Tullete reklamer, dikt, og mye var bedre før

Det har vært stille på bloggen en stund nå, men om jeg ikke har vært her på bloggen, så har det hendt jeg har kikket innom facebook. Jeg har filosofert litt over disse evinnelige reklamene som dukker opp der. Reklamer er det jo overalt for tiden, det er tøffe tider for oss reklameallergikere. For noen dager siden dukket det opp nok en reklame for gebiss, det gjør det med ujevne mellomrom. Denne gangen dukket den opp i flere dager, facebook tror tydeligvis at det står veldig dårlig til i gapet mitt, så gærent er det heldigvis ikke. Men jeg merker at jeg blir lettere fornærmet av disse evinnelige gebissreklamene.

En annen reklame som har vært å se gjentatte ganger i det siste, er for en reise til Sør-Afrika, der man kan oppleve hvite løver, hvaler og dyp naturkontakt. Her er det tydeligvis ikke småtterier man kan få være med på, mine turer til Dublin blekner i forhold. Når reklamen dukker opp på facebooksiden min, lokker de med at man kan oppleve rå kjærlighet fra de hvite løvene. Klikker jeg meg videre, kan jeg blant annet lese: Vil du bli med på en reise der du får møte mektige dyr du aldri før har møtt? En reise som handler om nære møter med dyr, deg selv og den storslagne afrikanske naturen - som bærer hele menneskehetens røtter i seg. Denne turen vil berøre deg dypt; med dyrenes og naturens hjelp vil du få tilgang til mer av din egen kraft og visdom. De hvite løvene vekker oppmerksomhet, og kaller på oss fordi de har viktig kunnskap å formidle. Videre fortelles det at turen inneholder en workshop i dyrekommunikasjon, der man skal lære enkle og respektfulle teknikker, etter endt kurs skal man få diplom for gjennomført grunnkurs. Om hvalene man skal få se, sies det: Hvalene representerer noe urgammelt, de er bærere av gammel visdom som ofte vekker noe dypt i oss. Det blir visstnok også fordypelse i hvalens essens og budskap.

Så da er det nok bare å pakke ned gebisset og dra på tur, for å få tilgang til mer av min egen kraft og visdom. Dette minner mye om det jeg en gang leste om en alternativmesse på Lillestrøm, der man blant annet skulle kunne få kontakt med avdøde kjæledyr, som skulle ha noen svært dypsindige tanker å formidle. Det minner også om det jeg har lest på siden til bokklubben Enerigica, der det har vært bøker som kunne lære oss å få kontakt med steiner og diverse annet, samt hvordan vi kunne bli rike ved å se for oss gullmynter regne ned over oss.

Hva slags kunnskap og visdom løver og hvaler har å formidle, lurer jeg virkelig på. Hval har jeg aldri sett i levende live, men det er ikke så lenge siden jeg så løver. Det var i Dublin Zoo i april, det var riktignok asiatiske løver, og de er ikke hvite, de har bare sånn kjedelig standard løvefarge, det er mulig det er det som er problemet, for jeg merket verken noen opplevelse av rå kjærlighet, eller at de kalte på meg for å formidle viktig kunnskap. Men vakre er de, som alle kattedyr. Nå er jeg glad i dyr, og har stor respekt for dyr, men jeg oppfatter dem ikke som dypsindige filosofer. Når jeg har vært i Dublin Zoo, har jeg blitt slått av den bevisstheten og intelligensen jeg ser i blikket til de store apene, våre nærmeste slektninger. Men det er ikke det samme som at de har enorme mengder visdom å overføre til oss. Noe som for så vidt er synd, siden behovet kan synes å være til stede.

Nå er det ikke sånn at jeg mener vi ikke har noe å lære av dyr. Over et bilde av orangutangen Sibu fra Dublin, han har i det minste vett til å holde kjeft, og er sånn sett et eksempel til etterfølgelse for mange. Jeg kom til å tenke på en episode fra Dublin Zoo for noen år siden. Jeg sto inne i huset til gorillaene, på den ene siden av en glassrute var det hyling, skriking og tramping fra stort sett relativt voksne individer, på den andre siden rolige og stillferdige skapninger, som tedde seg med en helt annen verdighet. Jeg husker jeg tenkte at dersom et romskip med utenomjordiske vesener hadde landet her nå, og de skulle gjette hvem som liksom skal forestille å være de høyest utviklede her på denne planeten, er jeg langt ifra sikker på at de hadde klart å gjette riktig.

