Bjurstrøms kamp mot fattigdommen

Her gjelder det å bite tenna sammen

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde en kronikk i Klassekampen 6. april med tittelen Kampen mot fattigdom. Jeg leste den, grøsset, og tenkte ikke mer på den akkurat da. Jeg hadde annet å tenke på for øyeblikket, som å pakke kofferten, jeg skulle dra til Dublin dagen etter. Men særlig en setning festet seg, den er som følger: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb.

 Det er en ting jeg lurer i forbindelse med dette. Jeg har sett mange slike som Bjurstrøm sier biter tenna sammen. Det jeg også har sett er at når folk har bitt tenna sammen tilstrekkelig lenge, da blir de gjerne litt slitne, eller rettere sagt de blir forferdelig slitne. For disse sammenbitte naboene, de er gjerne veldig pliktoppfyllende, de går på jobb også når de er syke, de står på og gir alt de har, til de en dag ikke orker mer. Siden det ofte skjer lenge før de har oppnådd pensjonsalder, så er det store sjanser for at de ender på trygd. En trygd som altså skal være liten og da er det jeg lurer på om man virkelig kan si at det skal lønne seg å jobbe. Eller er det slik at det lønner seg å sluntre unna så langt det går, ta så mange tredagers som det lar seg gjøre, sykmelde seg så fort man føler seg litt dårlig, slik at man kan holde ut lenger i arbeidslivet og følgelig slippe å bli straffet fordi man ikke orker mer.

Nå er det vel slik at også mange av dem som lever på trygd må bite tenna sammen, for å holde ut et liv med sykdom og smerter. Om jeg har hatt mange grusomt slitsomme jobber har jeg aldri misunt dem som er trygdet som følge av sykdom. Det er tøft å holde ut hverdagen i slike jobber, men man har tross alt fritid, er man alvorlig syk er man det hver time på døgnet, hver eneste dag. Jeg kan ikke se at Bjurstrøm sier noe om dem som er for syke til å jobbe, her er det arbeid over hele linja, ja selvfølgelig, dette er jo selveste arbeidslinja. Greier man ikke å komme seg opp om morran, får man trilles inn på jobben i sykesenga, alle skal som kjent med!

Det er langt fra den virkeligheten jeg har sett og den politikerne snakker om. Problemet er vel at de lever så altfor langt fra det livet mange andre lever. Nå skriver jeg om arbeiderklassens kår på denne bloggen, fordi det er det jeg selv har opplevd. Men jeg har snakket om erfaringene mine fra arbeidslivet med folk som har helt andre typer jobber, men som også har tøffe tak på jobben og vi forstår hverandre, uti fra egne erfaringer er det ikke vanskelig å forstå den andres situasjon. Jeg har også snakket med folk som ikke har særlig mye erfaring fra arbeidslivet, eller har langt ”snillere” jobber, da blir det mindre forståelse. På samme måte er det når det gjelder Nav, om man har arbeider- eller middelklassebakgrunn, man skal gjennom samme smertefulle kverna. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om vi hadde hatt noen politikere som selv hadde erfaringer fra så vel tøft arbeidsliv som utrivelige møter med Nav.

Jeg skal komme med et par eksempler fra den virkeligheten det later til at politikerne har liten kontakt med. Jeg snakket en gang med en grafisk designer som hadde vært gjennom flere store ryggoperasjoner. Hun var femti prosent uføretrygdet, kunne få hundre prosent, men ønsket å jobbe. Det var ikke enkelt, hun kunne ikke fortsette som grafisk designer, fordi dette var en jobb der man ikke bare måtte jobbe hundre prosent, men fortrinnsvis hundre og femti. De jobbene der det var mulig å jobbe femti prosent, var gjerne kantinejobber og liknende, disse jobbene var umulig for en med ødelagt rygg. Så fikk hun kjeft av Nav fordi hun ikke var flink nok til å søke jobber, hun hadde opplevd et møte med en Nav-ansatt som hadde vært riktig så ufin.

Da jeg for mange år siden gikk på datakurs gjennom Aetat, gikk jeg sammen med en mann på vel seksti år. Han hadde høyere utdanning, hadde hatt gode jobber og hans største ønske var å komme i jobb igjen. Men han var for gammel for arbeidsgiverne, til tross for at det var tydelig at han fremdeles hadde mye igjen å gi.

