Ulyd i valgkampen

Det kan se ut som om årets valgkamp skal bli en heller pinlig affære.
Jeg håpet at bånn allerede var nådd da Arbeiderpartiet for en tid siden lanserte t-skjorta med påskriften ”Jens vi kæn!”. Dersom man skulle ønske å sprade rundt i århundrets hittil flaueste t-skjorte kan den kjøpes fra partiets nettside for kroner tre hundre.

Det stoppet selvfølgelig ikke der, nå har partiene funnet at veien til velgernes hjerte går gjennom ørene. De har følgelig begynt å lage sanger som de skal plage oss med i tiden fram mot valget. Venstre har greid å snekre sammen en låt med tittelen ”En annen tid”, som blant annet inneholder den fortreffelige strofen ”Vi vil hjelpe, vi vil løfte deg fram, om du er hundre år, eller veier et gram.” Venstre – partiet for gamlinger og lettvektere, med andre ord. Vi som verken er hundre år eller veier et gram(!) står gladelig over.
Arbeiderpartiet har ikke lagd en låt som heter ”Jens vi kæn!”, som man kanskje skulle tro. Derimot har de sørget for et musikalsk mesterverk med tittelen ”Alle skal med”, i tillegg til tittelfloskelen synges det her blant annet at man skal ”skape og dele”. Det de her har skapt skal de i hvert fall slippe å dele med meg.
Fremskrittspartiet – partiet for folk flest – har selvfølgelig også lagd sang, den heter ”Fremtiden i dag”, jeg har ikke hørt den, og håper det fortsetter sånn.
SV gjør også hva de kan for å plage ørene våre, ”SV mash-up” heter låta deres. Her kan man blant annet høre finansministeren si:” miljøpolitikken, miljøpolitikken, miljøpolitikken”, og ”flere ansatte, flere ansatte, flere ansatte”. Huff, huff, huff!

Jeg har gått og grudd meg til valgkampen omtrent siden forrige valg, men dette er likevel verre enn mine mest bange anelser. Hva i all verden er det partiene ønsker å oppnå med dette?
Valgkampen er fremdeles i startgropa, jeg tror vi har mye vondt i vente.

Kunsten å være lavstatus del to

Mindre lavstatusmas
Det første jeg skrev på denne bloggen var en utblåsning mot begrepet ”lavstatusgrupper”, et ord jeg hadde sett meg inderlig lei på, og like lei var jeg av å lese om hva slags nedrige egenskaper disse lavstatusgruppene var i besittelse av. Siden det hadde framgått av det jeg hadde lest at jeg var en av disse angivelig lavtstående menneskene følte jeg meg rett og slett tråkket på. Jeg hadde fått nok av folk som mente de visste hva slags mat jeg spiste, hva slags musikk og radiokanaler jeg hørte på, hva slags ferier jeg foretrakk, hvilke meninger jeg hadde, jeg var i det store og hele lei av å bli beskyldt for å være noe jeg overhode ikke er.
Jeg var så utrolig lei av alt lavstatusmaset at jeg ga bloggen adressen lavstatus på ren skjær trass. Nå skulle jeg prøve å slå tilbake mot lavstatusterroristene.
Men så var det liksom som om lavstatusgnålet mer eller mindre forsvant, tror til og med jeg har lest ett eller annet sted at lavstatusgrupper er blant ordene som blir stadig mindre brukt. Og da skulle man vel tro at jeg var fornøyd, men så enkelt er det ikke.
For å sitere Oscar Wilde: There is only one thing in life worse than being talked about, and that is not being talked about.

Lærerikt å være lavstatus
Nå kan jeg vel ikke si jeg savner de nedlatende betraktningene om lavstatusgruppene, men det er heller ikke så festlig å bli usynliggjort. Forakten er der like fullt, og den møter vi ikke bare i media, men også ansikt til ansikt. Noe som heller ikke er særlig trivelig, men derimot kan det være lærerikt. Ja, faktisk har jeg lært en del om menneskenaturen på grunn av min lave status. Jeg har fått mulighet til å studere angivelig mer høytstående mennesker når de viser fram sine laveste og dårligste egenskaper. Dette har i stor grad vært folk som gjerne skryter av hvor tolerante og gode mennesker de er, men overfor dem de anser som mindre vellykkede enn seg selv kan de være alt annet enn tolerante. Jeg har mange ganger lurt på hva som gjør at folk er villige til å vise fram så primitive sider av seg selv som jeg har opplevd at de har gjort. Det kan skyldes mangel på selvinnsikt, at de er så forblindet av sin egen innbilte fortreffelighet at de ikke er i stand til å se hvor lite sivilisert de faktisk oppfører seg. Det kan også se ut som enkelte nyter å slenge spydigheter og vemmelige kommentarer, de blir ofte framsatt med tilfredse hånflir. Det ser ikke pent ut når folk utfolder seg på den måten, og derfor har dette hatt en oppdragende effekt på meg, jeg har lært å temme disse sidene i meg selv. For de fleste av oss er vel ikke bedre enn at vi liker å føle oss litt bedre enn andre, og det er lett å sparke nedover. Når folk har vært på sitt verste overfor meg så har jeg tross alt gjenkjent sider av meg selv som jeg ikke er særlig stolt av. Som et noenlunde sivilisert menneske bør man innse at man er i besittelse av en del heller primitive egenskaper, og deretter prøve å gjøre noe med dem.

