Nestekjærlighet på Facebook

Mulig det bare er jeg som er ei sur kjerring med floskelvegring, det hender at jeg irriterer meg over et og annet som folk poster på Facebook. Slik som denne som jeg nettopp så:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og lim vises. Takk!

Det skal innrømmes at jeg har liten sans for slikt som dette, jeg har sett tilsvarende som har omhandlet kreft og annen elendighet, jeg har aldri postet noe slikt selv og har heller aldri klikket liker på det. Jeg kan ikke helt se hva slags hjelp det skal være for mennesker i en vanskelig situasjon å lese slikt som dette her. Grunnen til at jeg blir en smule provosert av slikt er at jeg til tider har hatt det temmelig vanskelig, uten å ha noen å støtte meg til, da hjelper det lite med slik svada.

Er dette den nye medmenneskeligheten, å poste noen ord på Facebook om at vi må være snille mot hverandre? Det er lettvint, men neppe særlig virkningsfullt. I stedet kunne man kanskje tenke litt over hvordan man møter mennesker som sliter, dessverre er det mange som opplever ubehageligheter i møtet med andre nettopp når de har det vanskelig. Det handler ikke bare om hvordan man oppfører seg overfor dem, men også bak ryggen på dem. Jeg hørt folk i det ene øyeblikket snakke i generelle vendinger om hvor viktig det er å være snille mot hverandre, for i neste øyeblikk begynne å baksnakke en person som ikke har det så greit.

Jeg har en del erfaringer som jeg veldig gjerne skulle vært foruten. Men når man har opplevd det, så får man prøve å lære av det, slik at det at det ikke er helt bortkastet. De gangene jeg har opplevd ubehageligheter fra andre, har nettopp vært de dagene jeg har vært ganske langt nede på grunn av ymse problemer. Når man merker at andre ikke er helt på topp, burde det være mulig å ha såpass selvkontroll at man motstår fristelsen til å blåse seg opp og komme ubehageligheter. Det folk burde tenke over er at man selv kan framstå som ganske dum når man går løs på andre. Eksempelvis har jeg hørt folk som klager over andres dårlige oppførsel, da virker det ikke veldig smart når de selv opptrer på samme måte overfor den personen de har beklaget seg til. Jeg har også opplevd at andre har skullet belære meg om ting man må være særdeles tilbakestående for ikke å forstå. Jeg tror ikke jeg framstår som helt tulling, så det blir bare dumt, men det er uansett slitsomt å bli utsatt for. Jeg har dessuten opplevd at folk har pjattepratet med meg som jeg skulle vært en småunge, når jeg har stått oppe i svært krevende situasjoner.

Livet har lært meg at man kan se hel og fin ut på utsiden, men føle seg fullstendig knust innvendig. Man vet aldri hva andre har å slite med og hva som kan befinne seg bak en tilsynelatende vellykket fasade. Dessuten har egne erfaringer gjort at jeg har fått større respekt for mennesker som har problemer å slite med, jeg vet hvor krevende det er å takle vanskelige situasjoner. Noen ganger er livet slik at du må være utrolig tøff for å holde det ut, samtidig som du kan bli sett ned på av andre.

Jeg møter kanskje meg selv litt i døra nå, når jeg først klager over folk som poster «vi må være snille mot hverandre»-svada i sosiale medier, også gjør jeg det samme selv. Men på bakgrunn av de erfaringene jeg har, vet jeg hvor tungt det kan være å bli utsatt for ubehageligheter når man har det vanskelig. Det ser også ut til å være på moten å slå folk i hodet med floskler, har man det vanskelig skal man danse i regnet i motbakke eller noe hva det nå var for noe. Slikt er det siste jeg ønsker å høre i tunge stunder. Heller enn moteriktige floskler har jeg sans for noe så kjipt og gammeldags som høflighet og alminnelig folkeskikk, det er det alltid greit å bli møtt med.  

Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen

Jeg kom nylig over en artikkel som forteller at økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Ikke overraskende for en som har lang erfaring med akkurat det. Pengeproblemer er stressende og av stress kan man bli syk, det kan man lese mer om her.

