fredag 22. februar 2013

Som fortjent?

Jeg er jo bare meg...

Jeg fikk en kommentar her på bloggen for ikke så lenge siden om å omtale seg selv som bare når man ikke helt lever opp til andres krav om vellykkethet. Eksempelvis når man bare har en midlertidig jobb eller bare leier bolig. Jeg tror ikke jeg bruker ordet bare når jeg snakker om meg selv, i så fall er det uten at jeg legger merke til det selv. På et par områder der jeg ikke lever opp til kravene om hvordan man skal være, gjør jeg det i hvert fall ikke. Da tenker jeg på at jeg bor alene og ikke har barn. Dette er noe jeg ikke er lei meg for, snarere tvert imot, jeg ber ikke om unnskyldning for at jeg har valgt som jeg har. De som måtte våge å antyde at jeg ikke vet mitt eget beste, har jeg ingen problemer med å takle. Et eksempel på hvorfor jeg er glad jeg er singel: Da jeg skulle til Dublin i fjor gikk jeg foran et godt voksent par inn i flyet, de kjeklet om en eller annen rutine i sikkerhetskontrollen, noe helt bagatellmessig, begge syntes tydeligvis den andres teorier var helt på trynet. Da jeg hørte de sure, irriterte stemmene, tenkte jeg at jeg er jaggu glad jeg reiser alene, disse to kom neppe til å få et trivelig opphold i Dublin. Et annet eksempel: På en kafé i nærområdet så jeg en gang et tilsvarende par, mannen leste VG, la hele avisen utover bordet mens fruen tvinnet tommeltotter. Inntil da hadde jeg trodd det å tvinne tommeltotter bare var et begrep, jeg hadde aldri sett det i praksis, men denne dama satt virkelig og tvinnet tommeltotter og så ut som hun holdt på å kjede seg i hjel. Jeg tror det var noen år siden de hadde hatt noe å snakke med hverandre om, hvis de noensinne hadde hatt det.
Så når det gjelder å være singel og barnfri holder jeg hodet høyt, på andre områder er det ikke riktig sånn. Før jeg fikk denne kommentaren hadde jeg tenkt en del over at jeg til tider finner meg i mer fra andre enn jeg burde, om jeg ikke omtaler meg som en som er bare, så kanskje jeg tenker på meg selv som en som er bare. At jeg lar folk tråkke på meg har nok også andre grunner, som jeg har skrevet en del om har jeg støtt på mange problemer i arbeidslivet, vært nødt til å slåss med arbeidsgivere for å få det jeg har hatt krav på, i tillegg har jeg opplevd mye usikkerhet. Det har ført til at jeg veldig ofte føler meg sliten, oppspist innvendig og dessuten lei av konflikter. En annen grunn er at jeg i arbeidslivet har lært meg til å vise folk respekt og godta dem som de er, uansett hvor annerledes enn meg de måtte være. I noen tilfeller har dette gitt uttelling i form av at folk har åpnet seg og fortalt historier som har vært interessante og har gitt et godt innblikk i hvordan andre har det, mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mye å slite med. Jeg har opplevd at disse har satt pris på å bli hørt, dette er folk som vanligvis ikke møter alt for mye respekt fra andre. Når det gjelder de mindre hyggelige kollegene har jeg lært meg å overhøre hårreisende uttalelser, enten det gjelder politikk eller annet, dette som ren overlevelsesstrategi. Som vikar har jeg vært nødt til å tilpasse meg forholdene, jeg har ikke kunnet komme trampende inn og snakke høyt om egne holdninger og verdier.

Selv om jeg har vært rimelig konfliktsky overfor kolleger har jeg tatt opp kampen med arbeidsgivere som har forsøkt å snyte meg, i møtet med Aetat og NAV har jeg heller ikke framstått som utpreget underdanig. Så hvorfor er jeg ikke flink nok ellers til å slå neven i bordet og si at nok er nok når folk har tråkket over grenser det er ubehagelig at noen tråkker over?

Noe av det verste jeg vet er folk som bryr seg med noe de ikke har noe med og som ikke tenker over at det er jeg som tross alt vet best hvordan jeg har det. Jeg burde fortelle dem at dette synes ikke jeg ikke er hyggelig i det hele tatt, spørre om de ikke hadde likt at noen sa til svarende til dem. Spørre hva de vil oppnå med å si det de gjør. Det har hendt jeg har sagt at det er mitt liv og mine problemer, som et forsøk på å sette grenser. Det er det ikke alltid at folk forstår eller respekterer.

