Svake nettroll i gapestokk

De siste dagene har det vært mye skriving om innslaget til VGTV, der de ringte opp folk som har kommet med ikke spesielt sympatiske kommentarer om flyktningekatastrofen i Middelhavet. Noen mener at dette er uthenging av svake grupper. Også ordet gapestokk er blitt nevnt i den forbindelse. Man kan kanskje si at de selv har plassert seg i denne gapestokken når de kommenterer som de gjør. Disse menneskene er neppe svakere enn at de burde forstå at når man ytrer seg i det offentlige rom, så må man faktisk stå for det man skriver. Jeg tilhører jo selv de angivelig svake, men forstår såpass at det jeg skriver her på bloggen blir oppfattet som mine meninger og de må jeg kunne redegjøre for på en noenlunde saklig måte.

Jeg har jo hørt folk gi uttrykk for liknende holdninger på diverse arbeidsplasser jeg har vært. Det interessante er at det stort sett har vært fra folk som på mange måter stiller sterkere enn det jeg gjør. Det har ikke vært de mest slitne og fortvilte som har sittet på pauserommet og øst ut sin vrede over utlendinger, sosialister, feminister og klimahysterikere. Det har gjerne vært de med faste jobber, hus, bil og hytte som har holdt det gående, mens fortvilte vikarer har holdt kjeft og lurt på om de har jobb neste uke og om de har råd til å betale husleia denne måneden. Jeg kan tenke meg at det er tilsvarende med nettrollene, jeg har derfor ikke særlig sympati med dem når de må redegjøre for det de har skrevet.

Men det er noe jeg reagerer på, som nevnt i forrige bloggpost har jeg lest litt rundt på egen blogg og sett at det så visst skrives mye nedlatende om de såkalt svake. Mye av det jeg har skrevet har omhandlet nettopp slikt, det er interessant er at da har det aldri vært noen som har rykket ut for å forsvare «de svake».

Også VG har vært nevnt før her på bloggen, jeg har jo vært nødt til å selge denne blekka når jeg har jobbet på diverse kantiner. Som jeg har nevnt en gang før, har det hendt jeg har hatt lyst til å gjemme bort dagens avis fordi forsiden har vært i overkant usmakelig. Det har vært når man har grafset i tragiske drap, på en måte som må ha vært svært belastende for de pårørende til offeret. Det har også hendt at jeg ristet oppgitt på mitt ikke alt for kloke hode, når jeg har stått i kassakø på butikken og en særdeles idiotisk forside har skreket mot meg. Det var etter et slikt opphold i en lang og treg kassakø at jeg prøvde å finne ut hvilke ord som passet på det tabloidene driver med. Det måtte være det motsatte av folkeopplysning, det ordet jeg tenkte ut som jeg var mest fornøyd med var folkeinnskrenkning. Når man har bedrevet folkeinnskrenkning gjennom mange år, burde man kanskje ikke bli særlig overrasket over at man får kommentarer på nettsiden sin som tyder på at man har lykkes godt med sitt prosjekt.

Konklusjonen må bli at jeg synes det er helt greit at folk må svare for det de skriver i det offentlige rom. Men jeg har et ønske om at også andre enn de som griser til kommentarfeltene skulle svare for det de skriver. Det hadde vært meget interessant å høre hvordan man ville forsvare en del av de førstesidene som har gitt undertegnede bakoversveis. Og som en representant for de angivelig svake hadde det ikke vært mindre interessant å høre diverse synsere forklare seg om det de har skrevet om arbeiderklassen/de svake/de lavt utdannede.

Noen tanker om bloggen

Med tanke på å få denne bloggen opp og gå igjen, har jeg sittet og lest litt av det jeg har skrevet de årene jeg har holdt på. Det har for så vidt blitt en del gjentakelser, mye om slitet jeg har opplevd i diverse jobber og mange poster der jeg har irritert meg over synsernes uttalelser om arbeiderklassens angivelig dårlige smak. Da jeg startet opp var det nettopp for å gi uttrykk for frustrasjonen over en stadig tøffere og mer usikker hverdag og at dette var noe ingen lot til å være opptatt av. Omtalte man arbeiderklassen var det gjerne i forbindelse med danseband, grandiosa og camping. Jeg hadde sett gode kolleger som endte som langtidssykemeldte på grunn av tungt og ensformig arbeid, ikke på grunn av overdreven lytting til danseband. Jeg følte at arbeiderklassen ble framstilt som litt latterlige figurer, mens den hverdagen vi sto oppe i var langt fra latterlig.
De nedlatende skriveriene om arbeiderklassen har blitt færre, man fant jo etter hvert en annen gruppe man kunne omtale i nedlatende vendinger, de som står utenfor arbeidslivet. Disse skal som kjent utsettes for maksimalt ubehag, i form av minst mulig penger og mest mulig hets, noe som visstnok skal få dem tilbake til arbeidslivet igjen. Midlertidige jobber skal også være en vidunderkur i så måte. Så har det da også dukket opp et nytt ord i det siste, prekariatet. Dette fordi det er snakk om mennesker i en prekær situasjon, noe alle vi som har prøvd oss som vikarer over lengre tid kan skrive under på. Vi kan dessverre også skrive under på at dette er ikke et liv som er nevneverdig bra for helsen. Man skal ikke ha særlig mye menneskekunnskap for å forstå at stor grad av usikkerhet ikke er sunt, dessverre er det en del som ikke er i besittelse av såpass kunnskap. Og dessverre en gang til, mange av dem er i besittelse av makt.