Blant all svadaen (jeg ber om unnskyldning for at jeg her kom i skade for å kalle en spade for en spade) bet jeg merke i følgende: Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt. Da lurer undertegnede på hva Bjurstrøm har tenkt å gjøre for gi disse ”medmenneskene” bedre selvtillit, rakke ned på deres valg av møbler kanskje? Eller er det Nav som skal gi folk bedre selvtillit? Med min erfaring fra kurs i regi av Aetat for en del år siden, og senere i regi av Nav, kan det se ut som om man i økende grad gjør hva man kan for å plukke av folk den selvtilliten de måtte ha. Etter det første kurset gikk jeg ut med rak rygg og en optimistisk innstilling til videre jobbsøking, etter det senere kurset med Nav krabbet jeg ut med en selvtillit som hadde ramlet ned et sted under nullpunktet og tidenes verste spenningshodepine.

Det aner meg at Bjurstrøms angivelige kamp mot fattigdom ikke kommer til å bli særlig hard. Kanskje hun burde ha funnet en annen tittel på innlegget sitt? Noe som minner meg om et stykke en stortingsrepresentant fra samme parti som Bjurstrøm tilhører, en gang hadde i Dagsavisen. Det hadde følgende flotte overskrift: Fattigdom er viktig for Arbeiderpartiet.

.

Trist munn og kråkeføtter?

Det har vært snakk om at folk på vestkanten er penere enn folk på østkanten. Selv er jeg bosatt østafor østkanten, og da kan man muligens trekke den slutning at på disse kanter er folk alt annet enn pene. Det kan være det stemmer, men det er det i så fall noen som prøver å gjøre noe med. Det har nemlig grodd opp et stort antall velværesjapper i området og ut ifra hva jeg har skjønt betyr velvære å se bra ut. Jeg trodde en gang at velvære betydde å føle seg vel, men etter å ha bladd gjennom noen glossy dameblader hos frisøren har jeg forstått at når det er snakk om velvære dreier det seg først og fremst om å være så vakker som mulig.

Noen meter borti gata befinner det seg ei sjappe der man kan få fikset på utseendet. I vinduet henger det et stort bilde av et halvt kvinneansikt, som for øvrig er ganske pent, men antagelig ikke pent nok. For her er det fullt opp av piler mot forskjellige områder av ansiktet, som viser hva man kan få fikset på og det er stort sett det meste. Det jeg festet meg ved første gang jeg så dette bildet var at en av de utallige feilene man kunne få fikset var ”trist munn”. Da jeg så dette hisset jeg umiddelbart opp, fordi jeg tenkte på trist munn som en følge av at man føler seg trist. Og da mener jeg at man må gå til sakens kjerne, altså gjøre noe med selve tristheten, ikke bare pynte på fasaden. Er det ikke typisk for tiden vi lever i, tenkte jeg, at det er det samme om man føler seg trist, bare fasaden er i orden. Det viktigste er ikke å ha det bra, men å framstå som vellykket. Det kan være jeg tok feil, at trist munn betyr noe annet enn det jeg oppfattet det som. Ved en av de andre pilene står det nemlig ”kråkeføtter”. Og da kan man jo umulig mene virkelige kråkeføtter, altså føttene til slike fugler som sier kra kra. Jeg antar at man med kråkeføtter mener rynker i øyekrokene. Og det kan man selvfølgelig ikke gå rundt med, heldigvis later det til at det kan fikses på. Noe annet man også kan fjerne er ”smilelinjer”, det store spørsmålet da blir om det går an å være plaget med trist munn og smilelinjer på én gang.

Jeg ble faktisk ganske trist av dette bildet, trist over dette utseendehysteriet som later til å være på stadig frammarsj. Og er det virkelig stygt med f eks smilelinjer, er det ikke fint at folk har smilt seg til en og annen linje i ansiktet? Er spor av levd liv nødvendigvis stygt, noe som må fikses på? Selv foretrekker jeg det, framfor mennesker som ser ut som om de er laget av plast, med glatte fjes og tomme blikk. Mulig jeg er forferdelig gammeldags og i det store og hele gått ut på dato, men jeg synes faktisk at personlighet spiller en vesentlig rolle. Hvis man skal bruke forferdelig mye tid på å bekymre seg over utseendet, så blir det mindre tid til å bruke på andre ting og man kan ende opp med bli en ganske så kjedelig person. At jeg foretrekker folk med en og annen rynke og noen tanker i hodet, framfor tanketomme botoxfjes skyldes muligens at jeg har levd livet størsteparten av livet østafor østkanten.   

