Hjemme igjen etter nok en tur til Irland

Grunnen til at det har vært stille her på bloggen i det siste, er at jeg har vært nok en tur i Dublin. Nå er det jo ganske stille til tider ellers også, men for en gangs skyld er det noe positivt som er årsaken til den manglende aktiviteten. Før jeg dro var det en periode med mørkegrå tristesse. Dårlig vær og ditto humør, og en vemmelig forkjølelse som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Heldigvis tuslet den avgårde for godt kvelden før jeg skulle dra. Men den drev og plagde meg litt før på dagen, da jeg holdt på med noe jeg hater dypt og inderlig, pakking. Når man skal reise til et land som skryter av at man kan oppleve alle fire årstidene i løpet av én dag, og skal være borte en hel uke, og dessuten prøver å dytte det som skal være med ned i koffert som ikke er altfor stor, da har man det som på moderne språk kalles en utfordring, eller et problem som man kalte det i gamle dager. Jeg har en diger koffert jeg pleide å bruke til slikt, men den var så tung at det ble overvekt uansett, og i det hele tatt noe ordentlig herk å drasse på.

St. Stephen's Green

Jeg fikk nå omsider pakket ned det som skulle med, og krøyp til køys etter å ha satt på to vekkeklokker og mobil. Mulighetene for å forsove seg var med andre ord relativt små. Flyet skulle ikke gå spesielt tidlig, men jeg skal ha god tid sånn at jeg får sjekka at pass og diverse andre nødvendigheter er med, dette må gjøres mange ganger, sånn at jeg er helt sikker. Da dette var gjort kunne jeg ta fatt på reisen, som i første omgang besto av buss, enda en buss og flytog. Til tross for at jeg vanligvis lider av massiv uflaks, kommer jeg meg stort sett gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen uten problemer. Så også denne gang. Da kunne jeg slappe av og kjøpe meg litt frokost. Mens jeg satt der og gnagde på bagett, som faktisk ikke var så verst, surret jeg litt på telefonen. Jeg så at Kristin Clemet syntes det hadde blitt så utrivelig på Twitter. Hun hadde ikke blitt utsatt for fæle trusler, men noen hadde visst vært uenig med henne, det hadde vært noen litt sleivete kommentarer. Dette var tydeligvis ille for en person som har valgt å bruke livet sitt til å kjempe for større forskjeller og at det skal bli så utrivelig som mulig for dem som har lite fra før. Jeg klarte liksom ikke å synes særlig synd på henne, og det var visst flere som følte det på samme måte. Jeg har sett andre tilfeller også, hvor folk som breier seg i media og ikke alltid er så nøye på hva de sier om andre, blir gruelig fornærmet for sånt som vi andre er nødt til bare å avfinne oss med. 

Deretter fulgte vel to timers kjedelig flytur, der jeg vekselvis halvsov og leste i en krimbok. For øvrig en irsk krimbok med handling fra Dublin, In The Woods av Tana French. Den kjøpte jeg i Skottland i fjor, har ikke lest noe av henne før, men en absolutt bra bok. Så bra at jeg kjøpte en til av henne i Dublin. Nok om det, jeg kom omsider fram. Jeg var litt spent på hotellet denne gangen, da jeg hadde bestilt rom på et jeg ikke hadde bodd på før, Hotel St. George, beliggende ved Parnell Square, for den som er kjent på de kanter. Jeg så på nettet at noen klagde på lite bad og sånt forskjellig. Badet var riktignok lite, men det var rent og jeg fikk gjort det som skal gjøres på et bad, så jeg klagde ikke. Og rommet var mer enn bra nok for meg, dessuten satte jeg pris på at den eneste lyden utenfra var fuglekvitter. Jeg syntes det var fantastisk å bo midt i en storby, rett ved hovedgata O’Connell Street, og høre fuglesang og ikke noe trafikkstøy. Her jeg bor er det nok av sistnevnte, og ikke noe moro i mils omkrets. Men i Dublin er det ikke langt til moroa, den første kvelden ble utmerket, var innom to forskjellige puber, og begge vartet opp med akkurat slik musikk jeg vil høre når jeg er på irsk pub. Så jeg var veldig fornøyd da jeg omsider tok kvelden.