At den nåværende regjeringen står for det den gjør, burde ikke overraske noen. Høyresiden har tradisjon for å stå på arbeidsgivernes side. Og for arbeidsgiverne er det en gavepakke at folk skal presses ut i jobber uansett hvor bedritne de måtte være. Men også det partiet som er oppkalt etter arbeiderklassen har hatt et ønske om å gjøre det så utrivelig som mulig å være utenfor arbeidslivet. Noe jeg vet av egen erfaring kan presse folk ut i jobber ingen burde ha. Jeg har skrevet om jobben jeg en gang hadde, der det var overhengende fare for å skade seg på jobb, samtidig som jeg ikke var omfattet av noen form for forsikring. Jeg hadde heller ikke arbeidskontrakt eller noe særlig annet. Det var såpass ordning at jeg betalte skatt og arbeidsgiver arbeidsgiveravgift, men om jeg hadde blitt tilbydd en jobb hvor jeg måtte jobbe svart hadde jeg vært nødt til å godta også det. Noe annet er at arbeidsgivere som presser folk til å jobbe under forhold som er direkte helseskadelige slipper unna, mens arbeidstaker må betale prisen med ødelagt helse, dårlig økonomi og et evig slit med NAV-mølla.

Mens det har hardnet til rundt arbeidsfolk, har vi fått stadig flere i det som fra mitt ståsted framstår som tullballjobber. Coacher, livsstilsguruer, motivasjonsforedragsholdere og en stadig voksende påvirkningsbransje. Sistnevnte må betraktes som et ikke ubetydelig demokratisk problem. For oss som har hatt ublide møter med en heller brutal virkelighet blir også den moteriktige positive tenkningen et problem. Selv om det ifølge den positive tenkningen ikke finnes problemer lenger, bare utfordringer. Men det en del av oss opplever i arbeidslivet så vel som i møtet med NAV, er faktisk riktig så problematisk og kan ikke løses ved hjelp av positiv tenkning. Saken er at hvis du har jobbet full dag uten en eneste pause, og har vært nødt til å jobbe for tre hele dagen, da orker du ikke å tenke i det hele tatt, verken positivt eller negativt, da er du så sliten at du omtrent spyr på bussen på vei hjem. Igjen snakker jeg dessverre av erfaring.

For den som er så sliten at hun omtrent spyr på bussen hjem fra jobb er det grusomt irriterende å lese nok en artikkel om at den største forskjellen på henne og den høyverdige middelklassen, er at hun har så veldig mye dårligere musikksmak. Når jeg nå har lest litt rundt på bloggen, så ser jeg at mye av det som er blitt skrevet om arbeiderklassen er temmelig stigmatiserende. Man kan kunne neppe ha skrevet tilsvarende om andre grupper og sluppet like lett unna med det. Riktignok ser det ut til å bli fullstendig akseptert å si hva som helst om folk som er syke eller av andre grunner står utenfor arbeidslivet. Det kan også se ut til at ettersom utskjellingen av disse har tiltatt har det blitt mindre skriverier om arbeiderklassens dårlige smak og elendige vaner. Om dette skyldes en tilfeldighet skal jeg ikke uttale meg om. Det kan jo være det er grenser for hvor lenge det er interessant å skrive tekster som inneholder ordene arbeiderklassen, Bourdieu og danseband.

Det er også grenser for hvor mange ganger jeg gidder å hisse meg opp over slikt. Og vi lavt utdannede har i dag viktigere ting å bekymre oss over enn at noen synsere mener vi har dårlig smak. Som jeg skrev innledningsvis, håper jeg å få mer fart på bloggen igjen. Når det gjelder bloggens utvikling er jeg litt usikker, men jeg har lyst til å fortsette, så får vi se hva det utav det.