Dikt for dagen

Det er første mai, uten at det betyr at jeg skal ut og gå i tog. Likevel har jeg lyst til å markere dagen her på bloggen. Og da synes jeg den svenske poeten Jenny Wrangborg med diktet ”Vi som bär de här städerna” er en utmerket måte å gjøre det på.
Jeg hørte henne lese dette diktet på Manifest Analyses årskonferanse tidligere i vår og det gjorde virkelig inntrykk. Diktet beskriver så til de grader den virkeligheten jeg har opplevd i arbeidslivet, det var nesten så jeg fikk klump i halsen. Det er jo ikke hver dag folk som meg hører sine egne erfaringer beskrevet på en så treffende måte.
Det er slike erfaringer som her beskrives som kjennetegner arbeiderklassen, i langt større grad enn dårlig smak og ditto evne til å uttrykke seg, slik skravleklassen later til å tro.

Tomme ord om singelpolitikk

Det er faktisk valgår i år, hvilket det jo er annethvert år i dette landet. Under en valgkamp for noen år siden fant jeg ut at jeg er et dobbelt usynlig menneske. Eller sagt på en annen måte, jeg tilhører to grupper som begge stort sett er usynliggjort, jeg tilhører arbeiderklassen og jeg er singel. Utover det er disse to gruppene svært forskjellige. Mens arbeiderklassen regnes for å være helt like, samtlige er grandiosaslafsende individer med IQ sånn cirka på størrelse med skonummeret sitt, er de single derimot fullstendig ulike. Noen er som kjent likere enn andre og de single er ulikere enn de andre, vi som er single er nok de ulikeste av alle. Vi er så ulike at intet politisk parti kan gjøre noe for oss. Det er i hvert fall det politikerne bruker som unnskyldning for at de ikke gidder å gjøre noe.

Vel, det hender at noen lover å gjøre noe for oss, uten at de har tenkt å holde det. På pc-en min har jeg en mappe som heter Politikk, oppi den igjen befinner det seg en mappe med navnet Dumt. Saken er at det meste jeg har lagret om politikk befinner seg i undermappa Dumt. Noe av det dumme som er lagret i Dumt er et stykke av nåværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken. Dette er skrevet før han ble minister for alt dette, det skriver seg fra mai 2007. Det ligger fremdeles ute på nettet, og kan leses her. Men siden jeg nå en gang har lagret det kan jeg likegodt sette det inn her.

Familien, familien, familien…

Denne uken har Ensliges Landsforbund 50-årsjubileum. Spørs om ikke de burde vurdere et navneskifte, det høres liksom så ensomt ut å være enslig. Men jubileet har gitt anledning til å diskutere noe det har vært dørgende stille om i norsk politikk en stund, levekårene til aleineboende mennesker.

På tirsdag ringte Dagsrevyen meg plutselig for å spørre om dette. Jeg la nemlig sammen med Åsa og Heikki fram et forslag på Stortinget om å få en stortingsmelding om levekårene til aleineboende og aleineforeldre i 2004 - eller singelmelding, på Dagbla-norsk. Det ble nedstemt den gangen, men på Soria Moria fikk vi gjennomslag for at dette skal tas tak i.

Det er selvsagt ikke sånn at det er synd på folk som bor aleine, ihvertfall ikke uten videre . Det politiske poenget her handler om noe annet, nemlig hvordan vi som samfunn håndterer endringer i familiemønsteret. Stadig flere mennesker velger andre måter å leve livet sitt på enn innenfor rammene til den tradisjonelle kjernefamilien. Da er det også et økende problem at alt fra velferdsordninger, via kommunale avgifter til størrelsen på pakningene i frysedisken er tilpasset et samfunn hvor kjernefamilien var alle livsveiers mål.

