Litt musikk etter tur i det store, stygge kjøpesenteret

Noen låter fra gamle dager hjalp mot kjøpesenterdepresjon
Jeg har akkurat vært innom det lokale kjøpesenteret. Jeg kan ikke fordra slike steder, men det hender jo man trenger ting, det er ikke mye å få kjøpt utenfor dette senteret på disse kanter. Samtlige av butikkene jeg var innom spilte noe som antagelig var musikk, det låt ikke bra og jeg merket at jeg ble surere og surere. Musikk jeg ikke liker har den virkningen på meg, slik har det alltid vært. Og siden jeg, som sikkert mange andre særinger, sjelden har satt på pris på det som ligger øverst på hitlistene, samt det andre jeg kjenner liker, har det til tider vært et problem. Det er liksom ikke så lett å sitte en hel kveld og høre den ene skrekklåta etter den andre, samtidig som man skal virke blid og fornøyd.

Ikke bare såkalte festligheter på fritiden har vært et slit, jeg er blitt utsatt for mye ulyd på jobb. Jeg har særlig dårlige minner fra en tid på en kantine for mange år siden, der P4durte og gikk hele dagen, for sikkerhets skyld var det på den tiden Celine Dion var veldig populær. ”Men liker du ikke Celine Dion?” sa folk, også så de på meg som om jeg var noe veldig rart, såntno gikk da rett og slett ikke an!

Jeg har med årene opparbeidet meg et solid hatforhold til låta Hotel California og den dukker opp når man minst venter det. Jeg har ved flere anledninger blitt utsatt for låta i Irland, ikke på pub, men jeg har fått den servert som tilbehør til lunsj mer enn én gang og det har jeg ikke satt særlig pris på. Skal folk aldri bli lei av denne grusomt lange og melodiløse låta? Er det ikke snart på tide å la elendigheta få hvile i fred og finne noe bedre å høre på?
Å mislike ei låt som mange tydeligvis har et heftig forhold til, av grunner som kan virke uforståelige, gjør selvfølgelig at man blir uglesett. Man er ”negativ” og i det store og hele ugrei.

Etter at jeg kom hjem fra kjøpesenteret, jeg fikk for øvrig tak i det jeg skulle, kom jeg til å tenke på at det egentlig er ustyrtelig komisk at jeg i voksen alder støtt og stadig leser at jeg, av klassemessige årsaker, simpelthen elsker danseband og lite annet etter hva jeg har skjønt. Hvis noen hadde fortalt meg det da jeg var yngre og musikk var en svært viktig del av livet, da hadde jeg ikke trodd det var mulig. Så tette i nøtta kunne da ingen være, at de kunne påstå noe sånt, er nok det jeg ville tenkt.

Jeg hadde jo min ”storhetstid” når det gjelder musikk på åttitallet. På mange måter et usmakelig tiår, men tittet man litt bak det som lå øverst på hitlistene var det mye å glede seg over. Og i disse dager med Spotify og YouTube er det store muligheter for gjenhør med mange av de gode, gamle låtene fra den gang.
Det dårlige humøret jeg hadde opparbeidet meg i kjøpesenteret forsvant da jeg snublet over noen av disse gamle låtene på YouTube.
Først fant jeg denne låta med det irske bandet In Tua Nua, jeg hadde en plate med dem, og den ble mye spilt. Har ikke hørt dem siden jeg solgte hele platesamlingen for mange år siden, så dette var moro.

Deretter kom jeg over denne med Billy Bragg, kan huske jeg var på konsert med ham og syntes det var forferdelig bra.

Til slutt denne, det engelske bandet The Men They Couldn’t Hang med Greenfields of France. En sang som er skrevet av skotten Eric Bogle og som jeg i senere år har hørt mange ganger på irske puber. Hørte den nylig i Dublin, den gjør alltid inntrykk.

Hjemme igjen

Og det har jeg egentlig vært en stund...
Nå er det en uke siden jeg kom hjem fra Dublin og jeg fremdeles ikke kommet helt ut av bobla jeg befant meg i mens jeg var der. Noen ganger er det utrolig godt å la verden seile sin egen sjø, den går uansett sin begredelige gang uten at jeg gremmer meg over tingenes bedrøvelige tilstand. Det var deilig å slippe unna internett og aviser noen dager, jeg hadde med meg en krimbok, fin ferielitteratur. Merkelig dette at krim kan være så avslappende, men når jeg skal slappe av, da leser jeg krim.

Noe annet som er merkelig er hvor fort en ferie går, man drar av gårde og plutselig er man hjemme igjen. Da jeg kom hjem følte jeg for øvrig ikke at det kom så plutselig, hjemveien var et slit, med flybytte på Kastrup, hater det, og deretter kom ikke flyet seg av gårde når det skulle. Så satt man i flyet og ventet på at det skulle lette, og fikk en smakebit på hva jeg hørt folk som reiser til Syden har opplevd, skrekkhistorier om å måtte sitte flere timer inne i et fly og dessuten bli levende kokt. Nå slapp jeg å vente i flere timer, og man blir ikke kokt i København i april, så jeg hadde vel egentlig ingen grunn til å klage. Men så utrolig kjedelig, heldigvis hadde jeg ikke lest ut boka, så jeg leste og holdt tappert ut.
Så er man hjemme og graver fram en frossenpizza fra fryseren, og det virker som en evighet siden i går kveld, da man spiste himmelsk nepalsk mat og hørte levende musikk etterpå. Ferdigpizza og Spotify er liksom ikke helt det samme, men ingenting kan vare evig.

Vakker vårdag i Dublin
  

Før jeg dro tenkte jeg at nå får det bli lenge til neste tur til Dublin, men når jeg er hjemme igjen tenker jeg ikke helt sånn. Hadde vært morsomt med en tur på pub for å høre litt musikk igjen, har ikke de helt store mulighetene for slik avkobling i nærmiljøet. Det finnes puber her, bevares, men dem har jeg aldri vært innom, og slik skal det fortsette. Syklet forbi den ene dagen etter hjemkomst, bare fasaden er nok til at det går kaldt nedover ryggen på meg. Det ser ikke innbydende ut, for å si det sånn. For å se positivt på det, jeg bor faktisk midt mellom to bingolokaler, så her er burde det være muligheter for festligheter på fritida. Dessuten bor jeg like ved et stort og stygt butikksenter, som skal bli enda større og styggere etter hva jeg hørt og dette virker som en svært populær plass å oppholde seg, så jeg burde sikkert ikke sitte her og sutre over tingenes tilstand.