Så kan vi jo håpe at disse som mener at nettopp økonomisk usikkerhet er en mirakelkur som får hele folket i arbeid, leser dette og tar det innover seg. Men gjør de det? Antagelig ikke. Man kan jo få det inntrykket at enkelte, kanskje ganske mange, tror at sykdom og arbeidsledighet skyldes for gode velferdsordninger. Og det vil de sikkert fortsatt tro, uansett hvilke forskningsresultater man har å slå i bordet med.

De som gir klart uttrykk for at de ønsker større forskjeller, lavere lønninger til dem som allerede tjener lite og mindre penger til syke og arbeidsledige, bør ta innover seg hva slags elendighet de ønsker andre skal oppleve. Stresset forbundet med økonomisk usikkerhet kan altså gjøre folk syke, det kan derimot ikke gjøre syke mennesker friske, slik det kan se ut til at enkelte later til å tro.

Det er heller ikke det som skal til for å få arbeidsledige tilbake i jobb. Jeg har selv opplevd å ha så lite penger at jeg har følt at jeg knapt har kunnet puste. Da har jeg vært nødt til bare krølle meg sammen i en krok og «slå av meg selv», det er ikke noen annen måte å beskrive det på. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for å skaffe seg jobb.

Jeg husker spesielt en gang, etter å ha vært sulteforet med oppdrag fra vikarbåret jeg jobbet for, at jeg var overlykkelig over et oppdrag på en kantine med mulighet for å spise gratis mat. Jeg måtte låne penger til et ukekort, slik at jeg kunne komme meg på jobb. Da var jeg temmelig psykisk kjørt, det var tøft å holde maska overfor dem jeg jobbet sammen med. Jeg hadde jobbet på samme sted før og det var vanskelig å framstå på samme måte som jeg hadde gjort da, som en de oppfattet som frisk og rask og dessuten ganske morsom.

Økonomiske problemer over tid gjør noe med deg, både med kropp og psyke. Jeg har merket at man blir ekstra sliten av tungt fysisk arbeid når man samtidig er veldig anspent på grunn av bekymringene svært lav lønn fører med seg. Noe annet er at det også går utover konsentrasjonsevne og hukommelse. Noe som kan gjøre det vanskeligere å sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og i det hele tatt fungere godt på jobb.

Økonomisk utrygghet over lang tid har mange ubehagelige konsekvenser, det kan gi en følelse av at man mister seg selv, det går utover livslyst og livsutfoldelse. Man føler seg overkjørt og hakket i filler. Det kan gjøre en duknakka og som jeg har vært inne på før, man kan fort ende som en hoggestabbe for andre. Man blir en som andre føler seg store og tøffe overfor og man står lagelig til for dem som føler for å hevde seg på andres bekostning.

Usikkerhet og økonomiske bekymringer er med andre ord noe ordentlig herk. Her snakker jeg virkelig av erfaring. De som har makt og innflytelse her i landet har nok ikke de helt samme erfaringene med slike problemer. Kanskje man burde begynne å kvotere inn folk i politikken som hadde slike erfaringer. Det hadde sikkert vært lurt, men kommer garantert aldri til å skje.  

  

En skremmende utvikling i arbeidslivet

Jeg kom akkurat over en artikkel på siden til For velferdsstaten med tittelen Arbeidsliv i oppløsning. Nok en gang kan man lese om en skremmende utvikling i arbeidslivet. Det går i en retning der flere skal få smake på den usikkerheten som noen av oss allerede kjenner godt fra før.

En annen artikkel som jeg også synes er relevant er fra Klassekampen, skrevet av svenske Emil Boss, den har tittelen Har du rett innstilling? Her kan man lese om slitne og frustrerte arbeidstakere som møtes med beskjed om at de må lære å tenke positivt. Teksten gir meg umiddelbart assosiasjoner til noen kommentarer jeg har fått under enkelte av postene jeg skrev da jeg gikk på Reaktorskolen. I disse kommentarene, som jeg mistenker for å være skrevet av ansatte i reaktorsystemet, gis det uttrykk for at det er jeg som er negativ og har feil innstilling. Så slike holdninger møter man både i arbeidslivet og som arbeidsledig.