Folk som bor aleine eller er aleineforeldre er de som har vanskeligst for å få endene til å møtes blant folk med lav inntekt eller lav pensjon. Derfor er dette et politisk spørsmål. Avgiftene på kommunale tjenester som vann og renovasjon kunne for eksempel godt vært differensiert etter hvor mange mennesker som faktisk bor i en husstand og bruker tjenestene. Og det er snart ikke mulig å komme inn på boligmarkedet hvis ikke man er to mennesker, eller tjener fett. For mange som bor aleine er det kjempeviktig at vi gjør noe med det store underskuddet på rimelige utleieboliger i Norge. Eller at vi begynner å se på hvordan vi kan gjøre boligkjøpere i dette landet mindre prisgitt raskt svingende renter, for eksempel gjennom å legge til rette for at det blir mer gunstig med fastrentelån.

Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.  

Da jeg lagret dette i Dumt, var det ikke fordi det å love de single gull og grønne skoger, eller i hvert fall en viss bedring, er dumt i seg selv. Jeg lagret det i mappa med det lite flatterende navnet fordi jeg visste at dette kun var tomme ord. Og det å love noe man overhode ikke har tenkt å holde, det er dumt. Lysbakken skriver om at det kan bli ubehagelig for KrF, de har det muligens ubehagelig nok for tiden, men dette må da også være ubehagelig for SV. Så vidt jeg vet har ikke dette partiet singelpolitikk i det hele tatt, noe de for så vidt ikke er alene om. Men hvorfor være så stor i ord når man er så til de grader liten i gjerning?

Det snakkes om velgernes politikerforakt, men lite om politikernes forakt overfor velgerne. Å si at man skal gjøre noe for noen, som man overhode ikke har tenkt å gjøre for, kan sees på som et utslag av forakt overfor dem det gjelder, i dette tilfellet de single.

I barndommen lærte jeg at det var stygt å juge og dessuten at dersom jeg jugde, ville ingen tro meg en annen gang, selv om jeg fortalte sannheten. Slik barnelærdom kan det se ut som om politikerne ikke har fått med seg, hadde de gjort det hadde det muligens vært mindre politikerforakt.

Litt musikk etter tur i det store, stygge kjøpesenteret

Noen låter fra gamle dager hjalp mot kjøpesenterdepresjon
Jeg har akkurat vært innom det lokale kjøpesenteret. Jeg kan ikke fordra slike steder, men det hender jo man trenger ting, det er ikke mye å få kjøpt utenfor dette senteret på disse kanter. Samtlige av butikkene jeg var innom spilte noe som antagelig var musikk, det låt ikke bra og jeg merket at jeg ble surere og surere. Musikk jeg ikke liker har den virkningen på meg, slik har det alltid vært. Og siden jeg, som sikkert mange andre særinger, sjelden har satt på pris på det som ligger øverst på hitlistene, samt det andre jeg kjenner liker, har det til tider vært et problem. Det er liksom ikke så lett å sitte en hel kveld og høre den ene skrekklåta etter den andre, samtidig som man skal virke blid og fornøyd.

Ikke bare såkalte festligheter på fritiden har vært et slit, jeg er blitt utsatt for mye ulyd på jobb. Jeg har særlig dårlige minner fra en tid på en kantine for mange år siden, der P4durte og gikk hele dagen, for sikkerhets skyld var det på den tiden Celine Dion var veldig populær. ”Men liker du ikke Celine Dion?” sa folk, også så de på meg som om jeg var noe veldig rart, såntno gikk da rett og slett ikke an!

Jeg har med årene opparbeidet meg et solid hatforhold til låta Hotel California og den dukker opp når man minst venter det. Jeg har ved flere anledninger blitt utsatt for låta i Irland, ikke på pub, men jeg har fått den servert som tilbehør til lunsj mer enn én gang og det har jeg ikke satt særlig pris på. Skal folk aldri bli lei av denne grusomt lange og melodiløse låta? Er det ikke snart på tide å la elendigheta få hvile i fred og finne noe bedre å høre på?
Å mislike ei låt som mange tydeligvis har et heftig forhold til, av grunner som kan virke uforståelige, gjør selvfølgelig at man blir uglesett. Man er ”negativ” og i det store og hele ugrei.

Etter at jeg kom hjem fra kjøpesenteret, jeg fikk for øvrig tak i det jeg skulle, kom jeg til å tenke på at det egentlig er ustyrtelig komisk at jeg i voksen alder støtt og stadig leser at jeg, av klassemessige årsaker, simpelthen elsker danseband og lite annet etter hva jeg har skjønt. Hvis noen hadde fortalt meg det da jeg var yngre og musikk var en svært viktig del av livet, da hadde jeg ikke trodd det var mulig. Så tette i nøtta kunne da ingen være, at de kunne påstå noe sånt, er nok det jeg ville tenkt.

