Jeg har en lei tendens til å skrive feil i kommentarfeltene,
det har vært en del stygge tastefeil i det siste. Og har man skrevet feil i en
kommentar og postet den, så er det gjort, ingen mulighet til å rette opp i
etterkant. På egen blogg har man riktignok muligheten til å slette hele
kommentaren og det har det vel hendt jeg har gjort en og annen gang, dersom jeg
har sett feilen umiddelbart.
Nå heter det seg jo at lavt utdannede er dårlige til å
uttrykke seg, ikke bare skriftlig, men også muntlig. Når en person fra
arbeiderklassen siteres er gjerne språket slik som dette: Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det
ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise
seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går
liksom, vi som har drivi med det. Dette eksemplet har jeg brukt en gang før, det er typisk for hvordan arbeiderspråk framstilles. Det kan se ut som om
det er klasseforskjeller ute og går også når folk skal siteres. Eksempelvis ga
en av mine venner på Facebook for en tid siden uttrykk for at hun var lei av å
høre Kristin Halvorsen si sko’orn. Når
man er kunnskapsminister burde man klare å si skolen, mente hun. Det er jeg for så vidt enig i, men saken er at
når kunnskapsministeren siteres skriver man ikke sko’orn, man skriver skolen. Hadde
det derimot vært en person med arbeiderbakgrunn som hadde sagt sko’orn, hadde man sannsynligvis ikke
oversatt det til skolen.
For noen dager siden kom jeg over noe som viser hvordan
politikere som mishandler språket blir referert slik at det som blir sagt framstår
som gangbar norsk. Det gjelder kunnskapsministerens partikamerat Lysbakken, som
nå også er leder for partiet, fra den gang han var barne- og diverse
annet-minister. Det er uttalelser fra en spontanspørretime på Stortinget og
viser hva Lysbakken sa og hvordan referentene greide å få det til å lyde
noenlunde vettug. Absolutt fornøyelig lesning, det viser samtidig at det også
her er det forskjell på folk.
Dette er helt klart et problem. Jeg har merket tendensen til -det jeg har gaatt ut fra er - aa forenkle og "forslange" sitater fra mennesker som kan komme inn under rubrikken "arbeiderklasse". Fenomenet med aa pynte paa spraaket til de som ikke kan plasseres under denne rubrikken var imidlertid ny for meg.
SvarSlettJeg synes medietrykket som framstiller mennesker som ikke har hoeyere utdannelse, har arbeideryrker eller av andre grunner kan framtsilles som ikke aa tilhoere middelklasen(eller hoeyere), som mindre kompetente, har naadd utrolige hoeyder. Denne framstillingen tegner et bilde, som regel implisitt, men stadig oftere ganske eksplisitt, gjerne tilsatt en kvalmende falsk ferniss av omtanke, av en gruppe som er ensartet i sin angivelige udugelighet og stakkarslighet.
Flere av oss her paa bloggen har tidligere kommentert innlegget av en psykolog som analyser sin fars reaksjon paa Breivik-saken i lys av farens utdannelsesbakgrunn:
http://www.dagbladet.no/2012/05/22/kultur/debatt/breivik/skokasteren/hevn/21705949/
Ut fra innlegget kan vi lese at denne faren tydeligvis ikke er i stand til aa kommunisere med ord og at de maa ty til et eller annet form for kroppsspraak, ansiktsgrimaser e.l.
I dag kom nok et innlegg som beskriver en persons klassereise:
http://www.dagbladet.no/2013/02/05/kultur/debatt/kronikk/klassereise/sosial_mobilitet/25601134/
Dette innlegget har jeg ingen problemer med. Jeg maa imidlertid innroemme at jeg ikke er er helt fri fra en mistanke om at begge forfatterne, den foerste mer enn den andre, driver en slags form for selvpromotering ved aa lage et personlig narrativ som bygger litt for kraftig opp om steortypier om dagens klassedynamikk. Det er mulig dette er urettferdig mot den siste forfatteren i og med at hun tar opp problemer som er reelle for mange. I saa fall beklager jeg.
