Aldri annet enn bråk

For noen år siden klaget jeg min nød her på bloggen i forbindelse med at jeg var i ferd med å bli drevet fullstendig til vanvidd av støy fra motorsykler og andre bråkete doninger. Jeg har flyttet siden den gang, men også her er det plagsom trafikkstøy. Og det blir stadig verre, det er voldsom utbygging i området, og alle som flytter inn i de nye, store bomaskinene er tydeligvis like glade i å kjøre bil som de som bor her fra før. Og det sier ikke så rent lite. Det er også svært få i dette området som har skjønt at det faktisk går an å bruke sykler og føtter som framkomstmiddel. Det verste er likevel de bråkete doningene som dukker opp når våren kommer, motorsykler og det jeg kaller kompleksbiler. Mange av disse lager et så vanvittig spetakkel at det ligger langt over smertegrensen.

En av de første dagene det var varmt nok til å sette seg på balkongen, rigget jeg meg til med bok og tekopp. Men der ute var det et regelrett støyhelvete, det var ikke lett å konsentrere seg om å lese. Det endte med at jeg hentet mobilen med tilhørende ørepropper, og fant fram til spillelista med barokkmusikk på Spotify. Det hjalp litt, jeg fikk roet nervene noe, men skulle jeg greid å overdøve de mest bråkete doningene, måtte jeg nok hatt en helt annen type musikk på et helt annet volum. 

Det skrives så mye om helse for tiden, det går knapt nok an å gå inn på nettet uten å støte på bøttevis av tips om hvordan man skal leve for å holde seg frisk og sunn så lenge som mulig. Det ser ut til at det er alles fordømte plikt å leve til man er hundre, og gjør man ikke det er det fordi man har levd usunt. Og tidens melodi er jo at alt er opp til deg selv. Men støy er reelt skadelig for helsen, her kan man lese om helseskader støyenpåfører oss.

Når de mest bråkete doningene dundrer forbi, hjelper det ikke å lukke dører og vinduer, lyden skjærer gjennom alt som er. Da har jeg mange gange tenkt at det burde være en grense for hvor mye et kjøretøy har lov å bråke. Det er så til de grader plagsomt, og fullstendig unødvendig. Men det er neppe noe håp om en lov som setter grenser for hvor mye folk skal plages av andres behov for å kjøre rundt og bråke. I stedet har det jo blitt tillatt med flere bråkete kjøretøy, eller kanskje leketøy er en mer treffende beskrivelse. Jeg tenker særlig på vannscootere, nå som det er årstiden for sånt. Med tanke på at så mange bor i støyutsatte områder, her jeg bor ser jeg det spretter opp nye blokker tett opptil sterkt trafikkerte veier, burde man i det minste sørge for at folk slipper unødvendig støy når de reiser vekk for å koble av.

Jeg skulle ønske man kunne være like handlekraftig overfor støy som man har vært overfor røyking. Det var mye sutring og klaging før røykeloven trådte i kraft, men så fant de fleste av oss ut at det faktisk var veldig bra, og det er få som vil tilbake til sånn som det var før. Jeg skulle ønske man kunne våge å være like harde i klypa overfor bråkere, som man har vært overfor røykere. Man bør jobbe for å begrense all trafikk, også den vanlige biltrafikken er forferdelig plagsom. Men det burde være en enkel sak å få på plass en lov som setter en grense for hvor mye et kjøretøy har lov å bråke, dessverre er det nok er et stykke fram dit. I mellomtiden foreslår jeg utdeling av gratis hørselvern til oss støyplagede. 

Moro med bilder

For noen uker siden begynte jeg med Instagram. Jeg hadde på et eller annet mystisk vis greid å opprette en konto, jeg må ha logget meg inn der med Facebook-kontoen min en eller annen gang. Til tross for at jeg ikke hadde lagt ut et eneste bilde, hadde jeg greid å få et tosifret antall følgere. Min manglende iver etter å prøve Instagram, skyldes at jeg ikke bruker kameraet på mobilen noe særlig. Når jeg først har et godt systemkamera, foretrekker jeg å bruke det. Men noen få bilder hadde jeg liggende på mobilen, jeg plukket ut de minst dårlige av dem, og la ut mine første firkanter på Instagram. Da jeg først begynte, syntes jeg det var litt morsomt, noe å leke seg med. For å ha litt ekstra moro har jeg lagt inn noen bilder fra pc-en, som er tatt med det ordentlige kameraet. Noe begrenset er det jo, derfor bruker jeg bloggen til å legge ut bilder også.

Senvinter på Vår Frelsers Gravlund. 

Tatt i påsken, det var mye snø

Selv om jeg liker å ta bilder, liker jeg ikke å ta bilder for andre og kan heller ikke fordra å bli tatt bilder av. Da jeg var i Dublin nettopp, tenkte jeg at jaggu er det bra med selfiestanga, så kan de som liker å ha bilder av seg selv, bruke det, så slipper jeg å bli utkommandert for å ta bilder av fremmede mennesker. Det skulle jeg ikke tenkt, for neste gang jeg var innom en pub, hadde jeg plutselig en fremmed mobil i hånda, og var nødt til å være fotograf for en venninnegjeng. Jeg er ikke flink til å ta bilder med mobil, men de ble visst fornøyd på andre forsøk. Men det var mer av det før, dessuten var det mange av dem jeg måtte ta bilde av som tilbød seg å ta bilde av meg til gjengjeld. Det takket jeg stort sett nei til, men siden folk gjorde det for å være hyggelige, hendte det jeg ga etter og lot meg fotografere, selv om jeg syntes det gjorde litt vondt.

