Trist munn og kråkeføtter?

Det har vært snakk om at folk på vestkanten er penere enn folk på østkanten. Selv er jeg bosatt østafor østkanten, og da kan man muligens trekke den slutning at på disse kanter er folk alt annet enn pene. Det kan være det stemmer, men det er det i så fall noen som prøver å gjøre noe med. Det har nemlig grodd opp et stort antall velværesjapper i området og ut ifra hva jeg har skjønt betyr velvære å se bra ut. Jeg trodde en gang at velvære betydde å føle seg vel, men etter å ha bladd gjennom noen glossy dameblader hos frisøren har jeg forstått at når det er snakk om velvære dreier det seg først og fremst om å være så vakker som mulig.

Noen meter borti gata befinner det seg ei sjappe der man kan få fikset på utseendet. I vinduet henger det et stort bilde av et halvt kvinneansikt, som for øvrig er ganske pent, men antagelig ikke pent nok. For her er det fullt opp av piler mot forskjellige områder av ansiktet, som viser hva man kan få fikset på og det er stort sett det meste. Det jeg festet meg ved første gang jeg så dette bildet var at en av de utallige feilene man kunne få fikset var ”trist munn”. Da jeg så dette hisset jeg umiddelbart opp, fordi jeg tenkte på trist munn som en følge av at man føler seg trist. Og da mener jeg at man må gå til sakens kjerne, altså gjøre noe med selve tristheten, ikke bare pynte på fasaden. Er det ikke typisk for tiden vi lever i, tenkte jeg, at det er det samme om man føler seg trist, bare fasaden er i orden. Det viktigste er ikke å ha det bra, men å framstå som vellykket. Det kan være jeg tok feil, at trist munn betyr noe annet enn det jeg oppfattet det som. Ved en av de andre pilene står det nemlig ”kråkeføtter”. Og da kan man jo umulig mene virkelige kråkeføtter, altså føttene til slike fugler som sier kra kra. Jeg antar at man med kråkeføtter mener rynker i øyekrokene. Og det kan man selvfølgelig ikke gå rundt med, heldigvis later det til at det kan fikses på. Noe annet man også kan fjerne er ”smilelinjer”, det store spørsmålet da blir om det går an å være plaget med trist munn og smilelinjer på én gang.

Jeg ble faktisk ganske trist av dette bildet, trist over dette utseendehysteriet som later til å være på stadig frammarsj. Og er det virkelig stygt med f eks smilelinjer, er det ikke fint at folk har smilt seg til en og annen linje i ansiktet? Er spor av levd liv nødvendigvis stygt, noe som må fikses på? Selv foretrekker jeg det, framfor mennesker som ser ut som om de er laget av plast, med glatte fjes og tomme blikk. Mulig jeg er forferdelig gammeldags og i det store og hele gått ut på dato, men jeg synes faktisk at personlighet spiller en vesentlig rolle. Hvis man skal bruke forferdelig mye tid på å bekymre seg over utseendet, så blir det mindre tid til å bruke på andre ting og man kan ende opp med bli en ganske så kjedelig person. At jeg foretrekker folk med en og annen rynke og noen tanker i hodet, framfor tanketomme botoxfjes skyldes muligens at jeg har levd livet størsteparten av livet østafor østkanten.