Noen desillusjonerte tanker om arbeidsfolk og venstreeliten

Etter en uke i Dublin, der jeg hadde morsommere ting å gjøre enn å følge med på verdens begredelige gang, har jeg de siste dagene prøvd å oppdatere meg litt. Onsdagen jeg kom hjem, hadde Klassekampen en artikkel med tittelen Venstresida mister de fattige. Der kan vi lese at den franske økonomen Thomas Piketty har kommet med en rapport hvor han slår fast at det ikke lenger er slik som mange forestiller seg, at venstresiden representerer de fattige og høyresiden de rike. I stedet handler det nå om to eliter, de med lang utdanning og høye inntekter stemmer på venstrepartiene, mens de med både høye inntekter og store formuer stemmer på høyrepartiene. Piketty sier også at de med lite utdanning og lav inntekt fortrinnsvis stemmer på høyrepartier. Nå er det vel også mange i sistnevnte gruppe som ikke stemmer i det hele tatt. Noen av oss stemmer fremdeles på venstrepartier, men for egen del må jeg si at jeg så langt etter den blanke stemmeseddelen sist gang jeg befant meg i et valgavlukke. 

Noe av det jeg har reagert på, er i hvor liten grad man på venstresiden er opptatt av de stadig tøffere forholdene som arbeidsfolk opplever på jobb. Klassekampen hadde nylig en artikkel med tittelen Får ikke tid til å gå på do. Noe som dessverre er en god beskrivelse av hverdagen til mange arbeidsfolk. I artikkelen møter vi bussjåføren Åge Vissmark som jobber for Unibuss i Oslo, og er en av de uheldige som ikke lenger har tid til slike nødvendige avbrekk i arbeidsdagen. Før var det mulig å strekke på beina og ta skikkelige matpauser, sier han, men det han omtaler som anbudsdritten har ødelagt hele næringa. Videre forteller artikkelen at Fafo har publisert rapporten «Arbeidstakere som jobber alene. HMS-utfordringer i fem forbund».  Der har man undersøkt omfanget av alenearbeid i helse- og omsorgssektoren, industrien, transportsektoren og varehandlene, blant medlemmer i fem LO-forbund. 51 prosent svarer at de jobber alene over halvparten av tiden eller mer. 27 prosent svarer at de jobber alene nær hele tiden. «Alt i alt gir undersøkelsen et inntrykk av at de fysiske utfordringene samt redsel for uønskede hendelser og risiko for skade og ulykke er betydelige HMS-utfordringer knyttet til alenearbeid blant medlemmer i de aktuelle forbundene», blir det konkludert. Flertallet av disse ønsker mer kontakt med kolleger, og mange føler seg ensomme på jobb.

Nå har jo jeg erfaring med å jobbe alene. For det meste på kantiner, jeg har vært innom flere der arbeidstempoet har vært fullstendig umenneskelig. Så det at man ikke engang har tid til å gå på do, er ikke et ukjent fenomen. Det den før nevnte bussjåføren omtaler som anbudsdritten, er noe man også får en føling med på kantiner. Fordi de stort sett blir satt ut til eksterne byråer, og den som kan love mest mulig mat til en billigst mulig penge, er den som vinner anbudsrunden. Når du jobber alene på en slik kantine, har du ikke kolleger på stedet i det hele tatt. Det er heller ikke alltid du har noe hyggelig kontakt med dem som jobber på stedet, i noen tilfeller er den eneste kontakten mas, kommandoer og klager.

En episode fra mange år tilbake, jeg fikk en telefon fra vikarbyrået utpå ettermiddagen, om jeg kunne stille på en kantinejobb dagen etter, det var bare for én dag og jeg skulle være alene. Klok av erfaring, spurte jeg hvor mange som spiste på kantina. 150, fikk jeg til svar. Da måtte jeg bare takke nei til oppdraget, det var for mange å betjene. Når du kommer til et sted du ikke har vært før, jobber du mye saktere enn på et sted du er kjent. Når du jobber alene er det ingen du kan spørre når det er noe du lurer på. Du vet ikke hvor ting er, og må lete etter alt du skal bruke. Å lage mat til 150 er uansett for mye for én person, da driver man rovdrift på folk. Nå ringte vikarbyrået meg igjen noen minutter senere, da hadde de plutselig funnet ut at det «bare» var 120 som spiste der. Noe sa meg at grunnen til at tallet hadde krympet, var at de tenkte at det er sikkert ikke alle som spiser på kantina, så da sier vi det sånn. De måtte prøve å skaffe noen til jobben, det var fem minutter til arbeidsdagens slutt, da syntes de vel det var greit å jukse litt. Jeg hadde lov å si nei, men samtidig har et vikarbyrå alltid den muligheten at de kan straffe deg med ikke å gi deg oppdrag. Når du jobber som vikar er du egentlig fullstendig rettsløs.