Dess mer jeg tenker over hva slags innvirkning dette massive mediatrykket har paa vaar virkelighetsoppfatning, dess mer tror jeg mange av vaare problemer kommer av det som paa engelsk kalles "credentialism". Det vil si at det er gradene, diplomene og karakterboekene som teller, ikke kunnskapen eller ferdighetene.
Magnus Marsdal skriver mye om dette i den svaert gode boka "Kunnskapsbloeffen". Han beskriver hvordan et system med nasjonale proever har foert til at man har faatt et mer instrumentellt syn paa kunnskap. Jeg er enig med ham. Jeg vil imidlertid hevde at dette er et problem som bare er forverret av de nasjonale proevene,
og at dette er inngrodd i utdannelsessystemet.
Et svaert godt innlegg om dette ble skrevet i "the Guardian" nylig.
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2013/jan/08/qualification-spiral-is-unravelling
Man pynter tydeligvis på språket til dem som er høyt på strå, så kan det da også se ut som om behovet er til stede.
SlettNår det gjelder den rullingsrøykende faren som var tilhenger av knusing av kneskåler, så sa jeg vel sånn omtrent hva jeg mente i bloggposten jeg skrev. Folk uten noen form for akademisk utdanning framstilles som primitive huleboere.
Forfatter av Min klassereise har rett når hun sier: Og nå, etter å ha lest hundrevis av bøker, skjønner jeg at det er mye som ikke kan læres gjennom bøker. Man må faktisk snakke med folk og sosialisere på tvers.
Det merkelige er at disse som har foretatt en klassereise alltid ser ut til å komme fra hjem der man bare leser Se og Hør og ikke en gang ser Dagsrevyen. Selv om det er forskjell på arbeider- og middelklassehjem, betyr ikke det at alle arbeiderklassehjem er like. Noen arbeidere leser faktisk bøker, eksemepelvis leste foreldrene min mye for meg da jeg var barn. Jeg vokste opp i et miljø der de fleste stemte Arbeiderpartiet, moren min stemte riktignok i en periode SV. Man snakket om politikk og så debattprogrammer på tv. Jeg visste tidlig at Klassekampen var en avis, selv om den aldri ble lest hjemme hos oss. Jeg kjenner meg med andre ord ikke helt igjen i det forfatteren av kronikken skriver. Men hun har noen gode poenger, blant annet når hun sier: Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier. Selv sitter jeg på begge sider av bordet samtidig.
Jeg har hatt såpass kontakt med folk fra middelklassen at jeg kjenner igjen mye av dette. Men det er viktig å understreke at det ikke gjelder alle jeg har møtt.
Tror du har mye rett i det du skriver om utdanning, det samme gjelder artikkelen fra "the Guardian". For flere år siden hørte jeg en debatt der det ble sagt at mange studenter "tømte hodet" etter bestått eksamen, for deretter å begynne å lese til en ny. Det viktigste var å bestå eksamen, ikke å få kunnskap.
Ikke alle pynter på politikeres språk! Niels Chr. Geelmuyden intervjuet Gro Harlem Brundtland i 1993. Resultatet ble trykt i "Kapital" og er blitt legendarisk! Det er pensum ved journalisthøyskolen, ettersom Geelmuyden gjengav Brundtland ordrett, en ren syndflod av halve setninger og uklare formuleringer fra kvinnen som var landets statsminister. Kostelig lesning!
Sletthttp://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=587845
Hehe, skulle gjerne lest det intervjuet...
SlettAnonym,
SlettJeg tenkte faktisk paa Brundtland da det ble snakk om politikere med daarlig spraak.
