Noen tanker i arbeidsmoralismens tid

Hege Ullstein hadde nylig en veldig god kronikk i Dagsavisen med tittelen Stay trygda. Jeg vil si at dette var befriende lesning i arbeidsmoralismens tid. Nå er det jo blitt slik at alle som ikke jobber full tid, eller kanskje helst mer, er å betrakte som en trussel mot velferdsstaten.

Jeg har sett at politikere og andre synsere, har uttalt at når folk ser andre få penger på Nav, er det med på å minske viljen til å betale skatt. Det jeg har sett, er at når folk ser hvordan andre sliter med Nav, blir mange skremt og føler seg utrygge. For i den virkeligheten jeg lever, der vet folk at om du er frisk og i jobb i dag, er det ikke sikkert det er sånn i morgen. Og da kan det hende det heller er med på å minske viljen til å betale skatt, fordi man er redd for at fellesskapet ikke er der for deg den dagen du trenger det, og da er det lett å tenke at jeg vil beholde mest mulig av pengene mine selv, sånn at jeg kan sikre meg så godt det lar seg gjøre. Du blir redd for at skattepengene dine går til å sponse folk som motarbeider deg den dagen du trenger hjelp.

Da jeg leste Hege Ullsteins kronikk, slo det meg at det hadde vært svært gledelig, og enda mer overraskende, dersom det hadde vært en politiker som hadde skrevet noe slikt. Men når hørte man noe slikt fra en politiker? Det jeg synes er ille, er at politikerne på venstresiden er nesten like harde i klypa overfor folk som har vanskelig, som de er på høyresiden. Det er ikke urimelig å forvente at de i større grad skal stå på de vanskeligstiltes side.

Og som jeg sikkert har vært inne på før, det sies at det skal lønne seg å jobbe. Jeg har sett at folk som har jobbet hardt i tunge og slitsomme yrker gjennom mange år ofte får skader som følge av jobben. Så blir de kastet til Nav-systemet, der de skal plages og pines mest mulig, og få minst mulig penger. De blir med andre ord straffet for innsatsen de har gjort. Det at jobber kan være helseskadelige ser ut til å være et ikke-tema.

Når jeg flere ganger i det siste har lest om folk som ikke har råd til mat, og er henvist til matutdeling hos slike som Frelsesarmeen eller Fattighuset, har jeg tenkt på disse politikerne som vil at det skal være sånn. For dette er et resultat av politikken som føres, føler de seg stolte over det de driver med? Er de ikke bekymret for at de beslutningene de er med på å ta, kan gjøre livet vanskelig for dem som har mer enn nok å slite med fra før?  

Det kan være vanskelig å forstå seg på maktmennesker, men om den forståelsen kan være liten, ser det ut til at makta har enda mindre forståelse for hvordan det er å ha det vanskelig. 

Dikt og vinterbilder

Nå da årets første måned er så godt som over, har jeg sett litt på bildene jeg har tatt i løpet av januar. Det har jo vært mye fint vintervær, så det har blitt noen turer med kameraet.

Særlig mye blogging er det ikke blitt i løpet av januar, men jeg har kikket innom bloggen, og jeg ser at posten der jeg hadde tre dikt av Hans Børli, har hatt påfallende mange treff og er nå den femte best besøkte posten her på bloggen. Jeg har en følelse av at de som har kommet innom der, neppe er ivrige lesere av rosablogger. Grunnen til at jeg skrev den posten, var at jeg oppfattet diktene til Børli som en motvekt mot den overfladiskheten det er så mye av for tiden. Og det synes jeg trengs, derfor har jeg funnet fram to dikt til.

SUS I MYRULL

av Hans Børli

Livet er ikke alltid

et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare

titusen strevsomme steg

mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til

å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til

å glemme timene og brødet

og døden.

Men alle disse flittige -

med lønningsposer og armbåndsur

og spisestue i lys bjørk … ?