Kristen hjernevask

Som det har framgått av en og annen tidligere bloggpost, vokste jeg opp med foreldre som var pinsevenner. Noe som medførte at jeg i tidlig barndom ble sendt på søndagsskole og tatt med på kristne møter. Når jeg tenker tilbake er det først og fremst den intense kjedsomheten jeg husker. Jeg gikk på søndagsskole etter at jeg hadde fått klokke, da satt jeg og glodde på klokka størsteparten av tiden, det var som om viserne overhode ikke flyttet seg. Jeg mener å huske at søndagsskolen faktisk ikke varte lenger enn en time, men du verden hvor sakte den timen gikk. Et annet traurig minne er fra en syttende mai, også da måtte jeg være med på kristne møter. Jeg kan huske at jeg satt på en benk og glante ut av vinduet mens jeg syntes forferdelig synd på meg selv fordi jeg måtte være på dette gørrkjedelige stedet på en dag det egentlig var meningen at unger skulle ha det moro. Oppe på prekestolen sto det en gubbe og snakket og snakket. Jeg husker det som en stumfilm, jeg hadde blitt flink til å lukke ørene, det var jo uansett samme leksa igjen og igjen. Og leksa gikk ut på at pinsevennene var de heldige og lykkelige som skulle til himmelen og leve herrens glade dager, mens resten av folket var ulykkelige sjeler med stø kurs mot helvete, halleluja og amen. Etter hvert ble det slutt på å gå på pinsevennmøter syttende mai, antagelig ble protestene mine etter hvert svært høylytte og foreldrene mine var ikke mer urimelige enn at de nok skjønte at det var litt i overkant å dra med en unge på slikt syttende mai. Jeg sluttet også å gå på søndagsskolen og å være med på møtene, uten å bli møtt med trusler om helvete og annen elendighet. Foreldrene mine innså vel at prosjektet med å kristne avkommet hadde slått feil og slo seg til ro med det.

Men jeg tilbrakte tross alt en del timer av barndommen på bedehuset, jeg ble nok riktig flink til å lukke ørene, for det er ikke mye det som ble sagt underveis jeg husker. Det var først når det ble sagt noe som var ekstra drøyt, at jeg et øyeblikk våknet opp fra min sløve, selvmedlidende tilstand. Det jeg hørte da har til gjengjeld festet seg godt i minnet. Noe jeg husker godt er pinsevennenes motstand mot Darwin og evolusjonsteorien. Et gullkorn her var at dersom menneskene stammet fra apene, så hadde det ikke vært aper. En påstand som ble framført med stor skråsikkerhet og med dårlig skjult stolthet over å ha tenkt seg fram til et argument som knuste evolusjonsteorien en gang for alle. For dette hadde jo ikke Darwin tenkt på!

Min barndoms pinsevennmøter var ille nok, men det kunne vært verre. Jeg kom over denne videoen en kveld før påske da jeg satt og surret på nettet. Her snakker vi hjernevask på et nivå jeg heldigvis slapp å oppleve.

Ord blir fattige, hva skal man si til sånt? Jeg ristet oppgitt på hodet og tenkte at disse amerikanske kreasjonistene, de er nå sprut gærne. Men dagen etter kom jeg over noe på Facebook som viste at vi har vårt å slite med her i landet også. Noen, antagelig pinsevenner, hadde delt dette innlegget. Og det falt tydeligvis i smak blant vennene til vedkommende som hadde delt, det var kommentarer med halleluja, amen, dette er Guds ord, hjerter og smilefjes. En var meget stolt av barnet sitt, som hadde fortalt sine klassekamerater at homofile ikke kommer til himmelen. I rettferdighetens navn må det sies at helt til sist var det en kommentar fra en som også sa han var kristen, men som ga uttrykk for at han hadde svært liten sans for de holdningene som kom fram i de foregående kommentarene. Hva de som hadde kommentert med smilefjes og halleluja tenkte om denne personen kunne være interessant å vite. Jeg kan huske at enkelte pinsevenner trodde på en himmel der heller ikke liberale kristne slapp inn.

Selv om jeg har noen traumatiske minner fra barndommen, som å bli slept med på pinsevennmøte syttende mai, kunne det som sagt vært verre. Jeg kan huske jeg hørte en eller annen glødende pinsevenn si noe om at kvinnen skulle være mannen underdanig. Heldigvis var det ikke slik i hjemmet jeg vokste opp, der var det nok heller moren min som var sjefen. Og hun godtok både homofile og evolusjonsteorien. Faren min lot til å ha gitt opp tenkning da han ble kristen, jeg hørte ham flere ganger si at man skulle ikke tenke, man skulle tro. Han levde sånn sett opp til det som var Else Michelets definisjon av gubber: Folk som har tenkt alle de tankene de har tenkt til å tenke. Det er nok mange av dem i en del kristne miljøer. Og dessverre ikke bare der…

 

Arbeidsministeren som trodde på julenissen

For en tid siden hadde jeg en merkelig drøm. Jeg drømte at jeg så en debatt på tv der arbeidsministeren og en julenisseforsker diskuterte julenissens eksistens. Til tross for at julenisseforskeren kunne vise til mange års forskning og legge fram solide bevis på at julenissen ikke eksisterer, var arbeidsministeren fullstendig overbevist om julenissens eksistens. Han hadde nemlig snakket med Per fra Elverum som trodde helt og fullt på julenissen. At Per bare var fire år syntes arbeidsministeren overhode ikke var relevant i sakens anledning.

