fredag 18. september 2009

Min tid som stasjonsvasker

Om å vaske doer, skrape tyggegummi og annen elendighet
I disse dager er det nøyaktig ti år siden jeg opplevde ett av mine absolutte bunnpunkter i min tvilsomme yrkeskarriere. Jeg jobbet tre uker som vaskehjelp på en stor jernbanestasjon. Det var for et vikarbyrå, jeg hadde vært en tid uten jobb og så meg følgelig nødt til å si ja til denne jobben. Også senere mens jeg jobbet for dette byrået opplevde jeg at hvis det hadde vært dårlig med jobber, dukket det gjerne opp et tilbud om vaskejobb. Noe som fikk meg til å lure på om de bevisst ”sultet ut” folk for å få dem til å ta disse upopulære oppdragene. På den tiden var det for øvrig ikke lov å leie ut folk til vaskejobber, dette var jeg ikke klar over da jeg takket ja til oppdraget. Jeg stusset derfor over at det sto på oppdragsbekreftelsen jeg fikk at jeg jobbet på kantine, det var ingen kantine på den stasjonen. Dette var noe man gjorde for å unngå forbudet.

Det var sju renholdere ansatt på stasjonen, tre var sykmeldte. Det var visst som det pleide å være, når de som var syke var tilbake på jobb, ble noen av de andre sykmeldte. Hvorfor det var slik skulle jeg snart forstå. Med meg var vi altså fem til å gjøre sju personers jobb, så vi hadde nok å gjøre, for å si det forsiktig. Den første dagen syntes jeg det var merkelig at de jeg jobbet sammen med ikke pratet noe av betydning i spisepausen, jeg var vant til at det ble pratet, vitset og ledd i pausene. Denne tausheten skulle jeg også fort forstå grunnen til. Og grunnen var den samme som alle sykmeldingene, disse damene var totalt utslitte.

Det lille som ble sagt i pausene dreide seg stort sett om betennelser de hadde hatt, og om hvor lenge de hadde vært sykmeldte for dem. En hadde vært sykmeldt i et halvt år, en annen i sju måneder. Damene var hyggelige nok, men særlig oppmuntrende selskap var de ikke. Når jeg vasket rundt på stasjonen hendte det jeg kom i kontakt med billettselgerne som jobbet der, de var ofte pratsomme og hyggelige, så kontakten med dem ble små lyspunkter i en ellers heller mørk hverdag.

Jeg startet morgenen med å moppe rundt i stasjonshallen, her gikk jeg rundt med tralle med alle nødvendigheter for å utføre min nitriste gjerning. Skurebøtter, diverse vaskemidler og skrape til å fjerne tyggegummi. Og tyggegummiskrapa var noe jeg hadde stor bruk for, folk hadde tydeligvis store problemer med å kaste tyggisene sine i alle søppelkurvene som var plassert rundt om på stasjonen. Så jeg skrapte tyggegummi og moppet til de store gullmedaljer mens folk stresset av gårde for å rekke toget. Dessuten var det kontorer som skulle vaskes, og litt annet forskjellig. På ettermiddagen gikk jeg bort til noen brakker og vasket endeløse rekker med doer og dusjer. Ikke rart at en festlig sjel i vennekretsen begynte å kalle meg Vaskepott, det passet jo så bra, mente han, for jeg var jo pottevasker. Ja, jeg var pottevasker, og gudene skal vite at jeg hatet å vaske alle disse pottene.

I løpet av denne perioden var det kommunevalg, det ble for en gangs skyld blått flertall i hjemkommunen, den gangen var jeg fremdeles en noenlunde entusiastisk SV-velger, så dette gjorde ikke humøret mitt bedre. Om ikke det skulle være nok, dukket det opp en journalist fra lokalavisa, for å intervjue folk om hva de syntes om valgresultatet. Jeg ble utpekt som et av ofrene hans, meget motvillig måtte jeg gå med på å la meg intervjue. Han skulle ha navn, og også tittel, på spørsmålet om jeg var renholder nærmest skrek jeg at nei, jeg bare jobber her som vikar. Han skulle også vite alder, han stusset litt da jeg sa alderen min og ga uttrykk for at han hadde trodd jeg var yngre enn jeg var. Akkurat det var jo morsomt, det var det ikke mye som var i denne tiden, men hadde jeg fortsatt å jobbe på samme sted er jeg redd jeg fort ville sett eldre ut enn jeg var. Uansett, jeg havnet i avisen med bilde og det hele.

