Vedtak fra NAV

Søndag formiddag fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått et vedtak fra Nav. Da jeg fikk åpnet brevet fra Nav, viste det seg at jeg har fått forlenget perioden med AAP – med én dag. Noen er altså på jobb for Nav på en søndag, for å sende ut noe som vel ikke er å betrakte som annet enn tullevedtak.

Er det virkelig ikke noen grenser for noe som helst når det gjelder Nav? Dette tullet koster tross alt penger, og når det gjort på en søndag, betyr det at vedkommende som står bak dette fullstendig meningsløse vedtaket sannsynligvis gjør det med hundre prosent overtidstillegg.

Akkurat nå er jeg så oppgitt at jeg mangler ord, håper å komme sterkere tilbake senere, både om Nav og annet.  

Takk igjen!

Som sagt i kommentar til min trofaste leser Herox, har jeg mottatt nok en pengegave. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få takket for så mye, men vedkommende skal vite det har vært til enormt god hjelp. Bare det å ha vaskemaskin, jeg var uten i fire år, hver eneste dag måtte jeg håndvaske klær, et ubeskrivelig slit. Og det å ha et skikkelig kjøleskap, med velfungerende fryser. Det heter seg at det er dyrt å være fattig, som «fryserløs» i flere år kan jeg skrive under på det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett tilbud i matbutikker jeg ikke har hatt mulighet til å benytte meg av. Nå har jeg også vært uten fungerende komfyr ganske lenge, også det noe ordentlig herk. Ved hjelp av en kokeplate, og en airfryer kjøpt på tilbud, har jeg fått lagd mat, men det har vært temmelig klønete. Så da siste pengegave kom, kjøpte jeg en ny komfyr. Men så viste seg at det var feil i leiligheten som gjorde at det ikke var strøm på komfyren, så planene jeg hadde om hjemmebakte brød og annet snadder som krever stekeovn, måtte utsettes inntil videre. Nå har det vært en elektriker og sett på det, og han kommer tilbake med delen som trengs for å få orden på det. Det ser jeg fram til, også her gjelder regelen om at det er dyrt å være fattig. Jeg spiser ikke så mye brød, men hjemmebakt er billigere, og ikke minst mye bedre, enn kjøpebrød. Selv om også mel har gått betraktelig opp i pris.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive mer, men det jeg tenkte på får jeg komme tilbake til en annen gang. Jeg er temmelig omtåket i hodet akkurat nå, og så er det visst snart en partilederdebatt jeg tenkte jeg skulle se. Blir sikkert mye babbel, og mange forslitte floskler, men vil nå få det med meg. Også takker jeg min anonyme giver nok en gang, hjertelig, tusen takk!

Tusen takk!

Da må jeg takke nok en gang, for noen dager siden fant jeg nok en konvolutt i postkassa som inneholdt penger. Det ser ut til å være samme anonyme giver som sist. Da må jeg takke og takke enda mer. Jeg håper ikke det var noe i det jeg skrev i etterkant som kunne oppfattes som en oppfordring til å gi meg enda mer, jeg var evig takknemlig for det jeg hadde fått. Det er noen dager siden jeg fikk siste gave, jeg hadde tenkt å skrive om det før, sånn at giveren skulle vite at pengene hadde kommet fram. Det ekstra heldige med å få disse pengegavene akkurat nå, er at det er mye salg, og jeg var så heldig å komme over et veldig godt tilbud på vaskemaskin, nå har jeg akkurat fått den i hus. Det tror jeg de stakkars såre hendene mine er veldig glade for, all håndvaskinga har tatt på.

Dette er også en viktig påminnelse om at det finnes gode mennesker her i verden, det er det lett å glemme. Det kan jeg komme tilbake til en annen gang, nå avslutter jeg med å si hjertelig tusen takk. 

Søvn og klasseforskjeller

I det siste har jeg satt personlig rekord i søvnløshet, uansett hvor trøtt jeg er, er det umulig å sove. Nettene blir et ubehagelig slit, hjertet banker så det smeller i hele kroppen, kroppen er i fluktmodus og det er umulig å få roet den ned. De slitsomme nettene gjør meg temmelig sjaber på dagtid, svimmel, surrete og orker lite. For noen dager siden så jeg at Aftenposten hadde en artikkel med tittelen Søvn er blitt det nye klasseskillet. Da måtte jeg ta et abonnement til den nette sum av til 10 kroner for 10 uker for å få lest, for dette hørtes absolutt relevant ut. Her kan man lese at søvn følger klasseforskjellene, de med dårligst økonomi er de som sliter mest med søvnløshet. Her nevnes støy fra motorveien, regningene på kjøkkenbordet og det som skjer i nabolaget. Blant kvinner med vanskelig eller svært vanskelig økonomi oppgir 36,3% at de har søvnproblemer, mens blant menn er det 25.7%. Blant dem med lett eller svært lett økonomi er tilsvarende tall 11.4% og 7.5%. Videre kan vi lese at flere forskere framhever at søvnproblemer sannsynligvis er et undervurdert samfunnsproblem, fordi de påvirker evnen til å stå i arbeid på lik linje med alvorlige psykiske lidelser. Det nevnes økonomisk stress, bekymringer og psykiske belastninger, som både gjør det vanskeligere å sovne, og lettere å våkne. Videre nevnes det også konkrete forhold i hverdagen, som støy, utrygge nærmiljøer, dårligere boforhold, luftforurensning og ustabile arbeidstider.

Her er det mye som virker velkjent, jeg har opplevd mye av det som nevnes. Det som holder meg våken nå, er en livssituasjon som jeg ikke holder ut å være i, og vissheten om at det ikke finnes noen vei ut. Som en forsker sier i artikkelen: Når livet er preget av bekymring, ensomhet eller press, kan kroppen undertrykke behovet for å sove. Det er en gammel overlevelsesmekanisme. Er noe utrygt, vil vi håndtere faren. I moderne liv betyr det at ubetalte regninger, konflikt, utrygghet eller konstant stress kan holde kroppen våken lenge etter at lyset er slukket. Hvis ikke alt er på stell, så skal vi ikke sove. Vi skal fikse problemer. Her jeg bor nå er det ikke støy fra naboer som holder meg våken, og det er etter forholdene ikke så mye trafikkstøy, hvert fall ikke på nettene. Til gjengjeld sliter jeg med fattigdomsstress og panikkanfall.

Jeg har før opplevd søvnmangel som følge av bråkete naboer, og jeg har også opplevd trafikkstøy, hvor det bare var stille noen få timer midt på natta. Med tanke alle blokkene som i senere år har blitt bygd kloss opptil sterkt trafikkerte veier, må det bli mange som opplever det samme, og det skaper ikke bare søvnløshet, men også hodepine og all støyen gjør deg sliten. I artikkelen i Aftenposten nevnes skiftarbeid, også noe jeg har erfaring med, da kombinert med stor grad av usikkerhet, siden det var et vikaroppdrag som ble fornyet hver uke, til det ikke ble det lenger. Heller ingen god sovemedisin.

Det er bra at dette blir tatt opp, litt snodig at det er Aftenposten som tar det opp. Uansett, nok et godt argument mot fattigdomslinja, også kjent som arbeidslinja, som føres for å sparke folk ut i jobb.  