Damstredet i fargerik utgave

Bankplassen

Når jeg tenker tilbake, virker det som en evighet siden den gang man hadde kamera med film, som måtte leveres og hentes, og det var slett ikke billig. Saken er at jeg kjøpte mitt første digitalkamera i 2007. Jeg syntes det var greit å vente litt, sånn at ting hadde utviklet seg litt. Da jeg kjøpte det, skulle jeg på en av mine turer til Dublin, jeg reagerte litt på at bildene hadde et svakt rosaskjær, ikke direkte vakkert, men jeg tenkte ikke så mye over det. Den påfølgende høsten og vinteren tok jeg en del bilder, og syntes ikke de ble så verst. Da det ble vår, dro jeg en tur til London. Forrige gang jeg var der, hadde jeg kamera med film, nå gledet jeg meg virkelig til å slå meg løs og ta massevis av bilder. Det gikk ikke helt sånn. Jeg hadde vel tatt to bilder, da displayet plutselig ble grått og kamerat ble varmt. Nå klarte jeg å få liv i det igjen, til det samme hendte nok en gang. De bildene jeg greide å ta mellom hvert sammenbrudd, fikk et særdeles ufyselig rosaskjær. Vel hjemme leverte jeg inn kameraet der jeg hadde kjøpt det, etter et par evigheter fikk jeg det tilbake. Det fæle rosaskjæret mente de ville være borte nå som det var reparert. Det så noe bedre ut, men jeg hadde et forferdelig slit for å få bildene fra London sånn noenlunde presentable.  

And i Frognerparken

Det gikk ikke så veldig lang tid før det samme skjedde igjen. Denne gang hadde jeg det bare med på tur i nærområdet, men irriterende så det holdt. Nok en tur til butikken, nok en reparasjon som tok sin tid. Den tredje gangen kameraet bestemte seg for å streike, var i Irland, det var den gangen jeg hadde klatret til topps i Blarney Castle, og sto og tok bilder av utsikten. Da ble jeg mer enn irritert, ikke bare var det et elendig kamera, det var direkte ondskapsfullt. Jeg var ikke veldig blid den tredje gangen jeg kom i butikken med det. Nå var heldigvis sånn at når et kamera hadde streiket tre ganger, da fikk man et nytt. Men først måtte det leveres inn, og det drøyde vel og lenge før jeg omsider hadde det nye i hus. Det var en annen modell, og det hadde jeg i mange år uten noe trøbbel.

Blarney Castle

Den gangen det idiotiske kameraet streiket på toppen av Blarney Castle, tenkte at det var vel typisk, hit kommer jeg aldri tilbake. Nå kom jeg tilbake dit i år, riktignok ikke til topps i borgen, det sto jeg gladelig over. Men jeg fikk tatt mange bilder i området rundt, denne gang med et systemkamera jeg er veldig fornøyd med. Jeg kjøpte et teleobjektiv før jeg dro til Irland, veldig greit å ha.

Vakker amurtiger i Dublin Zoo

Det var litt morsomt å leke med Instagram, men det er ikke alle bilder som kler å være firkantet. Da er det greit å legge ut noen bilder her, et sted må jeg jo gjøre av alle bildene jeg tar. Det er slutt på den tiden da jeg satt og limte inn bilder i album. 

Et av mine mange høstbilder, fra Losby i Lørenskog

Noen desillusjonerte tanker om arbeidsfolk og venstreeliten

Etter en uke i Dublin, der jeg hadde morsommere ting å gjøre enn å følge med på verdens begredelige gang, har jeg de siste dagene prøvd å oppdatere meg litt. Onsdagen jeg kom hjem, hadde Klassekampen en artikkel med tittelen Venstresida mister de fattige. Der kan vi lese at den franske økonomen Thomas Piketty har kommet med en rapport hvor han slår fast at det ikke lenger er slik som mange forestiller seg, at venstresiden representerer de fattige og høyresiden de rike. I stedet handler det nå om to eliter, de med lang utdanning og høye inntekter stemmer på venstrepartiene, mens de med både høye inntekter og store formuer stemmer på høyrepartiene. Piketty sier også at de med lite utdanning og lav inntekt fortrinnsvis stemmer på høyrepartier. Nå er det vel også mange i sistnevnte gruppe som ikke stemmer i det hele tatt. Noen av oss stemmer fremdeles på venstrepartier, men for egen del må jeg si at jeg så langt etter den blanke stemmeseddelen sist gang jeg befant meg i et valgavlukke. 