Svake mennesker snakker ikke engelsk
Da jeg akkurat hadde skrevet mitt første innlegg på bloggen, som altså omhandlet lavstatusmenneskets interesser og egenskaper, fant jeg ut at i tillegg til all den andre elendigheten var jeg også svært dårlig i engelsk. Dette var det Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenpostens kulturavdeling som var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på. Siden denne særdeles opplysende kommentaren hadde blitt publisert like før jul, burde jeg ha fått den med meg da jeg skrev overnevnte innlegg, men bedre sent enn aldri. Stykket har overskriften ”Når NRK svikter de svake” og grunnen til dette sviket er at en person visstnok har kommet i skade for å snakke litt engelsk i programmet Sånn er livet på P2. Journalisten henviser her til at trettitre prosent av oss nordmenn skal ha fortalt til Statistisk Sentralbyrå at vi ville ha problemer med å klare oss alene i engelskspråklig land. Han utreder dette videre med å fortelle at blant dem med inntekt over tre hundre tusen er det ingen som mente det ville være meget vanskelig å klare seg alene i engelskspråklig land. Mens blant ”de mindre privilegerte”, ”nordmenn med lav utdanning” er det hele sekstini prosent som mener dette ville være litt eller meget vanskelig. Og da skal det visstnok være så vanskelig at man ikke en gang greier å bestille mat eller betale undergrunnsbilletter i London.

Her klarer du deg ikke alene dersom du tjener dårlig

Så vet man det, jeg greier ikke en gang å reise med undergrunn i London, i hvert fall har jeg store problemer med å betale for billetten.
Dette er vel en i overkant eplekjekk konklusjon. Det er sikkert mange som synes det kan høres skremmende ut å reise alene til engelskspråklig land, men som hadde klart seg fint hvis de først hadde gjort det. Jeg har selv vært en av dem, en gang gikk jeg skjelvende ut av et fly i Dublin og syntes det var utrolig skremmende å skulle klare meg alene i Irland i nesten to uker. Men det skulle vise seg å være helt uproblematisk, jeg fikk til og med ros for engelsken min av de innfødte. På kantiner og lager hvor jeg har arbeidet har jeg møtt folk som har jobbet eller gått på skole i England, andre som snakker brukbart engelsk selv om de knapt har vært i engelskspråklig land, og atter andre som også behersker fransk og tysk. Så det står nødvendigvis ikke så dårlig til blant ”de svake”.
Selvfølgelig er det en del blant arbeiderklassen som ikke er gode i engelsk, men disse hører antagelig heller ikke på P2.
Nå framgår det av denne kommentaren at det er svært få som klager på engelskbruken i NRK, noe som journalisten tolker på følgende måte: Men hvor mange i gruppene med lav utdanning og inntekt ringer egentlig for å fortelle at de ikke klarte å følge med på skolen?Når jeg leser slike påstander blir jeg litt satt ut, da gjelder det å trekke pusten dypt og passe på at jeg ikke hisser meg alt for mye opp. Språk er i likhet med mye annen kunnskap noe som må vedlikeholdes, å være dårlig i engelsk i voksen alder betyr ikke nødvendigvis at man ikke greide å følge med på skolen.

For ordens skyld, undertegnede har lav utdanning og ditto lønn, etter mine første skjelvende steg helt alene på irsk jord, har jeg vært mange ganger på egenhånd i både Irland og England. Jeg har aldri hatt problemer med å greie meg, men jeg holder hele tiden språket ved like med å sørge for å lese og høre mye engelsk.