Dublin viste seg fra sin flotteste side denne gangen, de første dagene var været nydelig. Varmt og sol, grønt og vakkert. På søndag morgen måtte jeg gå en runde i parken St. Stephen’s Green før jeg spiste frokost, bare gå rundt og nyte øyeblikket, et av disse øyeblikkene jeg har hatt i Irland, der ingenting spesielt skjer, men som gir inntrykk man kan ta med seg videre. Etter frokost vandret jeg rundt nok en nydelig park, Merrion Square, grunnen til at jeg gikk rundt er at her selger man malerier på søndager. Mye er temmelig dårlig, men innimellom finner man bilder som absolutt har noe ved seg. Hadde jeg hatt flere penger, bedre plass i kofferten, og ikke minst større veggplass hjemme, så kunne det fort blitt en handel eller flere.

Morgenvandring på St. Stephen's Green
  

De siste gangene jeg har vært i Dublin har jeg bestilt overnatting uten frokost, hvilket har vært en befrielse. De gangene jeg har spist frokost på hotellet, har det vært fordi jeg har kommet over svært gode tilbud hvor frokost har vært inkludert, når det er billigere med enn uten, da lider man seg gjennom frokosten, man får tross alt betalt for å spise, og det trenger man virkelig. For irsk frokost er ikke mye å rope hurra for og er dessuten det samme som engelsk og skotsk frokost, jeg har prøvd samtlige og anbefaler ingen. Jeg leste en gang i en irsk avis at turistene klagde på uhumskhetene de ble servert til frokost i Irland. I stedet for å beklage at folk ikke satte pris på de gummierte eggene og det slappe og slafsete baconet, den vasne eggerøren og resten av elendigheta, så reagerte man heller med en sur bemerkning om at det var mange andre steder det heller ikke var god frokost. Akkurat slik ville nordmenn reagert på tilsvarende kritikk, var det jeg tenkte da jeg leste dette. For nordmenn og irer er på mange måter temmelig like, vi kommer fra små land i ytterkant av Europa, og er kanskje ikke så viktige som vi gjerne skulle ønske at vi var. Mens vi nordmenn har sagt nei til EU to ganger, har Irland sagt nei i to folkeavstemminger innad i EU, Nice-traktaten og Lisboa-traktaten og sånn sett greid å skape en del baluba. Vi er litt selvhevdende og trassige av oss. Irene er nok i snitt langt mer sosiale og lette og komme i kontakt med, jeg husker jeg en gang snakket med ei tysk jente i Dublin, hun bodde og jobbet i byen, og sa at hun mente at irene var de hyggeligste av alle europeere. Den tyske jenta var også pratsom og hyggelig, en av de fine tingene med å oppholde seg i Irland er at man ikke bare kommer i kontakt med irer, men også mennesker fra mange andre land. I Irland har jeg snakket med folk fra USA, Italia, Canada, England, Tyskland, Australia, Sverige, for ikke å snakke om den gangen jeg kom i kontakt med en gjeng med særdeles hyggelige nordmenn. Disse nordmennene var så sosiale at de inviterte meg med på pub, flotte folk som det var artig å møte.

Da jeg for en del år siden vanket mye på irske puber i Oslo så fikk jeg det inntrykket av vi ”norskinger” med sans for irsk musikk kanskje er litt mindre redde for fremmede enn nordmenn flest, har litt lettere for å slå av en prat med dem vi ikke kjenner fra før. I motsetning til steinansiktene som subber rundt i kjøpesenteret like ved her jeg bor.

Når man må forholde seg til et nærmiljø bestående av et grelt kjøpesenter, bingolokaler og svært lite innbydende puber, da er det kanskje ikke rart at det er lett å lengte tilbake til litt mer tiltalende omgivelser. Heldigvis går det an å slenge seg på sykkelen og tråkke av gårde, og da skal jeg ikke dra så langt før det er ett og annet å glede seg over. Og jeg skal en liten tur til Riga i juni, skal bli spennende å se noe nytt igjen, det er lenge siden sist.

Bermen og eliten

Litt etter konsert-blogging om klasse og sånn  
Det er fredagskveld, jeg kommer hjem etter å ha vært i byen og hørt på barokkmusikk, blitt løftet ut av hverdagen og over i noen annet og bedre for en liten stund. Vel hjemme slår jeg på pc-en. Kikker innom Facebook, av en eller annen grunn også Twitter. Der har folk sett på Skavlan, som jeg konsekvent kaller ”kongen av pludring”. Hvis man tolker den betegnelsen dit hen at jeg ikke liker Skavlan, så er det helt korrekt. Jeg mener jeg en gang har lest at det er ”folket” som er på Facebook, mens ”eliten” er på Twitter. Nåvel, det er ingen kommentarer om Skavlan på Facebook, noen har derimot lagt ut noe klassisk musikk. Da kan man vel trekke den slutning at eliten ser på Skavlan mens bermen hører på klassisk musikk?

Det er lenge siden jeg har skrevet om klasse, av den grunn at det ikke er sunt for ens mentale helse å støtt og stadig utforske andres forakt overfor en selv. Noen ganger bør det dog gjøres, og det var jo noe av det jeg hadde til hensikt å skrive om da jeg startet denne bloggen.
Jeg har akkurat lest et stykke i Aftenposten som har tittelen ”Elite? Hvilken elite?” Arve Hjelseth, som har skrevet stykket kommer inn på de forskjellige elitene og later til å være bekymret for at dersom kultureliten spilles utover sidelinjen vil de andre elitenes handlingsrom øke.