Jeg vil anta at vi som av forskjellige grunner ikke anses som vellykkede nok, oftere blir utsatt for ubehagelig innblanding i eget liv enn dem som har alt på stell. Selv synes jeg at jeg har opplevd nok ubehageligheter som det er, det siste jeg trenger er mas om at jeg må gjøre slik og ikke sånn. Dessuten er jeg mer enn de problemene jeg har, og har hatt, å slite med, det er så mye annet jeg heller vil snakke om. Jeg har opplevd at enkelte ser ut til å like svært godt å minne meg om hvilke problemer jeg for øyeblikket har. Derfor har det flere ganger skjedd at jeg har kommet utslitt hjem fra sammenkomster som egentlig skulle være hyggelige.

Jeg har hatt mange positive erfaringer i møtet fremmede mennesker, de jeg har møtt når det jeg måtte ha av problemer har ligget igjen hjemme. Da har jeg ofte følt at jeg i større grad kan være den jeg faktisk er, som ikke er en vandrende haug med problemer, men et menneske med både gode og dårlige erfaringer, som har lest noen bøker og tenkt noen tanker og tross alt har evnen til å se det komiske i en del situasjoner. Og noen ganger er det befriende i å snakke med noen som ikke vet at jeg dummet meg ut i forrige uke eller for tjue år siden.

Jeg tror det er viktig å tenke over hvordan vi snakker om oss selv, om jeg ikke er noen storforbruker av ordet bare, har jeg nok omtalt meg selv på andre måter som ikke er særlig positive. Det er også viktig å tenke over hva vi tillater andre å si til oss. Det har hendt at jeg har tillatt andre å få meg til å føle meg ynkelig, det er ingen god følelse. Jeg tror verken folk jeg har møtt i arbeidslivet eller dem jeg har møtt i mer morsomme sammenhenger har oppfattet meg som noe i nærheten av en ynkelig person. 

Før jeg fikk nevnte kommentar, hadde jeg tenkt en del over hvorfor jeg i noen situasjoner ikke finner meg i noe og i andre situasjoner nærmest lar folk bruke meg som dørmatte de kan trampe på etter eget behov. Det kan det være mange grunner til, opplevelser både i barndom og voksenliv. Hvis noen var ubehagelige mot meg da jeg var ung, følte jeg på en måte at det var min skyld, det var jeg som hadde vært dum, det var mitt ansvar å glatte over og nærmest be om unnskyldning for at jeg var til. Da jeg opplevde noe tilsvarende for en tid siden, tenkte jeg i etterkant at dette fortjener jeg ikke. Neste steg må være å si klart ifra, dette synes jeg virkelig ikke at jeg fortjener!

10 kommentarer:

  1. Ingen fortjener å bli trampet på, men jeg vet noe om å dra med seg gamle troll, og så glipper det innimellom.
    Jeg er enig med deg, når du sier, det er viktig å tenke over hvordan man snakker om seg selv.
    Jeg var tidligere "alles" muntrasjonsråd, klovnen, og for det har jeg nok betalt en høyere pris enn jeg trodde var mulig. Det er noe med dette, å bli tatt på alvor, å finne balansen mellom skjemt og alvor.
    Huff ja, satte en del tanker i sving innlegget ditt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke alltid lett å sette grenser, jeg har nok hatt litt for lett for å ville være snill og grei. Har dessverre opplevd at enkelte blir ubehagelige nettopp når jeg har en dårlig dag, da har jeg ikke orket å ta igjen.

      Slett
  2. Inspirerende å se at min kommentar resulterte i dette flotte innlegget :)

    Kommer tilbake med mer når jeg har tenkt og fordøyd og har litt bedre tid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og det er inspirerende for meg med gode kommentarer:)
      Jeg hadde gått og tenkt en del på dette da jeg fikk kommentaren din, den ga meg den ekstra inspirasjonen jeg trengte til å få skrevet det.