Jeg hadde jo min ”storhetstid” når det gjelder musikk på åttitallet. På mange måter et usmakelig tiår, men tittet man litt bak det som lå øverst på hitlistene var det mye å glede seg over. Og i disse dager med Spotify og YouTube er det store muligheter for gjenhør med mange av de gode, gamle låtene fra den gang.
Det dårlige humøret jeg hadde opparbeidet meg i kjøpesenteret forsvant da jeg snublet over noen av disse gamle låtene på YouTube.
Først fant jeg denne låta med det irske bandet In Tua Nua, jeg hadde en plate med dem, og den ble mye spilt. Har ikke hørt dem siden jeg solgte hele platesamlingen for mange år siden, så dette var moro.

Deretter kom jeg over denne med Billy Bragg, kan huske jeg var på konsert med ham og syntes det var forferdelig bra.

Til slutt denne, det engelske bandet The Men They Couldn’t Hang med Greenfields of France. En sang som er skrevet av skotten Eric Bogle og som jeg i senere år har hørt mange ganger på irske puber. Hørte den nylig i Dublin, den gjør alltid inntrykk.

Hjemme igjen

Og det har jeg egentlig vært en stund...
Nå er det en uke siden jeg kom hjem fra Dublin og jeg fremdeles ikke kommet helt ut av bobla jeg befant meg i mens jeg var der. Noen ganger er det utrolig godt å la verden seile sin egen sjø, den går uansett sin begredelige gang uten at jeg gremmer meg over tingenes bedrøvelige tilstand. Det var deilig å slippe unna internett og aviser noen dager, jeg hadde med meg en krimbok, fin ferielitteratur. Merkelig dette at krim kan være så avslappende, men når jeg skal slappe av, da leser jeg krim.

Noe annet som er merkelig er hvor fort en ferie går, man drar av gårde og plutselig er man hjemme igjen. Da jeg kom hjem følte jeg for øvrig ikke at det kom så plutselig, hjemveien var et slit, med flybytte på Kastrup, hater det, og deretter kom ikke flyet seg av gårde når det skulle. Så satt man i flyet og ventet på at det skulle lette, og fikk en smakebit på hva jeg hørt folk som reiser til Syden har opplevd, skrekkhistorier om å måtte sitte flere timer inne i et fly og dessuten bli levende kokt. Nå slapp jeg å vente i flere timer, og man blir ikke kokt i København i april, så jeg hadde vel egentlig ingen grunn til å klage. Men så utrolig kjedelig, heldigvis hadde jeg ikke lest ut boka, så jeg leste og holdt tappert ut.
Så er man hjemme og graver fram en frossenpizza fra fryseren, og det virker som en evighet siden i går kveld, da man spiste himmelsk nepalsk mat og hørte levende musikk etterpå. Ferdigpizza og Spotify er liksom ikke helt det samme, men ingenting kan vare evig.

Vakker vårdag i Dublin
  

Før jeg dro tenkte jeg at nå får det bli lenge til neste tur til Dublin, men når jeg er hjemme igjen tenker jeg ikke helt sånn. Hadde vært morsomt med en tur på pub for å høre litt musikk igjen, har ikke de helt store mulighetene for slik avkobling i nærmiljøet. Det finnes puber her, bevares, men dem har jeg aldri vært innom, og slik skal det fortsette. Syklet forbi den ene dagen etter hjemkomst, bare fasaden er nok til at det går kaldt nedover ryggen på meg. Det ser ikke innbydende ut, for å si det sånn. For å se positivt på det, jeg bor faktisk midt mellom to bingolokaler, så her er burde det være muligheter for festligheter på fritida. Dessuten bor jeg like ved et stort og stygt butikksenter, som skal bli enda større og styggere etter hva jeg hørt og dette virker som en svært populær plass å oppholde seg, så jeg burde sikkert ikke sitte her og sutre over tingenes tilstand.

