Bjurstrøms kamp mot fattigdommen

Her gjelder det å bite tenna sammen

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde en kronikk i Klassekampen 6. april med tittelen Kampen mot fattigdom. Jeg leste den, grøsset, og tenkte ikke mer på den akkurat da. Jeg hadde annet å tenke på for øyeblikket, som å pakke kofferten, jeg skulle dra til Dublin dagen etter. Men særlig en setning festet seg, den er som følger: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb.

 Det er en ting jeg lurer i forbindelse med dette. Jeg har sett mange slike som Bjurstrøm sier biter tenna sammen. Det jeg også har sett er at når folk har bitt tenna sammen tilstrekkelig lenge, da blir de gjerne litt slitne, eller rettere sagt de blir forferdelig slitne. For disse sammenbitte naboene, de er gjerne veldig pliktoppfyllende, de går på jobb også når de er syke, de står på og gir alt de har, til de en dag ikke orker mer. Siden det ofte skjer lenge før de har oppnådd pensjonsalder, så er det store sjanser for at de ender på trygd. En trygd som altså skal være liten og da er det jeg lurer på om man virkelig kan si at det skal lønne seg å jobbe. Eller er det slik at det lønner seg å sluntre unna så langt det går, ta så mange tredagers som det lar seg gjøre, sykmelde seg så fort man føler seg litt dårlig, slik at man kan holde ut lenger i arbeidslivet og følgelig slippe å bli straffet fordi man ikke orker mer.

Nå er det vel slik at også mange av dem som lever på trygd må bite tenna sammen, for å holde ut et liv med sykdom og smerter. Om jeg har hatt mange grusomt slitsomme jobber har jeg aldri misunt dem som er trygdet som følge av sykdom. Det er tøft å holde ut hverdagen i slike jobber, men man har tross alt fritid, er man alvorlig syk er man det hver time på døgnet, hver eneste dag. Jeg kan ikke se at Bjurstrøm sier noe om dem som er for syke til å jobbe, her er det arbeid over hele linja, ja selvfølgelig, dette er jo selveste arbeidslinja. Greier man ikke å komme seg opp om morran, får man trilles inn på jobben i sykesenga, alle skal som kjent med!

Det er langt fra den virkeligheten jeg har sett og den politikerne snakker om. Problemet er vel at de lever så altfor langt fra det livet mange andre lever. Nå skriver jeg om arbeiderklassens kår på denne bloggen, fordi det er det jeg selv har opplevd. Men jeg har snakket om erfaringene mine fra arbeidslivet med folk som har helt andre typer jobber, men som også har tøffe tak på jobben og vi forstår hverandre, uti fra egne erfaringer er det ikke vanskelig å forstå den andres situasjon. Jeg har også snakket med folk som ikke har særlig mye erfaring fra arbeidslivet, eller har langt ”snillere” jobber, da blir det mindre forståelse. På samme måte er det når det gjelder Nav, om man har arbeider- eller middelklassebakgrunn, man skal gjennom samme smertefulle kverna. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om vi hadde hatt noen politikere som selv hadde erfaringer fra så vel tøft arbeidsliv som utrivelige møter med Nav.

Jeg skal komme med et par eksempler fra den virkeligheten det later til at politikerne har liten kontakt med. Jeg snakket en gang med en grafisk designer som hadde vært gjennom flere store ryggoperasjoner. Hun var femti prosent uføretrygdet, kunne få hundre prosent, men ønsket å jobbe. Det var ikke enkelt, hun kunne ikke fortsette som grafisk designer, fordi dette var en jobb der man ikke bare måtte jobbe hundre prosent, men fortrinnsvis hundre og femti. De jobbene der det var mulig å jobbe femti prosent, var gjerne kantinejobber og liknende, disse jobbene var umulig for en med ødelagt rygg. Så fikk hun kjeft av Nav fordi hun ikke var flink nok til å søke jobber, hun hadde opplevd et møte med en Nav-ansatt som hadde vært riktig så ufin.

Da jeg for mange år siden gikk på datakurs gjennom Aetat, gikk jeg sammen med en mann på vel seksti år. Han hadde høyere utdanning, hadde hatt gode jobber og hans største ønske var å komme i jobb igjen. Men han var for gammel for arbeidsgiverne, til tross for at det var tydelig at han fremdeles hadde mye igjen å gi.

Blant all svadaen (jeg ber om unnskyldning for at jeg her kom i skade for å kalle en spade for en spade) bet jeg merke i følgende: Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt. Da lurer undertegnede på hva Bjurstrøm har tenkt å gjøre for gi disse ”medmenneskene” bedre selvtillit, rakke ned på deres valg av møbler kanskje? Eller er det Nav som skal gi folk bedre selvtillit? Med min erfaring fra kurs i regi av Aetat for en del år siden, og senere i regi av Nav, kan det se ut som om man i økende grad gjør hva man kan for å plukke av folk den selvtilliten de måtte ha. Etter det første kurset gikk jeg ut med rak rygg og en optimistisk innstilling til videre jobbsøking, etter det senere kurset med Nav krabbet jeg ut med en selvtillit som hadde ramlet ned et sted under nullpunktet og tidenes verste spenningshodepine.

Det aner meg at Bjurstrøms angivelige kamp mot fattigdom ikke kommer til å bli særlig hard. Kanskje hun burde ha funnet en annen tittel på innlegget sitt? Noe som minner meg om et stykke en stortingsrepresentant fra samme parti som Bjurstrøm tilhører, en gang hadde i Dagsavisen. Det hadde følgende flotte overskrift: Fattigdom er viktig for Arbeiderpartiet.

.