Prosjekter på gang

Gamle ferdigheter skal øves opp igjen

Bloggen blir forsømt igjen, noe som delvis skyldes prosjektet mitt med å oppdatere datakunnskapene mine. Å begynne fra bunnen igjen med Office-programmene har vært et ork, har følelsen av å stå på stedet hvil. Jeg var ganske flink med disse programmene en gang, men så har mye gått i glemmeboken. Et av problemene med å være idiotforklart løsarbeider er at man må stå i månedsvis og utføre arbeid som er så hjernedødt at hjernen visner på rot. Så plutselig forventes det at man er en kløpper i f eks Excel, og da er hjernen blitt så sigen at det skal litt til å sparke den i gang igjen og etter beste evne hente fram de sovende kunnskapene og det viser seg at de ikke bare sover, men har falt i dyp koma. Antagelig som en protestaksjon fordi de ikke er blitt brukt på veldig lang tid. Nå holder jeg i hvert fall på med Word, en gang var det morsomt, det var den gangen jeg hadde mine første vaklende steg inn i dataverdenen og alt var nytt og spennende. Det er det ikke lenger, men det er enda mindre morsomt å føle at man er i ferd med å dette av lasset.

Så har jeg også funnet fram tegnesakene igjen og nå har jeg absolutt ikke lyst til å legge dem bort igjen. Jeg har hatt ett par bestillinger på hundeportretter, de har vært min dårlige samvittighet i lang tid. For en stund siden fant jeg ut at nå hadde folket ventet lenge nok, så jeg satte i gang. Og det gikk rimelig greit, moro har det vært og resultatet ble etter forholdene bra. Merkelig å tegne igjen, selv om jeg har ramlet av lasset når det gjelder Office-programmene har jeg tilbrakt mye tid foran pc-en i de senere år, særlig med Photoshop. I det programmet har man ikke bare muligheten til å trykke Ctrl+Z når noe går gærent, man har en hel historikkpalett å ta av. Så da kan man gå fram og tilbake og se om det er bedre slik eller best sånn. Det har man ikke når man tegner, jeg bruker fargeblyanter til hundeportrettene, og gjør man en feil, så har man gjort det. Noe som kan bli nervepirrende til tider, særlig når man er ute av trening, slik jeg har vært nå. Det ville være ubeskrivelig ergerlig å gjøre en skikkelig brøler når tegningen er så å si ferdig. Samtidig er det også langt mer tilfredsstillende når man er ferdig og resultatet svarer sånn noenlunde til forventningene. Det krever enormt med konsentrasjon og gir samtidig en ro i sjela som man ikke kan få av å sitte og trykke på en datamaskin. Helt fornøyd blir jeg aldri, jeg ser alltid noen irriterende feil når jeg er ferdig. Sånn skal det være, for det er det man lærer av. Det er en av de gode tingene i livet, å kunne bruke det man tross alt har fått utdelt av evner, strekke seg så langt det går og helst litt lenger og til tross for de feilene man gjør, føle at man får det til.

Det er to grunner til at det har vært liten, eller ingen, tegning de siste årene. Den ene er at da jeg begynte å lære data ble jeg veldig ivrig, jeg brukte mye tid foran pc-en. Alle programmer var morsomme å lære den gangen. Og det er lettvint med data, blant annet fordi man kan angre det man har gjort, egentlig burde livet selv hatt en angreknapp. Jeg har et meget forsømt akvarellskrin liggende i skuffen, hvis jeg skal male må jeg vaske pensler i etterkant, det slipper jeg dersom jeg heller setter meg ned med Photoshop. Der kan man også laste ned nye pensler hvis man føler for det, skal jeg ha nye pensler til akvarellmaling, må jeg gå i butikken og kjøpe dem.

Den andre grunnen til at jeg ikke har tegnet er mindre morsom, jobbene jeg har hatt har til tider vært så slitsomme at det har vært lite krefter igjen til å holde på med slikt. Tegning krever som sagt store mengder konsentrasjon, og det har jeg ikke alltid hatt så mye av. Slit og usikker jobbsituasjon har krevd sitt. Selv om jeg sikkert må gjennom nye perioder med beinhardt slit, perioder der livet må stå på vent, så håper jeg at jeg får muligheter til å fortsette og kunne utvikle meg videre. I stedet for å måtte gi slipp på det nok en gang.

Jeg har savnet muligheten til å utfolde meg når jeg har slitt på jobb, oppvask, stress, pappesker, mer stress, sentralbord som står og hopper mens folk er ute og røyker og følgelig ikke tar telefonene de får, enda mer stress.  Jeg er ikke den eneste som har gått der og drømt om noe annet. Jeg husker særlig ei jente jeg en gang jobbet sammen med på en kantine. Hun hadde drømmer, og ganske sikkert talent i massevis, det var en skole hun ønsket å gå, der hun hadde kunnet utvikle evnene sine, men pengene manglet. Alt hun tjente gikk til husleia, fortalte hun oppgitt. Hun var fremdeles bare i tjueårene, men veien vekk fra  slitet så allerede ut til å være stengt. Jeg lurer på hvordan det har gått med henne, fikk hun levd ut drømmene sine eller er de knust under vekten av nitrist slit og pengemangel? Kanskje er det møter med slike som henne som gjør at jeg går fra konseptene når en eller annen synser kommer med regla si? Selv har jeg fått sterk nok rygg til å bære slikt, men det er ikke alle som får det og denne slitne, fortvilte jenta, med sine drømmer om et helt annet liv, virket så utrolig sårbar.

Uansett, jeg håper jeg kommer meg gjennom databøkene mine, får tegnet mer og forhåpentligvis bedre, og skrevet en og annen bloggpost sånn innimellom.