Nå har det seg vel slik at kultureliten er travelt opptatt av å ta avstand fra arbeiderklassen, gjøre dem til ”de andre”, de som ikke er som oss. Og er det ikke slik at det er lettere å skade dem som er veldig annerledes enn en selv? Det er den økonomiske eliten som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk, i stadig økende grad, ettersom krav til tempo og effektivitet øker. Man har jo også et ønske om at lave lønningene skal bli enda lavere, hvilket de til en viss grad er blitt, det har jeg selv opplevd når jeg har jobbet for vikarbyråer. Den økonomiske elitens ønske om å utnytte arbeiderklassen med større arbeidspress og lavere lønninger passer kanskje godt sammen med den kulturelle elitens uttalelser om arbeidernes elendige smak og dårlige vaner. Hvis arbeiderklassen allikevel bare bruker pengene sine på grilldresser dansebandfestivaler, da er det kanskje ikke så farlig om de får litt mindre av dem?

Man nevner sushi og samtidsmusikk som eksempler på hva eliten liker, som kjent liker arbeiderklassen Grandiosa og danseband. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om mat, men kan si så mye som at jeg spiser ferdigpizza på dårlige dager, men ikke Grandiosa, fordi det tross alt finnes andre som smaker litt bedre. Uansett, ferdigpizza er ikke særlig stas, og derfor har jeg aldri hisset meg særlig opp over beskyldningene over å være en ihuga grandiosaspiser. Musikk derimot er noe jeg oppsøker for å få en god opplevelse, jeg har akkurat opplevd flott musikk og det var musikk som fikk meg til å reise til Irland første gang. Og som til en viss grad er det som får meg til å reise tilbake, hadde det ikke vært for den er det store muligheter for at det hadde blitt tur til London i stedet for Dublin til uka. Derimot hadde jeg aldri reist verken til Oslo eller Dublin for å spise ferdigpizza. Musikken har gitt meg utrolig mange gode opplevelser, enten det var rockefestivaler i yngre år, eller konserter med klassisk og irsk musikk i senere år. Dersom ferdigpizza hadde løftet meg tilsvarende ut av hverdagen, måtte jeg ha hatt en usedvanlig trist hverdag. Dette som en forklaring på hvorfor jeg hisser meg langt mer opp over beskyldninger om dansbandlytting framfor spising av Grandiosa.
Sist sommer gikk jeg amok som følge av det evinnelige dansebandgnålet hver gang det var snakk om arbeiderklassen. I etterkant har jeg syntes jeg reagerte en smule barnslig, men så kan man jo spørre seg om det er så mye mindre barnslig hele tiden å bruke andres angivelige musikksmak som et argument for hvor lavtstående de er.

Når jeg leser hva som skrives om klasser, ser jeg for meg en mur. På den ene siden eliten, med samtidsmusikk, sushi og Dostojevskij, på den andre siden arbeiderklassen med Grandiosa, danseband, Se og Hør og grilldresser. I den virkeligheten jeg opplever er det ikke sånn. De fleste mennesker jeg har møtt har befunnet seg et sted midt mellom disse ytterlighetene, et sted der man hører på rock og leser krim den ene dagen og hører på klassisk og leser Hamsun den andre dagen.

Jeg ble en smule overrasket en gang for mange år siden, jeg var til stede ved en sammenkomst der de andre vel hørte inn under middelklassen. Godt voksne kvinner med rimelig gode jobber og hva skjedde? Jo den ene etter den andre sto fram og bekjente at de så på Hotel Cesar. De gjorde med glimt i øyet og store doser selvironi, men de så faktisk på denne serien, som jeg en gang kom i skade å se en episode av, og syntes det var aldeles forferdelig. Men takke meg til folk som innrømmer sine ”synder” og har evne til å le av seg selv, framfor disse selvhøytidelige synserne som breier seg i det offentlige rom.

Arve Hjelseth skriver: Norske sosiologer har skrevet mye om den karrièreorienterte middelklassens strev med å kombinere selvrealiserende arbeid og familie, og på hvordan mat, bolig, design og interiør fungerer som raffinert identitets- og distinksjonsarbeid. Når vi forsker på arbeiderklassen, er det ofte med utgangspunkt i at de egentlig fortjener å få del i de spennende og utfordrende livene vi lever selv. Deres liv er ikke vellykket før det blir som vårt.
Da jeg leste dette slo det meg at uansett hvor mye kulturell og økonomisk kapital jeg hadde greid å skaffe meg, så hadde jeg neppe trivdes blant disse som jeg kaller den selvhevdende klasse, alternativt fasadeklassen. Dersom man skal bruke tid og krefter på å bygge opp en imponerende fasade, som deretter skal vedlikeholdes, det er ikke sikkert det som var god smak i går er det i dag, så må det bli lite tid og krefter igjen til annet. Jeg ville aldri trivdes i et miljø der det var viktig å ha finere og dyrere designmøbler enn  andre, dra på mer spennende ferieturer eller lese bøker som gir anerkjennelse fra andre, framfor dem man selv har lyst til å lese. Og det hjelper vel lite om fasaden er fin dersom et ikke er noe fint bak fasaden.

Videre skriver Hjelseth: Vi har vært mindre flinke til å synliggjøre at arbeiderklassen ofte orienterer seg mot andre livsprosjekter, og at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til å vaske gulv og å kjøre lastebil. Jeg klør meg i hodet og må lese noe av dette en gang til, at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til.. En merkelig formulering, men jeg regner med at poenget er at arbeiderklassen kan finne det meningsfylt å vaske gulv og å kjøre lastebil. Dette minner meg om annet jeg har lest, der jeg ser for meg at den som skriver står foran et bur med et merkelig vesen inni, og lurer på hva vesenet er for noe, uten noen tanke på at det går an å spørre vesenet om saken. Det går faktisk an å snakke med renholdere og lastebilsjåfører, spørre dem om hva de selv synes om jobbene sine, men det later det ikke til at man har tenkt over. Dette er vel også en form for usynliggjøring.