Kunsten å overleve som lavstatus
Foruten å måtte lese nedsettende utsagn om oss selv i avisen, kan vi ”lave” bli utsatt for forakt både i privatlivet og på jobben. Da jeg jobbet som vikar på kantiner hendte det jeg var innom steder der folk ikke gadd å legge skjul på at de foraktet dem som jobbet på kantina. Heldigvis var disse stedene i mindretall, men for de som jobbet der fast var dette neppe noen trøst.
Å være nødt til å forholde seg til andres forakt støtt og stadig er slitsomt, deprimerende og styrker ikke akkurat selvtilliten. Nå er jeg så heldig at jeg har opplevd å bli respektert og verdsatt av mange, og det har ofte vært riktig så oppegående mennesker. Da er det lett å snu seg vekk fra de andre, og avskrive dem som personer uten injurierende kraft.
For alle er det ikke slik, det er mange med lav utdanning og lønn som også har lav selvtillit, det er kanskje nettopp derfor de har havnet der de har. Dette kan ofte være folk med mange gode kvaliteter, jeg har møtt et stort antall snille og kloke mennesker blant disse man ynder å omtale som ”de svake”. Men de er kanskje ikke alltid så veltalende, og de føler seg nok ofte mindreverdige når de står overfor folk som er høyere oppe på rangstigen. Da er det lett å krype sammen og ta seg nær av nedsettende bemerkninger og mer og mindre utspekulerte spydigheter, i stedet for å rette seg opp og ta igjen.

Jeg har vært der selv, jeg hadde et elendig selvbilde da jeg var yngre, jeg trodde rett og slett at jeg var dum. Dette er en vesentlig grunn til at jeg endte opp som ”lavstatus”.
Etter hvert begynte det å ane meg at jeg ikke var så dum som jeg hadde trodd, og da var det også slutt på å være hoggestabbe for folk med behov for å hakke på andre. Da erkjennelsen om min manglende dumhet var relativt fersk, fikk jeg anledning til å ta igjen med en av mine plageånder på en ganske elegant måte, og det med mange tilhørere til stede, vedkommende plaget meg aldri mer.
Etter hvert kuttet jeg ut slike mennesker, jeg oppdaget at lot de meg være i fred så var det andre som fikk gjennomgå i stedet, og det var det ikke moro å være vitne til. Den gangen var jeg ikke tøff nok ennå til å ta igjen på andres vegne, det hadde jeg nok vært nå. Men jeg gidder ikke kaste bort tid og krefter på folk som hele tiden må gi uttrykk for at de ser ned på andre.

Fordi jeg alltid har hatt tendenser til å være en ”ensom ulv”, har det vært lett for meg å snu ryggen til folk når de har blitt for brysomme å ha med å gjøre. Jeg fant ut at når jeg gikk mine egne veier fant jeg også folk som respekterte meg for den jeg var. Men til tross for at jeg ikke bryr meg veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om meg, har det gjort godt å møte respekt og oppmuntring fra andre. For det er noe vi alle trenger, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det er for dem som går gjennom livet uten å møte for mye av dette.

Ut ifra egne erfaringer vet jeg at jo mer utslått man er, jo mer blir man tråkket på, og da det lett å komme inn i en ond sirkel. Jeg skulle ønske disse som later til å ha sånn glede av å tråkke på andre kunne gå litt i seg selv og spørre seg hva de ønsker å oppnå med den dårlige oppførselen sin.
Jeg håper virkelig det blir mindre lavstatusmas i media, de burde holde seg for gode til å være med å fyre oppunder holdninger som går ut på at store grupper i befolkningen er mindreverdige.

Hurra for biblioteket!

Jeg har alltid likt å lese. Jeg kunne ikke lese før jeg begynte på skolen, men det tok ikke lang tid før jeg kunne lese hele setninger i læreboka, de var av typen ”far leser avisen”, ”mor vasker opp”, man hadde ikke kommet så langt med likestillingen den gang.
Disse håpløse setningene tok ikke motet fra meg, det varte ikke lenge før jeg ble så avansert at jeg kunne komme meg gjennom hele bøker. Når jeg hadde bursdag ønsket jeg meg gjerne penger, og disse ble brukt i den lokale bokhandelen. Det var toppen av lykke å kunne gå dit og kjøpe bøker. Når jeg ikke hadde mulighet til det, var biblioteket en god løsning.