Da jeg våknet syntes jeg først at jeg hadde hatt en ganske bisarr drøm. Men etter å ha tenkt meg om litt, virket ikke drømmen så merkelig allikevel. For vi har jo en arbeidsminister som later til å tro at ved å åpne for flere midlertidige jobber, så vil 600.000 personer som i dag står utenfor arbeidslivet, komme seg ut i jobb. Hvis jeg forstår arbeidsministeren rett vil større adgang til midlertidige ansettelser føre til en formidabel økning i behovet for arbeidskraft. Dessuten vil det ha en helbredende virkning, da jeg antar at mange av dem som står utenfor arbeidslivet er for syke til å jobbe.

Et argument er at arbeidsgiverne blir langt mer villige til å ansette folk med hull på CV-en. Nå har jeg lang erfaring med å søke vikarjobber med en hullete CV. Og det er ikke lett, selv overfor vikarbyråer som ofte sender folk ut på oppdrag som kun varer én dag, kan det være vanskelig å komme med en hullete CV. Blant annet har jeg i jobbintervjuer blitt mistenkeliggjort og man har terpet på at man ikke har trodd jeg ville komme på jobb når jeg skulle. Nå har jeg hatt referanser som har kunnet bekrefte at jeg både kommer på jobb når jeg skal og gjør det som skal gjøres. Det har neppe alle disse 600.000 som arbeidsministeren skal få i jobb. Dessuten har jeg hatt en fordel som sikkert mange av disse ikke har, jeg har vært frisk. Som jeg har vært inne på før her på bloggen, har jeg blitt spurt som så vel rygg som psyke. Jeg vil tro at det er en del som sliter med nettopp slikt av dem står som står utenfor arbeidslivet. For dem som ikke har fått det med seg, sliter man med dårlig rygg eller psykiske problemer, så er man ikke særlig attraktiv på arbeidsmarkedet, heller ikke for kortvarige jobber.

Morgenen etter den merkelige drømmen, dukket et minne opp i hodet mitt. Det var fra den gangen jeg tok datakortet på et kurs i regi av daværende Aetat. Der ble jeg til min egen store overraskelse den flinkeste jenta i klassen. Nå er jo ikke akkurat datakortet rakettforskning, men så er det vel heller ikke så mange rakettforskere blant de 600.000. I så fall er de antagelig for syke til å drive rakettforskning, men tilbake til det drømmen minte meg om. Han som satt ved siden av meg på kurset ga uttrykk for at han mente det ikke ville bli vanskelig for meg å få jobb, siden jeg var så flink med data. Selv hadde han høyere utdanning, hadde hatt flere gode jobber, hadde et sterkt ønske om å komme i jobb, var frisk, rask og høyst oppegående, men han var for gammel etter arbeidsgivernes smak. Vi hadde begge registrert oss på diverse vikarbyråer, men uten å få noen respons.

Noe jeg har opplevd når jeg har jobbet for vikarbyråer, er at byrået har villet sende meg på jobber det likevel ikke har blitt noe av, da den aktuelle arbeidsgiveren har ment jeg ikke har hatt erfaring nok med det jeg skulle jobbe med. Arbeidsgiverne er ganske så kresne, også når det er snakk om midlertidige jobber. Blant de 600.000 arbeidsministeren skal få ut i jobb ved hjelp av midlertidige jobber, er det antagelig mange som er litt for syke, litt for gamle, har litt for lite erfaring, har litt for hullete CV, i det hele tatt er litt for lite attraktive.

Alle har et talent, det tror jeg på, var noe av det arbeidsministeren greide å lire utav seg på pressekonferanse for en tid siden. Når jeg ser på enkelte politikere slår det meg at det er en sannhet med visse modifikasjoner, men nok om det. Av det jeg har sett når jeg har jobbet for vikarbyråer, er at det talentet en del av dem først og fremst er ute etter, er et velutviklet talent for å stå med lua i hånda. Det er nok et talent mange må lære å utvikle dersom det blir større adgang til å ansette folk midlertidig. Og det er kanskje det man ønsker seg? Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at man ønsker seg et arbeidsliv der folk må stå med bøyd nakke og lua i hånda og ydmykt finne seg i arbeidsgivers nykker. Det er nemlig det jeg har erfart at man må gjøre når man er ansatt på midlertidig basis.
Tilbake til den merkelige drømmen min, at lille Per som overbeviste arbeidsministeren om at julenissen faktisk eksisterer var fra Elverum var neppe tilfeldig. I slutten av januar måned så jeg Debatten på NRK der temaet var arbeidsmiljøloven. Blant annet nektet arbeidsministeren blankt for at midlertidige ansatte kunne få sparken umiddelbart dersom de ikke er villige til å stå med lua i hånda. Da kom jeg til å tenke på en strofe fra Ole Paus’ gamle nidvise om Elverum. Den går sånn cirka som følger: Noen vil ha det til at jorda er rund, men man tror ikke på hva som helst på Elverum.

