jeg bestilte turen før jeg dro, så jeg for meg at jeg vandret langs klippene og i Galways gater i strålende solskinn. Det til tross for at jeg var fullt klar over at på den irske vestkysten heter det seg at det regner to av tre dager. Denne turen falt ikke på den tredje dagen, med tanke på at jeg faktisk opplevde Cliffs of Moher i solskinn første gang jeg var der, fikk jeg en veldig annerledes opplevelse denne gang. Det var skikkelig drittvær, men det får man tåle når man drar til steder som kjent for dårlig vær. Og det gjør jeg jo stort sett bestandig, som jeg har sagt mange før, å reise til steder med pent vær er feigt. Det pøste ned i Galway også, men Galway er trivelig selv i høljregn.

Cliffs of Moher. 

Mellom Cliffs of Moher og Galway var det stopp ved The Burren.

Galway, en fargerik og flott by. Bildene jeg fikk tatt ble ikke de aller beste, smale gater og høljregn gjorde det ikke så lett for amatørfotografen.

Jeg har så mange minner fra Irland, og er veldig takknemlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt der. Det har vært mange morsomme kvelder på pub, mye god musikk og møter med hyggelige mennesker. Jeg har sett gamle slott og borger, og slike helt spesielle steder som Glendalough, hvor jeg har vært tre ganger, og som har vært like fascinerende hver gang. Jeg har også mange gode minner fra dager hvor det egentlig ikke har skjedd noe spesielt, men hvor alt bare føltes så bra. Som den fredagen i juni da sola skinte og det var påfallende varmt til Irland å være. Etter å ha spist lunsj tenkte jeg som vanlig å finne en pub med musikk, men siden pubene er der hele tiden, og slikt godvær er heller sjeldent, hoppet jeg på toget til Dun Laoghaire og gikk på den ene moloen der. Hjemme sto jeg i problemer til halsen, men akkurat da føltes alt bra, den vandringen i solskinnet på moloen i Dun Laoghaire er noe jeg alltid tenker tilbake på som et lyst øyeblikk i en ellers mørk tilværelse. Og slike øyeblikk er gull verdt. Og det kan jeg vel i det hele tatt si om turene mine til Irland, de har vært store lyspunkt i et liv hvor det ellers har vært i overkant mye mørke.

Noen ganger er det ålreit å bare vandre rundt i Dublins gater. 

Ved Grand Canal den siste dagen, som alltid er litt trist. 

Irritert

Det er sent på kvelden og jeg skulle egentlig tenke på å legge meg. I stedet begynte jeg å kjenne på en stigende irritasjon. Jeg var innom Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og fikk med meg saken om legen som ikke vil sette inn kobberspiral på dem som ønsker det. Dette fordi det angivelig er noe i nærheten av et drapsvåpen. Nå ble dette tilbakevist av dem som hadde greie på det, men fakta var ikke så veldig interessant for de to gubbene som forsvarte legen som ikke vil gjøre jobben sin av samvittighetsgrunner. Når man har så fintfølende samvittighet burde man kanskje velge jobb deretter.

Irritasjonen over denne saken la seg oppå flere andre lag av irritasjon over hvordan enkelte religiøse personer bruker religionen sin til å forsure andre menneskers liv. Nylig var det historien om hvor opprørte mange i KrF var, fordi en prest hadde viet et lesbisk par. Grunnen til at verden sånn omtrent gikk under på grunn av dette, var at presten også er partiets familiepolitiske talsperson. Hvor mange ganger dette var tema i Dagsnytt 18 kom jeg fullstendig ut av tellinga med, men det var mange. Da tenkte jeg at jeg takker alle guder jeg ikke tror på for at jeg var så upåvirkelig i barndommen, da jeg ble forsøkt kristnet av pinsevennforeldrene mine. Men jeg har en del irritasjon liggende igjen fra den gang, så når nye lag av irritasjon legger seg over, blir det fort ganske mye.