Takk nok en gang

Nok en stor takk til den anonyme giveren, nå har jeg både fått nytt kjøleskap og hentet nye briller hos optiker. Det var absolutt på tide med nye briller, og fint å kunne kjøpe noen av grei kvalitet. Jeg er så avhengig av briller nå at det betyr mye å ha gode briller. Det kan visst gå an å få støtte til briller fra Nav, men det er selvfølgelig ikke lett. Jeg leste en gang om en ung mann som var på Nav av psykiske årsaker. Han var også helt avhengig av briller, og det var et helvete hver gang han trengte nye. Noe som forverret den allerede dårlige psykiske helsa. Da jeg havnet i denne sorgens mølla for drøyt seks år siden, trengte jeg nye briller. Jeg ble fortalt at først måtte det søkes om penger til synsundersøkelse, deretter måtte jeg ta med dette til Nav, så skulle de vurdere om jeg skulle få lov å kjøpe briller, og hvis jeg var så «heldig» å få ja, hadde nok ikke vært rare brillene jeg aller nådigst hadde fått lov å kjøpe. Hele prosjektet hørtes så slitsomt ut at jeg bare blingset meg tappert videre. Jeg husker jeg nevnte brilleproblemet til personen som skulle gi meg såkalte støttesamtaler, som i virkeligheten var belastningssamtaler. Jeg har alltid brukt progressive glass, det fungerer veldig bra for meg. Da jeg sa dette til støttesamtalepartneren, merket jeg på reaksjonen hennes at hun syntes jeg var forferdelig kravstor. Dette var samme dame som mente jeg skulle greie meg på 3500 kroner måneden, utenom strøm og husleie, og som bjeffet dette til meg da jeg fortalte at jeg hadde hjertebank og stressvondt i brystet på grunn av dårlig økonomi.

Heldigvis slapp jeg ydmykende og utmattende runder med Nav for å skaffe meg briller. For også den gang dukket det opp en snill leser av bloggen som tilbød meg penger til både briller, og også vinterstøvler. Jeg hadde lyst til å skrive om det, men var redd for at det kunne bli litt kleint, at de som kom innom bloggen kunne oppfatte det som en oppfordring til å gi meg penger. Jeg var i hvert fall svært takknemlig, da kunne jeg både gå og se, begge deler hadde vært vanskelig.

Jeg var heldig å få kjøpt kjøleskap på salg. Det føles om ren, skjær luksus og ha et ordentlig kjøleskap med velfungerende fryserdel. Jeg husker ikke engang hvor lenge det er siden det jeg hadde gikk delvis i stykker, men det er flere år siden. Det som hadde vært fryser holdt kjøleskapkulde, så jeg har på en måte hatt kjøleskap, men det var temmelig ugreit. Det ble noe gærent med døra i fryserdelen, så jeg måtte ha en stol stående foran skapet for å holde den igjen. Det ble mye is, hver kveld måtte hakke ut is, tidvis var det mye vann som måtte tørkes opp, det var et sant slit. Dessuten var jeg hele tiden redd for at skapets restarbeidsevne skulle forsvinne, noe som ville gjort det umulig å ta vare på mat, det var vanskelig nok uten fryser.

Jeg husker ikke hvor mange år det er siden kjøleskapet gikk i stykker, husker bare at det skjedde samtidig med at vaskemaskinen også takket for seg. Det er som jeg har mistet begrep om tid, jeg er så langt unna livet at tid på en måte har opphørt å eksistere. Uansett, jeg er fremdeles uten vaskemaskin, og må håndvaske alt av klær. Selv om hendene blir forferdelig såre og vonde, så går det på et vis. Det går tross alt ikke an å håndfryse mat, derfor prioriterte jeg kjøleskap. Den gamle komfyren jeg fikk like etter at jeg hadde flytt inn i drittleiligheten, har også gått i stykker. Her klarer jeg meg med kokeplate, og en airfryer jeg fikk på salg. Jeg har etter hvert blitt så søvnløs og skjelven at jeg ikke har krefter til å gå i nærkamp med det store, stygge trollet som kalles Nav. De få kronene jeg eventuelt hadde fått av dem, ville bare være til noe veldig brukt, og det ville være umulig for meg å få det i hus, og fått fraktet det gamle bort.

Jeg skulle vært hos tannlege, jeg har ikke fullt så vondt akkurat nå, som jeg hadde for en stund siden, dessuten har formen vært så dårlig at det føles uoverkommelig. Jeg har noen kroner igjen av det jeg fikk, og sammen med skattepenger håper jeg at det holder til det aller nødvendigste. Det får bli over ferietiden, så håper jeg formen blir bedre i mellomtiden.

Den anonyme giveren skal i hvert fall vite at jeg er ytterst takknemlig, og det er veldig godt å ha nye briller og nytt kjøleskap. 

 

Hjertelig takk!

Jeg vil sende en stor takk til deg som anonymt har sendt meg en betydelig sum penger i posten. Det er vanskelig å beskrive hvor overrasket, og ikke minst utrolig takknemlig jeg er. Nå skal jeg i første omgang bestille time hos tannlege og optiker. Førstnevnte gruer jeg meg til, jeg har ikke vært hos tannlege på mange år, jeg har hatt forferdelig vondt i en tann, jeg bare håper at den kan reddes. Noe kan sikkert gjøres, så jeg i det miste slipper å ha veldig vondt nå i sommer, sånn at jeg kan prøve å ha det litt hyggelig. Jeg føler meg gjerne litt bedre når jeg er et stykke unna den bedritne leiligheten, så jeg får prøve å komme meg ut litt, og glemme meg bort fra shiten så langt det går.

Den bedritne leiligheten har akkurat nå blitt nesten 1400 kroner måneden dyrere, da jeg fikk den beskjeden ble jeg umiddelbart enda mer søvnløs og skjelven enn jeg var fra før. Så det er sikkert og visst at disse pengene kommer godt med.

Nå er ikke jeg den eneste som sliter økonomisk for tida, det har kommet fram at så mye som 355.000 nordmenn ikke har råd til å gå til tannlegen. Det betyr mye lidelse blant folk, og det går utover både fysisk og psykisk helse. De siste årene har jeg vært ufrivillig fattigdomsforsker, og mine forskningsresultater stemmer ikke overens med teorien om at fattigdom er veien fra utenforskap til jobb.

Jeg avslutter med et gammelt bilde jeg en gang tuklet med i Photoshop. 

Hva om diagnosen er fattigdom?

Den 26. februar hadde Klassekampen et intervju med psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv. Hun har gitt ut en bok med tittelen «Diagnose: fattig?», der hun oppfordrer psykologer til å ta levekårsperspektivet med seg inn i arbeidet. Hun spør om man egentlig skal drive terapi når uhelsa kommer av at personen mangler et trygt sted å bo. Hva om diagnosen er fattigdom? Videre viser hun til studier som sier at om du er hatt økonomisk stress over tid, så faller du i gjennomsnitt 13 IQ-poeng. Hun sier det blir som å ha vært våken i 48 timer, og med et så stort press på den kognitive fungeringen din, er det vanskelig å ta gode økonomiske valg, planlegge langsiktig, se på jobbutlysninger og skrive CV. Hun nevner også at den konstanten grublingen og bekymringen koblet til uforutsette utgifter er vanskelig å forestille seg om man ikke har opplevd det selv. I boka skriver hun om forskning som viser at depresjon- og angstsymptomer kan forsvinne ved økt inntekt.

– Det å motivere folk til å komme seg ut i arbeid ved at de må leve under fattigdomsgrensa, er i strid med hva vi vet om motivasjonsteori og den negative effekten av økonomisk stress. Å alltid gå i minus gjør deg mer sårbar både psykisk og kognitivt, som gir et dårligere utgangspunkt for å nå gjennom i jobbmarkedet, sier Tisløv.

Hun blir spurt om hun tror det spiller inn at psykologer ofte er «flinke piker» fra øvre middelklasse. På det svarer hun at psykologistudenter er en veldig homogen gruppe, der de med foreldre med høy inntekt og høy utdanning er overrepresentert. – De har ikke med seg disse erfaringene. Det å avdekke det, eller interessere seg for det, kan ligge lenger unna. Hun mener det er et problem at det ikke er større mangfold av klassebakgrunn på psykologistudiet.