Dette er holdninger som utgjør en trussel mot oss vanlige dødelige, enten vi er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Det man kan lure på er hvorfor det ikke skrikes mer i kommentarfeltene om slike holdninger. Der er det de såkalte sosialistene man er sinna på, jeg kan være med på at venstresiden har sviktet, men på høyresiden har man folk som i klartekst uttaler at de ønsker større forskjeller. I bloggens yngre dager hadde jeg et par poster om Kristin Clemet og Civita, som kom med uttalelser som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere enn meg. Men i kommentarfeltene skrek man ufortrødent om hvor fæle sosialistene og de rødgrønne var.

Det man kan håpe på er at venstresiden skjerper seg, men jeg har ikke særlig tro på det. Det er et problem at det er så få, om noen, av politikerne på venstresiden som har normal arbeidserfaring og kjennskap til den virkeligheten mange av oss andre lever i.

Hvis du har problemer med å komme inn på artikkelen i Klassekampen kan du lese den her.

Den prekære virkeligheten

For en tid siden kom jeg over denne artikkelen i Dagsavisen. Ikke lystelig lesning, spesielt ikke for oss som har erfaring med å befinne seg i det omtalte prekariatet og har kjent på kroppen hvor slitsomt det er. Her beskrives prekariatet som en farlig klasse, nå er det vel også ganske farlig å tilhøre prekariatet. Det er jo ikke slik at en midlertidig jobb automatisk fører til fast jobb, veldig ofte fører det til flere midlertidige jobber og enda flere midlertidige jobber. Gjerne med perioder som arbeidsledig innimellom. Det igjen fører til stress, siden man ofte lever slik i årevis snakker vi da om langvarig stress. Den som lurer på hvordan det virker inn på helsen kan ta et søk på langvarig stress.

At det å leve med usikkerhet i år etter år ikke er sunt burde ikke være overraskende for noen, men for en del politikere, særlig i de nåværende regjeringspartiene, ser det ut til at dette er svært vanskelig å forstå. Kanskje noen av disse bortskjemte politikerne skulle vært kastet ut i en periode med slike jobber, fått en følelse med hvordan det er og støtt og stadig måtte gå inn på en ny arbeidsplass, der man ikke vet hva som møter en. For ikke å snakke om hvordan det er hele tiden å være jobbsøker, gå i enda et jobbintervju, gå hjem og lure på om du får jobben eller ikke. Oppleve hvordan det er å komme inn på en jobb der kanskje ikke kollegene dine er så veldig interessert i å sette deg inn i det du skal gjøre. Og nå du endelig har blitt noenlunde kjent med stedet er oppdraget slutt. Det kan hende det hadde gjort et og annet med virkelighetsforståelsen til velfødde politikere, og selvfølgelig skulle de vært nødt til å leve av de stort sett elendige lønningene som følger med slike jobber. Da hadde det nok blitt mange sutrende politikere som hadde klaget sin nød, i motsetning til oss andre hadde de høyst sannsynlig fått lov å sutre høylytt i diverse tv-programmer i beste sendetid.

Midlertidige jobber har virkninger som ingen egentlig ønsker seg. Som allerede nevnt er ikke stresset det medfører bra for helsen. Noe som kan føre til sykefravær, og det vil man jo ikke ha noe av. En annen ting er at man hører støtt og stadig at arbeidsgiver skal tilrettelegge for at folk lettere kan jobbe selv om de er syke. Så kan man jo tenke seg hvor interessert en arbeidsgiver er i å tilrettelegge for en midlertidig ansatt. Når man har midlertidige jobber er det også lett å bli arbeidsledig og man kan fort opparbeide seg hull på cv-en. Noe som igjen gjør det vanskeligere å få jobb, her må jeg nok en gang presisere at det er vanskelig å få selv kortvarige oppdrag om man har hull på cv-en. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Og når man da har jobbet i diverse mer og mindre kortvarige jobber gjennom mange år, så blir man etter hvert eldre og man skal helst være ung om man skal være attraktiv arbeidskraft. Jeg vet om et tilfelle der femtiåring med en imponerende cv hadde problemer med å få jobb på grunn av alder. Som arbeidsledig gikk jeg en gang på kurs sammen med en mann i sekstiårsalderen, også med en god cv, som hadde prøvd diverse vikarbyråer uten å få napp.