Da jeg slepte meg rundt siste dagen var jeg overlykkelig over å være ferdig med den fæle jobben. Denne dagen var lang som flere vonde år, men du verden hvor glad jeg var da jeg gikk ut derfra for siste gang. Jeg kunne fort kommet tilbake hvis jeg hadde ønsket, det tok ikke mange dagene før jeg nok en gang ble spurt om jeg ville ha et nytt oppdrag på samme sted, jeg sa nei, aldri mer. Vedkommende som ringte fra vikarbyrået hadde visstnok hatt en tilsvarende jobb selv en gang, og forsto meg.

På denne tiden pleide jeg å jobbe på kantiner, heller ikke det er noen drømmejobb, men i forhold til vasking er det langt å foretrekke. På kantinene lagde jeg mat, sto i kasse, dagen inneholdt forskjellige arbeidsoppgaver, å vaske hele dagen, vaske og vaske, det er noe helt annet. Like etter de skrekkelige ukene på stasjonen jobbet jeg mye på en kantine der jeg hadde et veldig godt forhold til dem jeg jobbet sammen med, det var mye å gjøre, men ikke mer enn at man kunne konsentrere seg om en arbeidsoppgave av gangen. De som spiste der var hyggelige og det var en fin atmosfære på stedet. Dagene inneholdt mye moro, og det var alltid hyggelig å komme på jobb. I forhold til den nitriste vaskejobben var dette faktisk den reneste drømmejobben.

Man skulle tro at for damene jeg jobbet sammen med på stasjonen ville en slik jobb virkelig være som en drøm, men jeg fikk inntrykk av at flere av dem hadde dårlig selvtillit og ikke turte å prøve noe nytt. Jeg nevnte at det var bedre å jobbe på kantine for noen av dem, men det lot til at de syntes det virket skremmende. Særlig var det dette med kasse og penger, og det og skulle stå foran andre mennesker hele dagen, som skremte dem. Det var den biten jeg satte mest pris på, så på meg virket dette først litt rart. Men med nærmere ettertanke kunne jeg forstå dem, de var vant til bare å gå rundt og vaske hele dagen, og det virket som de fant en trygghet i den ensformigheten som omtrent drev meg til vanvidd. Siden de aldri hadde gjort noe annet, trodde de heller ikke at de klarte noe annet.
Når jeg tenker tilbake på dette ti år senere, ser jeg her noe som ofte har gått igjen når det gjelder dem som sliter nederst på rangstigen, mangel på selvtillit.

Til slutt må sies at selv om disse ukene er et heller trist minne, og det var et slit mens det sto på, så er dette en opplevelse jeg ikke ville vært for uten. Jeg lærte ett og annet underveis, og selv om jeg ikke syntes de jeg jobbet sammen med var verdens mest spennende samtalepartnere, er dette mennesker jeg har den største respekt for. De taklet en hverdag jeg selv ikke ville holdt ut med, og dessuten gjorde de en særdeles nyttig jobb.

1 kommentar:

  1. Uff :) Du skriver slik at jeg får skikkelig backflash :) Jeg droppet ut av høyskolen som 19åring og har også hatt noen skikkelig drittjobber innenfor vasking. Arbeidsbrakker, fabrikkgulv og butikksenterdoer har jeg skrubbet i min tid. Samt et lite lokalt brannkontor der sotet fra utstyret konkurerte med innerøykinga om å gjøre alt som befant seg der inne grimete og fult. Jeg fant til og med gamle spindelvev i taket helt svarte av soten. Isj, jeg husker lukten. Men det var doene på butikksenteret som var værst. Noen folk tror ting blir borte når de stapper det bak sisternen på do :P Nei damen, det er ikke der du skal legge brukte bind og kateter og lignede... :P Urge :P

    Men så fikk jeg fnatt som 25åring og klorte meg inn på universitetet. Og der er jeg enda :)

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.