Bermen og eliten

Litt etter konsert-blogging om klasse og sånn  
Det er fredagskveld, jeg kommer hjem etter å ha vært i byen og hørt på barokkmusikk, blitt løftet ut av hverdagen og over i noen annet og bedre for en liten stund. Vel hjemme slår jeg på pc-en. Kikker innom Facebook, av en eller annen grunn også Twitter. Der har folk sett på Skavlan, som jeg konsekvent kaller ”kongen av pludring”. Hvis man tolker den betegnelsen dit hen at jeg ikke liker Skavlan, så er det helt korrekt. Jeg mener jeg en gang har lest at det er ”folket” som er på Facebook, mens ”eliten” er på Twitter. Nåvel, det er ingen kommentarer om Skavlan på Facebook, noen har derimot lagt ut noe klassisk musikk. Da kan man vel trekke den slutning at eliten ser på Skavlan mens bermen hører på klassisk musikk?

Det er lenge siden jeg har skrevet om klasse, av den grunn at det ikke er sunt for ens mentale helse å støtt og stadig utforske andres forakt overfor en selv. Noen ganger bør det dog gjøres, og det var jo noe av det jeg hadde til hensikt å skrive om da jeg startet denne bloggen.
Jeg har akkurat lest et stykke i Aftenposten som har tittelen ”Elite? Hvilken elite?” Arve Hjelseth, som har skrevet stykket kommer inn på de forskjellige elitene og later til å være bekymret for at dersom kultureliten spilles utover sidelinjen vil de andre elitenes handlingsrom øke.

Nå har det seg vel slik at kultureliten er travelt opptatt av å ta avstand fra arbeiderklassen, gjøre dem til ”de andre”, de som ikke er som oss. Og er det ikke slik at det er lettere å skade dem som er veldig annerledes enn en selv? Det er den økonomiske eliten som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk, i stadig økende grad, ettersom krav til tempo og effektivitet øker. Man har jo også et ønske om at lave lønningene skal bli enda lavere, hvilket de til en viss grad er blitt, det har jeg selv opplevd når jeg har jobbet for vikarbyråer. Den økonomiske elitens ønske om å utnytte arbeiderklassen med større arbeidspress og lavere lønninger passer kanskje godt sammen med den kulturelle elitens uttalelser om arbeidernes elendige smak og dårlige vaner. Hvis arbeiderklassen allikevel bare bruker pengene sine på grilldresser dansebandfestivaler, da er det kanskje ikke så farlig om de får litt mindre av dem?

Man nevner sushi og samtidsmusikk som eksempler på hva eliten liker, som kjent liker arbeiderklassen Grandiosa og danseband. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om mat, men kan si så mye som at jeg spiser ferdigpizza på dårlige dager, men ikke Grandiosa, fordi det tross alt finnes andre som smaker litt bedre. Uansett, ferdigpizza er ikke særlig stas, og derfor har jeg aldri hisset meg særlig opp over beskyldningene over å være en ihuga grandiosaspiser. Musikk derimot er noe jeg oppsøker for å få en god opplevelse, jeg har akkurat opplevd flott musikk og det var musikk som fikk meg til å reise til Irland første gang. Og som til en viss grad er det som får meg til å reise tilbake, hadde det ikke vært for den er det store muligheter for at det hadde blitt tur til London i stedet for Dublin til uka. Derimot hadde jeg aldri reist verken til Oslo eller Dublin for å spise ferdigpizza. Musikken har gitt meg utrolig mange gode opplevelser, enten det var rockefestivaler i yngre år, eller konserter med klassisk og irsk musikk i senere år. Dersom ferdigpizza hadde løftet meg tilsvarende ut av hverdagen, måtte jeg ha hatt en usedvanlig trist hverdag. Dette som en forklaring på hvorfor jeg hisser meg langt mer opp over beskyldninger om dansbandlytting framfor spising av Grandiosa.
Sist sommer gikk jeg amok som følge av det evinnelige dansebandgnålet hver gang det var snakk om arbeiderklassen. I etterkant har jeg syntes jeg reagerte en smule barnslig, men så kan man jo spørre seg om det er så mye mindre barnslig hele tiden å bruke andres angivelige musikksmak som et argument for hvor lavtstående de er.

Når jeg leser hva som skrives om klasser, ser jeg for meg en mur. På den ene siden eliten, med samtidsmusikk, sushi og Dostojevskij, på den andre siden arbeiderklassen med Grandiosa, danseband, Se og Hør og grilldresser. I den virkeligheten jeg opplever er det ikke sånn. De fleste mennesker jeg har møtt har befunnet seg et sted midt mellom disse ytterlighetene, et sted der man hører på rock og leser krim den ene dagen og hører på klassisk og leser Hamsun den andre dagen.