De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner

i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind

den enkle sangen

som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler

seiler i sol,

seiler i sol og skriker —

TÆLE

av Hans Børli

Det er tæle i oss.

Under de usikre smil

under ja-ord og menneskevarme,

er det alltid tæle i oss.

Det er som å gå over myrdøss i skogen

tidlig i mai: Du kjenner

det harde støtet av is mot foten

under den engstelige mykhet

av måsa og bjønnbær-lyng.

Sein er våren

I menneskenes sinn....

Ellers har året så langt vist at det ser ut til å være uhyggelig mye sextrakassering i politikken, egentlig er jeg ikke overrasket over maktmennesker er verre enn mange andre. Jeg har også merket meg at Siv Jensen ser ut til å være plaget med svært dårlig hukommelse.  Dessuten har vi fått vite at kvinner som arbeider deltid, gjør det fordi de foretrekker å shoppe på CC Vest framfor å jobbe. 

Bloggen er ni år i dag

I dag fyller denne bloggen ni år, tradisjonen tro markeres bloggbursdagen også i år. Siden dette er årets første innlegg, ønsker jeg de som kommer innom bloggen et riktig godt nytt år. Jeg setter pris på at jeg fremdeles har noen lesere, det går jo ofte lang tid mellom nye poster, det er ikke alltid jeg er i god bloggform.

Det er ganske lenge siden sist nå også, noe jeg hadde tenkt å skrive om rett før jul, men som det ikke ble noe av, er to artikler jeg tilfeldigvis kom over. I den første kan vi lese om psykolog Fanny Duckert som ber mediene være varsomme overfor Trond Giske. Ifølge henne står han i en situasjon som er en stor belastning, krevende og et helvete. Artikkelen jeg leste umiddelbart etterpå omhandler fattige mennesker som var nødt til å søke hjelp før jul, for å få mulighet til en slags julefeiring. De har snakket med en av dem, som akkurat har vært på slumstasjonen til Frelsesarmeen og hentet mat, noe hun visstnok gjør hver måned. Det kan jo være at den situasjonen disse menneskene står i, også er å betrakte som belastende, krevende og et helvete. Hvem man føler sympati med, henger vel i stor grad sammen med hvor man selv befinner seg. Jeg klarer ikke ha særlig medfølelse med en karrierepolitiker som ikke har klart å oppføre seg, jeg sparer den heller til mennesker som er så fattige at de ikke engang har råd til å kjøpe maten de trenger. Jeg har såpass erfaring med å mangle penger at jeg tror jeg skjønner sånn noenlunde hvordan disse menneskene har det, og det er veldig langt fra bra. Når det gjelder min manglende sympati med Giske, hjelper det ikke akkurat at også det partiet han tilhører har blitt temmelig harde i klypa overfor folk som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Når jeg leser om folk som må gå på slumstasjonen til Frelsesarmeen for å få mat, minner det meg om skrekkhistorier jeg hørte i barndommen, om hvordan det var for lenge siden, noe man da trodde var et tilbakelagt stadium. Det jeg synes er skremmende, er at det ikke ser ut til at dette er noe særlig mange bryr seg om.

Giske ble selvfølgelig sykmeldt, politikere blir jo gjerne det når det kommer fram at de har gjort noe dumt. Vi andre skal helst ikke bli sykmeldt uansett hvor syke og elendige vi måtte være. Da snakkes det om restarbeidsevne, at det skal tilrettelegges på arbeidsplassen og at man skal finne andre arbeidsoppgaver til den syke. Har ikke disse politikerne restarbeidsevne? Kan de ikke utføre andre oppgaver enn å være politikere i en periode? De kunne jo sette dem til renhold, arbeid på stortingskantina eller noe tilsvarende. Arbeid er jo så helsebringende, og siden situasjonen de har satt seg selv i, er så belastende, kan jeg ikke skjønne annet enn det beste for dem ville være å jobbe, og litt realt fysisk arbeid måte da være den beste medisin. Det er i hvert fall det de mener når det er andre det gjelder.