Politikernes drøm om hele folket i arbeid til de er hundre, blir nok vanskelig med mange i midlertidige jobber. Å komme tilbake til arbeidslivet etter alvorlig sykdom tror jeg også vil være vanskelig, jeg vet jo at vikarbyråer er veldig redde for folk som feiler et eller annet. Når du tilhører prekariatet er du avhengig av at du hele tiden skal være attraktiv på arbeidsmarkedet, de fleste mennesker har perioder i livet hvor det av forskjellige grunner ikke skinner av dem.

Jeg vil ta med noe annet som kanskje er litt på siden, men som jeg tror flere enn meg har opplevd. Når du sliter med usikkerhet og vanskeligheter med jobb i årevis kan det også ha en negativ innvirkning på forholdet til andre mennesker. Her gjelder regelen at om egen framgang er bra, er andres motgang heller ikke å forakte. Man kan bli en som andre ser ned på og hevder seg på bekostning av. Det kan gi seg uttrykk i belæring, nedlatende kommentarer og annet som ikke er hyggelig å oppleve. Det kan være svært belastende, nok en gang snakker jeg dessverre av egen erfaring.

Med økende arbeidsledighet og større adgang til midlertidige ansettelser er det dessverre mange som kommer til å oppleve samme usikkerhet som jeg og andre har gjort. Bortsett dem som klart og tydelig uttaler at de ønsker en slik utvikling, og som har makt til å gjøre noe med det, unner jeg ingen å oppleve det. Jeg har befunnet meg i prekariatet lenge før jeg hadde hørt ordet, sånn sett kan jeg si at jeg har ligget i forkant av utviklingen, om det skulle være noen trøst.

Vaskehjelpdebatten

Klassekampen hadde for noen dager siden en artikkel om lederne i de tre tenketankene Civita, Agenda og Manifest som samtlige holder seg med vaskehjelp.  I etterkant har det oppstått en debatt om det å ha hjelp til å vaske eget hus. Mange, også på venstresiden, mener det moraliseres over at folk benytter seg av vaskehjelp. Kanskje det kan være greit at også de velfødde får føle litt på hvordan det er å bli moralisert over. Vanligvis er det jo de som moraliserer over andre, man moraliserer over sykefravær, over at folk ikke greier å stå i jobb, som det så fint heter, til de når pensjonsalder og man moraliserer også over kvinner som i en periode velger å jobbe deltid. Det siste er noe enkelte arbeidsfolk gjør i et forsøk på å få livet sitt til å gå i hop. Da er det ofte snakk om kvinner i tunge og lavtlønte yrker der man stort sett ikke greier å holde ut til man skal gå av med pensjon. Jeg vet om tilfeller der godt voksne kvinner har valgt å jobbe deltid fordi de etter mange år i hardt arbeid er for slitne til å jobbe fulltid. Da er det de som tar støyten for at mange jobber er for harde til at man kan holde ut med dem gjennom et helt arbeidsliv. Når andre moraliserer over slike valg, må det være relevant å spørre den aktuelle moralist om vedkommende har vaskehjelp, det har faktisk noe med saken å gjøre.

For det er jo dem som har de tyngste jobbene som først og fremst hadde trengt vaskehjelp, men de har selvfølgelig ikke råd til det. Mange lavtlønte har i tillegg til hardt arbeid også ugreie arbeidstider, jeg har selv hatt skiftarbeid og da blir det veldig lite fritid, men likevel må man bruke av den lille fritiden man har til å gjøre rent hjemme. Det virker ikke som om de som holder seg med vaskehjelp forstår hvor privilegerte de er, men de mindre privilegerte legger merke til det. Det øker neppe respekten for det man kan oppfatte som eliten. Bruk av vaskehjelp øker nok heller ikke den samme elitens forståelse for hvordan vanlige arbeidsfolks hverdag er, og den er ikke særlig stor i utgangspunktet, kan man vel trygt si.