Du må gjøre slik! Og hvorfor gjør du ikke sånn?

Et hjertesukk om utidig belæring og uønskede spørsmål.
Jeg er antagelig ikke den eneste personen som har opplevd mengder av dårlige råd om hva man skal gjøre med ditt og datt, samt høyst uønskede spørsmål om ting utspørreren overhode ikke har noe med. Det kan se ut til at det er noe vi som mangler skinnende, perfekte fasader er nødt til å slite med. Ut ifra egne erfaringer virker det også som jo mer man har å slite med, jo mer slitsomt mas blir man utsatt for.
Å bli belært er slitsomt, irriterende og frustrerende. Noe jeg har bitt meg merke i, er den spesielle belæringsstemmen. Når folk skal belære blir stemmen stor, kald og meget myndig. Også så god greie de har på alt. Da jeg slet med en ubeboelig leilighet jeg var redd ville bli svært vanskelig å selge, var det mange som mente å vite at den ville bli så lett å selge. Dette var de helt sikre på, selv om de aldri hadde vært i leiligheten og følgelig visste lite om hvordan det faktisk var der. Det stoppet dem ikke, jeg ble pepret med uttalelser om hvor mange som kom til å ville kjøpe og den kom garantert til å gå langt over takst. Hadde de sagt til meg på en rolig måte at det kanskje kom til å gå bedre enn jeg trodde, hadde det vært greit. Men de selvoppnevnte ekspertene på boligsalg nøyde seg ikke med det, de nærmest skrek til meg og var ikke interessert i å høre på det jeg hadde å si om forholdene. Det at jeg faktisk hadde bodd i leiligheten i flere år og følgelig hadde kjent elendigheten på kroppen var totalt uinteressant. Da leiligheten omsider ble lagt ut for salg, var det én interessert kjøper og vedkommende prøvde i første omgang å by langt under takst. Takket være en flink megler gikk kjøperen etter hvert med på å betale mer, men leiligheten endte med å bli solgt noe under takst.

Salget av leiligheten er bare en av tingene jeg har blitt belært om. For en tid siden ble jeg belært om noe som jeg måtte ha vært ekstremt tilbakestående for ikke å forstå. Da måtte jeg bare si at jeg er faktisk ikke idiot. I det minste ble vedkommende ikke sur, jeg har opplevd at mange ikke tåler å bli motsagt når de er i gang med å belære meg. Jeg har følelsen av at det forventes at jeg skal for bukke og takke for de dårlige rådene og de skråsikre påstandene.

Også er det de uønskede spørsmålene. Jeg har faktisk opplevd å bli stilt spørsmål som har begynt med ikke bli sint altså, men hvorfor… I dette tilfellet var spørsmålet så meningsløst at det ikke fantes noe svar på det. Jeg snakket det bare bort, på høflig overbærende vis. Det jeg burde ha gjort, var å stille motspørsmål, er dette noe du går og tenker på, er dette noe som det er viktig for deg å vite. I så fall burde vedkommende virkelig ta sitt eget liv opp til vurdering, kanskje skaffe seg noe annet å interessere seg for.

I noen tilfeller har belærne, vært mennesker som har hatt heller lite å lære bort. Personer med svært liten suksess i livet, som tydeligvis har hatt et behov for å hevde seg på min bekostning. Da har det hele vært så stakkarslig at jeg har avfunnet meg med det, selv om det har vært ubeskrivelig slitsomt. Men i andre tilfeller har det vært folk som egentlig er rimelig oppegående og som man kunne forvente skulle være såpass reflekterte at de klarte å se at de holder på med noe de ikke selv ville likt å bli utsatt for. For det er neppe noen som liker bli utsatt for slikt. Uansett har jeg avfunnet meg med det. Noe jeg ikke burde, for det har fått meg til å føle meg liten, at belæreren har krympet meg.

