I dag fyller denne bloggen ni år, tradisjonen tro markeres
bloggbursdagen også i år. Siden dette er årets første innlegg, ønsker jeg de
som kommer innom bloggen et riktig godt nytt år. Jeg setter pris på at jeg
fremdeles har noen lesere, det går jo ofte lang tid mellom nye poster, det er
ikke alltid jeg er i god bloggform.
Det er ganske lenge siden sist nå også, noe jeg hadde tenkt
å skrive om rett før jul, men som det ikke ble noe av, er to artikler jeg
tilfeldigvis kom over. I den første kan vi lese om psykolog Fanny Duckert som
ber mediene være varsomme overfor Trond Giske. Ifølge henne står han i en
situasjon som er en stor belastning, krevende og et helvete. Artikkelen jeg leste umiddelbart etterpå omhandler fattige mennesker som var nødt til å søke
hjelp før jul, for å få mulighet til en slags julefeiring. De har snakket med
en av dem, som akkurat har vært på slumstasjonen til Frelsesarmeen og hentet
mat, noe hun visstnok gjør hver måned. Det kan jo være at den situasjonen disse
menneskene står i, også er å betrakte som belastende, krevende og et helvete.
Hvem man føler sympati med, henger vel i stor grad sammen med hvor man selv
befinner seg. Jeg klarer ikke ha særlig medfølelse med en karrierepolitiker som
ikke har klart å oppføre seg, jeg sparer den heller til mennesker som er så
fattige at de ikke engang har råd til å kjøpe maten de trenger. Jeg har såpass
erfaring med å mangle penger at jeg tror jeg skjønner sånn noenlunde hvordan
disse menneskene har det, og det er veldig langt fra bra. Når det gjelder min
manglende sympati med Giske, hjelper det ikke akkurat at også det partiet han
tilhører har blitt temmelig harde i klypa overfor folk som av forskjellige
grunner står utenfor arbeidslivet. Når jeg leser om folk som må gå på
slumstasjonen til Frelsesarmeen for å få mat, minner det meg om skrekkhistorier
jeg hørte i barndommen, om hvordan det var for lenge siden, noe man da trodde
var et tilbakelagt stadium. Det jeg synes er skremmende, er at det ikke ser ut
til at dette er noe særlig mange bryr seg om.
Giske ble selvfølgelig sykmeldt, politikere blir jo gjerne
det når det kommer fram at de har gjort noe dumt. Vi andre skal helst ikke bli
sykmeldt uansett hvor syke og elendige vi måtte være. Da snakkes det om
restarbeidsevne, at det skal tilrettelegges på arbeidsplassen og at man skal
finne andre arbeidsoppgaver til den syke. Har ikke disse politikerne restarbeidsevne?
Kan de ikke utføre andre oppgaver enn å være politikere i en periode? De kunne
jo sette dem til renhold, arbeid på stortingskantina eller noe tilsvarende. Arbeid
er jo så helsebringende, og siden situasjonen de har satt seg selv i, er så
belastende, kan jeg ikke skjønne annet enn det beste for dem ville være å
jobbe, og litt realt fysisk arbeid måte da være den beste medisin. Det er i
hvert fall det de mener når det er andre det gjelder.
Nok om det, tilbake til bloggens niårsdag. Det har jo vært
tider da jeg omtrent ikke har klart å holde den i live, men jeg ser at jeg
tross alt hadde flere bloggposter i året som gikk, enn jeg har hatt på en
stund. Det har blitt en del fotografier etter hvert, noe som skyldes at jeg
skaffet meg et bedre kamera for noen år siden, og det har jeg hatt mye glede
av.
Jeg tenkte jeg skulle avslutte med litt musikk, en gammel
favorittlåt med Waterboys, The Whole Of The Moon.
Ganske utrolig at du tar opp dette med Fanny Duckert – jeg var nemlig på farten til å skrive noen linjer på bloggen din i dag om utspillet hennes, som irriterte meg også kraftig.
SvarSlettEtter det jeg forstod, var hun opptatt av Giskes tenåringsdatter, som står uforskyldt midt oppi dette med faren.
Javisst, og hva så? Jeg også har tenkt på den tenåringsdatteren. Men det var GISKES ansvar å tenke på henne, og det er han som skal stå til rette for henne, ikke mediene.
Men det underliggende premisset er likevel det verste. Fanny Duckert postulerer jo egentlig at mens barnløse mennesker må stå til ansvar for sine handlinger, så skal folk slippe straks de har sørget for å skaffe seg avkom.
Da er det bare å skyve avkommet foran seg: Jeg er urørlig, for ellers sårer du barna mine, og det er veldig dårlig gjort av deg!
Du snakker om å gjøre det enkelt for barnefamilier – også på dette planet.
Det du sier om at bare dem uten barn skal stå til ansvar for sine handlinger er interessant, men det er jo slik man tolke uttalelsene til Fanny Duckert. Selvfølgelig er det synd på tenåringsjenter som har fedre som holder på slik Giske har gjort, hadde det vært faren min hadde jeg mistet all respekt for ham. Egentlig burde de som har barn være ekstra opptatt av å oppføre seg skikkelig, de skal jo liksom være et eksempel til etterfølgelse for barna sine.
SlettDet er faktisk mye av dette. I fjor ble en bussjåfør overfalt i pausen. En ruset narkoman slo ham i øynene med et nøkkelknippe. Fra felles kjente vet jeg at sjåføren, som snart skulle pensjonere seg, fikk ødelagt synet og ikke en gang kan se fjernsyn.
