Du må gjøre slik! Og hvorfor gjør du ikke sånn?

Et hjertesukk om utidig belæring og uønskede spørsmål.
Jeg er antagelig ikke den eneste personen som har opplevd mengder av dårlige råd om hva man skal gjøre med ditt og datt, samt høyst uønskede spørsmål om ting utspørreren overhode ikke har noe med. Det kan se ut til at det er noe vi som mangler skinnende, perfekte fasader er nødt til å slite med. Ut ifra egne erfaringer virker det også som jo mer man har å slite med, jo mer slitsomt mas blir man utsatt for.
Å bli belært er slitsomt, irriterende og frustrerende. Noe jeg har bitt meg merke i, er den spesielle belæringsstemmen. Når folk skal belære blir stemmen stor, kald og meget myndig. Også så god greie de har på alt. Da jeg slet med en ubeboelig leilighet jeg var redd ville bli svært vanskelig å selge, var det mange som mente å vite at den ville bli så lett å selge. Dette var de helt sikre på, selv om de aldri hadde vært i leiligheten og følgelig visste lite om hvordan det faktisk var der. Det stoppet dem ikke, jeg ble pepret med uttalelser om hvor mange som kom til å ville kjøpe og den kom garantert til å gå langt over takst. Hadde de sagt til meg på en rolig måte at det kanskje kom til å gå bedre enn jeg trodde, hadde det vært greit. Men de selvoppnevnte ekspertene på boligsalg nøyde seg ikke med det, de nærmest skrek til meg og var ikke interessert i å høre på det jeg hadde å si om forholdene. Det at jeg faktisk hadde bodd i leiligheten i flere år og følgelig hadde kjent elendigheten på kroppen var totalt uinteressant. Da leiligheten omsider ble lagt ut for salg, var det én interessert kjøper og vedkommende prøvde i første omgang å by langt under takst. Takket være en flink megler gikk kjøperen etter hvert med på å betale mer, men leiligheten endte med å bli solgt noe under takst.

Salget av leiligheten er bare en av tingene jeg har blitt belært om. For en tid siden ble jeg belært om noe som jeg måtte ha vært ekstremt tilbakestående for ikke å forstå. Da måtte jeg bare si at jeg er faktisk ikke idiot. I det minste ble vedkommende ikke sur, jeg har opplevd at mange ikke tåler å bli motsagt når de er i gang med å belære meg. Jeg har følelsen av at det forventes at jeg skal for bukke og takke for de dårlige rådene og de skråsikre påstandene.

Også er det de uønskede spørsmålene. Jeg har faktisk opplevd å bli stilt spørsmål som har begynt med ikke bli sint altså, men hvorfor… I dette tilfellet var spørsmålet så meningsløst at det ikke fantes noe svar på det. Jeg snakket det bare bort, på høflig overbærende vis. Det jeg burde ha gjort, var å stille motspørsmål, er dette noe du går og tenker på, er dette noe som det er viktig for deg å vite. I så fall burde vedkommende virkelig ta sitt eget liv opp til vurdering, kanskje skaffe seg noe annet å interessere seg for.

I noen tilfeller har belærne, vært mennesker som har hatt heller lite å lære bort. Personer med svært liten suksess i livet, som tydeligvis har hatt et behov for å hevde seg på min bekostning. Da har det hele vært så stakkarslig at jeg har avfunnet meg med det, selv om det har vært ubeskrivelig slitsomt. Men i andre tilfeller har det vært folk som egentlig er rimelig oppegående og som man kunne forvente skulle være såpass reflekterte at de klarte å se at de holder på med noe de ikke selv ville likt å bli utsatt for. For det er neppe noen som liker bli utsatt for slikt. Uansett har jeg avfunnet meg med det. Noe jeg ikke burde, for det har fått meg til å føle meg liten, at belæreren har krympet meg.