Min erfaring er at jo vanskeligere jeg har det for øyeblikket, jo mer belæring og nærgående spørsmål blir jeg utsatt for. Problemene jeg har slitt med i forbindelse meg jobb og bolig har nok gjort at andre har oppfattet meg som en de kan posisjonere seg overfor. Når man blir utsatt for mye slikt, er det lett å trekke seg unna andre, kontakten med andre mennesker blir rett og slett for slitsom. Da blir man fort ensom og oppfattes man som ensom har fått enda noen riper i en fra før ikke særlig fin fasade. Noe som igjen fører til at folk blir enda mer på hugget. Forholdet mellom mennesker kan til tider minne om en slagmark og det er ikke alltid man har krefter nok til å gå i krigen.

Når jeg skriver om dette er det først og fremst for å klage over egen situasjon, men jeg er redd dette er noe som rammer mange. Av kommentarer jeg har fått her på bloggen ser det ut til at det er flere som har erfaring med det. Ofte blir man utsatt for slikt når man har inderlig nok å slite med fra før, da blir det en ekstra belastning. Mange ganger står offeret for maset i en krevende situasjon som den som spør og belærer kanskje ikke hadde taklet selv i det hele tatt.

Når man har vært utsatt for såpass mye av slikt som det jeg har, da ser man hvor utrolig lite sjarmerende folk framstår når de holder det gående. Da får man ikke lyst til å bli likedan, og når det gjelder belæring og utspørring så tror jeg ikke det er noe jeg har spesielt store anlegg for. Dessuten har jeg etter hvert levd noen år, møtt mange forskjellige mennesker og opplevd å bli behandlet respektfullt av noen og totalt respektløst av andre. Da vet man hva som føles greit og hva som ikke føles greit og burde være reflektert nok til å behandle andre deretter. De som har mast på meg har vært godt voksne mennesker som burde ha livserfaring nok til å vite bedre.

Vi lever i en tid med mye gnål om selvutvikling, som snarere heller fortoner seg som selvdyrking. Fine fasader skal man ha. Men jeg har sett at bak ikke fullt så fine fasader kan det skjule seg sterke og interessante personer, som kan være langt mer spennende enn de glatte og overfladiske menneskene som er mer på moten. Kanskje selvutvikling burde dreie seg mer å ta tak i dårlige sider i seg selv, det har vi alle, og lære å oppføre seg slik overfor andre som man selv ønsker å bli behandlet. Det kan være de samme menneskene som i det ene øyeblikket belærer andre så det står etter, som i neste øyeblikk klager over at andre bryr seg og forteller dem hva de skal gjøre. Da er det kanskje på tide å utvikle en smule selvinnsikt.

En forutsetning for at man kan føre en god samtale med en annen person, er at vedkommende ser på deg som likeverdig. Å bli snakket til ovenfra og nedad er ubehagelig og kan gå på selvrespekten løs. Jeg regner meg som en selvstendig person, men merker likevel at det er viktig at noen ser meg og respekterer meg for den jeg er. Når dette i liten grad er til stede blir det vanskelig. Heldigvis har jeg opplevd å bli fullt akseptert av oppegående og spennende mennesker, tanken på det gir styrke i tider der det er lite av slikt. At jeg er rimelig selvstendig er også en fordel, det gjør at jeg kan foreta meg ting på egenhånd. Men det kunne vært helsemessige eller andre forhold som hadde gjort at jeg f eks. ikke kunne reise alene på ferieturer. Dessuten er det forskjell på oss, noen er sikkert mer avhengig av andres selskap enn det jeg er. Da kan man nok i enda større grad bli et offer for andres herjinger.

Når jeg skriver dette er det ikke med håp om de som plager andre med belæring og utspørring skal lese det og skjønne at det er på tide å skjerpe seg. Såpass selvinnsikt tror jeg dessverre de ikke er i besittelse av. Men jeg har bestemt meg for at heretter skal jeg ikke stå med bøyd nakke og lua i hånda og ta imot mer av det jeg har fått så inderlig nok av. Jeg skal spørre dem om hvorfor de sier det de gjør, ville de selv synes det var greit å bli utsatt for det samme. Eller noe annet, vi får se hva som skjer. Dette blir neppe den siste posten her på bloggen om temaet.

Forhåpentligvis tilbake på bloggen

Det er lenge siden jeg skrev noe her på bloggen, noen ganger kan det kanskje være lurt ikke å skrive noe. Når jeg ser det jeg skrev sist, er jeg sikker på om alt jeg skrev da var så lurt heller. Den gangen var jeg redd jeg ikke ville få solgt leiligheten jeg eide og tilsvarende bekymret for om jeg ville greie å få leid en ny for en periode. Nå gikk det etter forholdene greit, riktignok måtte jeg selge leiligheten noe under takst, men jeg ble nå kvitt elendigheten. Jeg har også fått leid leilighet hvor forholdene i hvert fall er bedre enn det jeg er vant til. Så det har godt så bra som det kunne.