Noe av det jeg har reagert på, er i hvor liten grad man på venstresiden er opptatt av de stadig tøffere forholdene som arbeidsfolk opplever på jobb. Klassekampen hadde nylig en artikkel med tittelen Får ikke tid til å gå på do. Noe som dessverre er en god beskrivelse av hverdagen til mange arbeidsfolk. I artikkelen møter vi bussjåføren Åge Vissmark som jobber for Unibuss i Oslo, og er en av de uheldige som ikke lenger har tid til slike nødvendige avbrekk i arbeidsdagen. Før var det mulig å strekke på beina og ta skikkelige matpauser, sier han, men det han omtaler som anbudsdritten har ødelagt hele næringa. Videre forteller artikkelen at Fafo har publisert rapporten «Arbeidstakere som jobber alene. HMS-utfordringer i fem forbund».  Der har man undersøkt omfanget av alenearbeid i helse- og omsorgssektoren, industrien, transportsektoren og varehandlene, blant medlemmer i fem LO-forbund. 51 prosent svarer at de jobber alene over halvparten av tiden eller mer. 27 prosent svarer at de jobber alene nær hele tiden. «Alt i alt gir undersøkelsen et inntrykk av at de fysiske utfordringene samt redsel for uønskede hendelser og risiko for skade og ulykke er betydelige HMS-utfordringer knyttet til alenearbeid blant medlemmer i de aktuelle forbundene», blir det konkludert. Flertallet av disse ønsker mer kontakt med kolleger, og mange føler seg ensomme på jobb.

Nå har jo jeg erfaring med å jobbe alene. For det meste på kantiner, jeg har vært innom flere der arbeidstempoet har vært fullstendig umenneskelig. Så det at man ikke engang har tid til å gå på do, er ikke et ukjent fenomen. Det den før nevnte bussjåføren omtaler som anbudsdritten, er noe man også får en føling med på kantiner. Fordi de stort sett blir satt ut til eksterne byråer, og den som kan love mest mulig mat til en billigst mulig penge, er den som vinner anbudsrunden. Når du jobber alene på en slik kantine, har du ikke kolleger på stedet i det hele tatt. Det er heller ikke alltid du har noe hyggelig kontakt med dem som jobber på stedet, i noen tilfeller er den eneste kontakten mas, kommandoer og klager.

En episode fra mange år tilbake, jeg fikk en telefon fra vikarbyrået utpå ettermiddagen, om jeg kunne stille på en kantinejobb dagen etter, det var bare for én dag og jeg skulle være alene. Klok av erfaring, spurte jeg hvor mange som spiste på kantina. 150, fikk jeg til svar. Da måtte jeg bare takke nei til oppdraget, det var for mange å betjene. Når du kommer til et sted du ikke har vært før, jobber du mye saktere enn på et sted du er kjent. Når du jobber alene er det ingen du kan spørre når det er noe du lurer på. Du vet ikke hvor ting er, og må lete etter alt du skal bruke. Å lage mat til 150 er uansett for mye for én person, da driver man rovdrift på folk. Nå ringte vikarbyrået meg igjen noen minutter senere, da hadde de plutselig funnet ut at det «bare» var 120 som spiste der. Noe sa meg at grunnen til at tallet hadde krympet, var at de tenkte at det er sikkert ikke alle som spiser på kantina, så da sier vi det sånn. De måtte prøve å skaffe noen til jobben, det var fem minutter til arbeidsdagens slutt, da syntes de vel det var greit å jukse litt. Jeg hadde lov å si nei, men samtidig har et vikarbyrå alltid den muligheten at de kan straffe deg med ikke å gi deg oppdrag. Når du jobber som vikar er du egentlig fullstendig rettsløs.

Jeg var også alene på lørdager da jeg jobbet med å lage fruktkurver. I motsetning til kantinene var jeg da helt alene i bygget, og det var langt større muligheter for å skade seg på jobb. Jeg begynte dagen med å ta ut noen høye, uhåndterlige traller fra et kjølerom, dette rommet lå et trinn over gulvet. Da var det en viss fare for at trallene kunne velte over meg. Hadde det skjedd, kunne jeg blitt liggende fastklemt under tralla til mandag morgen. Det var like spennende hver gang, for å si det sånn. I den jobben var det så utrivelige forhold at det på mange måter var en befrielse å være alene, hvis man så bort fra at det var en viss fare forbundet med det. På kantiner, der jeg har løpt og løpt, samtidig som jeg har sett andre sitte sammen, spise og hygge seg, har jeg ofte følt meg ensom, det har vært triste og slitsomme dager. Og jo verre det blir å være arbeider på nederste trinn, jo mer skrives og snakkes det om hvor sunt og fint der å jobbe, her treffer man kolleger og har det så moro og lærerikt at det liksom ikke er måte på. Det stemmer overhode med den hverdagen du selv opplever, men du blir vant du er en som ikke teller, en som ikke er verdt noen ting. Den elendige lønna forteller deg også noe om hvor lite du er verdsatt.

Jeg har sett noen diskusjoner på nettet mellom folk på venstresiden, der man tydeligvis lurer fælt på hvorfor så mange arbeidsfolk nå forlater venstrepartiene. Det påfallende er at ingen av dem tenker over at det kanskje hadde vært lurt å spørre arbeidsfolk om hvorfor det er sånn, vi kan faktisk snakke. Skal de få arbeidsfolk tilbake til venstresiden, kan det være et steg på veien å vise en smule interesse for hvordan folk faktisk har det, og det er sikkert også veldig lurt å begynne å se på oss som likeverdige, som mennesker og ikke noe annet rart. Da må de slutte å forakte oss, og det tror jeg sitter temmelig langt inne.