Og jeg har fortsatt å låne bøker på biblioteket, hadde jeg vært nødt til å kjøpe alle bøkene jeg har lest ville jeg for det første ikke hatt råd til annet enn bøker, og jeg ville heller ikke hatt plass til stort annet enn bøker. Siden det ikke hadde vært noen holdbar situasjon så ville jeg rett og slett vært nødt til å lese mindre dersom jeg ikke hadde hatt biblioteket. Bare tanken gjør meg trist, derfor er jeg kjempeglad for det flotte tilbudet som bibliotekene faktisk er. Jeg har akkurat vært gjennom en periode der jeg var selvforsynt med bøker, noe som blant annet skyldtes at jeg var i overkant sløv med å avbestille bøker fra Bokklubben Nye Bøker, det ramlet ned overraskelser i postkassa støtt og stadig en tid, men heldigvis var alle overraskelsene særdeles lesbare. I tillegg til engelske pocketbøker innkjøpt i blant annet Dublin, der de har mange gode bokhandlere, og billige bøker kjøpt på nettet. Men plutselig var mesteparten av dette lest, og jeg måtte igjen legge veien innom biblioteket. Der finner jeg stort sett alltid noe lesbart, og i disse dager er det også veldig enkelt og greit å bestille bøker de ikke har inne. Det er bare å gå inn på nettsiden til biblioteket, sjekke om den ønskede boka er på hylla, er den ikke det er det fort gjort å bestille den, så dukker det gjerne snart opp en mail med beskjed om at boka kan hentes. Virkelig flotte greier!

Det har slått meg i det siste at det kan være lurt å benytte seg av dette godet mens det ennå er tid. Min store skrekk er at Fremskrittspartiet skal komme til makta, da er jeg ikke så sikker på at det vil gå så bra med bibliotekene. Dette partiet ser ut til å ville starte et korstog mot den såkalte kultureliten, og siden dette partiet later til å operere med noe jeg vil kalle det utvidede kulturelitebegrep, er jeg redd for at også vi som er glade i bøker havner i denne utvidede kultureliten. Jeg har før befunnet meg i denne gruppen fordi jeg abonnerte på Dagsavisen, visstnok en avis som bare kultureliten leser, ifølge Frp. Jeg har nå kuttet ut denne avisen, av grunner jeg skal skrive om en annen gang, det skyldes ikke angst for å tilhøre kultureliten. Siden jeg hører på klassisk musikk og P2, vil jeg antagelig uansett havne i den store stygge kultureliten til Frp. Der i gården liker man jo ikke denne kultureliten, der dyrker man ”folk flest”, hvem nå disse måtte være. Uansett, tilhører man ikke disse man ynder å kalle folk flest, bør man holde kjeft, da er man ikke folkelig nok til å ha rett til å uttale seg. Siden jeg ikke er så veldig sikker på om folk flest er noe særlig glade i å lese bøker, er jeg redd bibliotekene fort kan bli salderingspost hvis dette ”folkekjære” partiet skulle komme i regjerning.
Som omstreifende arbeider har jeg møtt mange fra arbeiderklassen, og der er det jo mange som sympatiserer med Fremskrittspartiet. Det er også mange som ikke gjør det, arbeiderklassen er like sammensatt som en hvilken som helst annen gruppe. Når det gjelder disse som stemmer Frp er min erfaring at blant dem er det mange som har en negativ innstilling til kultur i det store og hele. Dette er neppe folk som løper ned dørene på nærmeste bibliotek, og jeg tror ikke disse ville felle alt for mange tårer om alt som fantes av bibliotek her i landet ble nedlagt.

Som den overbeviste lesehesten jeg er, håper jeg virkelig at bibliotekene vil bestå. Det å lese bøker har gitt meg enormt mye glede, og sikkert litt kunnskap i tillegg.
Og hvor deilig er det ikke å krabbe opp i sofaen med en god bok etter en slitsom dag på jobb. For ikke å snakke om late sommerdager på stranda, eller andre steder, hva hadde de vært uten en bok å lese på? Hvordan skulle jeg overlevd flyturer, jeg som kjeder meg så fælt på fly, om jeg ikke hadde kunnet stikke nesa i en bok og glemme hele kjedsomheten? I det hele tatt, hvordan i all verden skulle jeg overlevd uten bøker?

Derfor et stort og rungende hurra for biblioteket som har vært med på å lære meg å sette pris på det å lese, det har gitt meg mange gleder jeg ikke ville vært for uten!

Naken mann amok i VG

Da jeg sto i kassakø på butikken her om dagen, kom jeg i skade for å kikke bort på tabloidene som sto der i stativene sine og skrek ut sitt budskap med store fete typer. ”Naken mann amok i fly” sto det utenpå VG. Som så mange ganger før slo det meg hvor takknemlig jeg egentlig er overfor denne avisen. Her går man og bekymrer seg for finanskriser, klimakriser og en hel drøss med andre kriser, da er det fint med en avis som greier å skjære gjennom alt dette og fortelle oss hva som virkelig er viktig. Det føles så godt å få greie hva som er det mest vesentlige, som at en naken mann har gått amok på et fly ett eller annet sted i verden. Jeg kan huske en annen gang, i en annen kassakø, da jeg leste følgende overskrift utenpå samme avis: ”Knuste dodør med slegge”. Også da følte jeg meg beriket, noen hadde knust en dodør med slegge, og disse folka i VG var så vennlige at de gjorde meg og andre oppmerksomme på denne skjellsettende hendelsen, dette er folkeopplysning på høyt nivå!
VG gjør virkelig en formidabel innsats for å spre kunnskap og dannelse ut i folkedypet. Til tross for min beundring i så måte, har jeg ikke kjøpt denne avisen en eneste gang i hele mitt liv, det er jo egentlig innmari rart.