Jeg var klar over interjuvet av Brundtland som Geelmuyden gjorde, men haade det ikke i tankene foer du nevnte det. Et interessant spm. er hvorvidt vaar eksstatsminsters mange klossete formuleringer i en eller annen grad, i hvert fall tidvis, reflekterte en uryddig tankeprosess.Brundtland er utvilsomt en kapasitet. En person, hvis virke spenner saapas vidt, vil naturligvis ha punkter der vedkommende er mindre komplett. Det er mulig at hukkommelsen min svikter paa dette punkt, men jeg har et inntrykk av at Brundtlands klossete formuleringer foerst og femst kom i beskrivelsen av helhetlige politiske vurderinger. Saa vidt jeg kan huske var hun helt gangbar til aa beskrive prosedyrer, personer, hendelser, organisasjoner, administrasjoner o.s.v., uten at jeg vil karakterisere henne som noen stor retoriker.
Mulig jeg kommer fra en litt uvanlig familie. Men mine foreldre drev gård, så alltid dagsrevyen, leste Aftenposten og stemte Høyre, de leste bøker og aldri Se & Hør. De hørte på jazz og opera mens de røyka rullings og spiste tartar, tradisjonell bondekost og en frossenpizza i ny og ne. Min bestefar var en hardarbeidende småbruker, håndverker og elektriker på en forblåst fjellhylle. Han leste også flere bøker enn noen andre jeg kjenner og dro på ferie til byer med mye kultur og historie. Og omtrent en sånn blanding er de fleste jeg kan komme på i farten fra stedet jeg vokste opp. Må si det er sjelden jeg kjenner igjen denne prototypen arbeiderklassefolk. Ikke kan jeg komme på noen som er for kneskålknusning heller, med mindre de er drittsekker med svekket empati. Middelklasse eller arbeiderklasse.
SvarSlettDa jeg leste linken om Lysbakken, kom jeg på at flere av foreleserne mine med seks års utdannelse bruker "i forhold til" omtrent to ganger i hver setning. En av bøkene våre var så gjennominfisert av feil bruk av "i forhold til" at jeg sendte mail til forlaget og ba dem rette på det til neste utgave. Den mailen hadde jeg nok sendt selv om jeg ikke hadde begynt på høyere utdanning. :-)
Jeg har møtt noen få som lever opp til denne prototypen på arbeiderklassefolk, men jeg har møtt veldig mange som har vært helt annerledes.
SlettNår det gjelder "i forhold til", tillater jeg meg å stjele fra språkspalten til Per Egil Hegge i Aftenposten. Hver måned kårer han månedens forholdist, her er seierherrene for januar måned:
De som måtte frykte at kampen mot forholdismene er vunnet, kan glede seg over at mye gjenstår. Konkurransen i januar har vært hardere enn vanlig. Vi kommer vanskelig utenom to debattanter i Dagsnytt 18 mandag 7. januar, da en forsker og en statssekretær diskuterte situasjonen i Syria. Et lite utdrag:
... lage en opposisjon som er realistisk i forhold til at folk rundt Assad kan gå over til den...
... Norge har en veldig klar linje i forhold til eksport av våpen ...
(Om hjelp til Syria og Bosnia: )... handlinger fra europeiske regjeringer har kommet sent i forhold til Syria, og sent i forhold til Bosnia ...
... så lenge amerikanerne ikke er der i forhold til handling...
... europeiske land som har vært i førersetet i forhold til å gå lengst med opposisjonen i Syria, selv Norge var tidligere ute enn USA i forhold til å gi utrykk til vår anseelse ...
... lang tid før man har gått til handling i forhold til det som har vært en alvorlig humanitær situasjon ...
... den politiske kraften i forhold til løsning ...
... det er en endring i forhold til noen år bakover ...
... vi hadde besøk av den iranske ambassadøren i Oslo i forhold til den iranske fredsplanen ...
... Iran ligger lenger frampå i forhold til det å legge fram politiske prosesser ...
... regimer tar stilling i forhold til religiøse spørsmål ...