Nå har det seg jo slik at jeg i kortere perioder har hatt vaskejobb, og der vasker man ikke bare gulv, jeg vasket f eks en gang doer på en jernbanestasjon, noe som var langt fra stas. Til poenget, i motsetning til Hjelseth, har jeg snakket med folk som har vaskejobb. Jeg tror ikke de fant det særlig meningsfylt, men det var det de kunne få. Eller det var det eneste de trodde de kunne klare, en stor del av dem som har slike jobber snubler nemlig ikke rundt i ringer av selvtillit. Dessuten har man først hatt en slik type jobb i en periode, er det vanskelig å få noe annet, selv om man prøver å kvalifisere seg til annet arbeid. Folk blir fort utslitt av å vaske, de jeg vasket sammen med hadde alle sammen større og mindre skader som følge av arbeidet, hvilket ingen av dem fant særlig meningsfylt.

På kantiner har jeg derimot jobbet sammen med folk som har vært interessert i matlaging, men også her er det mange som ønsker seg noe annet, ikke minst på grunn av hardt tempo og dårlig behandling fra arbeidsgiver.
Det er interessant at man ofte leser påstander som kan tyde på at den som kommer med dem har vanskeligheter med å forstå at det livet folk har nødvendigvis ikke er en følge av hva de har ønsket seg, men at mange bare må ta til takke med det de får.

Uansett, det er helg, og den skal nytes uten tv og bekymringer om fasaden er fin nok, kanskje bermen har noen fordeler i forhold til eliten?

Alternative spiraler har boblet opp fra jorda

Nå kan du laste ned energi og få hjelp av irske gudinner
Etter å ha skrevet om det som vel kan kalles alternativ galskap, dukket det opp noen tanker jeg hadde planer om å skrive litt om. Jeg hadde tenkt å skrive om at jeg faktisk var ganske interessert i parapsykologi i ungdommen, ikke slik at det tok overhånd på noen måte, men jeg leste noen bøker om emnet og syntes det var interessant. Nå var disse bøkene rimelig saklige, budskapet var at dersom man tok for seg såkalt overnaturlige fenomener, så ville det finnes en helt naturlig forklaring på det meste, men man ville stå igjen med noen få tilfeller som var vanskelige å forklare.
Jeg hadde også tenkt å skrive litt mer om forholdet jeg hadde til hunden min, om det å leve tett på en ”annerledes tenkende” gjennom mange år, om kontakten vi hadde. For til en viss grad kan man kommunisere med dyr, bikkja og jeg forsto hverandre godt etter hvert. Jeg ville skrive om hvordan det er å være ute i naturen sammen med en firbent venn, om å føle tilhørighet til dyr og natur. Jeg ville skrive om det å føle seg som en del av noe større, uten at det man føler tilhørighet med kan hjelpe en med verken sykdom eller personlig utvikling, for ikke å snakke om økonomisk velstand. Men at dette likevel kan føre til en følelse av lykke. Og om at selv om all kontakt med min kjære golden retriever ble kuttet i det øyeblikket hun døde, så har jeg utrolig mange fine minner som er gode å tenke tilbake på.

Dette og mer til skulle den planlagte bloggposten handle om, men så kom jeg plutselig til å tenke på at disse alternative menneskene jeg en gang hadde kontakt med snakket varmt om en bokklubb som het Energica. Dermed søkte jeg opp denne bokklubben og da ble jeg sittende foran pc-en å gape. Boka som framkalte den uintelligente gapinga burde være av særlig interesse for meg, som om ikke lenge skal pakke ned pass og paraply og dra til Irland. Boka heter Minnenes spiral, og handler nettopp om Irland, eller rettere sagt den er et møte med den keltiske Dana-ånden, ifølge hva som står. Forfatteren bak dette mesterverket heter Frank MacEowen, og egentlig burde dette være gode nyheter for en som om få dager skal besøke Irland. Forfatteren forteller at boka ”har boblet opp fra kildene i den irske jorden”. Den bygger på keltisk åndelighet og irsk sjamanisme, spesielt det å leve på sjamansk vis med utgangspunkt i den opprinnelige irske åndeligheten. Han beskriver de transpersonlige dimensjonene ved Irlands åndelige landskap, hvordan man bruker sjamanske bevissthetstilstander for blant annet å kontakte forfedrene, han tar opp temaer som healing, menneskehetens sjel og dens forhold til jorden, den enkeltes hellige forbindelse til livet og hvordan vi på best mulig måte kan utnytte vår fulle kraft.

Her bobler det i jorda 

Når den irske jorda har greid å boble opp denne boka, da kunne kanskje denne jorda slå seg sammen med de ”transpersonlige dimensjonene ved Irlands åndelige landskap” og hjelpe irene ut av den økonomiske krisa de befinner seg i akkurat nå. Og hvor i huleste var disse kreftene midt på attenhundretallet, da irene sultet i hjel fordi potetavlingene slo feil. Har forfatteren noen tanker om det?

Videre kan man lese en masse svada om reiser oppad og nedad spiraler, man kan også lese: Han har selv erfart at utøvelse av sjamansk åndelighet kan legge til rette for dyptgripende prosesser der vi utvikler disse kreftene i oss. Blant annet forteller han om informasjonsoverføringer i form av energi som ikke bare endrer vår bevissthet, men som også skaper forandringer på kroppens cellenivå. Han sier at enkelte av disse energiene er som ”nedlastinger”, der informasjonen blir lagret og deretter avdekket for utøveren under bestemte betingelser. Puh!
Dersom man orker mer, kan man også lese: Uansett om vi er bevisst på denne energien eller ikke, blir vi påvirket av det forholdet vi har til den. Vi kan oppleve å være i optimal flyt med livskraften – Dana – eller vi kan oppleve et brudd i de lysende båndene som forbinder oss med denne dimensjonen. Dana er en strøm av livsenergi som er tilgjengelig for alle. Vi har alle et grunnleggende forhold til den, selv om vi kanskje ikke bruker den irske betegnelsen. Navnet spiller ingen rolle, sier forfatteren, det som betyr noe, er den bevisste opplevelsen av energien.

