På en podcast som er
øverst på samme side, gir han uttrykk for at strikking er reaksjonært,
strikking reproduserer et tradisjonelt, nesten førborgelig kvinnebilde. Ifølge
samme herremann skal visstnok strikking også minne mer om underkastelse enn
selvstendighet. Strikking er med andre ord fæle greier, noe enhver likestilt og
moderne kvinne bør holde seg langt unna.
Og da kan jeg like
godt innrømme det, jeg strikker. Det har jeg gjort i mange år, jeg har mange
gensere, skjerf, luer, votter og vanter på samvittigheten. Og ikke nok med det,
for mange år siden var jeg lærer på flere strikkekurs for innvandrere. På den
tiden deltok jeg også på utstillinger der jeg blant annet solgte strikkeluer.
Det er avkoblende å strikke, gjerne kombinert med en god kopp te og lydbok.
Mulig dette er en form for feminin kos som Søbye vil til livs. Hvor
underkastelsen kommer inn i bildet har jeg problemer med å skjønne, kanskje det
skyldes at jeg strikket meg for dum til å forstå det. Nå må det sies at jeg
ikke har sett noen av de strikkebøkene Søbye har anmeldt, eller rettere sagt
slaktet. Jeg har riktignok noen
strikkebøker i bokhylla, men de er noen år gamle.
Da jeg gjorde mine
første tapre forsøk på å strikke virket det ikke sannsynlig at jeg skulle ende
som en overbevist strikker. Jeg husker det godt, håndarbeidstime på
barneskolen. Vi skulle strikke dukkeskjerf. Læreren hadde lagt opp tre masker
og det skulle være tolv, de resterende ni var det jeg som skulle legge opp. Når
jeg prøvde å legge opp en maske, var det plutselig bare to masker på pinnen.
Læreren la opp en ny maske, jeg mistet den og satt nok en gang igjen med to.
Sånn gikk den ene håndarbeidstimen etter den andre. De tre rosa maskene som ble
til to hver gang jeg prøvde å legge opp en ny har spikret seg fast i minnet,
det var et mareritt. På en eller annen måte ble skjerfet omsider ferdig, skakt
og skjevt og ikke slående vakkert, men jeg hadde klart det på et vis og kunne
puste lettet ut.
Jeg var i det hele
tatt ingen stor stjerne i håndarbeidstimene. Riktignok greide jeg etter hvert å
strikke skjerf uten for store problemer, jeg kan huske jeg senere presterte et
langt skjerf, oransje med lilla felter. Antagelig fikk skolen kjøpt inn billig
garn i ukurante farger, for det meste av det jeg lagde på håndarbeidet var i
påfallende gyselige farger. Jeg lærte også å beherske heklingens edle kunst og
husker et par grytekluter, gusjegrønne med skittenrosa kanter. Jeg hadde ikke
så store ambisjoner når det gjaldt håndarbeid, mens jentene i klassen broderte
duker i hardangersøm, lagde jeg to puter i det som så fint het diamantsøm, men
i dagligtale kaltes idiotsøm, da det krevde minimalt av hjernekapasitet. På den
måten kom jeg meg gjennom håndarbeidstimene uten å anstrenge meg alt for mye.
Den godeste Espen
Søbye ville antagelig nikket anerkjennende til min manglende entusiasme til
håndarbeid den gang. Men så skjedde det noe, etter hvert begynte jeg å strikke
gensere. De første var noen heller tvilsomme plagg av restegarn, men nå hadde
jeg fått smaken på strikkingens gleder og det ble bedre etter hvert.
Jeg kan ikke skjønne
at noe så harmløst som strikking skal vekke slik vrede som det tydeligvis har
gjort hos herr Søbye. Den som orker kan se hans opptreden på Dagsnytt Atten
her. Der sier han blant annet at strikking fremmer et tradisjonelt kvinnesyn.
Neste gang han skal anmelde noe, kan han jo ta for seg diverse glossy
dameblader og se om han synes de fremmer et bedre kvinnesyn.
Til slutt, selv om
jeg synes Søbye framstår som en sur og kverulerende gubbe, kan jeg forstå at
han reagerer på strikkebøker med navn som Klompelompe. Hvis jeg skal kjøpe en
strikkebok i nærmeste framtid blir det ikke den.
Det virker som han anmelder strikkebøker som om det var litteratur.
SvarSlettFor øvrig er vel strikking i samme gate som ølbrygging: Ikke like plasskrevende, men noe tradisjonsrikt man kan ta frem på fritiden og se et konkret resultat av? Og ølbrygging har han sikkert ikke noe imot...
Strikking kom på moten igjen mens jeg gikk i videregående. Flere i klassen fant frem spøtet i timene, men noen lærere forbød det som en distraksjon, og ved et innviklet mønster stemmer jo det. (En lærer hevdet at hun "ble helt sprø" av klirringen fra strikkepinnene, men den var sant å si ikke påtrengende.) Å strikke noe enkelt uten mønster mens man lytter, tror jeg egentlig skjerper evnen til konsentrasjon.
Ølbrygging minner antagelig ikke om underkastelse, i motsetning til strikking.
SlettJeg kombinerer mønsterstrikking med lydbøker, det kan til tider være litt vanskelig, men det går an å gå tilbake og høre det jeg fikk med meg dersom strikkingen for mye oppmerksomhet. For øyeblikket holder jeg på med en lydbok som er så langsom og detaljert, at det går helt fint å gå glipp av litt uten at det gjør noe.