Jeg har tenkt å prøve å komme i gang med bloggen igjen, men det siste årets påkjenninger har gjort meg noe surrete i hodet, eller enda mer surrete enn jeg var i utgangspunktet, det er ikke alltid så lett å konsentrere seg. Hadde jeg vært noe klarere i toppen hadde det vært nok å skrive om, med en regjering som må være den verste vi har hatt i min levetid. Dessuten har jo den gruppen jeg tilhører fått et navn, prekariatet. Et godt navn, siden det er snakk om folk som alltid befinner seg i en prekær situasjon. Og gudene skal vite at det er noe som sliter en ut, når jeg tenker på hvor sliten jeg har blitt å søke jobb, bekymre meg fordi jeg ikke har jobb og lurt på hvordan jeg skal få ny jobb, samt slitet med hele tiden gå inn på nye arbeidsplasser, for ikke å snakke om den økonomiske usikkerheten, så er det klart det har tatt utrolig mye krefter.

Da jeg skrev forrige bloggpost for et par evigheter siden, var jeg inne på at jeg var sliten av folk som ville bry seg og belære meg om både ene og det andre. Min erfaring er at når man har det vanskelig, blir folk ofte vanskelige å ha med å gjøre. Det har jeg planer om å utdype mer i en ny bloggpost, bare jeg får somlet meg til det. Det kunne også vært interessant å spørre bryerne og belærerne om hvorfor de holder på som de gjør, jeg er rimelig sikker på at de ikke ville likt å bli utsatt for tilsvarende selv. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg ikke skal ta imot mer av det samme, men dersom jeg spør hvorfor de sier som de gjør, tror jeg det er mange som vil reagere med å bli ordentlig sure, men det får stå sin prøve. For tiden prøver jeg å komme ned på hvilepuls, dersom jeg greier det, får jeg begynne å tenke på hva jeg skal gjøre videre. Jeg kan ikke la folk stresse meg med utidig brying og belæring.

Det året som nå har mot slutten har vært tøft og slitsomt, men jeg kom meg nå til Dublin en tur dette året også. Så fort jeg var sånn noenlunde på plass i den nye leiligheten, stakk jeg avgårde til favorittbyen min. Det smakte godt og utgjorde høydepunktet i et år hvor det har vært betraktelig flere bunnpunkter enn høydepunkter.

Dersom det fremdeles kommer noen innom denne bloggen, ønsker jeg dem en god jul. Jeg håper å komme sterkere tilbake etter hvert.

En oppdatering om tingenes bedrøvelige tilstand

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen nå. Om det blir flere bloggposter i tiden framover er noe usikkert. Jeg vil i hvert fall benytte anledningen til å takke for gode kommentarer og annen positiv oppmerksomhet den tiden jeg har blogget.

Jeg har vært gjennom mange problemer det siste året og har vært usikker på hvor lurt det ville være å skrive om det. I tillegg har jeg hatt lite overskudd til å gjøre annet enn akkurat det jeg har vært nødt til og knapt nok orket det. Jeg har skrevet litt om at jeg opplever store problemer her jeg bor, problemene har vel sant å si vokst meg over hodet. Samtidig med boligproblemene hadde jeg en gammel, syk mor som døde i slutten av februar. Da måtte jeg ordne begravelse og mye annet. En begravelse jeg for øvrig har grudd meg til i alle de tjue årene som har gått siden faren min døde. Som jeg har vært inne på før var foreldrene mine pinsevenner og da er det en pastor fra pinsemenigheten som holder begravelsen. Begravelsen til faren min var en total katastrofe, i mellomtiden hadde riktignok han som sto for katastrofen startet sin egen menighet som er noen hakk mer ekstrem enn pinsevennene. Uansett, den nåværende pastoren og jeg var ikke på frekvens, for å si det mildt. Jeg kom vel i skade for å fornærme ham noe skikkelig da jeg ga uttrykk for at jeg var bekymret for at det skulle bli vel mye skrik og skrål i begravelsen. Min opplevelse av pinsevennene fra barndommen var at de tok ut følelser på møtene sine som andre tar ut på rockekonserter og fotballkamper. Nå gikk det rimelig rolig for seg, men fyren klarte å si feil fødselsdato på moren min under begravelsen. Det var flere enn meg som reagerte, en smule pinlig. Noe jeg opplevde som ubehagelig og merkelig da jeg var og snakket med ham i forkant, var at her satt jeg med en person som hadde en stilling en kvinne ikke kan ha. Pinsevennene har nemlig ikke kommet lenger med likestillingen. Jeg har vært i flere begravelser med kvinnelige prester, de har gjort en langt bedre jobb og etter hva jeg forstått også vært flinkere til å snakke med de pårørende. I slike situasjoner kreves det mer sosial intelligens enn det pinsevennfyren var i besittelse av.