Det jeg tenkte da jeg så dette, er at noe må ha gått gærent hvis folk hvis folk må reise til fjerne himmelstrøk og se på ville dyr, for å møte kjærlighet, kunnskap og visdom. Nå kan det se ut til at denne turen først og fremst er beregnet på dem som har oppholdt seg en stund i det jeg kaller den alternative tåkeheimen. Jeg kan huske jeg en gang hørte et intervju med en slik person på radio, hun hadde drevet mye med såkalt selvutvikling. Det interessante var at alle setningene hennes sluttet med meg selv, og det med skikkelig trykk på meg selv. Det er bra for meg selv, for da utvikler jeg meg selv, osv., osv. Det var ganske komisk å høre på. Det som er mindre komisk, er at vi lever i et samfunn der det kan se ut til at det blir stadig mindre visdom og kjærlighet. Nå heter det seg jo at vi lever i et kunnskapssamfunn, men da er det vel først og fremst snakk om kunnskap du må ha for å klare deg i et stadig tøffere arbeidsmarked. Dessuten hører vi jo om folk som tror at jorda er flat, det kan tyde på at det ikke er så mye kunnskap i omløp som ønskelig. Det er kanskje ikke så rart om folk lengter etter noe annet enn det et hardt og individfokusert konkurransesamfunn har å by på.

Til tross for alt snakket om kunnskapssamfunn, jeg synes det blir mer og mer tullsnakk, synsing og slagord. Det kan være at jeg bare er i ferd med å bli en sur, gammel kjerring som mener at alt var bedre før. Men noe var kanskje bedre før? Jeg kan huske fra barndommen at folk hadde mer kontakt med hverandre, kanskje tok mer vare på hverandre. Folk kom på uanmeldte besøk, kanskje bare for en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Det var ikke sjelden at en nabo ringte på for å låne litt sukker eller mel, naboer snakket med hverandre på en helt annet måte enn nå. Det er en del snakk om ensomhet for tiden, jeg har sett at også enkelte politikere har tatt det opp. Det er sikkert først og fremst fordi folk kan bli syke av ensomhet, sykdom koster penger, og koste penger skal man som kjent absolutt ikke gjøre. Det disse ensomhetsbekymrede politikerne burde tenke over, er om ikke idealsamfunnet deres er et sted der folk ikke har særlig mye tid til å bry seg om hverandre.

Jeg vil påstå at for arbeidsfolk var det mye som var bedre før, at mange føler det sånn brukes vel også mot arbeiderklassen, det blir sett på som et tegn på at arbeidere er bakstreverske. Det er mulig det er bakstreversk å ønske seg tilbake til en tid der det var mulig å puste på jobb, og der fast jobb var en selvfølge. En tid der det var mulig å spare opp penger på arbeiderlønn, og kjøpe leilighet uten å måtte ta opp lån, slik mine foreldre kunne gjøre. Nå er det ikke bare arbeidsfolk som mener at ting var bedre før. For snart ett år siden hadde Aftenposten et intervju med Lars Saabye Christensen, der han slo fast at alt var bedre før. Om jeg ikke er enig i at absolutt alt var bedre før, syntes det var utrolig befriende at han turte å hevde slikt, for det skal man vel helst ikke mene. Nå er Lars Saabye Christensen selv et bevis på at alt ikke var bedre før, for den siste boka hans, Byens spor, synes jeg er noe av det beste han har skrevet. Det er ikke lenge siden jeg leste den, og den var det en ren, skjær nytelse å lese. Og det beste av alt, den er den første i en trilogi, her er det bare å glede seg.

Over til en annen norsk forfatter, for en tid kom jeg over et dikt av André Bjerke, som jeg synes er fint. Jeg kan huske jeg i svært ung alder så et tv-program der han leste sin gjendiktning av Kiplings If,  og til tross for at jeg bare et var et barn gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Mange år senere lånte jeg bøker av ham på biblioteket, det var samlinger som inneholdt romaner som De dødes tjern, den har jeg også sett på film opptil flere ganger, Døde menn går i land, som jeg husker som sånn passelig uhyggelig på en veldig snedig måte, og også andre romaner og tekster. André Bjerke ville ha fylt hundre år i år, så da hylles han her på bloggen med dette fine diktet.

«Du skal være tro»

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når du ikke bedro

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

Da var du tro!

Og til slutt, litt musikk. De som har lest litt på denne bloggen, har muligens fått med seg at jeg har vært flere ganger i Skottland de siste årene. Jeg har også hørt mye på skotsk musikk i det senere, og da jeg kommer unna de gamle låtene med bandet Runrig. De blir jeg aldri lei. Her er det en låt som jeg synes er helt nydelig, den heter Worker For The Wind, og er fra et album som heter The Cutter And The Clan. Det albumet er for øvrig  nevnt i boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, som jeg syntes var en svært god leseropplevelse.