En oppdatering om tingenes bedrøvelige tilstand

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen nå. Om det blir flere bloggposter i tiden framover er noe usikkert. Jeg vil i hvert fall benytte anledningen til å takke for gode kommentarer og annen positiv oppmerksomhet den tiden jeg har blogget.

Jeg har vært gjennom mange problemer det siste året og har vært usikker på hvor lurt det ville være å skrive om det. I tillegg har jeg hatt lite overskudd til å gjøre annet enn akkurat det jeg har vært nødt til og knapt nok orket det. Jeg har skrevet litt om at jeg opplever store problemer her jeg bor, problemene har vel sant å si vokst meg over hodet. Samtidig med boligproblemene hadde jeg en gammel, syk mor som døde i slutten av februar. Da måtte jeg ordne begravelse og mye annet. En begravelse jeg for øvrig har grudd meg til i alle de tjue årene som har gått siden faren min døde. Som jeg har vært inne på før var foreldrene mine pinsevenner og da er det en pastor fra pinsemenigheten som holder begravelsen. Begravelsen til faren min var en total katastrofe, i mellomtiden hadde riktignok han som sto for katastrofen startet sin egen menighet som er noen hakk mer ekstrem enn pinsevennene. Uansett, den nåværende pastoren og jeg var ikke på frekvens, for å si det mildt. Jeg kom vel i skade for å fornærme ham noe skikkelig da jeg ga uttrykk for at jeg var bekymret for at det skulle bli vel mye skrik og skrål i begravelsen. Min opplevelse av pinsevennene fra barndommen var at de tok ut følelser på møtene sine som andre tar ut på rockekonserter og fotballkamper. Nå gikk det rimelig rolig for seg, men fyren klarte å si feil fødselsdato på moren min under begravelsen. Det var flere enn meg som reagerte, en smule pinlig. Noe jeg opplevde som ubehagelig og merkelig da jeg var og snakket med ham i forkant, var at her satt jeg med en person som hadde en stilling en kvinne ikke kan ha. Pinsevennene har nemlig ikke kommet lenger med likestillingen. Jeg har vært i flere begravelser med kvinnelige prester, de har gjort en langt bedre jobb og etter hva jeg forstått også vært flinkere til å snakke med de pårørende. I slike situasjoner kreves det mer sosial intelligens enn det pinsevennfyren var i besittelse av.

At gamle mennesker dør er tross alt naturens gang og jeg taklet påkjenningene i forbindelse med det rimelig bra. Dessuten opptrer jo de fleste man kommer i kontakt akkurat da ganske respektfullt. Riktignok har jeg vært nødt til å høre folk fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan jeg kommer til å få det, det er riktig så mange selvoppnevnte eksperter på andres liv der ute. Jeg har tenkt litt på dette fenomenet, det at folk gir uttrykk for at de vet så utrolig mye om hvordan man har det og hva man skal gjøre med både det ene og det andre. Noen ganger har de gneldret mot meg, gjør sånn, gjør sånn, ikke slik, men sånn, sånn, sånn… Det er forferdelig slitsomt, som oftest har jeg bare trukket meg inn i meg selv, latt dem holde på til de er ferdige. Å gi uttrykk for at jeg ikke setter pris på maset blir stort sett ikke godt mottatt. Det har vært mye slikt mas de siste årene, blant annet i forbindelse med problemene jeg har hatt med bolig. Jeg har lurt på om det skyldes mangel på respekt, mangel på vett eller en kombinasjon. Muligens kan det være et behov for å hevde seg. Som en person som mange oppfatter som lavt nede på rangstigen i de fleste sammenhenger, har jeg opplevd at jeg enkelte har brukt meg som en de kan hevde seg på bekostning av, det er ikke behagelig.

Jeg har flere ganger når folk vært ubehagelige mot meg, gjenkjent sider jeg har i meg selv, men som jeg forhåpentligvis har en viss kontroll på. Jeg tror jeg har greid å tukte min indre huleboer sånn noenlunde, nettopp fordi jeg har sett hvor lite sjarmerende folk blir når de lar den indre huleboeren slippe fram. Men denne egenskapen med at man skal fortelle andre hva de skal gjøre med alt mulig, den tror jeg at jeg i mindre grad er i besittelse av. Kanskje det skyldes at jeg har forstått at det er mye jeg ikke vet, ikke minst om andres liv.

For det er mye vi ikke vet om hvordan andre har det. Noe kan man få vite dersom man klapper igjen kjeften og åpner ørene i stedet. Jeg har lest at når man har det vanskelig skal man finne noen å snakke med. Det er sikkert fint dersom man har noen det går an å snakke med, men hvis man snakker med feil person, kan det bare gjøre vondt verre. Å bli pepret med «gode råd» hjelper i hvert fall lite. Bagatellisering av problemene er heller ikke god hjelp. Ut ifra egne erfaringer vet jeg det er viktig å bli sett på som likeverdig, uansett om man har en vanskelig livssituasjon.

Jeg er sliten av det spillet som foregår mellom mennesker, at folk hele tiden skal posisjonere seg, finne noen de kan føle seg mer vellykket enn. I det siste har jeg tenkt på hvor godt det hadde vært å ha noen å snakke med, i stedet for bare noen som snakker til meg. Å kunne drøfte problemene med noen som betraktet meg som likeverdig, få sortert tankene litt. Jeg har mye å tenke på for tiden, jeg er nødt til å selge leiligheten min, så fort som mulig. Problemene på stedet er verre enn noen gang og jeg må ut herfra for å komme videre med livet mitt. Jeg må leie leilighet, jeg får neppe særlig godt betalt for leiligheten min. Tanken på å gjøre meg lekker for dem som leier ut, uten fast jobb og uten særlig mye overskudd til å framstå som en de vil leie ut til, er ikke morsom. Jeg veksler mellom å tenke at dette skal jeg klare til å føle at dette klarer jeg ikke, dette orker jeg ikke. Tanken på alt slitet jeg har opplevd med jobbsøking, tøffe jobbintervjuer med og uten tilhørende avslag, dukker opp. Blir det sånn å lete etter leilighet også? Vil jeg høre at jeg ikke er bra nok, kommer jeg til å bli mistenkeliggjort? Slik jeg en gang opplevde i et jobbintervju der jeg følte meg som en forbryter fordi jeg hadde hull på CV-en. Jeg håper det går bra, at det at jeg tross alt sitter på en gjeldfri leilighet vil tale til min fordel.

Kommer jeg gjennom dette, skal jeg gi meg selv et skikkelig klapp på skulderen og fortelle meg at jeg er riktig så tøff. Jeg krysser fingre og tær for at ting skal ordne seg mens jeg fremdeles har litt krefter igjen. Jeg håper også at det blir sånn at jeg kan fortsette med denne bloggen. Men dersom det ikke går sånn, vil jeg nok en gang takke alle som har vært med å gjøre bloggingen til en fin opplevelse den tiden jeg har holdt på.