Kunsten å være lavstatus del to

Mindre lavstatusmas
Det første jeg skrev på denne bloggen var en utblåsning mot begrepet ”lavstatusgrupper”, et ord jeg hadde sett meg inderlig lei på, og like lei var jeg av å lese om hva slags nedrige egenskaper disse lavstatusgruppene var i besittelse av. Siden det hadde framgått av det jeg hadde lest at jeg var en av disse angivelig lavtstående menneskene følte jeg meg rett og slett tråkket på. Jeg hadde fått nok av folk som mente de visste hva slags mat jeg spiste, hva slags musikk og radiokanaler jeg hørte på, hva slags ferier jeg foretrakk, hvilke meninger jeg hadde, jeg var i det store og hele lei av å bli beskyldt for å være noe jeg overhode ikke er.
Jeg var så utrolig lei av alt lavstatusmaset at jeg ga bloggen adressen lavstatus på ren skjær trass. Nå skulle jeg prøve å slå tilbake mot lavstatusterroristene.
Men så var det liksom som om lavstatusgnålet mer eller mindre forsvant, tror til og med jeg har lest ett eller annet sted at lavstatusgrupper er blant ordene som blir stadig mindre brukt. Og da skulle man vel tro at jeg var fornøyd, men så enkelt er det ikke.
For å sitere Oscar Wilde: There is only one thing in life worse than being talked about, and that is not being talked about.

Lærerikt å være lavstatus
Nå kan jeg vel ikke si jeg savner de nedlatende betraktningene om lavstatusgruppene, men det er heller ikke så festlig å bli usynliggjort. Forakten er der like fullt, og den møter vi ikke bare i media, men også ansikt til ansikt. Noe som heller ikke er særlig trivelig, men derimot kan det være lærerikt. Ja, faktisk har jeg lært en del om menneskenaturen på grunn av min lave status. Jeg har fått mulighet til å studere angivelig mer høytstående mennesker når de viser fram sine laveste og dårligste egenskaper. Dette har i stor grad vært folk som gjerne skryter av hvor tolerante og gode mennesker de er, men overfor dem de anser som mindre vellykkede enn seg selv kan de være alt annet enn tolerante. Jeg har mange ganger lurt på hva som gjør at folk er villige til å vise fram så primitive sider av seg selv som jeg har opplevd at de har gjort. Det kan skyldes mangel på selvinnsikt, at de er så forblindet av sin egen innbilte fortreffelighet at de ikke er i stand til å se hvor lite sivilisert de faktisk oppfører seg. Det kan også se ut som enkelte nyter å slenge spydigheter og vemmelige kommentarer, de blir ofte framsatt med tilfredse hånflir. Det ser ikke pent ut når folk utfolder seg på den måten, og derfor har dette hatt en oppdragende effekt på meg, jeg har lært å temme disse sidene i meg selv. For de fleste av oss er vel ikke bedre enn at vi liker å føle oss litt bedre enn andre, og det er lett å sparke nedover. Når folk har vært på sitt verste overfor meg så har jeg tross alt gjenkjent sider av meg selv som jeg ikke er særlig stolt av. Som et noenlunde sivilisert menneske bør man innse at man er i besittelse av en del heller primitive egenskaper, og deretter prøve å gjøre noe med dem.

Svake mennesker snakker ikke engelsk
Da jeg akkurat hadde skrevet mitt første innlegg på bloggen, som altså omhandlet lavstatusmenneskets interesser og egenskaper, fant jeg ut at i tillegg til all den andre elendigheten var jeg også svært dårlig i engelsk. Dette var det Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenpostens kulturavdeling som var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på. Siden denne særdeles opplysende kommentaren hadde blitt publisert like før jul, burde jeg ha fått den med meg da jeg skrev overnevnte innlegg, men bedre sent enn aldri. Stykket har overskriften ”Når NRK svikter de svake” og grunnen til dette sviket er at en person visstnok har kommet i skade for å snakke litt engelsk i programmet Sånn er livet på P2. Journalisten henviser her til at trettitre prosent av oss nordmenn skal ha fortalt til Statistisk Sentralbyrå at vi ville ha problemer med å klare oss alene i engelskspråklig land. Han utreder dette videre med å fortelle at blant dem med inntekt over tre hundre tusen er det ingen som mente det ville være meget vanskelig å klare seg alene i engelskspråklig land. Mens blant ”de mindre privilegerte”, ”nordmenn med lav utdanning” er det hele sekstini prosent som mener dette ville være litt eller meget vanskelig. Og da skal det visstnok være så vanskelig at man ikke en gang greier å bestille mat eller betale undergrunnsbilletter i London.

