Om klasseforskjeller og andre forskjeller

Det hender jeg får linker til interessante innlegg i kommentarer. Jeg fikk for ett par dager siden en link til kronikken Min klassereise. Det som slo meg da jeg leste dette var at det ser ut til at de som har foretatt en klassereise gjerne kommer fra slike hjem som forfatteren av denne kronikken. Der man leser Se og Hør, men ikke bøker og aviser. Der man stemmer Fremskrittspartiet, men ikke snakker om politikk eller ser Dagsrevyen, for å nevne noe. Selv om jeg vokste opp i et arbeiderhjem har jeg problemer med å kjenne meg helt igjen.

Dagsrevyen, debattprogrammer og valgsendinger er noe jeg husker godt fra barndommen og folk snakket om politikk og leste aviser. Foreldrene mine stemte stort sett Arbeiderpartiet, moren min stemte i en periode SV. Fremskrittspartiet var ikke spesielt populært i mitt barndomshjem. Først etter mange år i arbeidslivet, der jeg kom tett på folk som var ganske annerledes enn meg selv, innså jeg at ikke alle som stemmer Fremskrittspartiet er komplette idioter.

Det er vanlig å framstille arbeiderhjemmet som et sted fullstendig fritt for bøker. Det er ikke alltid slik, noe av det jeg satte stor pris på i barndommen var at jeg ble lest mye for. Jeg fikk ofte bøker i gaver til jul og fødselsdager, noe jeg alltid ble glad for, jeg ble tatt med til det lokale biblioteket fra jeg var ganske liten. Dette gjorde at bøker og det å lese ble en viktig del av livet og er det fremdeles.

Noe kronikkforfatteren nevner som jeg også opplevde, var campingferier. Dette først og fremst fordi det var det man hadde råd til. Min barndoms ferier ble tilbrakt i telt på diverse campingplasser, i begynnelsen syntes jeg det var moro, men etter hvert ble jeg lei. Campinglivet har aldri fristet meg som voksen.

Noe som sikkert var en fordel, var at i min barndom hadde vi fremdeles bare NRK og to svenske kanaler. Foreldrene min kjøpte heller ikke tv før etter at jeg hadde begynt på skolen. Så jeg slapp å vokse opp i et hjem med en skrålende tv som spydde ut reklame, realityserier og annen elendighet. Etter hvert som kommersielle tv-kanaler dukket opp syntes jeg de var skrekkelige, jeg husker blant annet det jeg kalte skrik og hyl-debatter, som jeg avskydde dypt og inderlig. Nå har jeg ikke tv, men jeg ser en del på nett-tv, for eksempel setter jeg pris på en god, britisk krim. Reklamefinansiert tv eller radio orker jeg ikke, man blir utsatt for mer enn nok reklame og spetakkel ellers, jeg vil ikke ha det inn i min egen stue.

Fra kronikken: Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade, er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier.

Jeg har hatt såpass mye kontakt med folk fra middelklassen at jeg kjenner igjen en del av dette. Overfor folk som meg kan enkelte vise fram svært primitive sider, jeg har mange ganger stusset over den totale mangelen på vanlig folkeskikk. Jeg har erfart at middelklassens uhøflighet arter seg på en annen måte enn arbeiderklassens. Hvis en arbeider synes du er en dust, så sier vedkommende at du er en dust. Jeg synes tross alt det er bedre enn for eksempel da en person hadde så veldig store problemer med å huske hva jeg het, det var simpelthen så utrolig vanskelig å huske hva jeg het altså. En gang jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb, sliten og lei, dukket denne personen opp ved siden av meg og begynte på nok en runde med at det var så forferdelig vanskelig å huske hva jeg het, sagt med veldig sukkersøt stemme. Jeg kokte innvendig, vedkommende hadde fortjent ei skikkelig lekse, men den leksa passet det seg ikke å komme med på bussen i rushtiden. Jeg er oppdratt til å være høflig og oppføre meg som folk. Den eneste gangen i barndommen jeg fikk noen straff av betydning var en gang jeg hadde vært med moren på en tilstelning og vært uhøflig og vemmelig. Jeg må ha vært i tiårsalderen, jeg visste hvordan jeg skulle te meg, når jeg ikke gjorde det, ble det ingen ukepenger den påfølgende uka. Jeg aksepterte straffen uten innvendinger, jeg skjønte at jeg hadde oppført meg dårlig. Episoden gikk i glemmeboka, men dukket opp igjen mange år senere, etter at jeg hadde blitt voksen. Jeg var med og arrangerte noen utstillinger, der var det noen som hadde barn som oppførte seg hinsides det jeg hadde gjort den gangen det ikke ble noen ukepenger. Disse barna kom ikke fra arbeiderfamilier, nå var det ikke bare folk med arbeiderbakgrunn som reagerte på hvordan enkelte av disse oppskrytte «englebarna» tedde seg, det må sies.