Før dette igjen, var det historien om muslimen som ikke fikk fornyet et vikariat fordi han ikke ville håndhilse på kvinner, fordi det kunne medføre fristelse, eller bære et brett med mat med leverpostei. Også det irriterte meg. Jeg har jo en viss erfaring med å jobbe som vikar, og hvis jeg hadde vært like sær, hadde min temmelig miserable yrkeskarriere vært enda noen hakk tristere. Jeg har flere ganger fått oppdrag på en eller to dager, der jeg har fått være betraktelig lenger, fordi jeg har oppført meg som folk og utført de arbeidsoppgavene jeg er blitt satt til. Når jeg har kommet inn på et nytt sted, er det første jeg har gjort å rekke fram lanken og presentere meg. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen av de mennene som har tatt meg i hånden, har følt seg særlig fristet. Jeg har erfaring med å jobbe på steder med kolleger fra helvete, og steder der kollegene har vært fra langt hyggeligere steder. Det er en enorm forskjell. Vi har alle et ansvar for hvordan dem vi jobber sammen med har det på jobben. På kantina med det aller verste arbeidstempoet jeg noen gang har opplevd, overlevde jeg fordi jeg hadde hyggelige kolleger. En av dem var en ung mann som var muslim. Det var ikke noe han gikk rundt og snakket om til vanlig. Han nevnte det en gang, da han sto og stekte massevis av bacon, noe som er ufyselig oppgave uansett religiøst ståsted. Akkurat da hadde jeg et aldri så lite pusterom, så vi ble stående og snakke litt om bacon. Han lurte på hvordan det smakte, det var da han fortalte at han var muslim og derfor ikke spiste det selv. Men han hadde ikke noen innvendinger mot å steke det, og det var tydelig at han syntes det var helt greit at andre spiste det.

Og når jeg først er i gang med å irritere meg, jeg får støtt og stadig mailer fra Qatar Airways, veldig mange gode tilbud til Dubai. Dette har pågått en god stund, jeg har ikke klart å få en slutt på det, men sørger for at de havner i boksen for søppelpost. Da den første mailen dukket opp, var det ikke lenge siden jeg hadde bestilt flybilletter til Dublin. Kanskje noen hadde spanet, og blingset litt på navnet til reisemålet. Men om navnene er litt like, er det stor forskjell, og ikke pokker om jeg vil reise til Dubai. Skrekkhistorier om voldtatte jenter som blir fengslet, mens andre havner i fengsel for uheldigvis å ha skumpet borti noen på en bar, gjør absolutt ikke Dubai til et fristende reisemål. Dublin derimot frister alltid, og det gledelige er jo at i Irland går det framover når det gjelder religion. Ikke lenge etter jeg var der var siste gang, gjennomførte de folkeavstemming om abort. Resultatet var gledelig, og nå blir landet kvitt den forhistoriske abortloven sin. For vel tre år siden var det folkeavstemming om likekjønnet ekteskap, med greit ja-flertall. De har også en homofil statsminister. Dessuten er det en kirke i Dublin som er gjort om til pub og restaurant. Jeg var der en gang og spiste lunsj. Det er utvilsomt det triveligste kirkebesøket jeg har opplevd. Nå kjenner jeg irritasjonen slipper taket litt, og jeg kan gå og legge meg med noenlunde ro i sjelen.