Dublin viste seg fra sin flotteste side denne gangen, de første dagene var været nydelig. Varmt og sol, grønt og vakkert. På søndag morgen måtte jeg gå en runde i parken St. Stephen’s Green før jeg spiste frokost, bare gå rundt og nyte øyeblikket, et av disse øyeblikkene jeg har hatt i Irland, der ingenting spesielt skjer, men som gir inntrykk man kan ta med seg videre. Etter frokost vandret jeg rundt nok en nydelig park, Merrion Square, grunnen til at jeg gikk rundt er at her selger man malerier på søndager. Mye er temmelig dårlig, men innimellom finner man bilder som absolutt har noe ved seg. Hadde jeg hatt flere penger, bedre plass i kofferten, og ikke minst større veggplass hjemme, så kunne det fort blitt en handel eller flere.

Morgenvandring på St. Stephen's Green
  

De siste gangene jeg har vært i Dublin har jeg bestilt overnatting uten frokost, hvilket har vært en befrielse. De gangene jeg har spist frokost på hotellet, har det vært fordi jeg har kommet over svært gode tilbud hvor frokost har vært inkludert, når det er billigere med enn uten, da lider man seg gjennom frokosten, man får tross alt betalt for å spise, og det trenger man virkelig. For irsk frokost er ikke mye å rope hurra for og er dessuten det samme som engelsk og skotsk frokost, jeg har prøvd samtlige og anbefaler ingen. Jeg leste en gang i en irsk avis at turistene klagde på uhumskhetene de ble servert til frokost i Irland. I stedet for å beklage at folk ikke satte pris på de gummierte eggene og det slappe og slafsete baconet, den vasne eggerøren og resten av elendigheta, så reagerte man heller med en sur bemerkning om at det var mange andre steder det heller ikke var god frokost. Akkurat slik ville nordmenn reagert på tilsvarende kritikk, var det jeg tenkte da jeg leste dette. For nordmenn og irer er på mange måter temmelig like, vi kommer fra små land i ytterkant av Europa, og er kanskje ikke så viktige som vi gjerne skulle ønske at vi var. Mens vi nordmenn har sagt nei til EU to ganger, har Irland sagt nei i to folkeavstemminger innad i EU, Nice-traktaten og Lisboa-traktaten og sånn sett greid å skape en del baluba. Vi er litt selvhevdende og trassige av oss. Irene er nok i snitt langt mer sosiale og lette og komme i kontakt med, jeg husker jeg en gang snakket med ei tysk jente i Dublin, hun bodde og jobbet i byen, og sa at hun mente at irene var de hyggeligste av alle europeere. Den tyske jenta var også pratsom og hyggelig, en av de fine tingene med å oppholde seg i Irland er at man ikke bare kommer i kontakt med irer, men også mennesker fra mange andre land. I Irland har jeg snakket med folk fra USA, Italia, Canada, England, Tyskland, Australia, Sverige, for ikke å snakke om den gangen jeg kom i kontakt med en gjeng med særdeles hyggelige nordmenn. Disse nordmennene var så sosiale at de inviterte meg med på pub, flotte folk som det var artig å møte.

Da jeg for en del år siden vanket mye på irske puber i Oslo så fikk jeg det inntrykket av vi ”norskinger” med sans for irsk musikk kanskje er litt mindre redde for fremmede enn nordmenn flest, har litt lettere for å slå av en prat med dem vi ikke kjenner fra før. I motsetning til steinansiktene som subber rundt i kjøpesenteret like ved her jeg bor.

Når man må forholde seg til et nærmiljø bestående av et grelt kjøpesenter, bingolokaler og svært lite innbydende puber, da er det kanskje ikke rart at det er lett å lengte tilbake til litt mer tiltalende omgivelser. Heldigvis går det an å slenge seg på sykkelen og tråkke av gårde, og da skal jeg ikke dra så langt før det er ett og annet å glede seg over. Og jeg skal en liten tur til Riga i juni, skal bli spennende å se noe nytt igjen, det er lenge siden sist.

Bermen og eliten

Litt etter konsert-blogging om klasse og sånn  
Det er fredagskveld, jeg kommer hjem etter å ha vært i byen og hørt på barokkmusikk, blitt løftet ut av hverdagen og over i noen annet og bedre for en liten stund. Vel hjemme slår jeg på pc-en. Kikker innom Facebook, av en eller annen grunn også Twitter. Der har folk sett på Skavlan, som jeg konsekvent kaller ”kongen av pludring”. Hvis man tolker den betegnelsen dit hen at jeg ikke liker Skavlan, så er det helt korrekt. Jeg mener jeg en gang har lest at det er ”folket” som er på Facebook, mens ”eliten” er på Twitter. Nåvel, det er ingen kommentarer om Skavlan på Facebook, noen har derimot lagt ut noe klassisk musikk. Da kan man vel trekke den slutning at eliten ser på Skavlan mens bermen hører på klassisk musikk?