At gamle mennesker dør er tross alt naturens gang og jeg taklet påkjenningene i forbindelse med det rimelig bra. Dessuten opptrer jo de fleste man kommer i kontakt akkurat da ganske respektfullt. Riktignok har jeg vært nødt til å høre folk fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan jeg kommer til å få det, det er riktig så mange selvoppnevnte eksperter på andres liv der ute. Jeg har tenkt litt på dette fenomenet, det at folk gir uttrykk for at de vet så utrolig mye om hvordan man har det og hva man skal gjøre med både det ene og det andre. Noen ganger har de gneldret mot meg, gjør sånn, gjør sånn, ikke slik, men sånn, sånn, sånn… Det er forferdelig slitsomt, som oftest har jeg bare trukket meg inn i meg selv, latt dem holde på til de er ferdige. Å gi uttrykk for at jeg ikke setter pris på maset blir stort sett ikke godt mottatt. Det har vært mye slikt mas de siste årene, blant annet i forbindelse med problemene jeg har hatt med bolig. Jeg har lurt på om det skyldes mangel på respekt, mangel på vett eller en kombinasjon. Muligens kan det være et behov for å hevde seg. Som en person som mange oppfatter som lavt nede på rangstigen i de fleste sammenhenger, har jeg opplevd at jeg enkelte har brukt meg som en de kan hevde seg på bekostning av, det er ikke behagelig.

Jeg har flere ganger når folk vært ubehagelige mot meg, gjenkjent sider jeg har i meg selv, men som jeg forhåpentligvis har en viss kontroll på. Jeg tror jeg har greid å tukte min indre huleboer sånn noenlunde, nettopp fordi jeg har sett hvor lite sjarmerende folk blir når de lar den indre huleboeren slippe fram. Men denne egenskapen med at man skal fortelle andre hva de skal gjøre med alt mulig, den tror jeg at jeg i mindre grad er i besittelse av. Kanskje det skyldes at jeg har forstått at det er mye jeg ikke vet, ikke minst om andres liv.

For det er mye vi ikke vet om hvordan andre har det. Noe kan man få vite dersom man klapper igjen kjeften og åpner ørene i stedet. Jeg har lest at når man har det vanskelig skal man finne noen å snakke med. Det er sikkert fint dersom man har noen det går an å snakke med, men hvis man snakker med feil person, kan det bare gjøre vondt verre. Å bli pepret med «gode råd» hjelper i hvert fall lite. Bagatellisering av problemene er heller ikke god hjelp. Ut ifra egne erfaringer vet jeg det er viktig å bli sett på som likeverdig, uansett om man har en vanskelig livssituasjon.

Jeg er sliten av det spillet som foregår mellom mennesker, at folk hele tiden skal posisjonere seg, finne noen de kan føle seg mer vellykket enn. I det siste har jeg tenkt på hvor godt det hadde vært å ha noen å snakke med, i stedet for bare noen som snakker til meg. Å kunne drøfte problemene med noen som betraktet meg som likeverdig, få sortert tankene litt. Jeg har mye å tenke på for tiden, jeg er nødt til å selge leiligheten min, så fort som mulig. Problemene på stedet er verre enn noen gang og jeg må ut herfra for å komme videre med livet mitt. Jeg må leie leilighet, jeg får neppe særlig godt betalt for leiligheten min. Tanken på å gjøre meg lekker for dem som leier ut, uten fast jobb og uten særlig mye overskudd til å framstå som en de vil leie ut til, er ikke morsom. Jeg veksler mellom å tenke at dette skal jeg klare til å føle at dette klarer jeg ikke, dette orker jeg ikke. Tanken på alt slitet jeg har opplevd med jobbsøking, tøffe jobbintervjuer med og uten tilhørende avslag, dukker opp. Blir det sånn å lete etter leilighet også? Vil jeg høre at jeg ikke er bra nok, kommer jeg til å bli mistenkeliggjort? Slik jeg en gang opplevde i et jobbintervju der jeg følte meg som en forbryter fordi jeg hadde hull på CV-en. Jeg håper det går bra, at det at jeg tross alt sitter på en gjeldfri leilighet vil tale til min fordel.

Kommer jeg gjennom dette, skal jeg gi meg selv et skikkelig klapp på skulderen og fortelle meg at jeg er riktig så tøff. Jeg krysser fingre og tær for at ting skal ordne seg mens jeg fremdeles har litt krefter igjen. Jeg håper også at det blir sånn at jeg kan fortsette med denne bloggen. Men dersom det ikke går sånn, vil jeg nok en gang takke alle som har vært med å gjøre bloggingen til en fin opplevelse den tiden jeg har holdt på.