Jobb deg ihjel, selv om jobben ikke finnes

For noen dager siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, hvis ikke flere får seg jobb, som det het. Som vanlig når politikere snakker om at folket får se å komme seg i jobb, fikk jeg inntrykk av at jobber vokser på trær, det er bare å gå ut og plukke seg en. Og den som ikke plukker seg en jobb fra nærmeste tre, er lat. For en tid siden sto det en artikkel i Klassekampen jeg har tenkt på nå og da i løpet av den uhyggelig varme og tørre sommeren som har vært. Den har tittelen Finnes det jobb til alle?, og er skrevet av Jo Skårderud. Den tar for seg arbeidslinja, og den viser en endring i holdninger som burde fått mer oppmerksomhet. Da velferdsstaten ble bygd opp i etterkrigstiden, anså man arbeidsledighet, sykdom og uførhet som systemproblemer det var et kollektivt ansvar å løse. Tanken var at den som falt utenfor, skulle ha et fullverdig liv på nivå med dem som var i jobb. Mens arbeidslinja flytter ansvaret over på individet. Fra artikkelen: Arbeidslinjas jernlov ble skrevet ned av den kongelige britiske fattigkommisjonen allerede i 1834: «Den første og viktigste av alle betingelser, … er at hans (den understøttedes) stilling … ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» I moderne språkdrakt: Det skal alltid lønne seg å jobbe. 177 år senere sto fattigkommisjonens konklusjon seg godt, og nå hadde også sosialdemokratene latt seg overbevise. I 2011 skrev arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) i Klassekampen om regjeringens strategi for fattigdomsbekjempelse: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar, skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Jeg husker godt kronikken til Bjurstrøm, jeg skrev en post om den med tittelen Bjurstrøms kamp mot fattigdommen.  Det var spesielt en setning jeg syntes var ille, særlig med tanke på at den kom fra en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Jeg tror et fåtall av dem som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de ikke gidder å bite tenna sammen. For å ta meg selv som eksempel: Som det har framgått av mange poster på denne bloggen, har jeg vært nødt til å melde meg arbeidsledig to ganger. Siste gang skyldtes finanskrisa, jeg jobbet i et vikarbyrå og der ble det umiddelbart veldig få jobber da krisa inntraff. Finanskrisa var i rettferdighetens navn ikke min skyld. Den første gangen er det kanskje noen som vil mene at jeg hadde skylda selv. Da jobbet jeg for Adecco, som støtt og stadig snøt meg, de utbetalte mindre enn avtalt lønn. I tillegg kom også annet snusk, for eksempel da jeg en morgen ble ringt opp om en jobb jeg umiddelbart skulle innfinne meg, fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi og få dekket utgiftene. Pengene for den taxituren så jeg aldri noe til. Med lav lønn, og ikke fullt så lavt skattetrekk, var det ikke mye igjen av lønna for den dagen da taxiutgiftene var trukket fra. Burde jeg da «bitt tenna sammen» og holdt kjeft? Det gjorde jeg ikke, følgelig ble det etter hvert få oppdrag, og jeg ble nødt til å melde meg arbeidsledig. Det er rimelig å anta at den daværende arbeidsministerens beskyldning om manglende vilje til å bite tenna sammen, fremdeles er Arbeiderpartiets holdning. Jeg har tenkt det kunne være interessant å sende dem et aldri så lite spørsmål om jeg burde ha «bitt tenna sammen» og latt min dønn uhederlige arbeidsgiver fortsette å snyte meg, eller om de mener det var riktig av meg å si ifra. Det er det mulig at jeg kommer til å gjøre. Svaret kunne bli spennende, dersom de i det hele tatt kom til å svare. I så fall er det vel overhengende fare for at svaret ville likne mye på det man kan lage ved hjelp Språkrådets svadagenerator. Grunnen til at jeg er i tvil om de ville svare, er at jeg en gang før prøvde å sende dem et spørsmål de nok ikke satte særlig pris på. Da måtte jeg etter lang tid purre på et svar, kan leses om her.

Skårderud kommer med et eksempel på hvordan Arbeiderpartiet endrer seg: I 2015 raste Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fra Stortingets talerstol: «Dette er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling», sa hun. Tiraden var rettet mot regjeringen Solberg, som ville pålegge alle sosialhjelpsmottakere under 30 år aktivitetsplikt. Den nye linja var at ungdommen måtte «opp om morran», hvis de ville ha trygd.

I begynnelsen av mai i år var det igjen debatt om aktivitetsplikt på Stortinget. Denne gangen konkurrerte Ap og Høyre om å være mest for å pålegge unge en slik plikt. Holdningsendringen i Ap er et av mange eksempler på en tendens som har preget arbeidsliv og velferdssystemet siden begynnelsen av 90-tallet: Arbeidslinja, prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være avhengig av trygd, vinner fram på alle fronter.

Her ser vi hvordan Arbeiderpartiet kjefter på Høyre den ene dagen, for det som er deres egen politikk dagen etter. Det gjør at partiet ikke framstår som spesielt troverdig.