Det har vært sagt at man moraliserer over tenketankledernes bruk av vaskehjelp fordi de er kvinner. Selvfølgelig bør man i likestillingens navn også moralisere over menn med vaskehjelp, det er nok mange oppblåste og selvgode menn som hadde hatt godt av noen timer i selskap med skurebøtta. Vasking kan nemlig ha den effekten at det får egoet til å krympe litt, sånn sett er det nok mange, både menn og kvinner, fra de velbemidlede klasser som hadde hatt godt av en skikkelig rundvask. Siden jeg har hatt vaskejobber, riktignok ikke i hjemmene til folk, har jeg sett at de som har slike jobber allerede har så lite utviklede egoer at det ikke er særlig mye å krympe. Av erfaring vet jeg at det å gjøre rent hele dagen er veldig tungt, arbeidet er svært ensformig og sliter virkelig på kroppen. Selv om jeg har hatt andre jobber som har vært omtrent like tunge, så ville jeg foretrekke det framfor å vaske, vasking er rett og slett forferdelig trist arbeid. Og jeg har sett eksempler på at de som har slikt arbeid fast kan bli ganske triste selv også, som vaskejobben jeg en gang hadde der kollegene mine stort sett var helt apatiske. Når de en sjelden gang sa noe, var det stort sett om senebetennelser og annen elendighet jobben hadde påført dem.

Da jeg vokste opp var det slik at når man kom opp i en viss alder måtte man selv holde rommet sitt rent og ryddig. Det var et steg på veien til å bli et voksent og selvstendig menneske. Noe som førte til at det ble forskjell på det å vaske sin egen møkk og det å kjøpe andre typer tjenester. Som det for meg er forskjell å gå til frisøren og å holde meg selv ren og i orden ellers. Så kan man jo lure på om bruk av vaskehjelp er det første steget på veien mot et samfunn der vi får grupper som knapt er i stand til å kle på seg selv.

Det er neppe noen som mener at vi skal ha forbud mot å kjøpe vaskehjelp. Men de som tilhører venstresiden og benytter seg av slikt, bør være bevisst på den store forskjellen det blir på dem og vanlige arbeidsfolk, og at det fører til at de får tilsvarende liten forståelse for hvor slitsomt mange har det i hverdagen sin. Disse kan med stort hell tenke seg om både en, to og flere ganger neste gang de skal til med den evinnelige moraliseringen over alt dette man har det med å moralisere over når det gjelder slitne arbeidsfolk.

En strikkers bekjennelser

I forrige uke fant jeg ut at det hadde brutt ut en strikkekrig her i landet, da jeg ved en tilfeldighet kom over denne kommentaren i Dagbladet. Den som har den noe tvilsomme æren av å ha startet denne «krigen» er Espen Søbye. Han har skrevet en anmeldelse av ni strikkbøker i Morgenbladet. Under tittelen Mellom rett og vrangt går han løs på strikkebøker og alt deres uvesen. Dette har han visstnok gjort for å komme til bunns i det «påtrengende» spørsmålet om hvorfor strikkeinteressen har tatt seg opp akkurat nå.

På en podcast som er øverst på samme side, gir han uttrykk for at strikking er reaksjonært, strikking reproduserer et tradisjonelt, nesten førborgelig kvinnebilde. Ifølge samme herremann skal visstnok strikking også minne mer om underkastelse enn selvstendighet. Strikking er med andre ord fæle greier, noe enhver likestilt og moderne kvinne bør holde seg langt unna.

Og da kan jeg like godt innrømme det, jeg strikker. Det har jeg gjort i mange år, jeg har mange gensere, skjerf, luer, votter og vanter på samvittigheten. Og ikke nok med det, for mange år siden var jeg lærer på flere strikkekurs for innvandrere. På den tiden deltok jeg også på utstillinger der jeg blant annet solgte strikkeluer.