Da jeg sto der i kassakøen og leste overskriften om den nakne mannen som gikk amok på fly, sendte jeg en tanke til dem som har flyskrekk, for enkelte kan sikkert dette være med på forsterke skrekken ytterligere. Ikke bare sitter disse stakkars menneskene på flyet og skjelver av skrekk for å ramle ned, nå skal de plages med angst for nakne menn som går amok i tillegg. For undertegnede skal det mer for å bli redd for å fly, jeg eier ikke flyskrekk, men lider derimot av en omvendt flyskrekk. Denne omvendte flyskrekken går ut på at jeg er redd for at flyet ikke skal lette i det hele tatt, dette er velbegrunnet angst for streiker, kollektivt syke flygerledere og annen elendighet som dukker opp støtt og stadig. Når jeg skal ut å fly tenker jeg med gru på skrekkbilder av overfylte flyplasser med utslitte og elendige mennesker som har ventet i flere døgn på å komme av gårde, før de må innse at slaget er tapt og dra hjem. Jeg er overlykkelig hver gang jeg kommer om bord i flyet og det faktisk letter. Når flyet er vel i luften er det ofte slutt på lykkefølelsen og kjedsomheten overtar. Jeg kan ikke tenke meg et mer gørrkjedelig framkomstmiddel enn fly. Om en måneds tid skal jeg nok en gang fly til Dublin, det tar to timer og er sånn sett ikke mye å bære seg for. Men du verden så kjedelige disse to timene er! En stor del av denne tiden flyr man over Nordsjøen, og der er det ikke mye spennende å se. Jeg pleier å holde motet oppe med å glede meg til å komme fram. Men siden jeg denne gangen skal sitte flere timer på toget etterpå, blir det langt fram til det er noe lys i kjedsomhetens tunnel. Med dette i tankene syntes jeg egentlig naken mann som går amok hørtes litt spennende ut, det hadde fått tiden til å gå fortere siden man ville fått litt underholdning underveis. Han burde fortrinnsvis ikke gått veldig amok, bare sånn passe amok, slik at det ble et uventet lite opptrinn mens man satt der og kjedet seg.

Så skulle det være en naken mann der ute som har lyst til å gå litegranne amok i fly, så må vedkommende gjerne gjøre det på direkteflyet til Dublin noen dager uti august!

Sykkeltur til Fetsund

Det er ikke alltid så mye som skal til for at man skal ha en fin dag. På lørdag var jeg på sykkeltur til Fetsund. Avslappende og deilig å sykle gjennom grønt og frodig landskap på en varm sommerdag. Ikke minst fordi det er skikkelig sykkelvei utover, til og med uten alt for mange sprekker i asfalten. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge, å være syklist i Norge kan til tider være en heller tvilsom fornøyelse. Jeg har hatt flere nær døden-opplevelser på sykkel enn jeg setter pris på. Manglende sykkelveier, og sykkelveier hvor bakken ser ut som et krater er vanlige opplevelser for oss syklister. På lørdag ble jeg ikke plaget av noe av dette, og kunne tråkke av gårde uten fare for liv og helse, og da er det ikke noe framkomstmiddel som er bedre enn nettopp sykkel. Med klassisk musikk på mp3-spilleren slappet jeg av og kunne la tankene fly. Og det slo meg, som det har gjort mange ganger før, at vi er heldige vi som lever i et land hvor vi har så mye plass. Selv om jeg bor rett ved hovedstaden har jeg to minutters gange til skogen, og ved å ta noen tråkk på sykkelen er jeg ute i svært landlige omgivelser. Noe jeg vet å benytte meg av, men jeg har mange ganger stusset over hvor lite folk jeg møter i skogen. Jeg bor tross alt i et tettbefolket område, og likevel har jeg stort sett herlighetene helt for meg selv.

Vel framme ved Fetsund Lenser var det tid for vaffel og siden kafeen der selger brus på ordentlige glassflasker ble det også en cola light. Nå er kvalitet på brus noe jeg ikke er så veldig opptatt av, når jeg skal kose meg skikkelig drikker jeg andre ting, men det må sies at brus på flaske er merkbart bedre enn brus på plastflasker. Selvfølgelig er det lettvint med plastflasker med skrukort, og kanskje er det et typisk trekk for tiden vi lever i at man er mer opptatt av det som er lettvint enn kvalitet. Og da tenker jeg ikke bare på brus. Jeg tenker på intetsigende, mer og mindre hjernedøde tv-programmer, på sensasjonspregede tabloidaviser, på masete radiokanaler med hyl og skrik og en uendelig mengde reklame. Og jeg kunne sikkert nevne mye annet, men tilbake til lørdagen på Fetsund.