Jeg tillater meg å låne litt mer fra nevnte artikkel: I Norge fikk den sitt ordentlige gjennomslag i attføringsmeldingen i 1993, hvor ansvaret for sykdom, uførhet og arbeidsledighet ble solid plassert hos individet selv. Ideen er at den enkelte kan jobbe og vil velge å gjøre det hvis de økonomiske insentivene er riktige. Kutter du i ytelsene, vil folk komme seg i jobb. Kutter du i pensjonen, vil folk bli værende i jobb.

Som jeg har vært inne på ørten ganger før her på bloggen, jeg har sett mange stygge eksempler på hvordan brutale arbeidsgivere lar folk slite helsa av seg, med altfor hardt tempo og til tider helt uten pauser. Jeg har sett sørgelig mange mennesker som har blitt utslitt i altfor ung alder. For en arbeidstaker som er utslitt som følge av arbeidsgiverens rovdrift, må det nødvendigvis virke grusomt urettferdig at hun får det fulle og hele ansvaret for at jobben har ødelagt helsa hennes. Alle som har levd noen år og sett seg litt rundt, har sett hvordan sykdom kan ramme relativt unge mennesker uten at de har noen som helst skyld i det selv. Det er ikke sånn at bare man lever noenlunde sunt, så holder man seg frisk. Det samme gjelder arbeidsledighet, jeg har sett mange eksempler på hvor fortvilte folk blir når de mister jobben. Uansett hvor mye eller lite politikerne mener folk skal få av stønader når uhellet er ute, burde det være mulig å forvente en større grad av respekt for de menneskene som rammes, og at de snakker om dem på en mindre stigmatiserende måte.

Skårderud nevner Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, hun har studert og skrevet om arbeidslinja i en årrekke. Han sier at hun konkluderer med at logikken bak politikken er nyliberal og viser hvordan den gjorde comeback i Europa som en del av høyrebølgen etter valget av Marget Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA. Jeg vil anbefale å lese hennes kronikk Arbeidslinja er for de andre. Jeg har lenket til samme tekst i en post en gang før. Men denne fortjener virkelig å bli lest, gjerne flere ganger. Et lite utdrag: Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så seint som i 1977 mente regjeringen til Oddvar Nordli (Ap) at det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet. «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»

Jeg anbefaler også å lese Arbeid til du dør. Her sier Ebba Wergeland blant annet: Den biologiske aldringsprosessen forandres ikke fordi om arbeidsministeren sier det. Som det står i en ganske fersk rapport fra SSB: «Mens regjeringen slår fast at «Framtidens eldre vil være sprekere og friskere enn gårsdagens eldre» er forskningen på dette området langt mindre entydig …» I dag er 20 % av befolkningens 67-åringer i arbeid, og 10 % av 70-åringene. Det er ikke sannsynlig at framtidas arbeidsliv skal etterspørre 70-åringer mer enn i dag. Har arbeidsministeren glemt hva Kristin Skogen Lunds sa på NHOs årskonferanse, om arbeidslivets «jernlov»? Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb.

Det heter seg at flere må i jobb, for at vi skal få råd til velferd. Så kan man spørre seg hvor fornuftig penger brukes. Jeg kom over en kronikk av arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, der hun forsvarer Navs arbeidsmarkedstiltak etter det hadde vært tatt opp hos NRK og TV2. Her innrømmer hun at Nav bruker rundt 7,5 milliarder årlig på forskjellige tiltak. Hun forsvarer dette med at noen kommer i fast jobb, noen blir til og med butikksjefer. Med tanke på de astronomiske summene som brukes, skulle det bare mangle om de ikke skulle klare å få en og annen over i fast arbeid. Så kan man lure på hvor lenge disse har slavet for knapper og glansbilder, før de har kommet så langt. Det er mange som er storforbrukere av folk på tiltak, en av dem er Nille-kjeden. Les mer her. Det er i dag cirka 2100 ansatte i Nille-kjeden på landsbasis. Av disse ble 38 prosent rekruttert via arbeidstrening, opplyser HR-direktøren. De fleste rekrutteres inn i deltidsstillinger. Bortsett fra i underkant av 400 butikksjefer, er flertallet hos Nille ansatt i deltidsstillinger, fra noen få prosent og opptil 70 – 80 prosent. Her er det med andre ord minimal sjanse for å ende opp i fulltidsstilling, noe de fleste er avhengige av for å klare seg.

