Skrik og hyl, lik og del!

Overskriften er ment å beskrive hvordan ståa har vært siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Jeg skal ikke si et kvekk om Sirkus Listhaug, det har det vært nok andre som har gjort. Da jeg for noen dager siden gikk inn på Twitter, var det stort sett ikke annet.  Da gikk jeg heller ut en tur, og mens jeg gikk der tenkte jeg litt på hvordan verden har endret seg i løpet av min levetid. Det er ikke alt som har gått i riktig retning. Å mene at noe var bedre før, regnes visstnok for å være bakstreversk og et tegn på at man er uopplyst. Men nå har det seg jo sånn at forskjellene mellom folk øker, det betyr at noen får det verre, og for den som får det verre blir det jo faktisk sånn at mye var bedre før. Eksempelvis var det bedre å ha fast jobb med en lønn man kunne leve av, enn å ha midlertidig jobb med luselønn. Noen av de arbeidsplassene jeg har vært innom har vært det jeg vil kalle gammeldagse arbeidsplasser. På disse var det tid til å puste ut, du hadde pauser, og stemningen på stedet var ofte mye triveligere enn på det jeg vil kalle de moderne arbeidsplassene. Jeg vokste opp omgitt av arbeidsfolk, de var sikkert slitne til tider, men det var ikke vanlig at folk i førtiårene var fullstendig utslitte og ødelagte, slik jeg har sett i arbeidslivet i senere år.

Det ser ut til å være en økende flokkmentalitet, det er nok flere enn en viss forhenværende justisminister som er opptatt av å bli likt og delt. Dessverre er det denne forhenværende justisministeren flokken har vært veldig opptatt å mene noe om i det siste, det hadde vært greit om flere kunne brukt litt tid på andre ting. Noe jeg skulle ønske flere kunne tenke litt over, er arbeidsministerens uttalelse om at de som er i yrker «hvor man tenker at dette kan bli krevende, så må man vurdere om man kanskje skal omskolere seg», slik at man klarer å stå lenger i arbeid. Hvordan vil dette fungere i praksis? Hvis vi tenker oss en renholder som er midt i førtiårene og begynner å bli temmelig sliten, hva skal hun da gjøre? Ifølge arbeidsministeren skal hun omskolere seg, jeg regner med at hun må koste dette selv. Hun må sannsynligvis ta et studielån, gå på skole noen år, og når hun nærmer seg femti skal hun ut og søke på en type jobb der hun ikke har noen praksis fra før. Etter det jeg vet om arbeidslivet, er det store muligheter for at hun ender opp som arbeidsledig, med et studielån som skal betales. Det er takken for alle årene der hun har utført et særdeles nyttig arbeid.

Noe annet er dette med konkurranse, konkurransedyktig skal man være. Det blir stadig mindre plass til dem som ikke er det, jeg vet ikke om det er en heldig utvikling. Det er visst konkurranse som er løsningen på alle problemer, eller utfordringer som det heter nå for tiden. Når folk skal konkurrere som de jobbene som ikke automatiseres bort, og de som er så uheldige at de ikke vinner bare får ha det så godt, hva gjør det med forholdet mellom mennesker? Og hvordan blir livskvaliteten i et samfunn der det er alles kamp mot alle som gjelder? Hadde det vært mulig å få til en utvikling med mer samarbeid og solidaritet i stedet?

Dette var bare noen lettere forvirrede tanker fra en som ikke er helt i takt med tidsånden, og heller ikke plagsomt opptatt av å bli likt og delt.