Den irske gudinnen Dana, eller Danu, var modergudinnen av Tuatha Dé Danann (Folkene til gudinnen Danu). Man antar at hun en gang ble dyrket av keltiske stammer over hele Europa og at hun blant annet har gitt navn til elven Donau. Det finnes også en gudinne ved navn Dánu i hinduistisk mytologi, navnet kan videre knyttes til greske Demeter. Med litt velvilje, eller uvilje, kan man oppfatte det slik at moderne mennesker kan få hjelp og støtte av den keltiske kusina til en av gudene på Olympen. Er det rart man blir sittende å gape?

Å fremsette slike påstander kan man tydeligvis tjene penger på, sikkert mye mer penger enn forfatterne av de langt mer saklige bøkene om parapsykologi jeg leste i ungdommen. Så jeg fikk en idé, kanskje jeg skulle prøve å tjene litt penger på slikt jeg også. Nå har jeg planer om å oppsøke et av de historiske stedene i Irland, sette meg ned mellom rundtårn og keltiske kors og få en skikkelig visjon. For deretter å dra hjem, skrive bok, og måke inn penger.

Sibu filosoferer

For å gjøre boka ekstra interessant, eller salgbar, tenkte jeg at jeg kunne spe på med noen dypsindige samtaler med dyr, noe som også later til å være populært, se forrige bloggpost.
Når døde kjæledyr kan komme med dyp livsvisdom, hva kan man da ikke forvente av levende skapninger som står oss mennesker langt nærmere genetisk sett. Derfor har jeg tenkt å foreta nok et besøk i Dublin Zoo, der jeg håper på dybdeintervjuer med orangutangen Sibu og gorillaen Harry. Disse karene ser unektelig svært kloke ut, så her må man kunne forvente mange dype tanker. Problemet er vel bare at dersom Sibu og Harry kunne snakke med oss og hadde fulgt sånn noenlunde med i verdens begredelige gang, så er jeg ikke sikker på at det de hadde hatt å si hadde vært særlig salgbart. De tilhører begge arter som er utryddelsestruet, takket være oss mennesker. Det kan være de hadde vært sinte og kjeftet oss huden full. Det er lite sannsynlig at de hadde hatt tips om hvordan vi mennesker skal bli friske, rike og lykkelige, hvilket jo ser ut til å være den alternative litteraturens mål og mening. Det kan være de hadde påpekt at det er ytterst merkelig at man forventer hjelp fra så vel dyr, jorda, ja til og med selveste universet, men ikke selv er opptatt av å hjelpe andre. Kanskje de hadde sagt at det er tull å snakke om bevissthet og energier mens deres egne slektninger er truet av utryddelse og at vi mennesker i vår evige jakt på rikdom og lykke er i ferd med å ødelegge kloden vi lever på og som vi deler med så mange flotte skapninger.

Følgelig gir vi blaffen i våre medskapninger og laster heller ned litt energi og en gammel gudinne eller to. Det er nok enklere sånn. Og selv tror jeg at denne turen til Irland blir som de andre jeg har hatt, helt fri for visjoner som bobler opp av den irske jorda. Så får jeg håpe det blir fint vær, og at den irske tåka ikke blir så tjukk at jeg mister oversikten fullstendig. Noe som kan se ut til å ha skjedd med forfatteren av omtalte bok.

Tvilsom engel til tross, dette er ingen alternativblogg

Jeg lurer virkelig på hva jeg tenkte da jeg fant ut at jeg ville bruke den syngende engelen på bloggen min. Den har jo absolutt ingenting med noe av det som skrives her å gjøre, men siden det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen så får den bare henge med videre.
Men på grunn av den finner jeg nødvendig med jevne, eller ujevne, mellomrom å si fra at dette ikke er noen form for engleblogg eller alternativblogg. Jeg har funnet tiden inne til å gjøre det nå, jeg har også gjort det én gang før.

Jeg var inne på tanken om å gjøre det i høst, da hadde jeg nemlig vært på messe i Lillestrøm, nei ikke den alternative. Messa jeg hadde vært på foregikk samtidig som denne, men her vær det snakk om kunst og håndverk og diverse annet. Litt mer interessant for undertegnede, og jeg kom hjem blid og fornøyd, med både skikkelig god rakfisk, dette var jo tiden for sånt, og fin ørepynt.
Jeg syntes jeg hadde hatt en god dag, men så satte jeg foran pc-en og kom tilfeldigvis over programmet til Alternativmessa, og fant ut at jeg hadde gått glipp av å høre selveste Einstein snakke. Og det på Lillestrøm, er jo ikke hver dag Einstein er på Lillestrøm, tenk hva jeg hadde gått glipp av. Nå har det seg jo sånn at Einstein har vært død en stund, men de alternative henger seg ikke opp i slike bagateller. Programmet ligger fremdeles ute på nett, her kan man lese: Einstein SPEAKS ! Join us for a talk with Albert Einstein, as channeled through Barbara With. Hear him speak on his newest series of lessons. Osv bla bla bla…

Videre lesning av programmet fortalte meg at jeg også hadde gått glipp av kontakt med min for lengst avdøde hund. Man kunne nemlig få kontakt med sine døde kjæledyr, om dette står det blant annet: Samtaler med døde dyr er ikke et ”møte med døden”, men et møte med noen som er glad i oss men som ikke lenger har en fysisk kropp. Vi har flere ganger blitt rørt til tårer over det de har formidlet, andre ganger har vi ledd av dyrenes humor!
Man kan også snakke med levende dyr, om dette kan man f eks lese: I dette foredraget får du vite hvordan det er mulig å snakke med dyr. Du får høre hva dyr har fortalt til Sissel, blant annet om sin livsoppgave og forholdet til eieren.
Nå har det seg jo sånn at jeg var eier av en golden retriever i tretten år, og har hatt kontakt med andre dyr både før og etter. Disse dyrene har verken vært humorister eller dypsindige filosofer. De forteller ikke vitser og de har ingen dype tanker om sin livsoppgave. Dersom man skaffer seg hund, eller et annet dyr, med slike forventninger blir man sannsynligvis dypt skuffet. Døde dyr kan også være hjelpere for sine kjære, står det. Hvordan de skal kunne være det, kan man jo lure på.