Mens folk slaver på tiltak for luselønninger, trygdede knapt har penger til mat, har neppe Nav-direktøren økonomiske bekymringer. Da hun startet i jobben i 2015 fikk hun en lønn på 1 850 000 kroner. Det er også interessant å se hva hun har jobbet med før, blant annet har hun ledet avdelingen for arbeidslivspolitikk i NHO. Det er klart at Navs dårlige behandling av arbeidsledige er en gavepakke til arbeidsgiverne. Det gjør at folk godtar omtrent hva som helst for å komme ut av klørne til Nav. Det har jeg selv erfaring med, og da snakker vi luselønn og farlige arbeidsforhold. En annen ting er at det blir vanskeligere for mange arbeidssøkere å komme i vanlig jobb, når et stort antall arbeidsgivere benytter seg av folk på tiltak.

I artikkelen i Klassekampen, nevner Jo Skårderud arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa, som har skapt et «tilbudssjokk» av hardtarbeidende innvandrere med få kvalifikasjoner.  Noe som gjør det enda vanskeligere for mange av dem som sliter i Nav-systemet, å komme i jobb. Nå har jeg sett at det ikke bare er lavt kvalifiserte som kan slite med å komme i jobb. Når jeg har hatt drittjobber for vikarbyråer, har det flere ganger hendt jeg slavet sammen med unge mennesker med høyere utdanning. Når de har søkt jobber de er utdannet til, har de blitt møtt med at de ikke har noen erfaring. På den annen side har man dem som er for «gamle», som har både god utdanning og solid arbeidserfaring.

Som det er nå, så er det sånn at dersom du blir syk, arbeidsledig eller av andre grunner ramler ut av arbeidslivet, så kan livet fort bli et sant helvete. Vi har fått et samfunn med langt større grad av utrygghet, selvfølgelig mest merkbart for dem langt nede på rangstigen, og minst merkbart for dem med makt og innflytelse.  

Konklusjonen må bli at vi skal jobbe til vi stuper, for å få råd til velferd. Denne velferden går i økende grad ut på å sørge for at færrest mulig er avhengige av en velferd som skal være så mager og ubehagelig som mulig. Så kan man lure på om et stadig mer brutalt og konkurransepreget samfunn blir et samfunn som skaper behov for mer velferd. Fordi presset blir så stort, og folk får liten tid til å ta seg av hverandre. Det kan også se ut til vi er på vei til samfunn der folk har mindre omtanke for hverandre, der vi blir konkurrenter i stedet for medmennesker.

Tullete reklamer, dikt, og mye var bedre før

Det har vært stille på bloggen en stund nå, men om jeg ikke har vært her på bloggen, så har det hendt jeg har kikket innom facebook. Jeg har filosofert litt over disse evinnelige reklamene som dukker opp der. Reklamer er det jo overalt for tiden, det er tøffe tider for oss reklameallergikere. For noen dager siden dukket det opp nok en reklame for gebiss, det gjør det med ujevne mellomrom. Denne gangen dukket den opp i flere dager, facebook tror tydeligvis at det står veldig dårlig til i gapet mitt, så gærent er det heldigvis ikke. Men jeg merker at jeg blir lettere fornærmet av disse evinnelige gebissreklamene.

