Høy kvalitet er ikke for lavt utdannede

For ikke lenge siden nevnte jeg i en bloggpost at jeg abonnerer på Klassekampen og at jeg er rimelig godt fornøyd med avisen. Nå kan det se ut til at jeg ikke har skjønt et fnugg av det jeg har lest i løpet av de rundt tre årene jeg har vært abonnent. I hvert fall hvis jeg skal tro Kjetil Rollnes som i en kommentar i Dagbladet på lørdag påstår at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for lavutdannede. Slik fristes potensielle abonnenter: «Er du ute etter ny kunnskap og nye perspektiver? Andre vinklinger? Kanskje Norges beste utenriksdekning? Liker du å ta del i kulturdebatten? Er du politisk engasjert? Opptatt av feministrelaterte problemstillinger?»
Og fjellene ropte høyt hurra. Majoritetssmaken avvises med stolthet. Klassekampen «har stadig flere fornøyde lesere som er lei av mainstreamavisene og kjendisstoffet!»

Så lavt utdannede kan ikke ha utbytte av å lese noe som er av høy kvalitet? Og vi er ikke ute etter ny kunnskap, men derimot kjendisstoff og enda mer kjendisstoff? Vi lever i et demokrati med valg hvert annet år, men allikevel er lavt utdannede overhode ikke politisk engasjerte? Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne omtale på en slik måte uten at det hadde blitt spetakkel og snakk om at man ikke skulle generalisere. For øyeblikket kan jeg ikke komme på noen.

Jeg vet ikke hvor mange lavt utdannede som abonnerer på Klassekampen, men det er ganske sikkert flere enn meg. Jeg kan kun huske en tidligere kollega som leste den, det var på et lager, men det betyr ikke at jeg ikke har jobbet sammen med flere som har gjort det. Det er ikke til å komme fra at enkelte lavt utdannede hater alt som smaker av sosialisme dypt og inderlig, så noen ting kan det være lurt å holde kjeft om. Og jeg har sett noen eksempler på at den mer opplyste delen av arbeiderklassen holder klokelig kjeft om enkelte ting for å opprettholde fred og fordragelighet på arbeidsplassen. Mens jeg abonnerte på Dagsavisen hendte det jeg tok med meg avisen på jobb, han som var sjefen min på en av møkkajobbene reagerte og lurte på om jeg var «sånn sosialist», noe han tydeligvis ikke var vant til at folk var og heller ikke bifalt at de var. Så kan man jo tenke seg hvordan han hadde reagert dersom jeg hadde bladd opp Klassekampen.

Nå har man også registrert Rollnes’ kommentar i Klassekampen. Tirsdag 26. februar skrev Bjørgulv Braanen om den på lederplass. Han sier blant annet: Korriger meg hvis jeg tar feil, men slik jeg leser Kjetil Rollnes ligger det mellom linjene at vanlige folk i Norge, arbeiderklassen, bare sitter og gumler potetgull og ser på Paradise Hotel. Men en solid dansk undersøkelse viser at 47 prosent av den danske befolkningen tilhører arbeiderklassen, da forstått som faglærte og ufaglærte lønnsmottakere med alminnelige jobber. Dette er folk av alle slag, men mange av dem er svært oppegående, leser bøker og deltar i den store samfunnsdebatten.

Det er selvfølgelig riktig observert. Og det må sies at Klassekampen har langt mer stoff av interesse for vanlige arbeidsfolk enn det jeg opplevde Dagsavisen hadde den tiden jeg abonnerte på den. Der var det stort sett velfødde barnefamilier fra middelklassen som sto i fokus, jeg ble etter hvert gruelig lei av alle bildene av barnevogner. Det var også langt flere nedlatende ytringer om arbeiderklassen enn det er i Klassekampen.

Det er et slit å hele tiden måtte forholde seg til påstander om en selv som ikke stemmer, der man blir krympet og idiotforklart. Dersom man kan lese og har noen hjerneceller som fungerer noenlunde, klarer man utmerket å lese en avis som Klassekampen. Det er ingen naturlov at man er vanvittig interessert i kjendisstoff fordi om man ikke har noen høyere utdanning. Hva blir det neste? At bøkene til Unni Lindell er for høyttravende for arbeiderklassen, at vi er for tjukke i huet til å klare å slå på en pc, at vi tror at jorda er flat? Ingen av disse påstandene ville overraske meg, jeg er redd de kommer, eller noe som likner.