Det er lenge siden jeg har skrevet om klasse, av den grunn at det ikke er sunt for ens mentale helse å støtt og stadig utforske andres forakt overfor en selv. Noen ganger bør det dog gjøres, og det var jo noe av det jeg hadde til hensikt å skrive om da jeg startet denne bloggen.
Jeg har akkurat lest et stykke i Aftenposten som har tittelen ”Elite? Hvilken elite?” Arve Hjelseth, som har skrevet stykket kommer inn på de forskjellige elitene og later til å være bekymret for at dersom kultureliten spilles utover sidelinjen vil de andre elitenes handlingsrom øke.

Nå har det seg vel slik at kultureliten er travelt opptatt av å ta avstand fra arbeiderklassen, gjøre dem til ”de andre”, de som ikke er som oss. Og er det ikke slik at det er lettere å skade dem som er veldig annerledes enn en selv? Det er den økonomiske eliten som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk, i stadig økende grad, ettersom krav til tempo og effektivitet øker. Man har jo også et ønske om at lave lønningene skal bli enda lavere, hvilket de til en viss grad er blitt, det har jeg selv opplevd når jeg har jobbet for vikarbyråer. Den økonomiske elitens ønske om å utnytte arbeiderklassen med større arbeidspress og lavere lønninger passer kanskje godt sammen med den kulturelle elitens uttalelser om arbeidernes elendige smak og dårlige vaner. Hvis arbeiderklassen allikevel bare bruker pengene sine på grilldresser dansebandfestivaler, da er det kanskje ikke så farlig om de får litt mindre av dem?

Man nevner sushi og samtidsmusikk som eksempler på hva eliten liker, som kjent liker arbeiderklassen Grandiosa og danseband. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om mat, men kan si så mye som at jeg spiser ferdigpizza på dårlige dager, men ikke Grandiosa, fordi det tross alt finnes andre som smaker litt bedre. Uansett, ferdigpizza er ikke særlig stas, og derfor har jeg aldri hisset meg særlig opp over beskyldningene over å være en ihuga grandiosaspiser. Musikk derimot er noe jeg oppsøker for å få en god opplevelse, jeg har akkurat opplevd flott musikk og det var musikk som fikk meg til å reise til Irland første gang. Og som til en viss grad er det som får meg til å reise tilbake, hadde det ikke vært for den er det store muligheter for at det hadde blitt tur til London i stedet for Dublin til uka. Derimot hadde jeg aldri reist verken til Oslo eller Dublin for å spise ferdigpizza. Musikken har gitt meg utrolig mange gode opplevelser, enten det var rockefestivaler i yngre år, eller konserter med klassisk og irsk musikk i senere år. Dersom ferdigpizza hadde løftet meg tilsvarende ut av hverdagen, måtte jeg ha hatt en usedvanlig trist hverdag. Dette som en forklaring på hvorfor jeg hisser meg langt mer opp over beskyldninger om dansbandlytting framfor spising av Grandiosa.
Sist sommer gikk jeg amok som følge av det evinnelige dansebandgnålet hver gang det var snakk om arbeiderklassen. I etterkant har jeg syntes jeg reagerte en smule barnslig, men så kan man jo spørre seg om det er så mye mindre barnslig hele tiden å bruke andres angivelige musikksmak som et argument for hvor lavtstående de er.

Når jeg leser hva som skrives om klasser, ser jeg for meg en mur. På den ene siden eliten, med samtidsmusikk, sushi og Dostojevskij, på den andre siden arbeiderklassen med Grandiosa, danseband, Se og Hør og grilldresser. I den virkeligheten jeg opplever er det ikke sånn. De fleste mennesker jeg har møtt har befunnet seg et sted midt mellom disse ytterlighetene, et sted der man hører på rock og leser krim den ene dagen og hører på klassisk og leser Hamsun den andre dagen.

