Velkommen til det nye arbeidslivet!

Påsken kom, gikk, og er for lengst over, uten at jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Grunnen er dessverre at mange år med usikkerhet og utrygghet nå i økende grad kjennes på så vel kropp som psyke, og dessuten sliter på konsentrasjonsevnen. Derfor ligger jeg litt på etterskudd. Noe jeg hadde tenkt å skrive om for en stund siden, er en artikkel som sto på trykk i Klassekampen den tredje mars.

Den handlet om forholdene for de ansatte hos Amazon i Italia. Ti år etter finanskrisa opplever Europa bedre økonomiske tider. Den dårlige nyheten, i hvert fall for arbeidsfolk, er at oppturen er bygget på et angrep på europeiske arbeideres rettigheter. Her beskrives Amazons største senter i Italia som noe som mest av alt likner et fengsel, med gittergjerder og jernsluser, sikkerhetsvakter sørger for at utslitte arbeidere på vei ut fra jobb ikke tør å si særlig mye til journalister. Og verre skal det visst bli, selskapet har patentert et digitalt armbånd som skal overvåke arbeidernes bevegelser, og gi dem elektroniske «buzz» om de beveger seg i feil retning.

Artikkelen forteller om arbeidere som får ødelagt helse, både fysisk og psykisk som følge av hardt arbeidspress og dårlig betalt. Vi kan lese om kroniske lidelser og en arbeidsgiver som ikke er villig til å tilpasse arbeidet for den som får ødelagt helsa, enten må du holde ut, eller slutte. En ansatt forteller at å diskutere med ledelsen er som å møte en mur, og mange er på korttidskontrakter og redde for å miste jobben om de klager eller snakker med media. Hos Amazon er det ingen lønnsforhandlinger. Her bestemmer ledelsen lønna, og er du ikke enig, finner de alltids noen andre som er det.

Fra artikkelen: Marco Caldera sier han aldri går på jobb med et smil om munnen. Han «vil kanskje ikke kalle det panikkanfall», men mange Amazon-ansatte «går på jobb med et stort ubehag».

Hos Amazon er det ikke noe som heter en dårlig dag. Isteden kaller Bezos hver dag «Day One», der det skal kjøres så hardt som mulig for å vokse videre. Arbeidet overvåkes nøye av ledelsen, som gir arbeidere advarsler når «targets» ikke er nådd. Det er ikke rom for vennlig prat mellom kollegaer.

Vi kan lese at arbeidsgivere og selskaper over hele det europeiske kontinentet, med god hjelp fra nasjonale politikere og EU, utnyttet krisetidene til å tilrive seg stadig større makt på bekostning av arbeidere og fagforeninger. Stadig flere jobber på korte kontrakter, uten rettigheter, og lønningene faller.  Arbeidernes rettigheter svekkes i konkurranseevnens navn.

Jeg fant en artikkel om Amazon i den britiske avisen Mirror. En journalist gikk undercover på Amazon i fem uker. Her ser man tydelig at forholdene er helt forferdelige. Amazon-grunnlegger Jeff Bezos omtales for øvrig som verdens rikeste mann, men til gjengjeld må han være svært fattig på det noen av oss betrakter som gode menneskelige egenskaper.

Selv om forholdene hos Amazon er verre enn det jeg har sett i arbeidslivet her i landet, er ikke forskjellene så store som mange sikkert vil ha det til at de er. Jeg har jo sett at folk har fått varige skader som følge av jobben, jeg opplevd arbeidstempo som har vært umenneskelig. Jeg har jobbet på lager hvor folk fikk kjeft hvis de satte seg ned et øyeblikk, selv når systemet stoppet opp og det ikke var mulig å gjøre noe før det kom i gang igjen. Og som jeg har skrevet gjentatte ganger her, jeg har jobbet for luselønninger, og flere ganger vært nødt til å gå ned i lønn. Jeg har møtt mange fortvilte og utslitte mennesker, som med god grunn har følt seg tråkket og trampet på. Når avmakt og ydmykelser er en del av hverdagen, blir folk sinte og dessuten hevnlystne. For noen blir nok det å stemme Frp en slags hevn mot det de oppfatter som eliten. Jo mer pepper partiet får, desto mer overbeviste blir de. Dette har vi jo sett at enkelte politikere i det partiet vet å utnytte til fulle.

På venstresiden ser det for tiden ut til å være en smule bekymring fordi de er i ferd med å miste grepet. Det jeg savner fra venstresiden, er et ekte engasjement for arbeidsfolk og andre som opplever tøffe tider. Det har vært skrevet mye om Nav og hvordan de ødelegger både de menneskene som er så uheldige å være i klørne deres og arbeidslivet, siden de bedriver sosial dumping der folk må jobbe for knapper og glansbilder, mens arbeidsgiverne får gratis arbeidskraft. Da skulle det vært noen på venstresiden som slo i bordet og sa at dette går ikke an! Ikke for å sanke stemmer, men fordi de ikke aksepterte at medmennesker ble behandlet så dårlig. De burde også ha stått opp for slitne arbeidsfolk som får ødelagt helsa på jobb, mens lønna krymper. Forholdene forverres for arbeidsfolk her i landet også. Jeg har sett det på kantiner, der kantineselskaper overtar driften. Da blir det hardere tempo, lavere lønn, mindre kontroll over egen arbeidsdag, til tider også temmelig respektløs oppførsel fra overordnede. Mens jeg opplevde en slik utvikling, kunne jeg lese skriblerier om hvor dårlig smak, usunne vaner og lite kunnskap arbeidsfolk var i besittelse av. Og noe av dette ble skrevet av folk som samtidig nærmest skrøt av at de tilhørte venstresiden. Man ante at de syntes arbeidsfolk var en ganske så latterlig gjeng. Samtidig som jeg opplevde en virkelighet som var alt annet enn latterlig. Det er som i hvert fall er sikkert, er at det er temmelig håpløst for arbeidsfolk å nå fram med fortellinger fra arbeidervirkeligheten.

Da jeg leste om arbeiderne hos Amazon, leste jeg med hver eneste celle i kroppen, jeg kunne kjenne slitet, fortvilelsen, håpløsheten det medfører å være en som ikke har noen verdi. For den som ikke har vært ute noen iskalde vinternetter, er det nok litt vanskeligere å forstå.