Nok om det, tilbake til bloggens niårsdag. Det har jo vært tider da jeg omtrent ikke har klart å holde den i live, men jeg ser at jeg tross alt hadde flere bloggposter i året som gikk, enn jeg har hatt på en stund. Det har blitt en del fotografier etter hvert, noe som skyldes at jeg skaffet meg et bedre kamera for noen år siden, og det har jeg hatt mye glede av.

Jeg tenkte jeg skulle avslutte med litt musikk, en gammel favorittlåt med Waterboys, The Whole Of The Moon. 

                    

Vi som skal være alene i jula

Jeg er en av dem som skal være alene i jula, sånn har det vært i flere år. Det er ikke veldig morsomt, men jeg vet av erfaring at jul sammen med andre kan være enda mindre morsomt. Nå skal jeg innrømme at det å være alene hele jula gir en litt fattig og tom følelse. Det er faktisk verst på den tiden de første juletingene begynner å dukke opp i butikkene, etter hvert som jula nærmer seg går det seg liksom til.

Første gang jeg skulle være alene i hele jula, lurte jeg på hvor mye jeg skulle gjøre ut av det. Skulle jeg gidde å kjøpe juletre og å steke ribbe? Det valgte jeg å gjøre, og jeg syntes det var koselig. Jeg har gjort det samme årene etter, og skal gjøre det i år også. Jeg vil gjøre det så hyggelig jeg kan, jeg skaper stemning med levende lys, røkelse og musikk. Også vi som er alene i jula, fortjener å ha det så fint som mulig.

Jeg har heldigvis fremdeles råd til å kjøpe inn litt ekstra til jul, jeg tenker på dem som er ikke har det, dem blir det vel dessverre flere av. På den annen side misunner jeg heller ikke dem som tilbringer store deler av førjulstiden i butikker, som skal kjøpe gaver til en hel drøss med kravstore mennesker. Det stresset er det greit å slippe.

Det er sikkert mange som skal tilbringe jula alene som har det verre enn meg. Jeg er vant til å være alene og trives egentlig med det. Det verste hadde vært å få en «stakkars-invitasjon», i så fall hadde jeg takket høflig nei. Som jeg har vært inne på flere gange har på bloggen, det er få ting som er så lite givende som å være sammen med mennesker du absolutt ikke er på frekvens med, eller som til og med ser ned på deg, belærer deg eller bedriver kryssforhør. Jeg har en del erfaring med slikt, og det er bare forferdelig slitsomt.

Nå er det vel sånn at mange av oss som skal være alene i jula, har en del problemer å slite med i dagliglivet, både ensomhet og annet som er vanskelig. Jeg har jo vært gjennom mye ubehagelig de senere årene, uten å ha noe nettverk rundt meg, det har vært krevende, for å si det pent. Saken er den at jeg er blitt så sliten og psykisk forslått at jeg er ikke er i spesielt god form til å være sammen med andre. Jeg har det kanskje like greit alene med alle de uleste bøkene mine. Å være glad i å lese gjør det lettere å være alene, da har man alltid mulighet til å forsvinne ut av eget liv og over i noe annet.

Jeg regner med at jula blir helt grei i år også, og ønsker dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul.

  

Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt annet enn latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.

Dystre tanker og flere høstbilder

Da avsluttes høstsesongen her på bloggen med noen flere bilder, tatt tidligere i november.

Det har på mange måter vært en trist høst. Til tross for stadig synkende entusiasme for partiene på venstresiden, syntes jeg det var trist at de blåblå gikk av med seieren i årets stortingsvalg. 