Det er ikke bare blant psykologer det er liten variasjon i klassebakgrunn, det samme gjelder i høyeste grad i media. Det er sjelden man hører noen stemmer fra andre enn øvre middelklasse. Noe som gjør at mens vi som tilhører de lavere sjikt har enorm tilgang til øvre middelklasses virkelighetsforståelse, har ikke de tilsvarende overfor oss. Nå er de nok heller ikke særlig interesserte i de som er under dem på rangstigen. Nå som forskjellene øker stadig mer, er det stadig flere som lever stadig lenger unna den virkeligheten som omtales i media. Jeg har sett at noen har vært inne på at det å tilhøre grupper som ikke blir sett, er en form for ensomhet. Dette er noe jeg, og sikkert mange andre, kjenner på kroppen på daglig. Ensomheten fattigdom fører meg seg kan føles som å befinne seg i et isolat, der du er plassert fordi du er ansett som fullstendig verdiløs. Som verdiløs føles alt håpløst, og skremmende, kroppen går i panikkmodus. Det er nok derfor jeg klikker så til de grader av selvmordsannonsene til Kirkens SOS, med tilhørende gnåling om at vi har ingen å miste. Det handler om å være usynliggjort nok en gang. Før har jeg opplevd å lese beskrivelser av arbeidslivet, som ikke hadde noe å gjøre med det arbeidslivet jeg opplevde. Arbeid var helsefremmende, det var slutt på den tiden folk måtte bytte helse mot lønn, mens jeg jobbet sammen med skadde og utslitte mennesker, og selv etter hvert måtte spise smertestillende for å komme gjennom dagene. I motsetning til en del av dem som kakler i media, har jeg faktisk prøvd å ta livet av meg, og er det hadde unektelig spart meg for mye elendighet om jeg hadde klart det. Det er kun en grunn til at jeg ikke har prøvd på nytt, og det er at jeg er livredd for nok et mislykket forsøk, for det er forferdelig. Og i motsetning til hva disse jeg kaller selvmordsgråtere later til å tro, er det ikke sånn at det nødvendigvis hjelper å snakke om problemene man sliter med. Nå har jeg tannproblemer fra helvete, siden jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlege på mange år, flere ødelagte tenner og det føles som hele hodet er betent. Det som er sikkert, er at det vil koste penger jeg ikke er i nærheten av å ha, å få orden på det.

Nå har det i det siste vært snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Den 27. april ble det tatt opp i Dagsnytt 18. Ikke overraskende er jeg lite imponert over innsatsen til politikeren fra Arbeiderpartiet, men de skal nå ha en handlingsplan mot selvmord, også skal de sikkert følge nøye med. Det må være pinlig for Arbeiderpartiet som står på den harde arbeidslinja de gjør, som i høyeste grad er en fattigdomslinje, når det blir snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Jeg tror mange politikere burde lese boka til Ingvild Stjernen Tisløv.

NAV – når virkeligheten overgår satiren

I januar 2021 prøvde jeg på en satirepost om Nav, et intervju med den fiktive overvåkningsdirektøren Braute Galåsen. Jeg var rimelig fornøyd med resultatet, problemet med å prøve seg på satire om Nav, er at virkeligheten fort kan overgå satiren. Jeg syntes jeg dro det ganske langt da overvåkningsdirektøren mente at en kvinne som hadde lagt ut et bilde av seg selv på Instagram der hun smilte, burde miste stønad. Kan du smile, kan du jobbe, mente han. I Klassekampen 12. mars kunne vi lese at en seniorrådgiver i Nav, hadde vært ute og kjeftet på uføre på Facebook-gruppa AAP-aksjonen. Blant annet har hun skrevet følgende: «Tross alt – alle kan jobbe, alle. Kan du skrive her inne, så kan du jobbe.» Som man ser, det er en viss likhet. En annen frisk påstand er følgende: Så egentlig kan kun de som ligger i koma, eller annen aktiv sykdom, få uføre. Klassekampen har tatt en skjermdump av noe av det hun har skrevet, den har jeg tillat meg å kopiere. 

AAP-aksjonens leder Elisabeth Thoresen fattet mistanke at det var en Nav-ansatt som sto bak flere negative kommentarer, og som administrator for gruppa hadde hun mulighet til å sjekke hvem som sto bak, og det viste seg altså at det var en seniorrådgiver i Nav. Thoresen mener at dette ikke bare er et enkelttilfelle, men handler om holdninger i systemet. «Altfor mange kjenner seg igjen i slike holdninger hos Nav-­ansatte. Det skaper stor utrygghet,» sier hun.

Tilbake til mitt forsøk på satire, jeg syntes jeg var ganske kreativ da jeg fant opp tittelen overvåkningsdirektør. Nå ansatte faktisk Nav for en tid siden en direktør for brukeropplevelse! Annonsen på Finn er interessant lesning, stillingen lønnes fra kr. 1500 000 til 1700 000. I tillegg til at direktøren får til salt i maten, ser man også at det er mulighet til å trene i arbeidstiden i godt utstyrt treningsrom. Og man frister med hytteforening med mulighet for å leie hytter og leiligheter. Så alt er lagt til rette til at den nye brukeropplevelsesdirektøren får et behagelig liv, om brukeropplevelsen til Nav-brukerne blir noe bedre, er jeg ikke så sikker på.

Jeg har nok et eksempel på sørgelig kort avstand mellom satire og virkelighet. Da overvåkningsdirektøren fikk spørsmål om hvilke andre aktiviteter enn smiling Nav slo hardt ned på, svarte han blant annet lage mat til ungene sine. For en tid siden kom jeg over en reel med Jo Skårderud der han forteller om en mor som fikk kjeft av Nav fordi hun hadde kjøpt votter til sønnen sin til 139 kroner. Jeg syntes jeg hadde dratt det ganske langt siden de fleste av oss forstår at unger må ha mat. Siden vi fremdeles har noe som heter vinter her i landet, skulle man tro det var mulig å forstå at unger også trenger votter.

Det store spørsmålet blir hvor langt man må strekke det, hvis man skal klare å lage satire om Nav som faktisk overgår virkeligheten.  

Flosker og annen elendighet

Da jeg skrev forrige bloggpost før jul, fikk jeg ikke helt sagt det jeg si utgangspunktet hadde tenkt. I tillegg til at jeg var provosert over den evinnelige påstanden om at vi har ingen å miste, var jeg ikke mindre provosert over en annen påstand jeg hadde sett inne på facebook-siden til Kirkens SOS. Den var som følger: Ingenting er skumlere enn når man ikke har noen å snakke med. Som jeg ser det, etter et langt liv med en god del opplevelser som har føltes temmelig skumle, er dette det rene, skjære nonsens. Selv opplever jeg nå noe som føles langt skumlere, og som dessuten ikke ville løst seg om jeg hadde hatt aldri så mange å snakke med. Jeg har en tann som er i ferd med å bli fullstendig ødelagt, og ikke råd til å gå til tannlegen. Det er til tider forferdelig vondt, og tannen begynner også å bli misfarget, dette er en tann som er langt framme i munnen, sånn at det også blir synlig. I det hele tatt er det å mangle penger til å ta vare på så vel fysisk som psykiske helse, for ikke å snakke om tannhelse, er forferdelig skummelt. Og dette er neppe en skjebne jeg er alene om for tiden.

Det kan virke som det ikke er grenser for hva slags tull og tøys det er greit å lire av seg, dersom sprøytet er å anse som uttrykk for godhet. Meningsløse floskler og infantile slagord er lite egnet til å ta opp temaer som ensomhet, psykisk helse og selvmord. Jeg synes også å se en bagatellisering av fattigdom, det er definitivt ikke et problem som går over om man bare får mulighet til å snakke om det. Noe det er lett å få inntrykk av at man mener. Dette minner om noe jeg synes å ha sett i det såkalte hjelpeapparatet, der den eneste «gleden» man skal ha, er å snakke om hvor vanskelig man har det. Man skal være den ynkelige stakkaren som andre kan få lov å synes litt nedlatende synd på. En rolle jeg tror de færreste ønsker seg.