Dette programmet inneholder utrolig mye rart, blant annet latteryoga, selv lo jeg godt av hele programmet, men latteren ble etter hvert sittende fast i halsen, og jeg fikk en ganske så vond smak i munnen av det hele. Jeg har snakket med folk som har gått seg vill i den alternative tåkeheimen, og det har ikke vært spesielt hyggelig. Man kan le og riste oppgitt på hodet av samtaler med Einstein og døde dyr. Nå tror jeg faktisk at det som står om så vel levende som døde dyr kan gjøre skade, fordi det kan gi folk et helt feil forhold til dyr, og følgelig føre til uvettig behandling av dyr. Men det alternative kan også føre til feil forhold til andre mennesker, ikke minst til syke mennesker. Som jeg nevnte da jeg skrev om Barbara Ehrenreichs bok, Smile or Die, overhørte jeg en gang en person uttale at det bare er negative mennesker som får kreft. Dersom jeg skulle være så uheldig å få en alvorlig sykdom håper jeg virkelig at jeg ville slippe å være omgitt av folk med slike holdninger. Jeg ville heller ikke hatt noe ønske om å høre at jeg kunne blitt frisk ved hjelp av positive tanker, krystaller og annet tullball.

På samme måte som man mener at det går an å tenke seg frisk, kan man også tenke seg rik. Det er jo ikke den ting positiv tenkning ikke kan fikse. Men hvis nå alle greide å tenke seg til fett betalte drømmejobber, hvordan ville samfunnet fungert? Sett nå at alle hjelpepleiere, renholdere, butikkmedarbeidere, bussjåfører og andre i dårlige betalte og slitsomme jobber faktisk greide å tenke seg til rikdom og et liv i sus og dus?

Da skulle det være slått fast at dette ikke er noen alternativblogg. Så kan man jo lure på hva Einstein hadde å komme med på den alternative messa i Lillestrøm. Jeg aner ikke, og det kan i grunnen være det samme.

St. Patrick's day

I dag er det St. Patrick’s day. I dag er det også akkurat tre uker til jeg nok en gang vender nesa vestover og stikker til Dublin. Mye har skjedd siden de første gangene jeg var i Irland, den gang var landet preget av økonomisk framgang og optimisme, slik er det som kjent ikke lenger. Irlands formidable nedtur burde være velkjent for de fleste.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over folks manglende kunnskaper om landet etter mine første turer dit. Folk syntes det var rart jeg turde å dra dit, var det ikke farlig der, var det ikke krig? Farlig, hva i huleste? Det er ikke farligere å ferdes i Dublin enn i Oslo, hva i all verden var det folk tenkte på? Selvfølgelig tenkte de på problemene i Nord-Irland, som vel allerede da hadde begynt å roe seg. Jeg ble etter hvert vant til dette etter min mening håpløse spørsmålet, den uopplyste fikk en aldri så liten innføring om tingenes tilstand. Det interessante var at jeg aldri fikk dette spørsmålet fra mine kolleger, som tilhørte den angivelig uopplyste arbeiderklassen. De lot i større grad til å forbinde Irland med puber og musikk. Jeg har for øvrig aldri vært i Nord-Irland, jeg har vært like ved grensa, og sett nord-irske bilførere kjøre villmann på irske veier og så vidt fått et glimt av det som er på den andre siden. Jeg har også sett Belfast fra lufta, flydd like over.

I barndommen så jeg et innslag fra Belfast på tv som gjorde inntrykk, unger sto på hver sin side av gata og kastet stein og flasker på hverandre. Jeg tenkte på krig som noe de dumme voksne drev med, å se barn på min egen alder være så fulle av hat var derfor overraskende og dessuten skremmende. Men selv den gang visste jeg at Belfast lå i Nord-Irlandog at det var underlagt Storbritannia. Resten av Irland hørte man ikke noe særlig om, jeg hadde en formening om noe grått og fattig, riktignok med fin musikk. Som barn var jeg veldig fascinert av England, jeg husker jeg hadde veldig lyst til å reise dit, Irland derimot var av liten interesse.

Slik var det helt til jeg var i slutten av tenårene og hørte et program fra Dublin på radio, der spilte de irsk musikk og da var det gjort. Riktignok tok det tid før jeg fikk utfoldet interessen skikkelig, irsk musikk var ikke lett å få tak i på den tiden og det var mye annet jeg hørte på og likte. Så dukket Pogues opp, og jeg ble umiddelbart en lidenskapelig fan. Så lenge det varte, til jeg opplevde Shane MacGowan i alt annet enn edru tilstand på scenen, da var det ikke så morsomt lenger. Noen måneder etter nedturen på konserten med Pogues, dukket plutselig Dubliners opp i byen. Jeg fikk se det i avisen på morgenen, raste av gårde på konsert på kvelden, og så var jeg i gang for alvor. Da ble det flere konserter med irsk musikk, jeg begynte å gå på irske puber. Der møtte jeg så vel irer som nordmenn som hadde vært i Irland, og de var voldsomt entusiastiske, jeg måtte jo bare dra dit selv og oppleve det. Det gjorde jeg, og etterpå har jeg fortsatt med det. Så fort jeg har hatt hodet sånn noenlunde over vannet økonomisk sett har jeg skramlet sammen penger til en irlandstur. Det har vært kjærkomne avbrekk fra en hverdag som til tider har vært tøffere enn jeg egentlig har taklet. Jeg kunne brukt disse pengene på noe annet og mer nødvendig, skjønt nødvendig, positive opplevelser og pusterom fra et ofte slitsomt og trist liv kan vel sies å være nødvendig nok.

Det er mange år siden sist jeg var i Irland på våren, jeg kjenner jeg gleder meg voldsomt til å oppleve landet på den årstiden igjen. Og siden musikken er en så viktig del av det hele, her er en av de sangene jeg aldri blir lei, sunget av den fantastiske Luke Kelly, som dessverre døde så alt for tidlig, men som lever videre gjennom musikken og har en helt spesiell plass i hjertet til alle oss som er glade i irsk musikk.