En annen reklame som har vært å se gjentatte ganger i det siste, er for en reise til Sør-Afrika, der man kan oppleve hvite løver, hvaler og dyp naturkontakt. Her er det tydeligvis ikke småtterier man kan få være med på, mine turer til Dublin blekner i forhold. Når reklamen dukker opp på facebooksiden min, lokker de med at man kan oppleve rå kjærlighet fra de hvite løvene. Klikker jeg meg videre, kan jeg blant annet lese: Vil du bli med på en reise der du får møte mektige dyr du aldri før har møtt? En reise som handler om nære møter med dyr, deg selv og den storslagne afrikanske naturen - som bærer hele menneskehetens røtter i seg. Denne turen vil berøre deg dypt; med dyrenes og naturens hjelp vil du få tilgang til mer av din egen kraft og visdom. De hvite løvene vekker oppmerksomhet, og kaller på oss fordi de har viktig kunnskap å formidle. Videre fortelles det at turen inneholder en workshop i dyrekommunikasjon, der man skal lære enkle og respektfulle teknikker, etter endt kurs skal man få diplom for gjennomført grunnkurs. Om hvalene man skal få se, sies det: Hvalene representerer noe urgammelt, de er bærere av gammel visdom som ofte vekker noe dypt i oss. Det blir visstnok også fordypelse i hvalens essens og budskap.

Så da er det nok bare å pakke ned gebisset og dra på tur, for å få tilgang til mer av min egen kraft og visdom. Dette minner mye om det jeg en gang leste om en alternativmesse på Lillestrøm, der man blant annet skulle kunne få kontakt med avdøde kjæledyr, som skulle ha noen svært dypsindige tanker å formidle. Det minner også om det jeg har lest på siden til bokklubben Enerigica, der det har vært bøker som kunne lære oss å få kontakt med steiner og diverse annet, samt hvordan vi kunne bli rike ved å se for oss gullmynter regne ned over oss.

Hva slags kunnskap og visdom løver og hvaler har å formidle, lurer jeg virkelig på. Hval har jeg aldri sett i levende live, men det er ikke så lenge siden jeg så løver. Det var i Dublin Zoo i april, det var riktignok asiatiske løver, og de er ikke hvite, de har bare sånn kjedelig standard løvefarge, det er mulig det er det som er problemet, for jeg merket verken noen opplevelse av rå kjærlighet, eller at de kalte på meg for å formidle viktig kunnskap. Men vakre er de, som alle kattedyr. Nå er jeg glad i dyr, og har stor respekt for dyr, men jeg oppfatter dem ikke som dypsindige filosofer. Når jeg har vært i Dublin Zoo, har jeg blitt slått av den bevisstheten og intelligensen jeg ser i blikket til de store apene, våre nærmeste slektninger. Men det er ikke det samme som at de har enorme mengder visdom å overføre til oss. Noe som for så vidt er synd, siden behovet kan synes å være til stede.

Nå er det ikke sånn at jeg mener vi ikke har noe å lære av dyr. Over et bilde av orangutangen Sibu fra Dublin, han har i det minste vett til å holde kjeft, og er sånn sett et eksempel til etterfølgelse for mange. Jeg kom til å tenke på en episode fra Dublin Zoo for noen år siden. Jeg sto inne i huset til gorillaene, på den ene siden av en glassrute var det hyling, skriking og tramping fra stort sett relativt voksne individer, på den andre siden rolige og stillferdige skapninger, som tedde seg med en helt annen verdighet. Jeg husker jeg tenkte at dersom et romskip med utenomjordiske vesener hadde landet her nå, og de skulle gjette hvem som liksom skal forestille å være de høyest utviklede her på denne planeten, er jeg langt ifra sikker på at de hadde klart å gjette riktig.

Det jeg tenkte da jeg så dette, er at noe må ha gått gærent hvis folk hvis folk må reise til fjerne himmelstrøk og se på ville dyr, for å møte kjærlighet, kunnskap og visdom. Nå kan det se ut til at denne turen først og fremst er beregnet på dem som har oppholdt seg en stund i det jeg kaller den alternative tåkeheimen. Jeg kan huske jeg en gang hørte et intervju med en slik person på radio, hun hadde drevet mye med såkalt selvutvikling. Det interessante var at alle setningene hennes sluttet med meg selv, og det med skikkelig trykk på meg selv. Det er bra for meg selv, for da utvikler jeg meg selv, osv., osv. Det var ganske komisk å høre på. Det som er mindre komisk, er at vi lever i et samfunn der det kan se ut til at det blir stadig mindre visdom og kjærlighet. Nå heter det seg jo at vi lever i et kunnskapssamfunn, men da er det vel først og fremst snakk om kunnskap du må ha for å klare deg i et stadig tøffere arbeidsmarked. Dessuten hører vi jo om folk som tror at jorda er flat, det kan tyde på at det ikke er så mye kunnskap i omløp som ønskelig. Det er kanskje ikke så rart om folk lengter etter noe annet enn det et hardt og individfokusert konkurransesamfunn har å by på.