På Twitter var det mange forutsigbare tweets i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte. Man hang seg voldsomt opp i enkelte uttalelser, da dreide det seg selvfølgelig om innvandring. Nå sitter dette partiet i regjering, der de er med på å gjøre det stadig vanskeligere for dem som har det mer enn vanskelig nok fra før. Her tar man støtt og stadig fra de syke og fattige, for å gi til de aller rikeste. Merkelig nok, fører ikke det til de samme voldsomme reaksjonene. Da klarer jeg ikke annet enn å lure på om det er fordi det ikke bare rammer innvandrere. Når jeg sier noe sånt, er det vel fordi jeg er rasist? Nei, det er jeg ikke. Alt for mange år siden, lenge før arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, så jeg hvordan innvandrere ble grovt utnyttet i arbeidslivet. Og jeg reagerte på det, jeg syntes det var ille, og det syntes andre norske arbeidsfolk som så det også. Mer rasistiske er vi ikke. Dette var hyggelige og arbeidsomme folk, gode kolleger som jeg satte pris på, folk som gjorde at tøffe arbeidsdager tross alt ble noenlunde levelige. Jeg har flere ganger fortalt om da jeg ringte til LO, og endte opp med en krangel med en illsint gubbe hos Handel og Kontor. Dagen før hadde jeg ringt Arbeidstilsynet, der jeg ble møtt på samme måte, man var sint og sa at det jeg hadde opplevd var lov. Det jeg hadde opplevd, og som altså var lov, var et arbeidstempo som var fullstendig uholdbart. Da jeg ringte Arbeidstilsynet var jeg ferdig med det oppdraget, grunnen til at jeg ringte var fordi jeg håpet det kunne være til hjelp for dem som jobbet der fast, de fleste av dem var innvandrere. De var fullstendig fortvilte over forholdene, det var snakk om forhold som ingen kan holde ut over tid. Hadde en av våre kjære toppolitikere opplevd noe liknende, hadde vedkommende sannsynligvis blitt sykmeldt fram til pensjonsalder.

Det kan se ut til at venstresiden består av karrierepolitikere hvor mange aldri har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv, og en flokk synsere med et stort behov for å ha noen å se ned på, og da står arbeiderklassen lagelig til for hogg. Når forskjellene øker, så lever vi også i økende grad i forskjellige virkeligheter. Vi får veldig forskjellige erfaringer. Jeg har vært gjennom perioder som har vært så kølsvarte at jeg knapt har sett noen mulighet for å leve videre. Så har slike perioder blitt etterfulgt litt mindre svarte perioder, uten at de har vært spesielt lyse. Når du har ligget våken på nettene og vurdert å gjøre slutt på det hele, da blir du aldri den samme igjen. Du mister så mye av deg selv, livsglede, tiltro til andre mennesker, det går utover konsentrasjonsevne og kreativitet, for å nevne noe. Også skjønner du hvor viktig det er med trygghet, visshet om at uansett hva som skjer så får du lov å beholde en viss grad av verdighet. Slik er det ikke i dag, dersom noe skjærer seg, så står Nav klar til å hugge deg i filler, ydmyke deg og tråkke på deg. Derfor savner jeg så inderlig at noen på venstresiden slår i bordet og sier at sånn skal vi ikke ha det. Fordi folk blir syke og nedbrutte av det, de som allerede er syke må bruke krefter de ikke har til å slåss mot et håpløst system, folk kan få selvmordstanker, i verste fall kan de ta livet sitt, så her må noe gjøres. Men når hørte vi noen si noe sånt? Jeg kan ikke huske å ha hørt det.

Da jeg leste om rapporten til Piketty, ble jeg ikke overrasket, det var heller at det ble satt ord på noe jeg egentlig var klar over fra før. Dessverre tror jeg ikke det er noe særlig håp om bedring, og det synes jeg virkelig er trist. Det viktig å huske på at slett ikke alle fra arbeiderklassen stemmer på høyrepopulistiske partier, jeg tror det er flere enn meg som ønsker seg en oppegående venstreside. En venstreside som tar tak i slike problemer som at bussjåfører ikke lenger har tid til å gå på do.

  

Alt som forkorter livet

Like før jeg skulle pakke kofferten for å reise til Dublin, snublet jeg tilfeldigvis over en artikkel på nettet som fortalte at dersom du drikker over et visst antall alkoholenheter i uka, vil det forkorte livet ditt. Til tross for at jeg sto foran en uke jeg visste ville inneholde langt flere alkoholenheter enn anbefalt, tok jeg det med knusende ro. Jeg er blitt så vant til alle disse rådene om hva som forkorter og hva som forlenger livet, der målet ser ut til at vi alle skal leve lange, gledesløse liv. Hvis det nå er sånn at jeg forkortet livet mitt med å sitte på pub i Dublin, kose meg med godt øl og god musikk og føle at livet for øyeblikket var helt fint, da var det virkelig verdt det. På den annen side, kan det ikke være sånn at gleden over å oppleve noe som er morsomt og hyggelig, er så positivt for helsa at det i stor grad veier opp for det som måtte være usunt? Uansett, som livet mitt er nå, er det langt viktigere å samle på gode øyeblikk, og ha noe godt å tenke tilbake på når livet er vanskelig, noe det dessverre altfor ofte er, enn å være opptatt av å forlenge livet mest mulig.