Og til slutt et opptak fra fjorårets feiring i Dublin. Jeg lar denne være en hilsen til alle dem som forsuret min barndoms feiring av vår egen nasjonaldag, også kjent som syttende mai. Jeg tenker da selvfølgelig på disse som holder taler på dagen. Etter de innledende rundene med fedrene fra Eidsvoll, Henrik Wergeland, for ikke å snakke om taleren som greide å lire ut av seg at det var så flott at syttende mai falt inn på syttende mai, og ikke i november da det var så grått og trist, da var det mer enn én av min barndoms talere som med stort patos framsatte påstanden om at i alle andre land ble nasjonaldagen feiret med militærparader.



Påstanden burde herved være tilbakevist, og alle irer og andre med sans for Irland ønskes en fortreffelig dag!

Om å jobbe i et lite og useriøst firma

Fra vondt til verre
Som det framgikk av forrige bloggpost kan det være noe ordentlig herk å jobbe for vikarbyråer. Etter min periode som Adecco-vikar trodde jeg at bunnen var nådd når det gjaldt uhederlige arbeidsgivere. Men som jeg dessverre har opplevd så altfor mange ganger, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre.

Jeg var sliten av alt styret med vikarbyråene, og jeg hadde fått nok av å jobbe på kantiner. Mitt siste oppdrag på kantine var på et sted som var av de bedre, men i løpet av dagen måtte jeg stå flere timer med oppvask, da begynte jeg bokstavelig talt å brekke meg.

Derfor takket jeg ja da en slektning tilbød meg jobb i et firma som leverte fruktkurver til bedrifter. Det skulle fort vise seg at arbeidet var langt tyngre enn å jobbe på kantine. Det var også tyngre enn lagerjobbene jeg hadde senere. En vesentlig grunn til at denne jobben var så hard var at det ikke var tilrettelagt på samme måte som jeg opplevde på lager, dermed ble det mange unødvendig tunge løft. Dette gjorde også at sjansen til å skade seg var større enn på en bedre organisert arbeidsplass. At jeg ikke skadet meg skal jeg være glad for, da arbeidsgiveren neppe hadde sørget for at jeg var forsikret mot yrkesskader, noe jeg tross alt har vært når jeg har jobbet for vikarbyråer.
Jeg jobbet uten kontrakt, noe jeg skulle få svi for i etterkant. Jeg hadde ikke ordnet arbeidstid, jobbet ikke fem dager i uka, men lange dager de dagene jeg var på jobb.

Hvor amatørmessig arbeidsgiveren min var forsto jeg for alvor da jeg leverte skattekort. Han greide ikke å trekke skatt etter tabell, var det greit om han trakk meg trettiseks prosent? Nei, det var ikke greit, for det ville bli høyere skattetrekk enn når det ble trukket etter tabell, det hadde jeg ikke råd til. Dermed endte det med at jeg regnet ut lønna mi selv, Skatteetaten har nemlig en utmerket side der man kan regne ut hvor mye skatt som skal trekkes. Jeg førte et nøyaktig regnskap over lønna i Excel, dette skulle komme godt med, skulle det vise seg.

Jobben utviklet seg etter hvert til et sant mareritt, arbeidet var det hardeste jeg noen gang har hatt, og arbeidsgiveren min ble stadig mer ugrei å ha med å gjøre. Han visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg som søppel. Jeg ble hele tiden lovt at det skulle bli mer arbeid, men i stedet ble det mindre. Jeg begynte å se meg om etter noe annet, en dag ble jeg ringt opp av en arbeidsgiver mens jeg var på jobb. Dette hørte de andre, og like etterpå fikk de tak i en annen person som skulle ta over etter meg. Noe som førte til at jeg en ettermiddag fikk beskjed om at de trengte meg mer.

Til Forliksrådet
Etter at jeg var sparket ut fra jobben viste det seg at arbeidsgiveren nektet for at jeg skulle ha feriepenger. Han påsto at jeg hadde fått utbetalt noe som het ”fortløpende feriepenger”. For å få dette til å gå i hop het det seg nå at jeg hadde hatt tolv kroner lavere timelønn, og at disse kronene utgjorde de ”fortløpende feriepengene”. Hele diskusjonen mellom meg og arbeidsgiver foregikk på e-post, følgelig hadde jeg alt skriftlig. Jeg fikk også oversendt noen ytterst merkelige regnskap i posten. Jeg ble temmelig sjokkert over denne frekkheten, særlig med tanke på at jeg selv hadde regnet ut lønna, og levert regnskap med timelønn ganger timer minus skatt. Brev og e-poster inneholdt usannheter på løpende bånd, jeg kunne ikke fatte at det var mulig.

Dette fant jeg meg ikke i, jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet, men fikk vite at de ikke behandler den slags saker. De henviste meg videre til Forliksrådet, og ga meg også tips at jeg kunne kontakte Jussbuss. Så jeg tok med meg alt jeg hadde av papirer, mine egne regnskap, arbeidsgiverens regnskap, som så langt mer tvilsomme ut, samt utskrift av e-poster og dro til Jussbuss. Han jeg snakket med der ristet på hodet over arbeidsgiverens merkelige regnskap, sa at det ikke var noe som het ”fortløpende feriepenger”. Jeg fikk gode og informative brosjyrer med nyttige tips om hvordan jeg skulle gå fram. Så da var det bare å dra hjem og ta fatt på den møysommelige prosedyren.

Det første jeg måtte gjøre var å sende et påkrav til arbeidsgiver, dette sendte jeg rekommandert, da det ble anbefalt. Som ventet fikk jeg ikke noe svar. Deretter skrev jeg selve forliksklagen, både den og andre papirer skulle sendes i tre eksemplarer. Jeg sendte med alt jeg hadde av regnskap og e-poster, det ble en solid bunke.
Denne prosessen var ikke enkel for en person uten noen form for juridiske kunnskaper, men jeg var heldig da jeg like før hadde vært nødt til å kjøpe ny pc med tilhørende printer og skanner. Den gamle hadde vært kjørt til den falt fullstendig sammen, slik er det når man har dårlig råd, man må tyne det man har til siste dråpe. Nå hadde jeg heldigvis datautstyr som virket, samt brukbare datakunnskaper. Uten pc og internett hadde det vært umulig å få til, det ligger mye informasjon om lover og regler på nettet, så jeg leste og lærte. Før dette var jeg knapt nok klar over at det eksisterte noe som het Forliksrådet.

