Søvn og klasseforskjeller

I det siste har jeg satt personlig rekord i søvnløshet, uansett hvor trøtt jeg er, er det umulig å sove. Nettene blir et ubehagelig slit, hjertet banker så det smeller i hele kroppen, kroppen er i fluktmodus og det er umulig å få roet den ned. De slitsomme nettene gjør meg temmelig sjaber på dagtid, svimmel, surrete og orker lite. For noen dager siden så jeg at Aftenposten hadde en artikkel med tittelen Søvn er blitt det nye klasseskillet. Da måtte jeg ta et abonnement til den nette sum av til 10 kroner for 10 uker for å få lest, for dette hørtes absolutt relevant ut. Her kan man lese at støy følger klasseforskjellene, de med dårligst økonomi er de som sliter mest med søvnløshet. Her nevnes støy fra motorveien, regningene på kjøkkenbordet og det som skjer i nabolaget. Blant kvinner med vanskelig eller svært vanskelig økonomi oppgir 36,3% at de har søvnproblemer, mens blant menn er det 25.7%. Blant dem med lett eller svært lett økonomi er tilsvarende tall 11.4% og 7.5%. Videre kan vi lese at flere forskere framhever at søvnproblemer sannsynligvis er et undervurdert samfunnsproblem, fordi de påvirker evnen til å stå i arbeid på lik linje med alvorlige psykiske lidelser. Det nevnes økonomisk stress, bekymringer og psykiske belastninger, som både gjør det vanskeligere å sovne, og lettere å våkne. Videre nevnes det også konkrete forhold i hverdagen, som støy, utrygge nærmiljøer, dårligere boforhold, luftforurensning og ustabile arbeidstider.

Her er det mye som virker velkjent, jeg har opplevd mye av det som nevnes. Det som holder meg våken nå, er en livssituasjon som jeg ikke holder ut å være i, og vissheten om at det ikke finnes noen vei ut. Som en forsker sier i artikkelen: Når livet er preget av bekymring, ensomhet eller press, kan kroppen undertrykke behovet for å sove. Det er en gammel overlevelsesmekanisme. Er noe utrygt, vil vi håndtere faren. I moderne liv betyr det at ubetalte regninger, konflikt, utrygghet eller konstant stress kan holde kroppen våken lenge etter at lyset er slukket. Hvis ikke alt er på stell, så skal vi ikke sove. Vi skal fikse problemer. Her jeg bor nå er det ikke støy fra naboer som holder meg våken, og det er etter forholdene ikke så mye trafikkstøy, hvert fall ikke på nettene. Til gjengjeld sliter jeg med fattigdomsstress og panikkanfall.

Jeg har før opplevd søvnmangel som følge av bråkete naboer, og jeg har også opplevd trafikkstøy, hvor det bare var stille noen få timer midt på natta. Med tanke alle blokkene som i senere år har blitt bygd kloss opptil sterkt trafikkerte veier, må det bli mange som opplever det samme, og det skaper ikke bare søvnløshet, men også hodepine og all støyen gjør deg sliten. I artikkelen i Aftenposten nevnes skiftarbeid, også noe jeg har erfaring med, da kombinert med stor grad av usikkerhet, siden det var et vikaroppdrag som ble fornyet hver uke, til det ikke ble det lenger. Heller ingen god sovemedisin.

Det er bra at dette blir tatt opp, litt snodig at det er Aftenposten som tar det opp. Uansett, nok et godt argument mot fattigdomslinja, også kjent som arbeidslinja, som føres for å sparke folk ut i jobb.