Det er avkoblende å strikke, gjerne kombinert med en god kopp te og lydbok. Mulig dette er en form for feminin kos som Søbye vil til livs. Hvor underkastelsen kommer inn i bildet har jeg problemer med å skjønne, kanskje det skyldes at jeg strikket meg for dum til å forstå det. Nå må det sies at jeg ikke har sett noen av de strikkebøkene Søbye har anmeldt, eller rettere sagt slaktet.  Jeg har riktignok noen strikkebøker i bokhylla, men de er noen år gamle.

Da jeg gjorde mine første tapre forsøk på å strikke virket det ikke sannsynlig at jeg skulle ende som en overbevist strikker. Jeg husker det godt, håndarbeidstime på barneskolen. Vi skulle strikke dukkeskjerf. Læreren hadde lagt opp tre masker og det skulle være tolv, de resterende ni var det jeg som skulle legge opp. Når jeg prøvde å legge opp en maske, var det plutselig bare to masker på pinnen. Læreren la opp en ny maske, jeg mistet den og satt nok en gang igjen med to. Sånn gikk den ene håndarbeidstimen etter den andre. De tre rosa maskene som ble til to hver gang jeg prøvde å legge opp en ny har spikret seg fast i minnet, det var et mareritt. På en eller annen måte ble skjerfet omsider ferdig, skakt og skjevt og ikke slående vakkert, men jeg hadde klart det på et vis og kunne puste lettet ut.

Jeg var i det hele tatt ingen stor stjerne i håndarbeidstimene. Riktignok greide jeg etter hvert å strikke skjerf uten for store problemer, jeg kan huske jeg senere presterte et langt skjerf, oransje med lilla felter. Antagelig fikk skolen kjøpt inn billig garn i ukurante farger, for det meste av det jeg lagde på håndarbeidet var i påfallende gyselige farger. Jeg lærte også å beherske heklingens edle kunst og husker et par grytekluter, gusjegrønne med skittenrosa kanter. Jeg hadde ikke så store ambisjoner når det gjaldt håndarbeid, mens jentene i klassen broderte duker i hardangersøm, lagde jeg to puter i det som så fint het diamantsøm, men i dagligtale kaltes idiotsøm, da det krevde minimalt av hjernekapasitet. På den måten kom jeg meg gjennom håndarbeidstimene uten å anstrenge meg alt for mye.

Den godeste Espen Søbye ville antagelig nikket anerkjennende til min manglende entusiasme til håndarbeid den gang. Men så skjedde det noe, etter hvert begynte jeg å strikke gensere. De første var noen heller tvilsomme plagg av restegarn, men nå hadde jeg fått smaken på strikkingens gleder og det ble bedre etter hvert.

Jeg kan ikke skjønne at noe så harmløst som strikking skal vekke slik vrede som det tydeligvis har gjort hos herr Søbye. Den som orker kan se hans opptreden på Dagsnytt Atten her. Der sier han blant annet at strikking fremmer et tradisjonelt kvinnesyn. Neste gang han skal anmelde noe, kan han jo ta for seg diverse glossy dameblader og se om han synes de fremmer et bedre kvinnesyn.  

Til slutt, selv om jeg synes Søbye framstår som en sur og kverulerende gubbe, kan jeg forstå at han reagerer på strikkebøker med navn som Klompelompe. Hvis jeg skal kjøpe en strikkebok i nærmeste framtid blir det ikke den.

Bloggen er sju år i dag!

I dag er det sju år siden jeg skrev min første bloggpost. Jeg har stort sett markert bloggbursdagene, men i fjor ser jeg at det ikke var noen bursdagsmarkering her på bloggen. Da hadde jeg vært i elendig bloggform det foregående året og kun prestert fire innlegg. Det har vært litt flere i foregående år og jeg håper at det skal bli ytterligere flere i året som kommer.