SlettAvisene har skrevet en god del om saken, og i en artikkel stod også at gjerningsmannen har små barn".
Hva hadde det med saken å gjøre? I likhet med Giske-saken stod det som om det skulle influere på bedømmelsen at mannen har formert seg.
En kan spørre seg hva slags kjerring som får avkom med en narkoman med en lang rekke dommer bak seg. Det er likevel et faktum som ikke skal influere det aller minste på personens strafferettslige situasjon.
Det er vel egentlig ikke overraskende, men det burde ikke ha noe å si. I det tilfellet du nevner, kan det være det hadde vært like greit for barna å slippe å ha noen kontakt med faren. Og noe godt eksempel for ungene sine kan han neppe sies å være.
SlettJeg kom til å tenke på at jeg en gang leste der hun som skrev påsto at voksne mennesker fint kan tåle å leve i fattigdom, dette er mange år siden, men også den gang var det tydeligvis bare fattigdommen til barnefamiliene som var et problem.
Har du lest dette?
SvarSletthttps://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ka3d2B/ber-om-strengere-behandling-av-nav-ere
Dette er galskap satt i system.
Nei, jeg hadde ikke lest den. Men jeg er ikke overrasket, for å si det sånn. Men jeg hadde lest denne, og den stemmer mer med den virkeligheten jeg lever i. Og i den er Nav absolutt siste utvei. Det er kanskje stygt å si det, men noen hadde fortjent å smake sin egen medisin, de hadde nok ikke funnet den særlig velsmakende.
SlettHauglie lever virkelig opp til mottoet «NAV – DET ER OSS MOT DEM!»
SlettDet eneste positive ved dette er at det slår hardt tilbake på Nav selv.
«Innstramninger?» Jeg leser: «Mottakere av AAP plikter å delta i medisinsk behandling eller arbeidsrettede aktiviteter.» Det er da ingen innstramning, for slik har det vært hele tiden! Jeg gikk på AAP for 5-10 år siden, og reglene var de samme den gangen!
Faktisk var det enda strengere, for Nav stilte krav om begge deler. Selv om sykdommene jeg har, er kroniske, ble det forventet at jeg skulle gå til «behandling» - som altså ikke finnes, men Navs ansatte vet jo alt så mye bedre enn legene.
SAMTIDIG skulle jeg være i arbeidsrettet tiltak for testing av restarbeidsevne før innvilget uføretrygd. I dag ville jeg neppe hatt krefter til dette.
Dermed ville jeg heller ikke fått uføretrygd. Dette paradokset er for øvrig godt dokumentert: At folk med innvilget uføretrygd har noe bedre helse enn mange som får avslag – fordi den siste gruppen ikke har den restarbeidsevnen som må til for å få testet ut restarbeidsevnen – og dette er et vilkår for å få innvilget uføretrygd.
Med andre ord: Uføretrygd fungerer som en slags belønning for de som klarer å karre seg gjennom AAP.
En innstramning er det derimot at tiden for AAP innskrenkes til tre år. Nå må Nav vurdere og behandle uføresaker i løpet av den tiden.
Det er et rimelig krav fra Hauglie – også sett fra borgernes side. Selv gikk jeg på AAP i OVER FEM ÅR.
Dette er helt absurd, for sykdommene mine er alminnelig kjente, jeg har velkjent sykdomsutvikling, og dette ble forskriftsmessig dokumentert av spesialister.
Nav gadd bare ikke å behandle saken. I stedet fikk jeg – etter fem år på AAP – helt ut av det blå en lystig telefonoppringning fra en helt ukjent person («Jeg er din saksbehandler!») som foreslo at jeg kunne begynne i «arbeidspraksis et annet sted og prøve noe nytt». Som om det ikke var vanskelig nok der jeg var, men iallfall var kjent med folkene – hvem som var hyggelige, og hvem man virkelig skal passe seg for.
Til sist kom det brev om at AAP etter fem år var avsluttet. Ikke et ord om min uføresøknad, der behandlingsfristen av Nav selv er satt til 8 måneder, noe de glatt setter seg ut over – mens årene går.
Direktøren der jeg hadde vært i arbeidspraksis i nesten fem år, ble så opprørt at han tok en telefon til Nav. Han sa fra om at han hadde tatt imot diverse personer på AAP, men aldri sett maken til behandling som den jeg ble utsatt for, og at han opplevde det som ren uvilje rettet mot meg, noe han ville ha en slutt på.
En eller annen avdelingsleder ble nok beskjemmet, og det gikk i orden med uføretrygd. (De kan altså ta seg sammen – men det må komme fra en direktør.) Når jeg blar gjennom saken min, er den jo en skandale, men på ingen måte verre enn det andre har blitt utsatt for. Jeg var helt ferdig etterpå, det var ikke snakk om å gå ut og feire, selv om jeg jo egentlig hadde god grunn. Men jeg kjente ikke lettelse en gang, det tok lang tid å komme til krefter.
Så jeg ser det som positivt hvis Navs ansatte tvinges til å trekke en konklusjon i løpet av tre år. De har tross alt selv satt en frist på 8 måneder…
Jeg har inntrykk av at svært mange opplever behandling av Nav som er å betrakte som en skandale. Det er ikke sjelden man kan lese om mennesker som er blitt enda sykere enn de har vært i utgangspunktet, takket være Nav. Så kan man jo lure på hvorfor ingen politikere synes det er ugreit med et system som er direkte skadelig for dem som utsettes for det.
Slett