I barndommen, eller kanskje særlig i ungdomstiden, snakket vi om «akademikerunger», det var barna som «måtte få lov å utfolde seg», som ble «forstått i hjel». Fordommer går som kjent begge veier, det hender også det er et aldri så lite snev av sannhet i dem. Jeg har sett noen unger som har levd opp til disse fordommene, eller kanskje man heller skulle si at foreldrene har gjort det. Jeg har flere ganger tenkt, når jeg har opplevd ufordragelig oppførsel fra middelklassefolk, at det kan ha med kulturforskjeller å gjøre, at jeg ble oppdratt på en annen måte, der høflighet og god oppførsel ble vektlagt i større grad enn fri utfoldelse. For ordens skyld, jeg har møtt folk med middelklassebakgrunn som har vært riktig så høflige og hyggelige og arbeidsfolk som overhode ikke har vært det.

Nå er middelklassen en stor og sammensatt gruppe, de som breier seg i media utgjør langt fra noe flertall. Men de kan være med å skape holdninger, fyre opp forakt for arbeiderklassen, som kan være svært ubehagelig å møte. De er også med og fyrer opp arbeiderklassens eliteforakt. Jeg har sett at noen av dem jeg har jobbet sammen med har foraktet eliten dypt og inderlig, alt som kommer fra den kanten anses som tull, også det som i høyeste grad ikke er tull. Jeg rister oppgitt på hodet når jeg leser tøvete påstander om arbeiderklassen, jeg har før nevnt her på bloggen at vi angivelig er så dårlige i engelsk at vi ikke klarer å kjøpe billetter på undergrunnen i London. Så dårlige i engelsk er det svært få som er, det som kreves er vel stort sett at man vet hvor man skal og det vet man gjerne, selv om man bare er en stakkarslig arbeider. Men jeg greier å skille slike tåpelige påstander fra det som ikke er tåpelig, ikke alle gjør det.

Jeg vet at det finnes slike hjem som det kronikkforfatteren vokste opp i, der man ikke leser aviser eller bøker og heller ser underholdningsprogrammer av ymse slag. Og jeg har jobbet sammen med mange som har vært svorne fremskrittspartitilhengere og snakket foraktelig om «sosialistene». Men jeg skulle ønske at det i større grad kom fram at ikke alle er sånn. Når jeg har lest det som skrives om arbeiderklassen får jeg ofte en følelse av at den som skriver anser det som viktig å ta avstand, at man overdriver arbeiderklassens angivelig dårlige smak og elendige vaner for at denne avstanden skal bli størst mulig. Når man påstår at arbeiderklassen aldri leser noe annet enn kioskromaner og Se og Hør, er det fordi det ville gjøre veldig vondt dersom det fantes en og annen arbeider der ute som kanskje hadde lest noen av de samme bøkene som vedkommende selv har lest? Eller at man hører på noe av den samme musikken, jeg har møtt mange fra middelklassen som liker mye av den samme musikken som jeg gjør. De jeg har møtt har ikke opplevd det som plagsomt, men det kan man få følelsen av at disse synserne ville gjøre. De som skriver slikt burde kanskje gå i seg selv og tenke over behovet å framstille arbeiderklassen så til de grader ynkelig som det til tider gjøres. I det de skriver kan man gjenkjenne de sidene ved middelklassekulturen som kronikkforfatteren sier gir henne frysninger på ryggen, noe hun ikke er alene om.