Min erfaring er at jo vanskeligere jeg har det for øyeblikket, jo mer belæring og nærgående spørsmål blir jeg utsatt for. Problemene jeg har slitt med i forbindelse meg jobb og bolig har nok gjort at andre har oppfattet meg som en de kan posisjonere seg overfor. Når man blir utsatt for mye slikt, er det lett å trekke seg unna andre, kontakten med andre mennesker blir rett og slett for slitsom. Da blir man fort ensom og oppfattes man som ensom har fått enda noen riper i en fra før ikke særlig fin fasade. Noe som igjen fører til at folk blir enda mer på hugget. Forholdet mellom mennesker kan til tider minne om en slagmark og det er ikke alltid man har krefter nok til å gå i krigen.

Når jeg skriver om dette er det først og fremst for å klage over egen situasjon, men jeg er redd dette er noe som rammer mange. Av kommentarer jeg har fått her på bloggen ser det ut til at det er flere som har erfaring med det. Ofte blir man utsatt for slikt når man har inderlig nok å slite med fra før, da blir det en ekstra belastning. Mange ganger står offeret for maset i en krevende situasjon som den som spør og belærer kanskje ikke hadde taklet selv i det hele tatt.

Når man har vært utsatt for såpass mye av slikt som det jeg har, da ser man hvor utrolig lite sjarmerende folk framstår når de holder det gående. Da får man ikke lyst til å bli likedan, og når det gjelder belæring og utspørring så tror jeg ikke det er noe jeg har spesielt store anlegg for. Dessuten har jeg etter hvert levd noen år, møtt mange forskjellige mennesker og opplevd å bli behandlet respektfullt av noen og totalt respektløst av andre. Da vet man hva som føles greit og hva som ikke føles greit og burde være reflektert nok til å behandle andre deretter. De som har mast på meg har vært godt voksne mennesker som burde ha livserfaring nok til å vite bedre.

Vi lever i en tid med mye gnål om selvutvikling, som snarere heller fortoner seg som selvdyrking. Fine fasader skal man ha. Men jeg har sett at bak ikke fullt så fine fasader kan det skjule seg sterke og interessante personer, som kan være langt mer spennende enn de glatte og overfladiske menneskene som er mer på moten. Kanskje selvutvikling burde dreie seg mer å ta tak i dårlige sider i seg selv, det har vi alle, og lære å oppføre seg slik overfor andre som man selv ønsker å bli behandlet. Det kan være de samme menneskene som i det ene øyeblikket belærer andre så det står etter, som i neste øyeblikk klager over at andre bryr seg og forteller dem hva de skal gjøre. Da er det kanskje på tide å utvikle en smule selvinnsikt.

En forutsetning for at man kan føre en god samtale med en annen person, er at vedkommende ser på deg som likeverdig. Å bli snakket til ovenfra og nedad er ubehagelig og kan gå på selvrespekten løs. Jeg regner meg som en selvstendig person, men merker likevel at det er viktig at noen ser meg og respekterer meg for den jeg er. Når dette i liten grad er til stede blir det vanskelig. Heldigvis har jeg opplevd å bli fullt akseptert av oppegående og spennende mennesker, tanken på det gir styrke i tider der det er lite av slikt. At jeg er rimelig selvstendig er også en fordel, det gjør at jeg kan foreta meg ting på egenhånd. Men det kunne vært helsemessige eller andre forhold som hadde gjort at jeg f eks. ikke kunne reise alene på ferieturer. Dessuten er det forskjell på oss, noen er sikkert mer avhengig av andres selskap enn det jeg er. Da kan man nok i enda større grad bli et offer for andres herjinger.

Når jeg skriver dette er det ikke med håp om de som plager andre med belæring og utspørring skal lese det og skjønne at det er på tide å skjerpe seg. Såpass selvinnsikt tror jeg dessverre de ikke er i besittelse av. Men jeg har bestemt meg for at heretter skal jeg ikke stå med bøyd nakke og lua i hånda og ta imot mer av det jeg har fått så inderlig nok av. Jeg skal spørre dem om hvorfor de sier det de gjør, ville de selv synes det var greit å bli utsatt for det samme. Eller noe annet, vi får se hva som skjer. Dette blir neppe den siste posten her på bloggen om temaet.