Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt annet enn latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.