Jeg har kikket litt på det jeg har skrevet og ser at jeg skrev et langt innlegg tidlig i bloggens barndom der jeg fikk sagt det vesentligste om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Det var jo slikt jeg ønsket å si noe om, da slikt ikke snakkes eller skrives noe særlig om til vanlig. I løpet av perioden jeg har blogget har ordet «utenforskap» dukket opp, da for å beskrive folk som står utenfor arbeidslivet. Noe det jeg har ønsket å få fram, er at man kan føle seg temmelig utenfor selv om man er i jobb. Slik jeg gjorde da jeg hadde gått ned mange kroner timen i lønn og jobbet sent og tidlig, skiftarbeid med overtid på natta og i helger, mens det hylte og skrek rundt ørene på meg at vi aldri hadde hatt det så godt og tjent så mye som vi gjorde nå. Samtidig som jeg så påstander om at den tiden var over da vi måtte bytte helse mot lønn, mens jeg så kolleger forsvinne ut av arbeidslivet og havnet i klørne til NAV, fordi de hadde byttet så mye helse mot lønn at helsa var oppbrukt. Jeg hatt flere jobber der jeg har blitt så sliten at jeg har vært nødt til å spise smertestillende for å komme gjennom dagene. Slikt fører ikke bare til en følelse av utenforskap, jeg har sett at mange reagerer med bitterhet og sinne.

I det siste har vi hatt en debatt om innvandring og flyktninger som har vært rimelig hissig. Å blande seg inn der er som å stikke hånda inn i et vepsebord med illsinte veps. Men tar sjansen på noen om saken, også her har det dukket opp påstander om at vi har det bedre enn aldri før her i landet. Det er ikke et særlig smart grep dersom man ønsker å nå fram til dem som ikke har det så godt. For det er jo en del som har opplevd at lønninger har blitt presset nedover, samtidig som arbeidstempoet er blitt hardere. Nyliberalisme og et stadig mer brutalt syn på arbeidsfolk har mye skylda, men også arbeidsinnvandring, noe det burde være mulig å si uten å bli beskyldt for fremmedfrykt og det som verre er. Det er ikke så lenge siden jeg så en kommentar fra en som tilhørte den såkalte venstresiden som sa arbeiderklassen var imot innvandring og det var tydelig at han derfor mente arbeiderklassen var en gjeng tullinger som ikke burde regnes med i det hele tatt. Når det gjelder arbeiderklassen er det som kjent lov å generalisere på en helt annet måte enn overfor enkelte andre grupper. Det er nok mange arbeidsfolk som er bekymret over konsekvensen av innvandring, nettopp fordi det skaper press på lønninger og rettigheter. Samtidig har jeg sett nordmenn og innvandrere jobbe side om side i fred og fordragelighet, der det har vært brutale arbeidsgivere som har vært fienden og ikke gode kolleger med utenlandsk bakgrunn. Spesielt da jeg jobbet for Adecco så jeg at utlendinger stort sett fikk lavere lønn enn oss som var norske. Denne uretten reagerte folk på, både vi som var vikarer og de som var ansatt på stedene vi jobbet. Jeg har også sett, særlig på kantiner, at steder der mange av de ansatte var innvandrere var arbeidstempoet i snitt hardere enn der de ansatte var norske. Jeg har ikke sett at disse som er så voldsomt innvandringsvennlige har tatt opp slikt, det kan være fordi de ikke vet eller ikke gidder å vite. Man kan få følelsen at det viktigste er å vise fram godheten sin, en godhet som blir bedre jo mer de skjeller og smeller mot alle som mener at innvandringen ikke bare er berikende. Dette er folk som ikke selv opplever forverrede forhold på jobben som følge av innvandring. Jeg har sett at det har kommet uttalelser, også fra folk på venstresiden, at innvandrere tar jobber vi nordmenn er for bortskjemte til å ville ha. Det de ikke tenker på er at bortskjemte norske arbeidsgivere gjerne vil ha folk de kan utnytte grovest mulig, og at nordmenn som befinner seg på de laveste trinnene i arbeidslivet kan bli presset ut fordi det er lettere å utnytte utlendinger. Jeg er ikke så sikker på om arbeidsgiveren som ønsker høy innvandring fordi det gjør det enkelt å utnytte folk og hagebybeboeren som også er veldig for innvandring og nyter godt av billig vaskehjelp og ditto håndverkere er så mye mer moralsk høyverdige enn den slitne, lavtlønte arbeideren som er langt mer skeptisk til innvandring, men samtidig blir oppriktig opprørt når gode utenlandske kolleger blir enda grovere utnyttet enn det hun selv gjør.