Det er farlig å leve, og det er mye man må seg passe for. Jeg tok et søk på «forkorte livet», og her er noe av det jeg fant: Traumatisk oppvekst forkorter livet. Her er jobbene som forkorter livet, med undertittel En stressende jobb uten innflytelse kan øke risikoen for å dø tidlig. Dette er jo noe jeg absolutt har erfaring med. Jeg har opplevd utrolig mye stress og mangel på kontroll over egen arbeidsdag, og kan skrive under på at det er noe som sliter på helsa, både psykisk og fysisk. Dette har sikkert forkortet livet mitt temmelig mye, derfor synes jeg det er helt greit å forkorte det ytterligere med noe som faktisk er hyggelig. Nok om det, her er mer som forkorter livet: Mye melk kan forkorte livet ditt. Mye tid foran skjermen forkorter livet ditt. Oksidativt stress forkorter livet. Nå vet jeg sant å si ikke helt hva oksidativt stress er, men det høres unektelig veldig farlig ut. Snus kan forkorte livet. Sitting dreper! Fedme gir kortere liv. Svevestøv forkorter livet til Oslo-borgere. Og til slutt, noe som viser at man må passe seg for å ha det for morsomt: Latter kan forkorte livet.

Det som er sikkert, er at jeg følte meg i friskere og gladere den uka i Dublin, enn det jeg har gjort på lenge. Det er greit nok at man ikke skal leve altfor usunt, men hvis det blir sånn at man må ofre all form for glede og livsutfoldelse på helsens alter, da har det gått for langt. Livet skal være litt moro også, selv om det ser ut til at det nå er blitt farlig å le. Da tror jeg at foretrekker å leve en smule farlig. Nå er det jo sånn selv om man holder seg unna både latter og annet livsforkortende, så lever man uansett ikke evig. For min egen del håper jeg at min siste tanke vil være at det var et liv verdt å leve, tross alt. Nå har jeg inntrykk av at det å være sykelig opptatt av helse, handler mye om fasade, at det er en del av det å være vellykket. Og hvis noen heller ønsker at deres siste tanke skal være at jeg hadde i hvert fall fasaden i orden, så dem om det.

Hjemme igjen etter nok en tur til Irland

Grunnen til at det har vært stille her på bloggen i det siste, er at jeg har vært nok en tur i Dublin. Nå er det jo ganske stille til tider ellers også, men for en gangs skyld er det noe positivt som er årsaken til den manglende aktiviteten. Før jeg dro var det en periode med mørkegrå tristesse. Dårlig vær og ditto humør, og en vemmelig forkjølelse som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Heldigvis tuslet den avgårde for godt kvelden før jeg skulle dra. Men den drev og plagde meg litt før på dagen, da jeg holdt på med noe jeg hater dypt og inderlig, pakking. Når man skal reise til et land som skryter av at man kan oppleve alle fire årstidene i løpet av én dag, og skal være borte en hel uke, og dessuten prøver å dytte det som skal være med ned i koffert som ikke er altfor stor, da har man det som på moderne språk kalles en utfordring, eller et problem som man kalte det i gamle dager. Jeg har en diger koffert jeg pleide å bruke til slikt, men den var så tung at det ble overvekt uansett, og i det hele tatt noe ordentlig herk å drasse på.

St. Stephen's Green

Jeg fikk nå omsider pakket ned det som skulle med, og krøyp til køys etter å ha satt på to vekkeklokker og mobil. Mulighetene for å forsove seg var med andre ord relativt små. Flyet skulle ikke gå spesielt tidlig, men jeg skal ha god tid sånn at jeg får sjekka at pass og diverse andre nødvendigheter er med, dette må gjøres mange ganger, sånn at jeg er helt sikker. Da dette var gjort kunne jeg ta fatt på reisen, som i første omgang besto av buss, enda en buss og flytog. Til tross for at jeg vanligvis lider av massiv uflaks, kommer jeg meg stort sett gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen uten problemer. Så også denne gang. Da kunne jeg slappe av og kjøpe meg litt frokost. Mens jeg satt der og gnagde på bagett, som faktisk ikke var så verst, surret jeg litt på telefonen. Jeg så at Kristin Clemet syntes det hadde blitt så utrivelig på Twitter. Hun hadde ikke blitt utsatt for fæle trusler, men noen hadde visst vært uenig med henne, det hadde vært noen litt sleivete kommentarer. Dette var tydeligvis ille for en person som har valgt å bruke livet sitt til å kjempe for større forskjeller og at det skal bli så utrivelig som mulig for dem som har lite fra før. Jeg klarte liksom ikke å synes særlig synd på henne, og det var visst flere som følte det på samme måte. Jeg har sett andre tilfeller også, hvor folk som breier seg i media og ikke alltid er så nøye på hva de sier om andre, blir gruelig fornærmet for sånt som vi andre er nødt til bare å avfinne oss med. 