Jeg ble en smule overrasket en gang for mange år siden, jeg var til stede ved en sammenkomst der de andre vel hørte inn under middelklassen. Godt voksne kvinner med rimelig gode jobber og hva skjedde? Jo den ene etter den andre sto fram og bekjente at de så på Hotel Cesar. De gjorde med glimt i øyet og store doser selvironi, men de så faktisk på denne serien, som jeg en gang kom i skade å se en episode av, og syntes det var aldeles forferdelig. Men takke meg til folk som innrømmer sine ”synder” og har evne til å le av seg selv, framfor disse selvhøytidelige synserne som breier seg i det offentlige rom.

Arve Hjelseth skriver: Norske sosiologer har skrevet mye om den karrièreorienterte middelklassens strev med å kombinere selvrealiserende arbeid og familie, og på hvordan mat, bolig, design og interiør fungerer som raffinert identitets- og distinksjonsarbeid. Når vi forsker på arbeiderklassen, er det ofte med utgangspunkt i at de egentlig fortjener å få del i de spennende og utfordrende livene vi lever selv. Deres liv er ikke vellykket før det blir som vårt.
Da jeg leste dette slo det meg at uansett hvor mye kulturell og økonomisk kapital jeg hadde greid å skaffe meg, så hadde jeg neppe trivdes blant disse som jeg kaller den selvhevdende klasse, alternativt fasadeklassen. Dersom man skal bruke tid og krefter på å bygge opp en imponerende fasade, som deretter skal vedlikeholdes, det er ikke sikkert det som var god smak i går er det i dag, så må det bli lite tid og krefter igjen til annet. Jeg ville aldri trivdes i et miljø der det var viktig å ha finere og dyrere designmøbler enn  andre, dra på mer spennende ferieturer eller lese bøker som gir anerkjennelse fra andre, framfor dem man selv har lyst til å lese. Og det hjelper vel lite om fasaden er fin dersom et ikke er noe fint bak fasaden.

Videre skriver Hjelseth: Vi har vært mindre flinke til å synliggjøre at arbeiderklassen ofte orienterer seg mot andre livsprosjekter, og at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til å vaske gulv og å kjøre lastebil. Jeg klør meg i hodet og må lese noe av dette en gang til, at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til.. En merkelig formulering, men jeg regner med at poenget er at arbeiderklassen kan finne det meningsfylt å vaske gulv og å kjøre lastebil. Dette minner meg om annet jeg har lest, der jeg ser for meg at den som skriver står foran et bur med et merkelig vesen inni, og lurer på hva vesenet er for noe, uten noen tanke på at det går an å spørre vesenet om saken. Det går faktisk an å snakke med renholdere og lastebilsjåfører, spørre dem om hva de selv synes om jobbene sine, men det later det ikke til at man har tenkt over. Dette er vel også en form for usynliggjøring.

Nå har det seg jo slik at jeg i kortere perioder har hatt vaskejobb, og der vasker man ikke bare gulv, jeg vasket f eks en gang doer på en jernbanestasjon, noe som var langt fra stas. Til poenget, i motsetning til Hjelseth, har jeg snakket med folk som har vaskejobb. Jeg tror ikke de fant det særlig meningsfylt, men det var det de kunne få. Eller det var det eneste de trodde de kunne klare, en stor del av dem som har slike jobber snubler nemlig ikke rundt i ringer av selvtillit. Dessuten har man først hatt en slik type jobb i en periode, er det vanskelig å få noe annet, selv om man prøver å kvalifisere seg til annet arbeid. Folk blir fort utslitt av å vaske, de jeg vasket sammen med hadde alle sammen større og mindre skader som følge av arbeidet, hvilket ingen av dem fant særlig meningsfylt.

På kantiner har jeg derimot jobbet sammen med folk som har vært interessert i matlaging, men også her er det mange som ønsker seg noe annet, ikke minst på grunn av hardt tempo og dårlig behandling fra arbeidsgiver.
Det er interessant at man ofte leser påstander som kan tyde på at den som kommer med dem har vanskeligheter med å forstå at det livet folk har nødvendigvis ikke er en følge av hva de har ønsket seg, men at mange bare må ta til takke med det de får.

Uansett, det er helg, og den skal nytes uten tv og bekymringer om fasaden er fin nok, kanskje bermen har noen fordeler i forhold til eliten?