Jeg fant meg en rolig og idyllisk plass der jeg kunne sitte og se utover vannet. Her var det stille, og stillhet er luksus. Jeg bor i et område der folk har små hageflekker, og for å holde disse i den ønskede orden later det til at man trenger enorme mengder bråkete redskap. Jo mer støy man er i stand til å lage, jo bedre ser det ut til at det er. Det er mulig det gir status å være den stolte eier av flest mulig dingser som lager mest mulig bråk. Så stillhet er virkelig en luksus jeg har lært å verdsette.

Mens jeg var på Fetsund måtte jeg sende en sms til en venninne for å fortelle om hvor fint jeg hadde det. Og da kom jeg samtidig til å tenke på hvor mange duppedingser jeg etter hvert har begynt å dra rundt på. Mobil, mp3-spiller og digitalkamera er stort sett alltid med på tur. I den forbindelse tenkte jeg litt over noe jeg en gang leste i en avis, der sto det at disse duppedingsene visstnok skal si noe om hvem man er. Dette gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg leste det, derfor har det blitt lagret ett eller annet sted i min ikke alltid velfungerende hjerne. At rekken av tilfeldige Nokia-telefoner skulle si noe om min personlighet, hva skulle det i så fall være? At jeg aldri har prøvd noe annet merke skyldes at da hadde jeg vært nødt til å lese bruksanvisningen, og det gidder jeg ikke. Noe som kanskje sier at jeg er en smule lat, greit nok, men utover det?
Min nåværende mobil var et hastverkskjøp, da den forrige plutselig ble fullstendig stum. En telefon som ikke gir lyd fra seg når noen ringer er ikke særlig praktisk. Riktignok har det vært øyeblikk da jeg har ønsket at samtlige av mine medmennesker var i besittelse av stumme telefoner, ikke minst om bord på diverse kollektive transportmidler.
Uansett, den jeg har nå fungerer og det er det viktigste. Jeg vurderer ikke folks egenskaper etter hvor fin mobil de måtte ha, og tror ikke jeg hadde stått høyere i kurs blant mine venner om jeg hadde hatt en særdeles dyr og fancy mobil.
Også mp3-spillere skulle si enormt mye om hvem man er, ifølge denne avisartikkelen.
Hvis det virkelig er sånn at en del mennesker går rundt og viser fram de nye og dyre duppedingsene sine med det formål å fortelle hvor vellykkede de er, synes jeg det er ganske stakkarslig. Hvis personligheten får plass i mobilen eller mp3-spilleren da må det være dårlig stelt, men det sa ikke artikkelen noe om.
Noe som igjen fikk meg til å huske noe annet jeg en gang leste i en avis, jeg har lest mye rart i aviser, dette omhandlet mennesker som jobbet hardt for å gjøre seg selv til en merkevare. Hvilket jeg syntes var lite å trakte etter, for å bli en merkevare må man vel i utgangspunktet være å betrakte som en vare, og det er vel ikke noe særlig. Dette må være markedstenkning som har gått amok. Når mennesker helt frivillig vil gjøre seg selv til en vare, da må noe virkelig være riv ruskende gærent. Heller ikke i dette stykket ble det stilt noen kritiske spørsmål til denne noe spesielle formen for merkevarehysteri. Noe jeg absolutt syntes hadde vært på sin plass, i det hele tatt tror jeg det er mange mer og mindre vedtatte sannheter det burde settes ett og annet spørsmålstegn ved.

Slik kan man bedrive hobbyfilosofering når man er på sykkeltur i landlige omgivelser. Konklusjonen på dette må bli at sykling er hyggelig, sunt, og dessuten miljøvennlig. Og om ikke dette skulle nok, kan det dukke opp mange rare tanker underveis. Og det er kanskje ikke så dumt det heller.

Den totale NAVioti

Jeg har vært nødt til å melde meg på Nav, det er ikke noe jeg gjorde med glede. Men siden det er dårlig med jobber for tiden hadde jeg ikke noe valg. Jeg var forberedt på rot, tull og en lang rekke bisarre opplevelser, og så langt ser det ut til at mine bange anelser går i oppfyllelse i større grad enn jeg setter pris på.