Deretter fulgte vel to timers kjedelig flytur, der jeg vekselvis halvsov og leste i en krimbok. For øvrig en irsk krimbok med handling fra Dublin, In The Woods av Tana French. Den kjøpte jeg i Skottland i fjor, har ikke lest noe av henne før, men en absolutt bra bok. Så bra at jeg kjøpte en til av henne i Dublin. Nok om det, jeg kom omsider fram. Jeg var litt spent på hotellet denne gangen, da jeg hadde bestilt rom på et jeg ikke hadde bodd på før, Hotel St. George, beliggende ved Parnell Square, for den som er kjent på de kanter. Jeg så på nettet at noen klagde på lite bad og sånt forskjellig. Badet var riktignok lite, men det var rent og jeg fikk gjort det som skal gjøres på et bad, så jeg klagde ikke. Og rommet var mer enn bra nok for meg, dessuten satte jeg pris på at den eneste lyden utenfra var fuglekvitter. Jeg syntes det var fantastisk å bo midt i en storby, rett ved hovedgata O’Connell Street, og høre fuglesang og ikke noe trafikkstøy. Her jeg bor er det nok av sistnevnte, og ikke noe moro i mils omkrets. Men i Dublin er det ikke langt til moroa, den første kvelden ble utmerket, var innom to forskjellige puber, og begge vartet opp med akkurat slik musikk jeg vil høre når jeg er på irsk pub. Så jeg var veldig fornøyd da jeg omsider tok kvelden.

Dagen etter sto jeg opp forholdsvis tidlig, nå skulle jeg til Dublin Zoo, og ville være der sånn omtrent når det åpnet. Dette i håp om å få litt tid før stedet ble invadert av de bråkete ungeflokkene som har forsuret et og annet besøk der før. Det viste seg at jeg hadde rett, ingen kø i billettluka og veldig stille og rolig. Saken var at det var i overkant stille, da flere av beboerne ikke var våkne ennå. På området til orangutangene var det helt tomt, så jeg snek meg forsiktig inn i huset deres. Der var det flere som sov, to av damene var riktignok våkne, og så på meg på dette påfallende våkne og bevisste blikket, som er så annerledes enn det man ser hos andre dyr. Det føltes som å snike seg inn i noens soverom, noe jeg egentlig ikke hadde noen rett til. Så forsiktig som mulig tok jeg fram kameraet og tok et par bilder, før jeg listet meg ut. Utrolig flotte og sjarmerende skapninger. Hannen Sibu må ha Dublins herligste fjes, men akkurat da var han bare en sovende bylt med rød pels.

Det var mange trøtte dyretryner å se, men sjiraffene var våkne. Det er noe beroligende med sjiraffer, i hvert fall når man kan se på dem i ro og mak, uten å bli forstyrret av de før nevnte bråkete ungeflokkene. Denne gangen hadde jeg dem helt for meg selv, og det satte jeg pris på. Det var i det hele tatt fredelig og rolig denne gangen. Før har jeg opplevd skoleklasser som har gått fullstendig amok, jeg har reagert på at de ikke har blitt snakket til av de voksne som har vært med. Jeg husker en gang ved området til gorillaene, der en ansatt i parken sto og snakket foran en skoleklasse. Da noen av ungene begynte å bråke, ba hun dem holde opp fordi gorillaene ikke likte bråket. Noe som faktisk førte til at de holdt kjeft.

De første dagene i Dublin var det påfallende fint vær. Lørdagen var jeg i landsbyen Howth, også noe jeg pleier å gjøre hvert år. Ifølge tradisjonen ble det lunsj med fish & chips, Irish Coffee til dessert. Søndagen var det slutt på godværet, så det ble mye kvalitetstid på pub, med og uten musikk.

Mandagen sto jeg opp grytidlig, da skulle jeg ut på en tur som skulle starte ti på sju. Den gikk først til Rock of Cashel, der var jeg aller første gang jeg var i Irland, det begynner å bli noen år siden, så helt greit med et gjensyn. Deretter ble det nok et gjensyn, med Blarney Castle. Jeg var der da jeg tilbrakte noen dager i Cork, også det er noen år siden. Den gangen gikk jeg opp i borgen, turen opp var en trang og klaustrofobisk opplevelse. Jeg husker jeg kjente ryggsekken ble presset inn i ryggen, samtidig som noen foran meg ropte at her oppe var det enda trangere. Noe jeg snart skulle få merke at stemte. Jeg husker det var en lettelse endelig å komme opp på toppen. Jeg sto gladelig over å kysse den berømmelige steinen, The Blarney Stone, noe som visstnok skal føre til gode talegaver. Jeg fant ut at jeg fikk nøye meg med de talegavene jeg hadde, det fristet ikke å henge utfor den høye borgen for å kysse en stein som tusenvis hadde kysset før. I år holdt jeg meg på bakken, gikk rundt og koste meg i de vakre omgivelsene. Så var det tid for å se noe nytt, tredje og siste stopp på turen var Cahir Castle. Absolutt interessant for den som liker sånne gamle greier, noe jeg absolutt gjør. Og ellers var det trivelig å sitte i bussen, høre på en underholdende guide og kikke ut på landskapet, mye fint å se underveis.

Rock of Cashel

Blarney Castle

Mye fint å se i området rundt Blarney Castle

Blarney House

Siste dagen regnet det, stort sett hele tiden. Noe som betydde at jeg kunne sitte og kose meg på pub med verdens beste samvittighet.  Dessuten bedrev jeg litt shopping på mitt temmelig beskjedne vis, det vil si at jeg gikk til innkjøp av en bok, en pakke te, og en veldig fin boks som inneholder whiskeykarameller. Te og bøker er jo noe jeg er storforbruker av, karameller derimot er ikke noe jeg putter i meg til vanlig, men dem med whiskey er faktisk farlig gode. Dessuten passet boksen sammen de tre skotske boksene jeg har fra før, skotske whiskykarameller er også veldig gode.