Jeg har jobbet sammen med folk som ikke har hatt egen pc, eller noen særlig kjennskap til bruk av pc og internett. Disse hadde antagelig bare gitt opp, og latt arbeidsgiveren gå av med seieren. Som jeg har vært inne på flere ganger på denne bloggen har mange av mine kolleger vært mennesker med liten selvtillit, de hadde neppe orket å ta opp kampen med en uhederlig arbeidsgiver. Jeg hadde noen fordeler, jeg hadde sloss med arbeidsgivere før, jeg hadde tilgang til pc og nett og er noenlunde skrive- og talefør. Enkelte av dem jeg har jobbet sammen med hadde klart brasene vel så godt som meg, mens andre neppe ville gjort det. Personen som fikk jobben etter meg hadde utenlandsk bakgrunn, for en utlending må det nødvendigvis være langt vanskeligere å gjennomføre en slik prosess.

Det tok lang tid før jeg hørte noe fra Forliksrådet, omsider fikk jeg beskjed om at arbeidsgiveren min hadde fått en uteblivelsesdom. Noe som vil si at han tapte saken fordi han ikke hadde gitt tilsvar på forliksklagen. Jeg hadde altså vunnet over min forhenværende arbeidsgiver, men det betydde ikke at jeg fikk pengene han skyldte meg. Forliksrådet gjør ingenting for å kreve inn pengene, betaler ikke arbeidsgiveren må man selv sørge for å ta saken til Namsmannen. Som sagt, det er en møysommelig prosess.

Men kampen var ikke over
Selvfølgelig betalte ikke den uhederlige arbeidsgiveren, det som derimot dukket opp i postkassa var en lønns- og trekkoppgave som tilsa at han hadde betalt meg en sum som tilsvarte pengene han skyldte meg i løpet av foregående år. Da hadde det gått over ett år siden jeg hadde sluttet i jobben, og jeg hadde overhode ikke mottatt noen penger derfra i løpet av dette året. Nok en gang ble jeg sjokkert over denne arbeidsgiverens uhederlige framgangsmåte, jeg sto der med den feilaktige lønnsoppgaven og gapte, hva i all verden gjorde jeg nå?
Ny tur til Jussbuss, til alt hell hadde jeg kveldskift på lageret jeg jobbet på den tiden, så jeg hadde dagene fri til å slite med den elendige saken. På Jussbuss fikk jeg beskjed om å kontakte Skatteetaten, de trodde de ville se svært alvorlig på det.

For å ta kortversjonen, brev til Skattetaten, ikke noe svar. Telefon til Skatteetaten, verdens tregeste dame på tråden, neeeei de hadde omleeeegingeeer, jeg hadde kraaaav på svaaar når jeg hadde seeeeendt breeev, men som saagt de haaade omleggingeeer. Fri og bevares for slike som misforstår og er trege med vilje, for å motarbeide sine medmennesker. For øvrig måtte jeg også ta et par telefoner til Forliksrådet, der var de hyggelige og hjelpsomme, i motsetning til dama hos Skatteetaten. Det som kom ut av den frustrerende samtalen med Skattetaten var at jeg måtte sende selvangivelse i posten med tilhørende forklaring. Jeg tok en telefon til banken min og ba om en erklæring på at det ikke hadde kommet inn penger fra arbeidsgiveren foregående år. Det fikk jeg. Deretter sendte jeg selvangivelse med det nødvendige tilbehør. Så var det tid for å begynne runddansen med Namsmannen. Telefon til Namsmannen, hyggelig mann forklarte hvordan jeg skulle gå fram, bare å ringe på nytt hvis det var noe jeg lurte på. Etter at jeg hadde tatt denne telefonen skulle jeg betale en regning, og hva så jeg da jeg logget meg inn i nettbanken, min uhederlige arbeidsgiver hadde betalt inn pengene.

Hva som gjorde at arbeidsgiveren plutselig betalte meg pengene fikk jeg selvfølgelig aldri vite. Selvangivelsen var sendt ett par dager før, at noen har gjort noe i forbindelse med den kan ikke være tilfelle. Det jeg antar er at en våken person hos Skatteetaten har tatt tak i brevet jeg hadde sendt dem, og tatt kontakt med arbeidsgiveren. Han jeg snakket med hos Jussbuss nevnte at det kunne bli et ettersyn, damen på Skatteetaten mumlet om det samme, i hennes munn het det riktignok eeeetteeersyyyn. Uansett, jeg hadde fått pengene, etter over ett års slit og var glad jeg slapp å gå videre til Namsmannen.

Fritt fram for snusk og fanteri?
Mens jeg holdt på med denne slitsomme prosessen slo det meg mange ganger at det nesten så ut til at det var lagt opp til at arbeidsgivere kan snyte sine arbeidstakere. Det er en krevende oppgave å få de pengene man har jobbet og slitt for, som meg er det sikkert mange som må ta slike jobber fordi man er lite attraktiv på arbeidsmarkedet og må takke ja til de jobbene man blir bydd, uansett hvor dårlige forhold man må jobbe under. Blant disse vil det være en del som ikke makter å gjennomføre det løpet jeg gjorde. Etter denne dyrekjøpte erfaringen begynte jeg nok en gang å jobbe for et vikarbyrå. Lønna var lav, men de snøt meg i det minste ikke og jeg fikk jobb på et lager der jeg hadde gode kolleger. Å komme inn på jobb og se blide ansikter føltes godt etter å ha jobbet for en sjef som ble surere og surere og der jeg ble behandlet mer som slave enn arbeidstaker. På lageret fikk jeg også helge- og kveldtillegg, noe jeg ikke hadde fått i den andre jobben.

Jeg syntes Adecco var arbeidsgiveren fra helvete, men det jeg opplevde mens jeg jobbet for dette lille og useriøse firmaet var langt verre. Jeg er neppe den eneste som har erfart slikt, det er sikkert mange som opplever snusk og uverdige arbeidsforhold hos slike arbeidsgivere.