Jeg ble en smule overrasket en gang for mange år siden, jeg var til stede ved en sammenkomst der de andre vel hørte inn under middelklassen. Godt voksne kvinner med rimelig gode jobber og hva skjedde? Jo den ene etter den andre sto fram og bekjente at de så på Hotel Cesar. De gjorde med glimt i øyet og store doser selvironi, men de så faktisk på denne serien, som jeg en gang kom i skade å se en episode av, og syntes det var aldeles forferdelig. Men takke meg til folk som innrømmer sine ”synder” og har evne til å le av seg selv, framfor disse selvhøytidelige synserne som breier seg i det offentlige rom.

Arve Hjelseth skriver: Norske sosiologer har skrevet mye om den karrièreorienterte middelklassens strev med å kombinere selvrealiserende arbeid og familie, og på hvordan mat, bolig, design og interiør fungerer som raffinert identitets- og distinksjonsarbeid. Når vi forsker på arbeiderklassen, er det ofte med utgangspunkt i at de egentlig fortjener å få del i de spennende og utfordrende livene vi lever selv. Deres liv er ikke vellykket før det blir som vårt.
Da jeg leste dette slo det meg at uansett hvor mye kulturell og økonomisk kapital jeg hadde greid å skaffe meg, så hadde jeg neppe trivdes blant disse som jeg kaller den selvhevdende klasse, alternativt fasadeklassen. Dersom man skal bruke tid og krefter på å bygge opp en imponerende fasade, som deretter skal vedlikeholdes, det er ikke sikkert det som var god smak i går er det i dag, så må det bli lite tid og krefter igjen til annet. Jeg ville aldri trivdes i et miljø der det var viktig å ha finere og dyrere designmøbler enn  andre, dra på mer spennende ferieturer eller lese bøker som gir anerkjennelse fra andre, framfor dem man selv har lyst til å lese. Og det hjelper vel lite om fasaden er fin dersom et ikke er noe fint bak fasaden.

Videre skriver Hjelseth: Vi har vært mindre flinke til å synliggjøre at arbeiderklassen ofte orienterer seg mot andre livsprosjekter, og at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til å vaske gulv og å kjøre lastebil. Jeg klør meg i hodet og må lese noe av dette en gang til, at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til.. En merkelig formulering, men jeg regner med at poenget er at arbeiderklassen kan finne det meningsfylt å vaske gulv og å kjøre lastebil. Dette minner meg om annet jeg har lest, der jeg ser for meg at den som skriver står foran et bur med et merkelig vesen inni, og lurer på hva vesenet er for noe, uten noen tanke på at det går an å spørre vesenet om saken. Det går faktisk an å snakke med renholdere og lastebilsjåfører, spørre dem om hva de selv synes om jobbene sine, men det later det ikke til at man har tenkt over. Dette er vel også en form for usynliggjøring.

Nå har det seg jo slik at jeg i kortere perioder har hatt vaskejobb, og der vasker man ikke bare gulv, jeg vasket f eks en gang doer på en jernbanestasjon, noe som var langt fra stas. Til poenget, i motsetning til Hjelseth, har jeg snakket med folk som har vaskejobb. Jeg tror ikke de fant det særlig meningsfylt, men det var det de kunne få. Eller det var det eneste de trodde de kunne klare, en stor del av dem som har slike jobber snubler nemlig ikke rundt i ringer av selvtillit. Dessuten har man først hatt en slik type jobb i en periode, er det vanskelig å få noe annet, selv om man prøver å kvalifisere seg til annet arbeid. Folk blir fort utslitt av å vaske, de jeg vasket sammen med hadde alle sammen større og mindre skader som følge av arbeidet, hvilket ingen av dem fant særlig meningsfylt.

På kantiner har jeg derimot jobbet sammen med folk som har vært interessert i matlaging, men også her er det mange som ønsker seg noe annet, ikke minst på grunn av hardt tempo og dårlig behandling fra arbeidsgiver.
Det er interessant at man ofte leser påstander som kan tyde på at den som kommer med dem har vanskeligheter med å forstå at det livet folk har nødvendigvis ikke er en følge av hva de har ønsket seg, men at mange bare må ta til takke med det de får.

Uansett, det er helg, og den skal nytes uten tv og bekymringer om fasaden er fin nok, kanskje bermen har noen fordeler i forhold til eliten?