Jeg savner desperat å kunne rette ryggen og gå rakrygget ut i livet, møte andre mennesker på likefot. Ha mulighet til å være det oppegående mennesket jeg etter hvert, dessverre litt for sent i livet, fant ut at jeg var. Også savner jeg å være kreativ, jeg savner så innmari å fotografere, og komme inn og sette seg foran pc-en, og fikse bildene i Lightroom og Photoshop. Da forsvant alt annet, og jeg må si jeg foretrekker å glemme problemer, framfor å snakke og snakke om dem. Det å få miste tilgangen til å være likeverdig, og å kunne utfolde de evnene og interessene man har, oppleves veldig brutalt.

Jeg tror det er mye helse i rake rygger, og mulighet til gode opplevelser og livsutfoldelse. Etter de siste grusomme årene, kan jeg slå fast at en grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa er fullstendig ødeleggende for både psykisk og fysisk helse. Det skaper dessuten isolasjon og ensomhet, og øker så absolutt faren for selvmord.

Til slutt setter jeg inn et bilde jeg tok for vel fem år siden. Det var siste gang jeg kunne virkelig utfolde meg på den gamle pc-en, like etterpå begynte den å fuske for alvor. Det hadde vært en oppdatering i Lightroom, som jeg syntes var veldig morsom å utforske.  Uansett resultat, det var moro mens det sto på. Og jeg savner det så ubeskrivelig. Faen, som jeg hater denne forbannede fattigdommen,                                                                                                      

   

 

Noen tanker etter å ha sett en annonse mot selvmord

Jeg er ikke aktiv på Facebook for tiden, men det hender jeg kikker innom for å se hva som skjer. Og det som skjer der, er stort sett at jeg får opp masse tull og tøys. Verst er det på mobilen, der jeg ikke har installert noen reklamesperre. For en tid siden dukket det gjentatte ganger opp en annonse som jeg opplevde som direkte ubehagelig. Den var fra Kirkens SOS, og forkynte det ikke direkte koselige budskapet at det i fjor var 727 selvmord. Noen dager senere dukket samme annonse opp på nytt, men nå hadde man hatt en ny opptelling og funnet ytterligere noen selvmord, så nå var tallet oppgradert til 739. Uansett tall, det videre budskapet var det samme som sist: Vi har ingen å miste. Bli med og krev handling nå. Rask psykisk helsehjelp til de som sliter. Styrking av krisetelefonen. Vis din støtte – skriv under.

Jeg skrev ikke under, blant annet fordi jeg har en ekkel mistanke om at jeg er en av dem man absolutt har råd til å miste. Det har kommet fram at kvinner som går på AAP har nesten ni ganger høyere risiko for selvmord, sammenliknet med kvinner i arbeid. Menn som går på AAP har nesten seks ganger høyere risiko for selvmord enn menn i arbeid. Etter to år på AAP ser det ytterligere verre ut, da er sannsynligheten åtte ganger høyere for menn, og tolv ganger høyere for kvinner. Dette ble tatt opp i VG for en stund siden, og kan også leses på sidene til Den norsk legeforening. Med tanke på de høye tallene, synes jeg dette får påfallende lite oppmerksomhet. 

En vesentlig grunn til at jeg syntes denne annonsen var så ubehagelig, var antakelig at den vekket til live et gammelt minne, må ha vært en gang på nittitallet. Det hang noen fæle svarte plakater på bussen, som fortalte at dersom man kan hadde vanskelig, kunne man ringe til en hjelpetelefon. Jeg tror det var nettopp Kirkens SOS som sto bak, uten at jeg si det helt sikkert. Uheldigvis falt dette sammen med en kølsvart periode i livet mitt, og det å få disse nitriste plakatene i fleisen hver eneste på vei til og fra jobb, ble faktisk en ekstra belastning.

Jeg har jo en viss erfaring med selvmord, siden jeg har prøvd et par ganger, dessverre uten å lykkes. Mislykkede selvmordsforsøk, der man virkelig ønsker å få det til, er ubehagelige erfaringer å ha med seg videre. Det snakkes mye om menn som begår selvmord for tiden, og det er selvfølgelig tragisk. Samtidig er det mange kvinner som prøver, men som ikke får det til. Det er noe ganske eksistensielt i det å prøve å ta livet sitt, og det er vondt ikke å få det til, når ikke livet lenger er verdt å leve. Jeg prøvde først med tabletter, jeg var bekymret for at de ikke skulle virke. Men da jeg først fikk psyket meg opp til å ta dem, tenkte jeg ikke på det, da følte jeg først og fremst på en lettelse, og en stor ro. Å våkne fullstendig omtåket mange timer senere, var en skikkelig nedtur. Senere prøvde jeg i ren desperasjon å kutte opp armene, men diverse mer og mindre sløve kniver. Jeg har ødelagt hender og armer, og kjenner at jeg fremdeles er traumatisert etter den grusomme opplevelsen det var. De kvinnene, og sikkert også noen menn, som lever med psykiske og fysiske skader etter selvmordsforsøk, ser ikke ut til å få særlig mye oppmerksomhet. Jeg leste en gang at man vet lite om grunnene til selvmord, da det ikke er mulig å snakke med dem som har begått selvmord. Men det går an å snakke med dem som ikke har lykkes, hvorfor gjør man ikke det?

Mulig jeg begynner å bli smittet av den konspiratoriske tidsånden, men jeg har en ekkel mistanke om at dersom man hadde intervjuet folk som prøvd å ta livet sitt, ville man vært selektive med hvem man snakket med. Og folk på AAP hadde neppe vært blant de utvalgte.

Det er ganske lenge siden jeg var plaget av overnevnte annonse, jeg begynte å skrive, men alt går sakte for tiden. Hodet er både fullt og tomt på en gang. Dessuten er det snart jul, og det er en ekstra deprimerende tid på året for meg. En ubehagelig påminnelse om hvor utestengt jeg er fra alt som likner et levelig liv. 

Egentlig var det noe mer jeg hadde tenkt å skrive i forbindelse med annonsen, men det får jeg heller prøve å komme tilbake til senere. 

Ny laptop

Jeg fikk kjøpt meg en ny laptop i juli måned, den var på salg. Det er ingen super-pc, men den virker som den skal, og det er lenge siden sist jeg hadde en pc som gjorde det. Juli var en måned for nyanskaffelse også i fjor, da greide jeg å klore sammen penger til en ny mobil. Den jeg hadde var fullstendig utslitt, da var jeg helt uten pc, og mangle mobil i tillegg ville være umulig. For å få råd til denne helt nødvendige mobilen var jeg nødt til å si opp forsikring. Det er den manglede forsikringen som gjorde at jeg kunne kjøpe pc i år, fordi før om årene har penger jeg har fått igjen på skatten, gått til å dekke forsikring. Jeg prøvde en gang å søke Nav om å få dekket forsikring, men det gikk selvfølgelig ikke. Med litt kreativ utregning, klarte de å få til at jeg angivelig hadde en langt høyere sum utbetalt den måneden enn jeg egentlig hadde. Dette var omtrent på samme tid som en annen person her i landet fikk beskjed av samme sjarmerende etat at han skulle skaffe seg gratis grill på Finn da han ikke hadde hatt råd til å betale strømregninga.

Jeg vil takke min siste gjenværende leser, Herox, fordi han fremdeles kikker innom og legger igjen kommentarer. Nå er det vel litt feil å bruke ordet leser, siden det ikke har vært lite nytt å lese her i senere tid. Riktignok ikke så gærent som jeg sa i siste kommentar, der jeg påsto at det var over ett år siden sist jeg hadde skrevet noe, det var over et halvt år. Uansett, lenge.