Dagen etter sto jeg opp forholdsvis tidlig, nå skulle jeg til Dublin Zoo, og ville være der sånn omtrent når det åpnet. Dette i håp om å få litt tid før stedet ble invadert av de bråkete ungeflokkene som har forsuret et og annet besøk der før. Det viste seg at jeg hadde rett, ingen kø i billettluka og veldig stille og rolig. Saken var at det var i overkant stille, da flere av beboerne ikke var våkne ennå. På området til orangutangene var det helt tomt, så jeg snek meg forsiktig inn i huset deres. Der var det flere som sov, to av damene var riktignok våkne, og så på meg på dette påfallende våkne og bevisste blikket, som er så annerledes enn det man ser hos andre dyr. Det føltes som å snike seg inn i noens soverom, noe jeg egentlig ikke hadde noen rett til. Så forsiktig som mulig tok jeg fram kameraet og tok et par bilder, før jeg listet meg ut. Utrolig flotte og sjarmerende skapninger. Hannen Sibu må ha Dublins herligste fjes, men akkurat da var han bare en sovende bylt med rød pels.

Det var mange trøtte dyretryner å se, men sjiraffene var våkne. Det er noe beroligende med sjiraffer, i hvert fall når man kan se på dem i ro og mak, uten å bli forstyrret av de før nevnte bråkete ungeflokkene. Denne gangen hadde jeg dem helt for meg selv, og det satte jeg pris på. Det var i det hele tatt fredelig og rolig denne gangen. Før har jeg opplevd skoleklasser som har gått fullstendig amok, jeg har reagert på at de ikke har blitt snakket til av de voksne som har vært med. Jeg husker en gang ved området til gorillaene, der en ansatt i parken sto og snakket foran en skoleklasse. Da noen av ungene begynte å bråke, ba hun dem holde opp fordi gorillaene ikke likte bråket. Noe som faktisk førte til at de holdt kjeft.

De første dagene i Dublin var det påfallende fint vær. Lørdagen var jeg i landsbyen Howth, også noe jeg pleier å gjøre hvert år. Ifølge tradisjonen ble det lunsj med fish & chips, Irish Coffee til dessert. Søndagen var det slutt på godværet, så det ble mye kvalitetstid på pub, med og uten musikk.

Mandagen sto jeg opp grytidlig, da skulle jeg ut på en tur som skulle starte ti på sju. Den gikk først til Rock of Cashel, der var jeg aller første gang jeg var i Irland, det begynner å bli noen år siden, så helt greit med et gjensyn. Deretter ble det nok et gjensyn, med Blarney Castle. Jeg var der da jeg tilbrakte noen dager i Cork, også det er noen år siden. Den gangen gikk jeg opp i borgen, turen opp var en trang og klaustrofobisk opplevelse. Jeg husker jeg kjente ryggsekken ble presset inn i ryggen, samtidig som noen foran meg ropte at her oppe var det enda trangere. Noe jeg snart skulle få merke at stemte. Jeg husker det var en lettelse endelig å komme opp på toppen. Jeg sto gladelig over å kysse den berømmelige steinen, The Blarney Stone, noe som visstnok skal føre til gode talegaver. Jeg fant ut at jeg fikk nøye meg med de talegavene jeg hadde, det fristet ikke å henge utfor den høye borgen for å kysse en stein som tusenvis hadde kysset før. I år holdt jeg meg på bakken, gikk rundt og koste meg i de vakre omgivelsene. Så var det tid for å se noe nytt, tredje og siste stopp på turen var Cahir Castle. Absolutt interessant for den som liker sånne gamle greier, noe jeg absolutt gjør. Og ellers var det trivelig å sitte i bussen, høre på en underholdende guide og kikke ut på landskapet, mye fint å se underveis.

Rock of Cashel

Blarney Castle

Mye fint å se i området rundt Blarney Castle

Blarney House

Siste dagen regnet det, stort sett hele tiden. Noe som betydde at jeg kunne sitte og kose meg på pub med verdens beste samvittighet.  Dessuten bedrev jeg litt shopping på mitt temmelig beskjedne vis, det vil si at jeg gikk til innkjøp av en bok, en pakke te, og en veldig fin boks som inneholder whiskeykarameller. Te og bøker er jo noe jeg er storforbruker av, karameller derimot er ikke noe jeg putter i meg til vanlig, men dem med whiskey er faktisk farlig gode. Dessuten passet boksen sammen de tre skotske boksene jeg har fra før, skotske whiskykarameller er også veldig gode.

Cahir Castle

Så var det tid for hjemreise, som vanlig hadde dagene gått forferdelig fort. Beskjeden shopping til tross, jeg hadde visse problemer med å få igjen lokket på kofferten. Deretter var det de obligatoriske fem rundene på hotellrommet, for å være helt sikker på at jeg ikke hadde lagt igjen noe. Flyturen hjem gikk raskt og greit, jeg fikk sett litt av Skottland, nesten så jeg fikk lyst til å hoppe ut, det er jo et flott land jeg har fått stor sans for. Irland er nok morsommere, men jeg har kost meg veldig når jeg har vært i Skottland også. 

Vel hjemme kan jeg slå fast at det var en særdeles vellykket tur, denne gangen også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i Irland, bare at det er mange, veldig mange.