      Slett
    2. Det er i alle fall helt sant at vi som er litt "rare" må tåle mer kommentarer, rare spørsmål, innblanding og nedlatende oppførsel enn A4-folket. Jeg har opplevd en god del graverende fra kollegaer. Jeg har tidligere nevnt en som spurte og grov i det uendelige rundt det faktum at jeg er singel. Jeg vil påstå det var sykelig. Aldri i livet om hun hadde gjort det mot en som var gift eller i et forhold. Jeg har også opplevd lignende oppførsel fra andre tidligere. Og jeg tror heller ikke våre forsøk på evt.å sette grenser blir respektert på lik linje med andre som setter grenser for dårlig oppførsel. Er du utenfor den norske A4- modellen er du fritt vilt når det gjelder innblanding, råd og veiledning du ikke har bedt om og heller ikke trenger, dumme spørsmål, holdninger og antakelser som ikke stemmer osv. Det skal ikke så mye til for å skille seg ut heller.
      Jeg skiller meg ut på omtrent alle måter det går an : singel, barnefri, bilfri, eier ikke bolig, har midlertidig jobb, har ikke søsken, har rett og slett lite ting og tang, har interesse for ting som få andre interesserer seg for.
      Jeg er riktignok ikke lesbisk (selv om noen sikkert tror det) eller muslim ( jeg er relativt liberal kristen) så der slipper jeg unna .....
      Jeg spiser nesten ikke kjøtt og drikker meg ikke full, men kan godt ta noen øl eller litt vin....sikkert sært det også. De fleste klærne og tingene mine har jeg kjøpt brukt. Ikker fordi jeg har dårlig råd(dvs. det har jeg forsåvidt sammenlignet med mange), men primært fordi jeg tenker miljø og syns forbruket vårt har gått over stokk og stein for lenge siden. Så ja - jeg er rar. Og bør derfor stille opp og forsvare alt dette ovenfor A4 - eliten - syns de visst.

      Slett
    3. Nei, det skal så visst ikke mye til for å skille seg ut. Og da er man fritt vilt, kan det virke som.

      Jeg er jo også barnfri, bilfri, singel, ikke søsken og er lite interessert i det materielle. Jeg kjøper klær når jeg trenger det, skjønner meg ikke på slike som påstår de blir lykkelige av å shoppe. Og jeg er ikke så sikker på om det er noen særlig langvarig lykke. Jeg spiser heller ikke mye kjøtt, det er faktisk veldig mye god mat man kan lage uten og det er bra for miljøet. Jeg har inntrykk av at man blir ansett som rar bare man tenker miljø.

      Slett
    4. Ja det blir man i mange miljøer.
      Leste i Morgenbladet (der fikk du den Rollnes!) at i det siste har klimaforskere begynt å dempe seg fordi de blir kritisert nord og ned av klimaskeptikere som er ute etter å ta dem for den minste ting. De demper altså på sannheten de kjenner til fordi hylekoret som gjerne vil at de skal bli stille er så sterkt.

      Jeg har forresten funnet ut at mange kan ikke ta buss! Jeg har jobbet med folk som pleier å kjøre selv. Dersom de en sjelden gang av en eller annen grunn må ta bussen blir det mye rot og krøll. De tar feil buss, går av på feil sted osv. Så jeg tror faktisk det er et marked for å arrangere kurs i å ta buss:P !!

      Slett
    5. Noen av disse klimaskeptikerne er til og med frekke nok til å kalle seg Klimarealistene. Dessuten irriterer det meg at politikerne snakker om "klimautfordringene", dette problemet er så stort at det burde være mulig å kalle det for et problem og ikke en "utfordring". Klimaproblemene skal visstnok være noe tull som er funnet av sosialistene, feministene og resten av røkla for å gjøre livet surt for norske bilister, har jeg skjønt etter å ha lest diverse kommentarfelt.

      Ja, kanskje det er penger å tjene på å arrangere busskurs?:)
      Jeg har sett at folk lærer opp ungene sine til at kollektivtransport er noe som helst skal unngås, det samme gjelder å sykle eller gå for å komme seg fram.

      Slett
  3. Det er positivt å reise: Ikke bare ser du verden med nye øyne, men verden ser også på DEG med nye øyne, og det har vært vel så viktig for meg! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp:) Det har vært viktig for meg også, det har fått meg til å oppdage nye sider ved meg selv.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.