I de foregående postene, som ble knotet ned på mobil, skrev jeg om at jeg var til utredning hos Falck, og Navs respons på rapporten derfra så langt hadde uteblitt. Først for en uke siden fikk jeg en melding fra Nav. Der står det at det er en stund siden vi var i kontakt med deg. Noe som må sies å være et understatement, siden det er snakk om over halvannet år. Siden jeg temmelig treg for tiden selv, tok det en uke før jeg klarte å sende et svar. Da fikk jeg faktisk et slags svar samme dag, fra en annen person, vedkommende som hadde skrevet meldingen uka før, har ferie ut august, og skal angivelig kontakte meg når hun er tilbake. Eller kanskje neste år, eller året etter, hva vet jeg… Noe jeg antagelig kan være rimelig sikker på, er at rapporten fra Falck aldri skal følges opp på noen måte. Den rapporten har nok kostet noen kroner, penger de like gjerne kunne kastet ut av vinduet. Det som er skremmende, er at det ganske sikkert ikke er et enkeltstående tilfelle.

Selv om jeg ikke har særlig mange lesere igjen, har jeg tenkt å prøve å skrive noen flere poster i tiden framover.

Håpløshet

Lenge siden sist. Da jeg ikke har noen pc lenger, må jeg nå skrive på mobil. Det synes jeg er veldig klønete, jeg savner virkelig å ha skikkelig datautstyr. Sist skrev jeg om utredningen hos Falck, som Nav ikke hadde fulgt opp. Det har de fremdeles ikke gjort. Og det kommer de neppe til å gjøre, siden det nå har gått nesten ett år. Men for en stund siden mottok jeg et brev fra dem på Digipost, med beskjed om at jeg var innvilget ytterligere ett år med AAP. Jeg trodde ikke det var mulig, men det bekymret meg ikke  nevneverdig, da tanken på enda en vinter i den iskalde, råtne leiligheten virket uutholdelig.

 

AAP ble forlenget med ett år også i fjor. Men da måtte jeg selv sende inn en søknad, jeg regner med at det er sånn det egentlig skal foregå. Jeg mistenker at Nav ikke har kontaktet meg etter at de mottok rapporten fra Falck, skyldes at den inneholdt noe annet enn det de ønsket seg. To setninger fra rapporten: Vi mener derfor at det kan forventes at deltaker kan fungere i arbeid, etter hun har fått den hjelpen hun trenger.

Pga boforhold som er svært krevende helsemessig har det ikke vært mulig å ha utprøving. Eller sagt på en annen måte, arbeidsufør på grunn av fattigdom. Jeg tror jeg kunne ha jobbet hvis jeg hadde hatt bedre levekår. Nå hadde jeg uansett ikke fått jobb, men det er mye mulig det er andre som også går dukken i fattigdom som kunne hatt mulighet til å komme i jobb.

Hun jeg møtte hos Falck nevnte at Nav var opptatt av å få meg ut på ubetalt arbeid, men hun forsto at det ikke hadde noen hensikt. Det er muligens det som var grunnen til at Nav ikke har fulgt opp. Hun ønsket virkelig å hjelpe, hun forsto at  jeg har en håpløs livssituasjon, og uverdige boforhold. Etter den første samtalen hadde hun prøvd å ringe personen hos Nav som hadde med meg å gjøre, men vedkommende var visstnok sykmeldt. 

Jeg lurer på hvor mange som har opplevd tilsvarende, hvor mye penger Nav kaster bort, mens folk går dukken i fattigdom. Selv om jeg hadde en veldig god opplevelse med Falck, står det investorer bak som skal tjene penger. Og sånne har det med å være grådige, så Nav må nok betale rikelig for Falck sine tjenester. Uansett kunne de i det minste gitt meg beskjed om at de ikke hadde tenkt å foreta seg noe.

Gudene skal vite at det et uverdige boforhold.

Råtestanken blir stadig mer uutholdelig. Jeg kan vaske mugg av tak og vegger på badet, og det kommer tilbake umiddelbart. Her et bilde av gulvet utenfor badet. Råttent gulvbelegg hvor biter har løsnet, og her lukter det vondt. 

 

Her et bilde av oppbevaringssak fra IKEA, som sto på badet i en periode. Det tok ikke lang tid før det oppsto svart, ekkel guffe på den.

Jeg var en gang så naiv at jeg trodde så elendige boliger ikke lenger fantes her i landet. Men etter hva jeg har fått med meg, er det mange flere enn meg som er nødt til å til takke med slike råtne drittleiligheter. Badet er så ille at jeg må psyke meg opp for i det hele tatt greie å gå inn der. Alt er nedslitt, uappetittlig, og den er iskald om vinteren. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hva det vil si å fryse så fælt innendørs hvis man ikke har opplevd det. En ting er den fysiske frosten så snart gradene synker ned mot null. Noe annet er den psykiske frosten. Det kjennes ut som jeg står ute i tjue kuldegrader i tynt innetøy, samtidig som alle dører inn til varme og trygghet er lukket og låst for all framtid. 

Jeg opplever at kroppen er i konstant fluktmodus, og det føles  som hver eneste celle i kroppen skriker kom deg vekk, kom deg vekk. 

For en god stund siden fikk fattigfolk et par minutters oppmerksomhet. De ble vist fram på Debatten hos NRK, og Klassekampen intervjuet folk som sto i matkø. Så forsvant fattigfolk stort sett fra mediebildet igjen. Når man omtaler fattigfolk, er det med mer vekt på fattig enn på folk. For selv om du er fattig, er du fremdeles et menneske med behov utover det å bare eksistere. Som å kunne gå ut i verden med rak rygg, møte andre på likefot, få lov til å føle seg litt glad og ubekymret, ha kontroll over eget liv. Ha mulighet til å utfolde seg, videreutvikle evner og ferdigheter. 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en god pc. Det er så trist å knote på denne mobilen. I det hele tatt er det vanskelig å være uten pc, dessuten var jeg så glad i holde på med data. Jeg savner photoshop og lightroom, jeg savner å kunne være kreativ, både på pc og ellers. Mens jeg fremdeles hadde pc som humpete og gikk såvidt der var, la jeg over noen bilder på Google disc, for å tilgang når jeg ble pc-løs.

Det er ikke det at de er så fine, men der var noe jeg hadde glede av. Den gleden er borte nå, den kommer aldri igjen. 

Håpløse Nav

Dette skrives på en åtte år gammel, fullstendig utslitt, mobil. Det eneste jeg har igjen som nesten virker. 

Før jul sendte Nav meg til en slags utredning hos Falck.  Den besto av en telefonsamtale, to møter, og til slutt nok en telefonsamtale i forbindelse med at jeg fikk oversendt rapporten, som selvfølgelig også ble sendt til Nav. Hva Nav gjorde med rapporten de fikk vites ikke, for jeg har ikke hørt fra dem etterpå. Med tanke på at det ganske sikkert har kostet en del, er det jo litt merkelig. Eller kanskje ikke, med tanke på det man vet om Nav.

Jeg har en mistanke om at den fraværende oppfølgingen skyldes rapportens innhold. Den Falck-ansatte var nemlig av en helt annen sort enn dem man vanligvis møter hos Nav. Bare etter første telefonsamtale hadde hun forstått mye mer av meg og min livssituasjon, enn det Nav er i stand til. Hun var faktisk i stand til å forstå at det var et problem at jeg har elendige boforhold, og at jeg fryser meg syk om vinteren. Og det sier noe om hvordan jeg er blitt møtt de siste årene, når det føltes uvant å snakke med et menneske som ikke var nedlatende. 

Det skulle vært sånne som deg som jobbet på Nav, sa jeg til henne, da jeg snakket med henne siste gang. Det var det visst flere som hadde sagt til henne før den dagen. Det trodde jeg absolutt på, og det viser vel at det stort sett er feil folk som jobber på Nav. Og ikke bare der, noe jeg virkelig har fått erfare disse siste triste årene. Man kan jo lure litt på hvorfor Nav må benytte seg av et privat selskap for å ta noen samtaler. Det er lett å tenke at de burde klart å gjøre det selv, men det hadde de neppe gjort. For å gjøre en slik jobb trengs det vilje til å lytte og forstå. Den evnen er ikke alltid så framtredende hos Nav-ansatte. Forståelse for at det er ugreit å bo i en råtestinkende leilighet som blir helsefarlig kald om vinteren, ser ut til å være fullstendig fraværende hos Nav-ansatte. I hvert fall var den det hos fyren jeg kommuniserte med i desember 22. Der lå jeg i febertåka etter å ha fryst meg i filler, og mottok den ene meldinga etter den andre om hvor givende det ville være å komme meg ut på gratisarbeid. Dette givende arbeidet var blant annet snekkerverksted, gårdsarbeid og vedproduksjon. 