Cahir Castle

Så var det tid for hjemreise, som vanlig hadde dagene gått forferdelig fort. Beskjeden shopping til tross, jeg hadde visse problemer med å få igjen lokket på kofferten. Deretter var det de obligatoriske fem rundene på hotellrommet, for å være helt sikker på at jeg ikke hadde lagt igjen noe. Flyturen hjem gikk raskt og greit, jeg fikk sett litt av Skottland, nesten så jeg fikk lyst til å hoppe ut, det er jo et flott land jeg har fått stor sans for. Irland er nok morsommere, men jeg har kost meg veldig når jeg har vært i Skottland også. 

Vel hjemme kan jeg slå fast at det var en særdeles vellykket tur, denne gangen også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i Irland, bare at det er mange, veldig mange. 

Velkommen til det nye arbeidslivet!

Påsken kom, gikk, og er for lengst over, uten at jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Grunnen er dessverre at mange år med usikkerhet og utrygghet nå i økende grad kjennes på så vel kropp som psyke, og dessuten sliter på konsentrasjonsevnen. Derfor ligger jeg litt på etterskudd. Noe jeg hadde tenkt å skrive om for en stund siden, er en artikkel som sto på trykk i Klassekampen den tredje mars.

Den handlet om forholdene for de ansatte hos Amazon i Italia. Ti år etter finanskrisa opplever Europa bedre økonomiske tider. Den dårlige nyheten, i hvert fall for arbeidsfolk, er at oppturen er bygget på et angrep på europeiske arbeideres rettigheter. Her beskrives Amazons største senter i Italia som noe som mest av alt likner et fengsel, med gittergjerder og jernsluser, sikkerhetsvakter sørger for at utslitte arbeidere på vei ut fra jobb ikke tør å si særlig mye til journalister. Og verre skal det visst bli, selskapet har patentert et digitalt armbånd som skal overvåke arbeidernes bevegelser, og gi dem elektroniske «buzz» om de beveger seg i feil retning.

Artikkelen forteller om arbeidere som får ødelagt helse, både fysisk og psykisk som følge av hardt arbeidspress og dårlig betalt. Vi kan lese om kroniske lidelser og en arbeidsgiver som ikke er villig til å tilpasse arbeidet for den som får ødelagt helsa, enten må du holde ut, eller slutte. En ansatt forteller at å diskutere med ledelsen er som å møte en mur, og mange er på korttidskontrakter og redde for å miste jobben om de klager eller snakker med media. Hos Amazon er det ingen lønnsforhandlinger. Her bestemmer ledelsen lønna, og er du ikke enig, finner de alltids noen andre som er det.

Fra artikkelen: Marco Caldera sier han aldri går på jobb med et smil om munnen. Han «vil kanskje ikke kalle det panikkanfall», men mange Amazon-ansatte «går på jobb med et stort ubehag».

Hos Amazon er det ikke noe som heter en dårlig dag. Isteden kaller Bezos hver dag «Day One», der det skal kjøres så hardt som mulig for å vokse videre. Arbeidet overvåkes nøye av ledelsen, som gir arbeidere advarsler når «targets» ikke er nådd. Det er ikke rom for vennlig prat mellom kollegaer.

Vi kan lese at arbeidsgivere og selskaper over hele det europeiske kontinentet, med god hjelp fra nasjonale politikere og EU, utnyttet krisetidene til å tilrive seg stadig større makt på bekostning av arbeidere og fagforeninger. Stadig flere jobber på korte kontrakter, uten rettigheter, og lønningene faller.  Arbeidernes rettigheter svekkes i konkurranseevnens navn.

Jeg fant en artikkel om Amazon i den britiske avisen Mirror. En journalist gikk undercover på Amazon i fem uker. Her ser man tydelig at forholdene er helt forferdelige. Amazon-grunnlegger Jeff Bezos omtales for øvrig som verdens rikeste mann, men til gjengjeld må han være svært fattig på det noen av oss betrakter som gode menneskelige egenskaper.

Selv om forholdene hos Amazon er verre enn det jeg har sett i arbeidslivet her i landet, er ikke forskjellene så store som mange sikkert vil ha det til at de er. Jeg har jo sett at folk har fått varige skader som følge av jobben, jeg opplevd arbeidstempo som har vært umenneskelig. Jeg har jobbet på lager hvor folk fikk kjeft hvis de satte seg ned et øyeblikk, selv når systemet stoppet opp og det ikke var mulig å gjøre noe før det kom i gang igjen. Og som jeg har skrevet gjentatte ganger her, jeg har jobbet for luselønninger, og flere ganger vært nødt til å gå ned i lønn. Jeg har møtt mange fortvilte og utslitte mennesker, som med god grunn har følt seg tråkket og trampet på. Når avmakt og ydmykelser er en del av hverdagen, blir folk sinte og dessuten hevnlystne. For noen blir nok det å stemme Frp en slags hevn mot det de oppfatter som eliten. Jo mer pepper partiet får, desto mer overbeviste blir de. Dette har vi jo sett at enkelte politikere i det partiet vet å utnytte til fulle.