Noe annet som kan gjøre at arbeidsfolk føler seg utenfor, men som også kan bli til tider ganske komisk, er selvhøytidelige synseres betraktninger om arbeiderklassen. Selv om jeg har sett flere av disse mener å tilhøre venstresiden, er de ikke opptatt av økende klasseforskjeller. Nei, man er kun opptatt av hvor dårlig smak, elendige vaner og lavt kunnskapsnivå arbeiderklassen er i besittelse av. Mye av det som sies er såpass dumt at jeg har lært meg til å le av det, men samtidig medfører det et visst ubehag. Ikke minst vekker det til live minner om den forakten jeg og andre har møtt ansikt til ansikt, og det er helt klart ubehagelig. Det har hendt når jeg lest slikt, at jeg har tenkt at gudskjelov at jeg har sluppet å betjene den personen på en kantine. Og som jeg sikkert har skrevet opp til flere ganger før, det er en sammenheng mellom det å gjøre folk til «de andre» og å behandle dem dårlig.

Dessuten er slike skriverier med på å gjøre en generelt sur og irritert. På samme måte som enkelte påstår at de ikke har noe til felles med arbeiderklassen, har jeg opplevd at jeg ikke ønsker å ha noe som helst til felles med det som kan omtales som skravleklassen. Denne grinete følelsen har jeg kjent på når jeg sett at enkelte skriver om egen musikksmak og det har vist seg at de har likt noe av samme musikken som jeg har hørt på opp gjennom årene. Når det synses om de forskjellige klassers musikksmak heter det seg gjerne at arbeiderklassen hører på danseband, mens middelklassen derimot hører på samtidsmusikk. Men det er nok ikke alltid sånn, for jaggu kommer en del av dem trekkende med band som Smiths, Clash og R.E.M., og det er da jeg har merket at jeg blir sur, for disse bandene hørte jo jeg også mye på før i tiden. Det jeg har tenkt er at disse skal liksom være så veldig avanserte og bedre enn oss andre, også har de ikke mer dypsindig musikksmak enn dette her. Trøsten har vært at det sikkert hadde vært like irriterende for disse dersom de hadde vært klar over at medlemmer av det simple folkedypet hører på noe av den samme musikken som dem selv. Jeg leste en gang om en som nok syntes at stadionkonserter var lavmål, men måtte innrømme at han hadde vært på en slik konsert med R.E.M., da det tydeligvis var såpass kult å høre dette bandet at han hadde vært villig til å nedverdige seg til å gå på et slikt sted for å høre dem. Da gliste jeg godt, for jeg har hørt R.E.M. på Rockefeller en gang i de gode gamle dager. Og det var storveis, stadionkonserter holder jeg meg derimot unna, uansett hvor bra de måtte være som spiller.

Når det gjelder musikk, har jeg tenkt at det ville vært interessant og fått en synser til å vurdere en av spillelistene mine på Spotify og sett om vedkommende hadde klart å finne ut hvilken bakgrunn den som hørte på musikken har. Her et utsnitt av en slik spilleliste:

Det kunne vært et morsomt forsøk, dersom det hadde vært gjennomførbart. Og en aldri så liten påminnelse for synseren som hadde fått den noe utakknemlige oppgaven, at virkeligheten er litt annerledes enn det man kan få inntrykk av at de liker å tro. Alt handler ikke hvilken klasse man tilhører. At jeg er barnfri, stikker til Irland så fort jeg har mulighet, ikke er opptatt av å være slik tidsånden krever, handler mer om å være sær enn å tilhøre en spesiell klasse.

Til slutt, en takk til lesere som ikke har sluttet å komme innom, til tross for at det til tider har vært dårlig med nye innlegg. Jeg håper på bedre bloggform og flere bloggposter i året som kommer.