Det er visst ingen som stiller  noen spørsmål om hva Nav bruker penger på. Men det viktigste er vel straff. Hun jeg snakket med hos Falck, hadde et ekte ønske om å hjelpe. Det passet nok ikke Nav.

Juleavslag fra Nav

Det har gått ett år og noen dager siden sist jeg skrev noe her. Pc-en jeg brukte da døde for godt i våres. Dette skrives på en pc som straks fyller elleve år, tastaturet har det med å koble seg fra, men funker når skjermen slås av. Dette skrives følgelig foran en svart skjerm, den er like svart som livet mitt har blitt. 

Rett før jul, 21. desember, fant jeg ut at jeg hadde så lite penger på konto, at jeg ville forsøke å søke Nav om noe støtte til jul. Pga av pc-ens elendige tilstand, var det umulig for meg å fremskaffe all infoen de krever. Nav skulle være godt kjent med at jeg mangler både fungerende pc og diverse annet, og at jeg i det hele tatt har det svært vanskelig. Her setter jeg inn det jeg skrev i søknad, sendt på e-post, og svaret, sendt den 27., på Digipost. Bare det å få åpnet det brevet var vrient nok på den utslitte pc-en. Jeg er på AAP minstesats, og Nav skulle være godt kjent med hvor lite jeg har. 

Min søknad:

Jeg fikk denne adressen for ett år siden, av en ..., som da var min kontakt på Nav, i forbindelse med forsøk på å søke om nødhjelp til jul, blant annet for å kunne ha råd til å skru opp varmen litt i jula, da jeg til vanlig holder på fryse ihjel når det er vinter. Det endte med  at  jeg ikke søkte, da dere krevde så mye i tillegg som det var vanskelig for meg å hente fram, pga dataproblemer. Nå har jeg enda større dataproblemer, dette skrives på en pc hvor jeg må slå av skjermen for å få tastaturet til å virke, å framskaffe den informasjonen dere krever, er følgelig enda vanskeligere i år. Likevel prøver jeg å søke om noe ekstra til jul. Også i år mye for å slippe å fryse for mye i jula. Jeg bor i pillråtten, illeluktende kommunal bolig, en kjellerleilighet. Jeg trodde jeg skulle klare meg i jula, men et uventet trekk på konto har gjort det vanskelig, et antivirusprogram som plutselig har blitt så dyrt at det koster over 1300. Da jeg oppdaget dette ble jeg enda mer skjelven enn jeg er til vanlig, skjelver stort sett hele tiden, pga dårlig økonomi og ditto levekår.

Dere skulle vite hva jeg har i inntekt, da det kommer fra dere. Husleie er 8675, ble satt opp 500 kroner i sommer, noe som kjennes. Skulle vært betalt den tjuende, men hadde ikke nok på konto, så den må betales etter neste utbetaling fra Nav. Videre har jeg en strømregning på ca 1500, som snart må betales. Da har jeg fryst meg helseløs. Jeg har for øyeblikket vel 5000 på konto. Jeg har kjøpt inn litt ekstra til jul, for å slippe å ha det altfor ubehagelig. Jeg har ingen jeg kan være sammen med i jula, og heller ingen som kan hjelpe meg økonomisk. Jeg har blitt veldig ensom, da det er vanskelig å holde vennskap gående under så dårlige levekår som jeg har, jeg har ingen nær familie.

Det kan være dere mener jeg bare får klare meg på det jeg har, men jeg kjenner at jeg går i panikkmodus, jeg blir fysisk syk pga økonomisk stress. Jeg trenger å kunne glemme meg bort litt, kunne ta en tur ut i romjula. Som det er nå er hjernen min en hysterisk kalkulator, og jeg blir kvalm og uvel, det banker i hele kroppen.

 

Jeg  har vært til utredning hos Falck på Lillestrøm, jeg har fått oversendt rapporten som Nav får, og ser at man mener jeg har for dårlige levekår som det er nå. Dersom jeg skulle få innvilget en sum, et par tusen kroner kunne gitt meg et lite pusterom, noe jeg absolutt trenger, hadde det vært fint om jeg kunne fått en e-post om det i løpet av fredag, for da kan jeg våge å skru opp varmen litt, så jeg slipper å fryse så fælt i jula. 

Svaret fra Nav:

Vi trenger mer informasjon fra deg

Du har søkt om sosialhjelp 22.12.23.

Det vi trenger er:

Det vi trenger er:

Kontooversikt fra ALLE dine bankforhold (oversikt over hvor mange konti du har i banken –

første side i nettbanken). NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontooversikt fra APP.

Det må logges inn gjennom nettbanken og Kontooversikt må leveres som PDF-format. Det må

fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av

Kontooversikt.

Kontoutskrifter fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine bankforhold.

NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontoutskrifter fra APP. Det må logges inn

gjennom nettbanken og Kontoutskrifter må leveres som PDF-format. Det må fremkomme navn

på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Kontoutskrifter.

Siste transaksjoner fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine

bankforhold. NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Siste transaksjoner fra APP. Det må

logges inn gjennom nettbanken og Siste transaksjoner må leveres som PDF-format. Det må

fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Siste

transaksjoner.

Dersom noen av bankforholdene ikke lenger er aktive, må det dokumenteres med

bekreftelse fra banken(e).

Vi trenger dokumentasjonen senest 28.12.23.

Merk! Kort frist grunnet søknad om nødhjelp

Du kan levere dokumentene i Ditt NAV på nav.no.

Følg oppskriften på: www.nav.no/sosialhjelp/ettersende.

Du kan også levere dokumentasjonen på NAV-kontoret eller sende den i posten.

Vi har åpent fra 10.00 til 12.00 hver dag.

Hva om du trenger mer tid?

Hvis du trenger mer tid til å levere dokumentasjonen, eller har spørsmål om dette brevet, må du ringe

oss på telefonnummer 55 55 33 33.

Når får du svar på søknaden?

Vi prøver å behandle alle søknader før det har gått 3 uker. Hvis vi ikke får dokumentasjonen fra deg, kan

det ta lenger tid å svare på søknaden din.

Hva skjer om du ikke leverer dokumentasjonen?

Du får avslag på søknaden din.

Hvorfor ber NAV om denne informasjonen?

Vi må sørge for at saken din er så godt opplyst som mulig før vi gjør en vurdering. Det er også viktig for

oss at dette skjer i samarbeid med deg. NAV har lov til å be om dette ut fra forvaltningslovens § 17 og

sosialtjenestelovens § 43.

Fattigdom er helsefarlig!!!

Jeg pleier vanligvis ikke å sløse med utropstegn, men nå som jeg sitter og hutrer med tjukk genser, ditto sokker, under et pledd, mens jeg skriver på en pc som gir fra seg noen lyder som antagelig er å betrakte som dødsralling, følte jeg for å slenge på noen ekstra sånn for å understreke poenget. For den fattigdommen mange av oss opplever nå, den er farlig for så vel psykisk som fysisk helse. Noe jeg har lært de siste dagene er hvor utrolig smertefullt det er å fryse sånn skikkelig. Jeg frøys så det holdt i fjor vinter, men nå har jeg vært nødt til å skru ned varmen ytterligere. Nå kjennes det at jeg har fryst mer enn jeg har hatt godt av, feberhett hode og halsen som et åpent sår. Jeg bor i en kommunal leilighet som er så trekkfull og iskald at jeg minst måtte hatt stortingslønn for å holde den varm nok til at det var helsemessig forsvarlig.  

