Flosker og annen elendighet

Da jeg skrev forrige bloggpost før jul, fikk jeg ikke helt sagt det jeg si utgangspunktet hadde tenkt. I tillegg til at jeg var provosert over den evinnelige påstanden om at vi har ingen å miste, var jeg ikke mindre provosert over en annen påstand jeg hadde sett inne på facebook-siden til Kirkens SOS. Den var som følger: Ingenting er skumlere enn når man ikke har noen å snakke med. Som jeg ser det, etter et langt liv med en god del opplevelser som har føltes temmelig skumle, er dette det rene, skjære nonsens. Selv opplever jeg nå noe som føles langt skumlere, og som dessuten ikke ville løst seg om jeg hadde hatt aldri så mange å snakke med. Jeg har en tann som er i ferd med å bli fullstendig ødelagt, og ikke råd til å gå til tannlegen. Det er til tider forferdelig vondt, og tannen begynner også å bli misfarget, dette er en tann som er langt framme i munnen, sånn at det også blir synlig. I det hele tatt er det å mangle penger til å ta vare på så vel fysisk som psykiske helse, for ikke å snakke om tannhelse, er forferdelig skummelt. Og dette er neppe en skjebne jeg er alene om for tiden.

Det kan virke som det ikke er grenser for hva slags tull og tøys det er greit å lire av seg, dersom sprøytet er å anse som uttrykk for godhet. Meningsløse floskler og infantile slagord er lite egnet til å ta opp temaer som ensomhet, psykisk helse og selvmord. Jeg synes også å se en bagatellisering av fattigdom, det er definitivt ikke et problem som går over om man bare får mulighet til å snakke om det. Noe det er lett å få inntrykk av at man mener. Dette minner om noe jeg synes å ha sett i det såkalte hjelpeapparatet, der den eneste «gleden» man skal ha, er å snakke om hvor vanskelig man har det. Man skal være den ynkelige stakkaren som andre kan få lov å synes litt nedlatende synd på. En rolle jeg tror de færreste ønsker seg.

Jeg savner desperat å kunne rette ryggen og gå rakrygget ut i livet, møte andre mennesker på likefot. Ha mulighet til å være det oppegående mennesket jeg etter hvert, dessverre litt for sent i livet, fant ut at jeg var. Også savner jeg å være kreativ, jeg savner så innmari å fotografere, og komme inn og sette seg foran pc-en, og fikse bildene i Lightroom og Photoshop. Da forsvant alt annet, og jeg må si jeg foretrekker å glemme problemer, framfor å snakke og snakke om dem. Det å få miste tilgangen til å være likeverdig, og å kunne utfolde de evnene og interessene man har, oppleves veldig brutalt.

Jeg tror det er mye helse i rake rygger, og mulighet til gode opplevelser og livsutfoldelse. Etter de siste grusomme årene, kan jeg slå fast at en grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa er fullstendig ødeleggende for både psykisk og fysisk helse. Det skaper dessuten isolasjon og ensomhet, og øker så absolutt faren for selvmord.

Til slutt setter jeg inn et bilde jeg tok for vel fem år siden. Det var siste gang jeg kunne virkelig utfolde meg på den gamle pc-en, like etterpå begynte den å fuske for alvor. Det hadde vært en oppdatering i Lightroom, som jeg syntes var veldig morsom å utforske.  Uansett resultat, det var moro mens det sto på. Og jeg savner det så ubeskrivelig. Faen, som jeg hater denne forbannede fattigdommen,