Statsbudsjettet de har lagt fram er også sørgelige greier. Blant annet er det strammet inn på dagpenger, noe som innebærer at 3500 personer ikke vil ha krav på dagpenger og at rundt 19.000 personer vil få lavere utbetalinger. Men arbeids- og (u)sosialminister Anniken Hauglie forstår ikke at dette kan skape problemer for dem det gjelder. Dette er per definisjon friske, arbeidsføre folk. Dersom de ikke oppfyller kravene til dagpenger eller synes de får for lite, kan de påvirke det ved å jobbe, sier hun. Og når folket ikke har brød, kan de som kjent spise kaker.

Sånn har det blitt, alt er opp til deg sjøl, og er du så dum at du velger å bli arbeidsledig, så får du bare ha det så godt. Det samme gjelder selvfølgelig også de som er syke, de har også valgt feil. Problemet er at det ikke bare er partiene på høyresiden som mener dette, selv om de nok straffer folk enda et par hakk hardere enn man gjør på venstresiden.

Så da går det da også dårlig for venstresiden, i Klassekampen kunne vi nettopp lese at de mister grepet. Jeg så at noen debatterte dette på facebook, og det ser ut til enkelte på venstresiden ikke klarer å ta innover seg at det faktisk er en del som har det vanskelig her i landet, også innfødte nordmenn. Store deler av venstresiden ser heller ikke ut til å forstå at folk av en eller annen grunn ikke liker å bli sett ned på. Påfallende mange av de nedlatende karakteristikkene jeg har lest om arbeiderklassen, har kommet fra folk som tilhører venstresiden.

Jeg kan heller ikke se at verken høyre- eller venstresiden har noen konstruktive løsninger å komme med i forbindelse med at mange jobber kommer til å bli automatisert bort i tiden framover. På begge sider står man steilt på arbeidslinja, og de som er så uheldige å falle utenfor arbeidslivet, skal som sagt bare straffes.

I løpet av min levetid har vi fått et stadig sintere og hardere konkurransesamfunn. Med tanke på de problemene vi står overfor, både med arbeidsliv, klimaendringer og andre miljøproblemer, hadde det kanskje vært en ide å satse litt mer på samarbeid og mindre på konkurranse.

For en del år siden var det mye snakk om å bekjempe den såkalte snillismen, noe det kan se ut til at man har lykkes godt med. Kanskje det hadde vært på tide å gjøre noe med den økende slemmismen?

  

Og da må jeg nok en gang roe meg ned med litt avslappende og vakker musikk. 

                    

Gi så det svir!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gammel låt, og ikke minst den tilhørende videoen. Låta er faktisk tretti år gammel, det er snakk om Satelite med det amerikanske bandet The Hooters. Det som fikk meg til å tenke på denne gamle låta, var denne artikkelen om den kristne tv-kanalen Visjon Norge. Her kan man lese at tv-kanalen presenterte en liste over diverse velsignelser man kan kjøpe seg, med priser fra 1500 til 50.000 kroner.

Det var for så vidt ikke overraskende, de fleste har vel fått med seg hvor gjennomført usmakelig denne tv-kanalen er. Den som ikke helt har fått det med seg, kan se denne videoen med noen små smakebiter av hva som foregår.

Jeg har skrevet flere bloggposter om mine opplevelser med pinsevennene i barndommen, foreldrene mine tilhørte jo der, og jeg ble høyst motvillig slept med på en del møter og tvangssendt på søndagsskole. Dette tok slutt da jeg ble gammel nok til å protestere tilstrekkelig høylytt. Selv om jeg hørte mye tull der, er dette betydelig verre. Penger var ikke et tema på samme måte som det er i Visjon Norge. Og selv om det var lett å forstå at pinsevennene syntes alle som ikke var som dem var veldig dumme, så ble det ikke uttalt så til de grader i klartekst som det Jan Hanvold driver med. Han er så vulgær og vemmelig at…, vel, hva skal man si uten å bli altfor ufin? Videoen over sier vel det meste. Dessuten må jeg si at jeg har svært liten sans for politikere som står fram og støtter Visjon Norge.

Vel, her er Satelite med The Hooters, låta svinger fremdeles og videoen virker påfallende aktuell.