For ikke lenge siden snublet jeg over flere podkaster som omhandlet en nylig utgitt bok om ensomhet. Der ble det snakk hvor helsefarlig ensomhet er, blant annet dette med at det tilsvarer femten røyk om dagen. Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om de helsemessige konsekvensene av fattigdom, og jeg lurer på hvor mange røyk om dagen du må røyke for at det skal være like helseskadelig som å være fattig. Det aner meg at det er minst like mange, om ikke flere. Og med tanke på fattigdom lett kan føre til ensomhet, kan det bli mange røyk.

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse så jeg en kommentar fra en som syntes det var rart at det ikke var snakk om fattigdom i forbindelse med psykisk helse. Det  jeg dessverre har sett er at de som jobber med psykisk helse ikke er særlig opptatt av se noen sammenheng. Jeg har flere ganger nevnt psykiateren jeg snakket med på sykehuset, hun som mente at folk kunne leve godt med veldig lite penger, for det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Jeg skulle likt å vite hvor alt dette som visstnok er gratis befinner seg, etter at vaskemaskin og kjøleskap gikk i stykker i sommer, har jeg virkelig fått erfare hvor slitsomt og vanskelig det er å være fattig. Jeg kan ikke fatte at en psykiater kunne si noe så fullstendig idiotisk, hun har nok aldri har stått og vasket sengetøy og store håndklær for hånd, eller prøvd å ta vare på mat uten kjøleskap som fungerer. Hun har nok heller aldri vært nødt til å presse de aller siste dråpene av restarbeidsevne ut av pc og mobil, med tilhørende bekymring om hva i huleste skal jeg gjøre når de ryker fullstendig.

Det har vært mye snakk om at folk heller stiller seg i matkø på Fattighuset enn å gå på Nav. Noe de fleste av oss som har en viss erfaring med denne sorgens etaten ikke har problemer med å forstå, en av de fattige som stilte på Debatten brukte ordet politiavhør, om det som kan vente deg. Fredag var Nav-direktøren og Tuva Moflag fra AP, på Dagsnytt 18 for å fortelle at heretter skulle folk bli møtt så fint og respektfullt på Nav. Det var en forestilling som fikk meg til å tenke på en kommentar jeg en gang fikk her på bloggen, der uttrykket sminke purka ble nevnt. Og det er akkurat det jeg syntes foregikk, men her var det snakk om en så stor, stygg og folkevond purke at det kanskje hadde vært bedre å ringe slakteren, enn å finne fram sminkepungen.

Som kjent har Nav sørget for å gjemme seg godt for brukerne, med minimale åpningstider, og ett telefonnummer for hele landet. På en måte kan jeg forstå dem, det har vært mang en arbeidsdag jeg har tenkt at du verden hvor mye lettere vært å være på jobb, hvis jeg hadde sluppet å betjene kunder. Men siden det stort sett var kundene man levde av, var det liksom ingen vei utenom. Nå skulle man jo tro at det å sørge for at hvert enkelt Nav-kontor fikk sitt eget telefonnummer burde være relativt enkelt å få til. Noe som definitivt hadde vært interessant, hadde vært å få vite hvor store summer som brukes på kurs og andre tiltak, og i hvilken grad de faktisk fører til at folk kommer i arbeid. Egne erfaringer tilsier at det stor forskjell på hvilke ferdigheter Nav mener man trenger, og de arbeidsgiverne faktisk krever. Kanskje det hadde vært en god ide og samarbeide med arbeidsgiverne, høre med den hva som skal til for at folk faktisk kan utføre det arbeidet det er snakk om. Selv om hvert enkelt kurs da kunne ha blitt dyrere enn de kursene som folk sendes på i dag, hadde det antagelig vært billigere enn å sende folk på jobbsøkerkurs etter jobbsøkerkurs, eller sette dem til å telle skruer.

Det er et par dager siden jeg begynte å skrive, i mellomtiden har jeg virkelig fått bekreftet at fattigdom er helsefarlig. Nå har jeg fryst meg så dårlig, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så elendig, men så har jeg heller aldri fryst meg syk innendørs før. Det kjennes som hodet holder på å eksplodere, muligens høy feber. Jeg mener å huske det var en eller annen politiker fra Arbeiderpartiet som sa at folk ikke skulle behøve å fryse i vinter, de har sikkert aldri vært inne i sånn iskald drittleilighet jeg dessverre er henvist til å bo i.

Før jeg ble så syk, hadde tenkt å si litt om at fattigdom er et utrolig dårlig utgangspunkt for å komme i jobb. For en tid siden så jeg en annonse i Klassekampen, der de søkte etter folk som skulle stå og reklamere for avisen på gata. Det er en jobb jeg kunne hatt en ørliten sjanse for å få. Ikke akkurat noen drømmejobb, men jeg har aldri kunnet koste på meg å være kresen. Det kunne sikkert litt artig, og siden jeg har stått på stand i butikker og demonstrert ymse varer, det var tidvis varer jeg hadde langt mindre sans for enn Klassekampen. Men siden det er lenge siden jeg har hatt økonomi til å ta vare på psykisk og fysisk helse, og dessuten bor så dårlig som jeg gjør, er jeg ikke i form til en sånn jobb. Siden det er ute, måtte jeg hatt en varm og god leilighet å komme hjem til.

Den fattigdommen vi opplever nå gjør heller folk til pasienter enn arbeidstakere, 

Fattige tanker

Siden jeg fremdeles har en og annen leser, og det ser ut til å være litt krefter igjen i pc-en, prøver jeg å skrive en post til. De som er innom bloggen, vil antagelig ha interesse av en kommentar av Snorre Valen med tittelen Den norske myten om usårbarhet. Jeg plukker ut noen gullkorn: Norge har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid uten at det har gitt særlige politiske utslag. Og dette: Vi vet i det hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi er jo Norge». Og til slutt: Jeg går med en ekkel følelse av stadig økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det politiske Norge bruker på den andre.

Jeg har jo erfaring med å være en av de uheldige som opplever at politikken ikke er der for dem, som Valen så treffende sier. Til tross for stadig dårligere råd tviholder jeg på abonnementet mitt på Klassekampen så lenge det går. Der har jeg lest om andre som også i høyeste grad opplever at politikken ikke er der for dem, som de som er nødt til å stå i matkø på Fattighuset. I en av artiklene i serien de hadde om dette, kunne vi lese at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen vil løse problemet med å øke overføringene til Navs drift. – Det viktige for oss er at Nav må styrkes varig for å sikre tettere oppfølging av brukerne. Det handler om å gi den individuelle oppfølgingen, så folk får tettere oppfølging knyttet til sine behov. Hun vil gjennomføre en tillitsreform i Nav, slik at Nav-ansatte får mer ansvar og mer tid til å følge opp den enkelte. – Slik kan brukerne bruke energien sin på det som er viktig. Det høres ut som at det er viktig at han du forteller om, får bruke energien sin på inntektsgivende arbeid, sier Persen.

Jeg har dessverre sett at flere enn arbeidsministeren mener at løsningen er å gi Nav-ansatte mer ansvar. De mener det ville bli bedre dersom Nav-ansatte får bruke skjønn, men hva hvis du er så uheldig å møte en Nav-ansatt som ikke skjønner noe som helst, og dem er det dessverre en del av. Jeg tror at i møte med Nav-ansatte er det ikke alltid hvor god man er til å snakke for seg det kommer an på, heller hvor flink man er til å legge seg helt flat. Og jeg har fått erfare at de gjerne gir avslag dersom man søker om noe, uansett hvor viktig det måtte være. Da jeg var på DPS fikk jeg god hjelp av en flink sosionom, men selv da ble det avslag da hun søkte om noe som var absolutt nødvendig. Hun klarte å ordne opp i det, men jeg hadde aldri klart det på egen hånd. Det får meg til å tenke på saken i fjor sommer, han som søkte om støtteda strømmen var slått av, og fikk beskjed om han fikk skaffe seg gratis grillpå Finn. I den forbindelse leste jeg at det ikke var sjelden at folk fikk slike beskjeder, men som oftest ble de gitt muntlig. Slike personer er det altså arbeidsministeren vil gi mer makt og myndighet over mennesker som står i svært vanskelige situasjoner. Ellers så jeg at det var noen som lurte på hvorfor i all verden et stort parti som Arbeiderpartiet ikke har bedre folk enn Marte Mjøs Persen. Jeg har lurt på det samme selv. 