Jeg har kommet så langt at jeg har fått utbetalt noen dagpenger, to dager på rad har det ramlet ned lønnslipper fra Nav, først med en forsvinnende liten sum, og den påfølgende dag en dobbelt så stor sum. Jeg kan jo håpe at det fortsetter sånn, men det gjør det vel dessverre ikke. Og hadde det gjort det hadde det vel endt med at jeg hadde blitt tiltalt for trygdesvindel. Det er nemlig slik i Nav, det har vel de fleste fått med seg, at Nav kan gjøre så mye feil de vil uten at det får noen konsekvenser for dem, men stakkars det Nav-offeret som måtte komme i skade for å motta en krone for mye, da er det ikke grenser for hva slags sanksjoner den uheldige vil bli utsatt for.

Ifølge brosjyren jeg fikk første gang jeg var på Nav, skal man få en melding om vedtak når vedtak er gjort. Det har jeg ikke fått, siden jeg har mottatt penger skulle man anta at det er fattet et vedtak i forkant. Nå kan det jo hende at det er noen andre som har mottatt dette brevet, i Nav har man jo en lang og stolt tradisjon for å feilsende post.

Jeg har begynt å kalle de Nav-ansatte for navioter, jeg synes det er et ord som kler dem, i den grad noe som helst er i stand til å kle dem. Så heretter vil de Nav-ansatte omtales som navioter på denne bloggen.

Andre gang jeg var på Nav snakket jeg med selveste navioten fra helvete. Jeg opplevde mye rart med slike mennesker da jeg var innmeldt på Aetat for noen år siden, men denne tok prisen når det gjelder dårlig oppførsel og vemmelig menneskesyn. Og tror jeg også jeg kan legge til, et lite positivt kvinnesyn. Jeg fikk nemlig en følelse av at jeg ble behandlet ekstra dårlig på grunn av kjønn, selv om vedkommende sikkert er ekkel mot mannlige brukere, mistenker jeg denne navioten for å være ekstra ubehagelig overfor kvinnelige brukere. Ikke akkurat noe sjarmtroll med andre ord. Han brukte denne hersketeknikken som jeg har vært borti før blant slike, den går ut på å vise med all mulig tydelighet at man ikke er interessert i å høre etter hva folk sier, de later som de ikke oppfatter hva motparten prøver å si og bare gnåler om sitt. Denne hersketeknikken lot det til at han hadde god trening i å bruke, i tillegg ga han klart og tydelig uttrykk for at han ikke trodde på ting jeg sa. At slike bøller skal slippes løs på mennesker som ofte er ytterst sårbare på grunn av den situasjonen de har havnet i, synes jeg er mer enn ille.

Nå er heller ikke Nav noe unntak fra regelen om at det ikke er noen regel uten unntak, og sist gang jeg var der møtte jeg faktisk på en riktig hyggelig person. Det er flott at de finnes, men det er dessverre alt for langt mellom dem. Og dette positive møte ble overskygget av den meget ubehagelige opplevelsen jeg hadde hatt der forrige gang.

I det store og hele er Nav galskap satt i system. Jeg har en mistanke om at denne monsteretaten er opprettet for at folk skal få svi mest mulig når de er så dumme at de enten mister jobben eller blir syke. Nav ser ut til å være gjennomsyret av et menneskesyn som er fjernt fra det mange av oss oppfatter som akseptabelt. Det er klart en slik etat tiltrekker seg folk som overhode ikke burde jobbe med mennesker, og spesielt ikke mennesker som er i en så vanskelig situasjon som mange av Nav-brukerne er.

Som Nav-bruker må man finne seg i å mistenkeliggjøres og trampes på, mens naviotene kan tillate seg å gjøre feil som blir skjebnesvangre for ofrene. De kan somle i det uendelige med å utbetale penger folk har krav på, og de kan sende brev med personlige opplysninger til feil adressat. I brosjyren jeg har mottatt står det blant annet hvis man gir uriktige opplysninger eller lar være å gi opplysninger som er av betydning, kan man bli utestengt fra retten til stønad. Den gang jeg var innmeldt på daværende Aetat opplevde jeg at ansatte ga meg feil opplysninger, og denne gang har jeg opplevd at det har blitt holdt tilbake informasjon som i høyeste grad har vært relevant.
Videre står det at dersom man handler grovt uaktsomt kan man bli anmeldt til politiet. Jeg vet at det finnes mennesker som har blitt så dårlig behandlet av Nav at de har overveid å ta livet av seg, jeg jobbet en gang sammen med en nær pårørende til et slikt Nav-offer. Å behandle folk på en måte som driver dem til randen av selvmord må være uaktsomhet på det aller groveste. Men det kan de trygt gjøre, for det får overhode ingen konsekvenser for dem. Og noen samvittighet ser de ikke ut til å ha.

