Som fortjent?

Jeg er jo bare meg...

Jeg fikk en kommentar her på bloggen for ikke så lenge siden om å omtale seg selv som bare når man ikke helt lever opp til andres krav om vellykkethet. Eksempelvis når man bare har en midlertidig jobb eller bare leier bolig. Jeg tror ikke jeg bruker ordet bare når jeg snakker om meg selv, i så fall er det uten at jeg legger merke til det selv. På et par områder der jeg ikke lever opp til kravene om hvordan man skal være, gjør jeg det i hvert fall ikke. Da tenker jeg på at jeg bor alene og ikke har barn. Dette er noe jeg ikke er lei meg for, snarere tvert imot, jeg ber ikke om unnskyldning for at jeg har valgt som jeg har. De som måtte våge å antyde at jeg ikke vet mitt eget beste, har jeg ingen problemer med å takle. Et eksempel på hvorfor jeg er glad jeg er singel: Da jeg skulle til Dublin i fjor gikk jeg foran et godt voksent par inn i flyet, de kjeklet om en eller annen rutine i sikkerhetskontrollen, noe helt bagatellmessig, begge syntes tydeligvis den andres teorier var helt på trynet. Da jeg hørte de sure, irriterte stemmene, tenkte jeg at jeg er jaggu glad jeg reiser alene, disse to kom neppe til å få et trivelig opphold i Dublin. Et annet eksempel: På en kafé i nærområdet så jeg en gang et tilsvarende par, mannen leste VG, la hele avisen utover bordet mens fruen tvinnet tommeltotter. Inntil da hadde jeg trodd det å tvinne tommeltotter bare var et begrep, jeg hadde aldri sett det i praksis, men denne dama satt virkelig og tvinnet tommeltotter og så ut som hun holdt på å kjede seg i hjel. Jeg tror det var noen år siden de hadde hatt noe å snakke med hverandre om, hvis de noensinne hadde hatt det.

Så når det gjelder å være singel og barnfri holder jeg hodet høyt, på andre områder er det ikke riktig sånn. Før jeg fikk denne kommentaren hadde jeg tenkt en del over at jeg til tider finner meg i mer fra andre enn jeg burde, om jeg ikke omtaler meg som en som er bare, så kanskje jeg tenker på meg selv som en som er bare. At jeg lar folk tråkke på meg har nok også andre grunner, som jeg har skrevet en del om har jeg støtt på mange problemer i arbeidslivet, vært nødt til å slåss med arbeidsgivere for å få det jeg har hatt krav på, i tillegg har jeg opplevd mye usikkerhet. Det har ført til at jeg veldig ofte føler meg sliten, oppspist innvendig og dessuten lei av konflikter. En annen grunn er at jeg i arbeidslivet har lært meg til å vise folk respekt og godta dem som de er, uansett hvor annerledes enn meg de måtte være. I noen tilfeller har dette gitt uttelling i form av at folk har åpnet seg og fortalt historier som har vært interessante og har gitt et godt innblikk i hvordan andre har det, mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mye å slite med. Jeg har opplevd at disse har satt pris på å bli hørt, dette er folk som vanligvis ikke møter alt for mye respekt fra andre. Når det gjelder de mindre hyggelige kollegene har jeg lært meg å overhøre hårreisende uttalelser, enten det gjelder politikk eller annet, dette som ren overlevelsesstrategi. Som vikar har jeg vært nødt til å tilpasse meg forholdene, jeg har ikke kunnet komme trampende inn og snakke høyt om egne holdninger og verdier.

Selv om jeg har vært rimelig konfliktsky overfor kolleger har jeg tatt opp kampen med arbeidsgivere som har forsøkt å snyte meg, i møtet med Aetat og NAV har jeg heller ikke framstått som utpreget underdanig. Så hvorfor er jeg ikke flink nok ellers til å slå neven i bordet og si at nok er nok når folk har tråkket over grenser det er ubehagelig at noen tråkker over?

Noe av det verste jeg vet er folk som bryr seg med noe de ikke har noe med og som ikke tenker over at det er jeg som tross alt vet best hvordan jeg har det. Jeg burde fortelle dem at dette synes ikke jeg ikke er hyggelig i det hele tatt, spørre om de ikke hadde likt at noen sa til svarende til dem. Spørre hva de vil oppnå med å si det de gjør. Det har hendt jeg har sagt at det er mitt liv og mine problemer, som et forsøk på å sette grenser. Det er det ikke alltid at folk forstår eller respekterer.

Jeg vil anta at vi som av forskjellige grunner ikke anses som vellykkede nok, oftere blir utsatt for ubehagelig innblanding i eget liv enn dem som har alt på stell. Selv synes jeg at jeg har opplevd nok ubehageligheter som det er, det siste jeg trenger er mas om at jeg må gjøre slik og ikke sånn. Dessuten er jeg mer enn de problemene jeg har, og har hatt, å slite med, det er så mye annet jeg heller vil snakke om. Jeg har opplevd at enkelte ser ut til å like svært godt å minne meg om hvilke problemer jeg for øyeblikket har. Derfor har det flere ganger skjedd at jeg har kommet utslitt hjem fra sammenkomster som egentlig skulle være hyggelige.

Jeg har hatt mange positive erfaringer i møtet fremmede mennesker, de jeg har møtt når det jeg måtte ha av problemer har ligget igjen hjemme. Da har jeg ofte følt at jeg i større grad kan være den jeg faktisk er, som ikke er en vandrende haug med problemer, men et menneske med både gode og dårlige erfaringer, som har lest noen bøker og tenkt noen tanker og tross alt har evnen til å se det komiske i en del situasjoner. Og noen ganger er det befriende i å snakke med noen som ikke vet at jeg dummet meg ut i forrige uke eller for tjue år siden.

Jeg tror det er viktig å tenke over hvordan vi snakker om oss selv, om jeg ikke er noen storforbruker av ordet bare, har jeg nok omtalt meg selv på andre måter som ikke er særlig positive. Det er også viktig å tenke over hva vi tillater andre å si til oss. Det har hendt at jeg har tillatt andre å få meg til å føle meg ynkelig, det er ingen god følelse. Jeg tror verken folk jeg har møtt i arbeidslivet eller dem jeg har møtt i mer morsomme sammenhenger har oppfattet meg som noe i nærheten av en ynkelig person. 

Før jeg fikk nevnte kommentar, hadde jeg tenkt en del over hvorfor jeg i noen situasjoner ikke finner meg i noe og i andre situasjoner nærmest lar folk bruke meg som dørmatte de kan trampe på etter eget behov. Det kan det være mange grunner til, opplevelser både i barndom og voksenliv. Hvis noen var ubehagelige mot meg da jeg var ung, følte jeg på en måte at det var min skyld, det var jeg som hadde vært dum, det var mitt ansvar å glatte over og nærmest be om unnskyldning for at jeg var til. Da jeg opplevde noe tilsvarende for en tid siden, tenkte jeg i etterkant at dette fortjener jeg ikke. Neste steg må være å si klart ifra, dette synes jeg virkelig ikke at jeg fortjener!