Jeg var også alene på lørdager da jeg jobbet med å lage fruktkurver. I motsetning til kantinene var jeg da helt alene i bygget, og det var langt større muligheter for å skade seg på jobb. Jeg begynte dagen med å ta ut noen høye, uhåndterlige traller fra et kjølerom, dette rommet lå et trinn over gulvet. Da var det en viss fare for at trallene kunne velte over meg. Hadde det skjedd, kunne jeg blitt liggende fastklemt under tralla til mandag morgen. Det var like spennende hver gang, for å si det sånn. I den jobben var det så utrivelige forhold at det på mange måter var en befrielse å være alene, hvis man så bort fra at det var en viss fare forbundet med det. På kantiner, der jeg har løpt og løpt, samtidig som jeg har sett andre sitte sammen, spise og hygge seg, har jeg ofte følt meg ensom, det har vært triste og slitsomme dager. Og jo verre det blir å være arbeider på nederste trinn, jo mer skrives og snakkes det om hvor sunt og fint der å jobbe, her treffer man kolleger og har det så moro og lærerikt at det liksom ikke er måte på. Det stemmer overhode med den hverdagen du selv opplever, men du blir vant du er en som ikke teller, en som ikke er verdt noen ting. Den elendige lønna forteller deg også noe om hvor lite du er verdsatt.

Jeg har sett noen diskusjoner på nettet mellom folk på venstresiden, der man tydeligvis lurer fælt på hvorfor så mange arbeidsfolk nå forlater venstrepartiene. Det påfallende er at ingen av dem tenker over at det kanskje hadde vært lurt å spørre arbeidsfolk om hvorfor det er sånn, vi kan faktisk snakke. Skal de få arbeidsfolk tilbake til venstresiden, kan det være et steg på veien å vise en smule interesse for hvordan folk faktisk har det, og det er sikkert også veldig lurt å begynne å se på oss som likeverdige, som mennesker og ikke noe annet rart. Da må de slutte å forakte oss, og det tror jeg sitter temmelig langt inne.

På Twitter var det mange forutsigbare tweets i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte. Man hang seg voldsomt opp i enkelte uttalelser, da dreide det seg selvfølgelig om innvandring. Nå sitter dette partiet i regjering, der de er med på å gjøre det stadig vanskeligere for dem som har det mer enn vanskelig nok fra før. Her tar man støtt og stadig fra de syke og fattige, for å gi til de aller rikeste. Merkelig nok, fører ikke det til de samme voldsomme reaksjonene. Da klarer jeg ikke annet enn å lure på om det er fordi det ikke bare rammer innvandrere. Når jeg sier noe sånt, er det vel fordi jeg er rasist? Nei, det er jeg ikke. Alt for mange år siden, lenge før arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, så jeg hvordan innvandrere ble grovt utnyttet i arbeidslivet. Og jeg reagerte på det, jeg syntes det var ille, og det syntes andre norske arbeidsfolk som så det også. Mer rasistiske er vi ikke. Dette var hyggelige og arbeidsomme folk, gode kolleger som jeg satte pris på, folk som gjorde at tøffe arbeidsdager tross alt ble noenlunde levelige. Jeg har flere ganger fortalt om da jeg ringte til LO, og endte opp med en krangel med en illsint gubbe hos Handel og Kontor. Dagen før hadde jeg ringt Arbeidstilsynet, der jeg ble møtt på samme måte, man var sint og sa at det jeg hadde opplevd var lov. Det jeg hadde opplevd, og som altså var lov, var et arbeidstempo som var fullstendig uholdbart. Da jeg ringte Arbeidstilsynet var jeg ferdig med det oppdraget, grunnen til at jeg ringte var fordi jeg håpet det kunne være til hjelp for dem som jobbet der fast, de fleste av dem var innvandrere. De var fullstendig fortvilte over forholdene, det var snakk om forhold som ingen kan holde ut over tid. Hadde en av våre kjære toppolitikere opplevd noe liknende, hadde vedkommende sannsynligvis blitt sykmeldt fram til pensjonsalder.

Det kan se ut til at venstresiden består av karrierepolitikere hvor mange aldri har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv, og en flokk synsere med et stort behov for å ha noen å se ned på, og da står arbeiderklassen lagelig til for hogg. Når forskjellene øker, så lever vi også i økende grad i forskjellige virkeligheter. Vi får veldig forskjellige erfaringer. Jeg har vært gjennom perioder som har vært så kølsvarte at jeg knapt har sett noen mulighet for å leve videre. Så har slike perioder blitt etterfulgt litt mindre svarte perioder, uten at de har vært spesielt lyse. Når du har ligget våken på nettene og vurdert å gjøre slutt på det hele, da blir du aldri den samme igjen. Du mister så mye av deg selv, livsglede, tiltro til andre mennesker, det går utover konsentrasjonsevne og kreativitet, for å nevne noe. Også skjønner du hvor viktig det er med trygghet, visshet om at uansett hva som skjer så får du lov å beholde en viss grad av verdighet. Slik er det ikke i dag, dersom noe skjærer seg, så står Nav klar til å hugge deg i filler, ydmyke deg og tråkke på deg. Derfor savner jeg så inderlig at noen på venstresiden slår i bordet og sier at sånn skal vi ikke ha det. Fordi folk blir syke og nedbrutte av det, de som allerede er syke må bruke krefter de ikke har til å slåss mot et håpløst system, folk kan få selvmordstanker, i verste fall kan de ta livet sitt, så her må noe gjøres. Men når hørte vi noen si noe sånt? Jeg kan ikke huske å ha hørt det.

Da jeg leste om rapporten til Piketty, ble jeg ikke overrasket, det var heller at det ble satt ord på noe jeg egentlig var klar over fra før. Dessverre tror jeg ikke det er noe særlig håp om bedring, og det synes jeg virkelig er trist. Det viktig å huske på at slett ikke alle fra arbeiderklassen stemmer på høyrepopulistiske partier, jeg tror det er flere enn meg som ønsker seg en oppegående venstreside. En venstreside som tar tak i slike problemer som at bussjåfører ikke lenger har tid til å gå på do.