Nå har det vært sagt Nav-tiltak kan virke mot sin hensikt, at de gjør det vanskeligere å få jobb. Det er kanskje ikke så rart, for arbeidsgivere jeg har snakket med har vært svært skeptiske til alt som har med Nav å gjøre. Jeg har skrevet mye om kursene jeg gikk i regi av først Aetat, og deretter Nav. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke er mer opptatt av å se på effektene kursene, får de folk i jobb, og hvis ikke, hva kunne ha vært gjort bedre? Da jeg gikk kurs for å ta datakortet, var vi som gikk der fornøyd med kurset, men vi ville gjerne lært mer om hvordan vi ville møte programmene i arbeidslivet. Kanskje et oppfølgingskurs med praktiske arbeidsoppgaver hadde vært en ide? Da jeg gikk arkivkurs, snakket vi om at vi ikke ante hvordan en arbeidsdag i et arkiv ville være. I forbindelse med arkivkurset er det noe jeg har tenkt på i det siste, jeg leverte kursbevis på det vikarbyrået jeg var innmeldt. En stund senere ble jeg oppringt om et langvarig arkivoppdrag, mener å huske det var snakk om nesten ett år. Dessverre framgikk tydelig at det krevdes helt andre kunnskaper enn det kurset hadde gitt meg, og det måtte jeg være ærlig om. Det gjorde forferdelig vondt å takke nei til den jobben, men jeg kunne ikke juge på meg kunnskap jeg absolutt ikke hadde. Hvis kurset hadde gitt meg den kunnskapen jeg trengte, kan det være at jeg hadde vært et helt annet sted i dag, enn i den håpløse, fullstendig ødeleggende situasjonen jeg befinner meg i nå.

Det er noen dager siden jeg begynt å skrive, men så ble det stopp. Det er ikke er bare tingene mine som går i stykker, jeg begynner for alvor å kjenne på at jeg har hatt det altfor vanskelig altfor lenge. Jeg har omtalt den såkalte arbeidslinja som straffelinja, nå kan slå fast at den også er en ødeleggelseslinje. Dessverre er den nok også til tider en dødslinje, lurer på hvor mange av selvmordene her i landet hvor fattigdom og Nav spiller en rolle. Det kommer det neppe til å bli forsket på, jeg kan ikke noe for at jeg har en liten mistanke om at ikke alle selvmord anses som like tragiske. Jeg ville ikke bli overrasket om antall selvmord kommer til å øke i tiden framover, til vinteren når folk må velge mellom mat og varme, kanskje ikke har råd til noen av delene. Jeg vet av iskald erfaring sist vinter at å fryse ikke er bra for verken psykisk eller fysisk helse.

Siden forrige avsnitt har jeg hatt nok en skrivepause, den har jeg blant annet brukt til å titte innom Twitter. Der var det noen som hadde delt en kronikk fra Avisa Nordland, den har enkelt og greit tittelen Fattigdom, og er skrevet av Christian Torset. Har begynner kronikkforfatteren med å fortelle at vaskemaskinen hans har gått i stykker, noe som ikke var noe problem, da han bare kunne kjøpe ny. Som jeg har nevnt før, vaskemaskinen min også har gått i stykker, men jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny, så jeg er nå henvist å vaske alt som skal vaskes for hånd. Det er ubeskrivelig slitsomt, siden jeg er plaget med såre og vonde hender fra før, er det også direkte smertefullt. Som jeg også har nevnt, kjøleskapet røk noen dager før vaskemaskinen, foreløpig virker fryserdelen, så det går på et vis, men det blir veldig vanskelig. Samtidig har pc-er og mobil som synger på siste verset, alt dette skaper utrolig mye angst og stress. Hver gang jeg slår på pc-en jeg bruker når jeg skriver, har jeg hjertet i halsen, siden tastaturet driver og kobler seg fra den andre, er jeg helt avhengig av denne for å skrive.  I tillegg kommer bekymring for tenner, å vite at jeg aldri kommer til å råd til å gå til igjen er stress så det holder. En skikkelig tannhelsereform som hadde gjort at folk hadde hatt råd til den tannbehandlingen de trengte, ville betydd mye for både fysisk og psykisk helse for folk med dårlig råd, og dem ser det ut til å bli mange av framover

Nå var jo planen min å dø over to år siden, fordi jeg visste at jeg ikke ville takle livet som lutfattig, noe jeg heller ikke gjør. Det har vært sagt at selvmord er den mest oppriktige form for selvkritikk, siden jeg ikke hadde fått til livet mitt, var det like greit å avslutte det. Dessverre greide jeg ikke engang det, for det hadde vært en helt grei avslutning på livet. Når det snakkes om selvmord er det aldri snakk om hvor utrolig kjipt det er å overleve selvmordsforsøk, når man virkelig har ment alvor. Nå har jeg egentlig hatt mye mer lyst til å leve, enn å dø. Men når leve betyr en smertefull og ydmykende grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa, med tannverk og null mulighet for livsutfoldelse, virker døden som et ganske greit alternativ. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som jeg har det nå, hvis jeg er i live om ett år, vil jeg ha det vanskeligere, og sånn vil det fortsette. Jeg er heldigvis ikke redd for å dø, bare for å mislykkes med nok et forsøk, men det skulle ikke være sånn at valget står mellom døden og grønnsaktilværelsen.

Jeg savner virkelig å leve, å være et menneske i verden, med mulighet til å bruke de evnene jeg tross alt har. Jeg tror mange av oss som har vært ute noen iskalde vinternetter, kunne ha mye å bidra med. Jeg har sett mange eksempler på det, gode og snille mennesker som har mye å komme med, dersom noen ville lytte. Vi som har fryst oss gjennom kalde vinternetter, vet hvor sabla kaldt det er blitt i samfunnet vårt. Jeg tror det er flere enn meg som ønsker seg et samfunn med mer solidaritet og samarbeid, og mindre konkurranse og den sterkestes rett. Kanskje vi trenger litt av det i tiden framover.

Det får holde i denne omgang, kanskje jeg skriver en post til, om pc-en vil.

Mens pc-en fremdeles fungerer...

Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en, da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. Det er total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje, og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer hyggelig retning.

Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt. 

Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen Handlingsrommet. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: Den mest populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.

Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig.

En annen link er til et program som var på P2 første mai 2020. Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en eneste av dem det gjaldt var til stede.

Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den dagen. Teksten til Marsdal har tittelen Mannstunge tanker og begynner som følger: Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia, vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. Sier altså han som selv ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider.

Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen, skrevet av Mímir Kristjánsson. Den har tittelen Se min Nav-historie, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: Denne høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til» uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår. Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du skal vende tilbake når det passer deg.

Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som naver :En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».

Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg får skrevet noe mer er opp til pc-en. 

Jeg er ikke sterk nok til livet som svak

Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en fullstendig utslitt mobil.  Og nå har det akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke, foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før.

Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske, være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert. Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en, den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre.

Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der, først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som sliter med de høye prisene, nå som det er vanligste folks tur. Vi skal ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden. Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Hva alt dette som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for hersketeknikk.

Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc. Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har vært ute en og annen vinternatt.

Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot selvmord og psykisk helse og sånn. Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble da en kom i skade for å si noe om å grine på Lindmo. Her skal ingen snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om lettere psykiske lidelser. Det sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis, samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket de svake.

De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere, ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege, og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten manglende muligheter til gode opplevelser.

Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege, så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person med problemer.

Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende bagatellisering.

Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet, og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd.

På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner stor trøst i det.