På venstresiden ser det for tiden ut til å være en smule bekymring fordi de er i ferd med å miste grepet. Det jeg savner fra venstresiden, er et ekte engasjement for arbeidsfolk og andre som opplever tøffe tider. Det har vært skrevet mye om Nav og hvordan de ødelegger både de menneskene som er så uheldige å være i klørne deres og arbeidslivet, siden de bedriver sosial dumping der folk må jobbe for knapper og glansbilder, mens arbeidsgiverne får gratis arbeidskraft. Da skulle det vært noen på venstresiden som slo i bordet og sa at dette går ikke an! Ikke for å sanke stemmer, men fordi de ikke aksepterte at medmennesker ble behandlet så dårlig. De burde også ha stått opp for slitne arbeidsfolk som får ødelagt helsa på jobb, mens lønna krymper. Forholdene forverres for arbeidsfolk her i landet også. Jeg har sett det på kantiner, der kantineselskaper overtar driften. Da blir det hardere tempo, lavere lønn, mindre kontroll over egen arbeidsdag, til tider også temmelig respektløs oppførsel fra overordnede. Mens jeg opplevde en slik utvikling, kunne jeg lese skriblerier om hvor dårlig smak, usunne vaner og lite kunnskap arbeidsfolk var i besittelse av. Og noe av dette ble skrevet av folk som samtidig nærmest skrøt av at de tilhørte venstresiden. Man ante at de syntes arbeidsfolk var en ganske så latterlig gjeng. Samtidig som jeg opplevde en virkelighet som var alt annet enn latterlig. Det er som i hvert fall er sikkert, er at det er temmelig håpløst for arbeidsfolk å nå fram med fortellinger fra arbeidervirkeligheten.

Da jeg leste om arbeiderne hos Amazon, leste jeg med hver eneste celle i kroppen, jeg kunne kjenne slitet, fortvilelsen, håpløsheten det medfører å være en som ikke har noen verdi. For den som ikke har vært ute noen iskalde vinternetter, er det nok litt vanskeligere å forstå.

Skrik og hyl, lik og del!

Overskriften er ment å beskrive hvordan ståa har vært siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Jeg skal ikke si et kvekk om Sirkus Listhaug, det har det vært nok andre som har gjort. Da jeg for noen dager siden gikk inn på Twitter, var det stort sett ikke annet.  Da gikk jeg heller ut en tur, og mens jeg gikk der tenkte jeg litt på hvordan verden har endret seg i løpet av min levetid. Det er ikke alt som har gått i riktig retning. Å mene at noe var bedre før, regnes visstnok for å være bakstreversk og et tegn på at man er uopplyst. Men nå har det seg jo sånn at forskjellene mellom folk øker, det betyr at noen får det verre, og for den som får det verre blir det jo faktisk sånn at mye var bedre før. Eksempelvis var det bedre å ha fast jobb med en lønn man kunne leve av, enn å ha midlertidig jobb med luselønn. Noen av de arbeidsplassene jeg har vært innom har vært det jeg vil kalle gammeldagse arbeidsplasser. På disse var det tid til å puste ut, du hadde pauser, og stemningen på stedet var ofte mye triveligere enn på det jeg vil kalle de moderne arbeidsplassene. Jeg vokste opp omgitt av arbeidsfolk, de var sikkert slitne til tider, men det var ikke vanlig at folk i førtiårene var fullstendig utslitte og ødelagte, slik jeg har sett i arbeidslivet i senere år.

Det ser ut til å være en økende flokkmentalitet, det er nok flere enn en viss forhenværende justisminister som er opptatt av å bli likt og delt. Dessverre er det denne forhenværende justisministeren flokken har vært veldig opptatt å mene noe om i det siste, det hadde vært greit om flere kunne brukt litt tid på andre ting. Noe jeg skulle ønske flere kunne tenke litt over, er arbeidsministerens uttalelse om at de som er i yrker «hvor man tenker at dette kan bli krevende, så må man vurdere om man kanskje skal omskolere seg», slik at man klarer å stå lenger i arbeid. Hvordan vil dette fungere i praksis? Hvis vi tenker oss en renholder som er midt i førtiårene og begynner å bli temmelig sliten, hva skal hun da gjøre? Ifølge arbeidsministeren skal hun omskolere seg, jeg regner med at hun må koste dette selv. Hun må sannsynligvis ta et studielån, gå på skole noen år, og når hun nærmer seg femti skal hun ut og søke på en type jobb der hun ikke har noen praksis fra før. Etter det jeg vet om arbeidslivet, er det store muligheter for at hun ender opp som arbeidsledig, med et studielån som skal betales. Det er takken for alle årene der hun har utført et særdeles nyttig arbeid.

Noe annet er dette med konkurranse, konkurransedyktig skal man være. Det blir stadig mindre plass til dem som ikke er det, jeg vet ikke om det er en heldig utvikling. Det er visst konkurranse som er løsningen på alle problemer, eller utfordringer som det heter nå for tiden. Når folk skal konkurrere som de jobbene som ikke automatiseres bort, og de som er så uheldige at de ikke vinner bare får ha det så godt, hva gjør det med forholdet mellom mennesker? Og hvordan blir livskvaliteten i et samfunn der det er alles kamp mot alle som gjelder? Hadde det vært mulig å få til en utvikling med mer samarbeid og solidaritet i stedet?

Dette var bare noen lettere forvirrede tanker fra en som ikke er helt i takt med tidsånden, og heller ikke plagsomt opptatt av å bli likt og delt.