St. Patrick's day

I dag er det St. Patrick’s day. I dag er det også akkurat tre uker til jeg nok en gang vender nesa vestover og stikker til Dublin. Mye har skjedd siden de første gangene jeg var i Irland, den gang var landet preget av økonomisk framgang og optimisme, slik er det som kjent ikke lenger. Irlands formidable nedtur burde være velkjent for de fleste.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over folks manglende kunnskaper om landet etter mine første turer dit. Folk syntes det var rart jeg turde å dra dit, var det ikke farlig der, var det ikke krig? Farlig, hva i huleste? Det er ikke farligere å ferdes i Dublin enn i Oslo, hva i all verden var det folk tenkte på? Selvfølgelig tenkte de på problemene i Nord-Irland, som vel allerede da hadde begynt å roe seg. Jeg ble etter hvert vant til dette etter min mening håpløse spørsmålet, den uopplyste fikk en aldri så liten innføring om tingenes tilstand. Det interessante var at jeg aldri fikk dette spørsmålet fra mine kolleger, som tilhørte den angivelig uopplyste arbeiderklassen. De lot i større grad til å forbinde Irland med puber og musikk. Jeg har for øvrig aldri vært i Nord-Irland, jeg har vært like ved grensa, og sett nord-irske bilførere kjøre villmann på irske veier og så vidt fått et glimt av det som er på den andre siden. Jeg har også sett Belfast fra lufta, flydd like over.

I barndommen så jeg et innslag fra Belfast på tv som gjorde inntrykk, unger sto på hver sin side av gata og kastet stein og flasker på hverandre. Jeg tenkte på krig som noe de dumme voksne drev med, å se barn på min egen alder være så fulle av hat var derfor overraskende og dessuten skremmende. Men selv den gang visste jeg at Belfast lå i Nord-Irlandog at det var underlagt Storbritannia. Resten av Irland hørte man ikke noe særlig om, jeg hadde en formening om noe grått og fattig, riktignok med fin musikk. Som barn var jeg veldig fascinert av England, jeg husker jeg hadde veldig lyst til å reise dit, Irland derimot var av liten interesse.

Slik var det helt til jeg var i slutten av tenårene og hørte et program fra Dublin på radio, der spilte de irsk musikk og da var det gjort. Riktignok tok det tid før jeg fikk utfoldet interessen skikkelig, irsk musikk var ikke lett å få tak i på den tiden og det var mye annet jeg hørte på og likte. Så dukket Pogues opp, og jeg ble umiddelbart en lidenskapelig fan. Så lenge det varte, til jeg opplevde Shane MacGowan i alt annet enn edru tilstand på scenen, da var det ikke så morsomt lenger. Noen måneder etter nedturen på konserten med Pogues, dukket plutselig Dubliners opp i byen. Jeg fikk se det i avisen på morgenen, raste av gårde på konsert på kvelden, og så var jeg i gang for alvor. Da ble det flere konserter med irsk musikk, jeg begynte å gå på irske puber. Der møtte jeg så vel irer som nordmenn som hadde vært i Irland, og de var voldsomt entusiastiske, jeg måtte jo bare dra dit selv og oppleve det. Det gjorde jeg, og etterpå har jeg fortsatt med det. Så fort jeg har hatt hodet sånn noenlunde over vannet økonomisk sett har jeg skramlet sammen penger til en irlandstur. Det har vært kjærkomne avbrekk fra en hverdag som til tider har vært tøffere enn jeg egentlig har taklet. Jeg kunne brukt disse pengene på noe annet og mer nødvendig, skjønt nødvendig, positive opplevelser og pusterom fra et ofte slitsomt og trist liv kan vel sies å være nødvendig nok.

Det er mange år siden sist jeg var i Irland på våren, jeg kjenner jeg gleder meg voldsomt til å oppleve landet på den årstiden igjen. Og siden musikken er en så viktig del av det hele, her er en av de sangene jeg aldri blir lei, sunget av den fantastiske Luke Kelly, som dessverre døde så alt for tidlig, men som lever videre gjennom musikken og har en helt spesiell plass i hjertet til alle oss som er glade i irsk musikk.



Og til slutt et opptak fra fjorårets feiring i Dublin. Jeg lar denne være en hilsen til alle dem som forsuret min barndoms feiring av vår egen nasjonaldag, også kjent som syttende mai. Jeg tenker da selvfølgelig på disse som holder taler på dagen. Etter de innledende rundene med fedrene fra Eidsvoll, Henrik Wergeland, for ikke å snakke om taleren som greide å lire ut av seg at det var så flott at syttende mai falt inn på syttende mai, og ikke i november da det var så grått og trist, da var det mer enn én av min barndoms talere som med stort patos framsatte påstanden om at i alle andre land ble nasjonaldagen feiret med militærparader.



Påstanden burde herved være tilbakevist, og alle irer og andre med sans for Irland ønskes en fortreffelig dag!