Her klarer du deg ikke alene dersom du tjener dårlig

Så vet man det, jeg greier ikke en gang å reise med undergrunn i London, i hvert fall har jeg store problemer med å betale for billetten.
Dette er vel en i overkant eplekjekk konklusjon. Det er sikkert mange som synes det kan høres skremmende ut å reise alene til engelskspråklig land, men som hadde klart seg fint hvis de først hadde gjort det. Jeg har selv vært en av dem, en gang gikk jeg skjelvende ut av et fly i Dublin og syntes det var utrolig skremmende å skulle klare meg alene i Irland i nesten to uker. Men det skulle vise seg å være helt uproblematisk, jeg fikk til og med ros for engelsken min av de innfødte. På kantiner og lager hvor jeg har arbeidet har jeg møtt folk som har jobbet eller gått på skole i England, andre som snakker brukbart engelsk selv om de knapt har vært i engelskspråklig land, og atter andre som også behersker fransk og tysk. Så det står nødvendigvis ikke så dårlig til blant ”de svake”.
Selvfølgelig er det en del blant arbeiderklassen som ikke er gode i engelsk, men disse hører antagelig heller ikke på P2.
Nå framgår det av denne kommentaren at det er svært få som klager på engelskbruken i NRK, noe som journalisten tolker på følgende måte: Men hvor mange i gruppene med lav utdanning og inntekt ringer egentlig for å fortelle at de ikke klarte å følge med på skolen?Når jeg leser slike påstander blir jeg litt satt ut, da gjelder det å trekke pusten dypt og passe på at jeg ikke hisser meg alt for mye opp. Språk er i likhet med mye annen kunnskap noe som må vedlikeholdes, å være dårlig i engelsk i voksen alder betyr ikke nødvendigvis at man ikke greide å følge med på skolen.

For ordens skyld, undertegnede har lav utdanning og ditto lønn, etter mine første skjelvende steg helt alene på irsk jord, har jeg vært mange ganger på egenhånd i både Irland og England. Jeg har aldri hatt problemer med å greie meg, men jeg holder hele tiden språket ved like med å sørge for å lese og høre mye engelsk.

Kunsten å overleve som lavstatus
Foruten å måtte lese nedsettende utsagn om oss selv i avisen, kan vi ”lave” bli utsatt for forakt både i privatlivet og på jobben. Da jeg jobbet som vikar på kantiner hendte det jeg var innom steder der folk ikke gadd å legge skjul på at de foraktet dem som jobbet på kantina. Heldigvis var disse stedene i mindretall, men for de som jobbet der fast var dette neppe noen trøst.
Å være nødt til å forholde seg til andres forakt støtt og stadig er slitsomt, deprimerende og styrker ikke akkurat selvtilliten. Nå er jeg så heldig at jeg har opplevd å bli respektert og verdsatt av mange, og det har ofte vært riktig så oppegående mennesker. Da er det lett å snu seg vekk fra de andre, og avskrive dem som personer uten injurierende kraft.
For alle er det ikke slik, det er mange med lav utdanning og lønn som også har lav selvtillit, det er kanskje nettopp derfor de har havnet der de har. Dette kan ofte være folk med mange gode kvaliteter, jeg har møtt et stort antall snille og kloke mennesker blant disse man ynder å omtale som ”de svake”. Men de er kanskje ikke alltid så veltalende, og de føler seg nok ofte mindreverdige når de står overfor folk som er høyere oppe på rangstigen. Da er det lett å krype sammen og ta seg nær av nedsettende bemerkninger og mer og mindre utspekulerte spydigheter, i stedet for å rette seg opp og ta igjen.

Jeg har vært der selv, jeg hadde et elendig selvbilde da jeg var yngre, jeg trodde rett og slett at jeg var dum. Dette er en vesentlig grunn til at jeg endte opp som ”lavstatus”.
Etter hvert begynte det å ane meg at jeg ikke var så dum som jeg hadde trodd, og da var det også slutt på å være hoggestabbe for folk med behov for å hakke på andre. Da erkjennelsen om min manglende dumhet var relativt fersk, fikk jeg anledning til å ta igjen med en av mine plageånder på en ganske elegant måte, og det med mange tilhørere til stede, vedkommende plaget meg aldri mer.
Etter hvert kuttet jeg ut slike mennesker, jeg oppdaget at lot de meg være i fred så var det andre som fikk gjennomgå i stedet, og det var det ikke moro å være vitne til. Den gangen var jeg ikke tøff nok ennå til å ta igjen på andres vegne, det hadde jeg nok vært nå. Men jeg gidder ikke kaste bort tid og krefter på folk som hele tiden må gi uttrykk for at de ser ned på andre.

Fordi jeg alltid har hatt tendenser til å være en ”ensom ulv”, har det vært lett for meg å snu ryggen til folk når de har blitt for brysomme å ha med å gjøre. Jeg fant ut at når jeg gikk mine egne veier fant jeg også folk som respekterte meg for den jeg var. Men til tross for at jeg ikke bryr meg veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om meg, har det gjort godt å møte respekt og oppmuntring fra andre. For det er noe vi alle trenger, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det er for dem som går gjennom livet uten å møte for mye av dette.

Ut ifra egne erfaringer vet jeg at jo mer utslått man er, jo mer blir man tråkket på, og da det lett å komme inn i en ond sirkel. Jeg skulle ønske disse som later til å ha sånn glede av å tråkke på andre kunne gå litt i seg selv og spørre seg hva de ønsker å oppnå med den dårlige oppførselen sin.
Jeg håper virkelig det blir mindre lavstatusmas i media, de burde holde seg for gode til å være med å fyre oppunder holdninger som går ut på at store grupper i befolkningen er mindreverdige.