For øvrig leste jeg nettopp at i min hjemkommune, Lørenskog, skal man nå bygge et Nav-bygg til syttifem millioner kroner. Det er sikkert noen som synes dette er vel anvendte penger, men jeg er ikke en av dem. Det er vel dette som er å bruke penger på velferd, spørsmålet er bare; velferd for hvem?

De Nav-ansatte lider!

Det er helsefarlig å jobbe i Nav, og Arbeidstilsynet har funnet flere brudd på arbeidsmiljøloven, kan man lese i Aftenposten. La oss alle reise oss og ta to minutters stillhet i solidaritet med stakkarene som jobber i Nav! Det er som kjent ingen andre som har det tøft på jobben. Jeg er for øyeblikket så overmannet av medfølelse for de Nav-ansatte at jeg er helt slått ut, jeg har faktisk vært nødt til å styrke meg med et aldri så lite glass irsk whiskey.

Det er for øvrig interessant å merke seg at det samme Arbeidstilsynet som nå er så voldsomt bekymret for de Nav-ansattes ve og vel en gang sa til meg på telefonen at det er lov å bli sliten på jobb. Det gjaldt en arbeidsplass der det var tilnærmet slaveliknende forhold. Der vi ikke hadde pauser i løpet av dagen. Der folk knakk sammen og satt i en krok og omtrent gråt fordi de var så slitne. Dette var en arbeidsplass der vi ble kvalme på jobb fordi vi knapt hadde tid til å puste i løpet av dagen. Men det var altså lovlig. Kan det skyldes at det var jobb på en kantine der de som jobber ikke er så mye verdt, dessuten var de fleste av de fast ansatte utlendinger, de var fra Tyrkia, Thailand og Nigeria, hardt arbeidende og flotte mennesker som jobbet helsa av seg. Likevel var ikke denne arbeidsplassen å betrakte som helsefarlig. Eller det var lov å ha det helsefarlig på jobb, etter hva jeg skjønte på vedkommende jeg snakket med på Arbeidstilsynet.

Det er jo rørende å se at en offentlig etat har voldsom medfølelse overfor dem som jobber i en annen offentlig etat. Jeg synes å se en tendens til at Arbeidstilsynet blander seg inn der det gir mest mulig mediadekning. De hadde neppe fått den samme oppmerksomheten dersom de hadde giddet å ta en kikk på de stedene der det virkelig foregår brudd på arbeidsmiljøloven, på små useriøse bedrifter, i rengjøringsbyråer og kantineselskaper, og andre arbeidsplasser der folk må jobbe hardt for lav lønn. Dette er steder jeg har sett at folk virkelig blir syke av å jobbe. Det må jo nødvendigvis sies å være helsefarlig å jobbe på steder der folk blir så ødelagte i rygg, armer og bein at de må opereres for det. Og jeg har jobbet sammen med mange som har vært det, som følge av skader de har pådratt seg på grunn av hardt arbeid gjennom mange år.

Jeg har mange ganger vært nødt til å ta kontakt med Arbeidstilsynet, fordi også jeg har opplevd helsefarlige jobber og mange brudd på arbeidsmiljøloven og andre lover. For mange år siden fikk jeg faktisk god hjelp av Arbeidstilsynet. Folk var hyggelig og hjelpsomme, men dette ser ut til å ha endret seg. Siste gang jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet var det på mail, og jeg fikk et fullstendig ”god dag mannøkseskaft-svar”. Da jeg sendte en mail tilbake til vedkommende som kom med dette særdeles lite forklarende svaret, der jeg prøvde å forklare ytterligere tydelig hva saken dreide seg om, fikk jeg enda et tullballsvar og denne gangen med enorme bokstaver. Hele e-posten så ut som gal manns verk, og var nok et eksempel på at offentlig ansatte kan tillate seg ting som ansatte i privat sektor ikke kan. Samtidig som det er blitt mindre hjelp å få fra Arbeidstilsynet for oss vanlige dødelige, kan det se ut som om Arbeidstilsynet er blitt svært ivrige etter å komme på banen i saker som gir oppmerksomhet i media.

Men man skjønner jo at de ansatte i Nav lider, først ble de syke fordi de måtte lære noe nytt, og så ble de syke fordi de hadde mye å gjøre på jobben. Jeg tror ikke jeg eller andre som også har opplevd å ha enormt mye å gjøre på jobben kunne sykmelde oss av den grunn. For det første hadde neppe legen gått med på det, men om så hadde vært hadde neppe en slik sykmelding blitt godtatt av Nav. Men er man ansatt i Nav, ligger det vel i sakens natur at man får sykmeldingen sin godkjent av Nav.