Til tross for alt snakket om kunnskapssamfunn, jeg synes det blir mer og mer tullsnakk, synsing og slagord. Det kan være at jeg bare er i ferd med å bli en sur, gammel kjerring som mener at alt var bedre før. Men noe var kanskje bedre før? Jeg kan huske fra barndommen at folk hadde mer kontakt med hverandre, kanskje tok mer vare på hverandre. Folk kom på uanmeldte besøk, kanskje bare for en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Det var ikke sjelden at en nabo ringte på for å låne litt sukker eller mel, naboer snakket med hverandre på en helt annet måte enn nå. Det er en del snakk om ensomhet for tiden, jeg har sett at også enkelte politikere har tatt det opp. Det er sikkert først og fremst fordi folk kan bli syke av ensomhet, sykdom koster penger, og koste penger skal man som kjent absolutt ikke gjøre. Det disse ensomhetsbekymrede politikerne burde tenke over, er om ikke idealsamfunnet deres er et sted der folk ikke har særlig mye tid til å bry seg om hverandre.

Jeg vil påstå at for arbeidsfolk var det mye som var bedre før, at mange føler det sånn brukes vel også mot arbeiderklassen, det blir sett på som et tegn på at arbeidere er bakstreverske. Det er mulig det er bakstreversk å ønske seg tilbake til en tid der det var mulig å puste på jobb, og der fast jobb var en selvfølge. En tid der det var mulig å spare opp penger på arbeiderlønn, og kjøpe leilighet uten å måtte ta opp lån, slik mine foreldre kunne gjøre. Nå er det ikke bare arbeidsfolk som mener at ting var bedre før. For snart ett år siden hadde Aftenposten et intervju med Lars Saabye Christensen, der han slo fast at alt var bedre før. Om jeg ikke er enig i at absolutt alt var bedre før, syntes det var utrolig befriende at han turte å hevde slikt, for det skal man vel helst ikke mene. Nå er Lars Saabye Christensen selv et bevis på at alt ikke var bedre før, for den siste boka hans, Byens spor, synes jeg er noe av det beste han har skrevet. Det er ikke lenge siden jeg leste den, og den var det en ren, skjær nytelse å lese. Og det beste av alt, den er den første i en trilogi, her er det bare å glede seg.

Over til en annen norsk forfatter, for en tid kom jeg over et dikt av André Bjerke, som jeg synes er fint. Jeg kan huske jeg i svært ung alder så et tv-program der han leste sin gjendiktning av Kiplings If,  og til tross for at jeg bare et var et barn gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Mange år senere lånte jeg bøker av ham på biblioteket, det var samlinger som inneholdt romaner som De dødes tjern, den har jeg også sett på film opptil flere ganger, Døde menn går i land, som jeg husker som sånn passelig uhyggelig på en veldig snedig måte, og også andre romaner og tekster. André Bjerke ville ha fylt hundre år i år, så da hylles han her på bloggen med dette fine diktet.

«Du skal være tro»

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når du ikke bedro

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

Da var du tro!

Og til slutt, litt musikk. De som har lest litt på denne bloggen, har muligens fått med seg at jeg har vært flere ganger i Skottland de siste årene. Jeg har også hørt mye på skotsk musikk i det senere, og da jeg kommer unna de gamle låtene med bandet Runrig. De blir jeg aldri lei. Her er det en låt som jeg synes er helt nydelig, den heter Worker For The Wind, og er fra et album som heter The Cutter And The Clan. Det albumet er for øvrig  nevnt i boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, som jeg syntes var en svært god leseropplevelse.