En "gammeldags" kvinnes bekjennelser

Noen tanker i forbindelse med den overståtte kvinnedagen

Denne uka har det som kjent vært kvinnedag. Jeg har ingen tradisjon for å markere dagen her på bloggen. Men i år hadde jeg faktisk tenkt å skrive en sur bloggpost om oss stakkars slitne arbeiderkvinner, som er oversett av alle, også disse som kaller seg feminister. Men jeg hadde rett og slett ikke tid, eller tok meg ikke tid, manglet inspirasjon eller alt på en gang.

Jeg har muligens nevnt en eller annen gang her på bloggen at jeg ikke regner meg som feminist, uten det betyr at jeg er en søt, underdanig kvinne som drømmer om en tilværelse som husmor. Det har snarere å gjøre med at jeg har vært utsatt for mer diskriminering som følge av klasse enn av kjønn. Jeg kom til å tenke på alle samtalene jeg har hatt med kolleger, der vi har luftet frustrasjonene våre over lav lønn, respektløs oppførsel fra overordnede, det stadig hardere arbeidstempoet, stigmatiserende uttalelser i media og politikere som gir blaffen i oss og den virkeligheten vi opplever. Et fellesskap på tvers av kjønn, der det er oss mot røkla. Som underbetalt vikar har jeg langt mer til felles med en mannlig underbetalt vikar, enn disse velutdannede og godt betalte kvinnene som regner seg som feminister.

Mye av det som skrives om arbeiderklassen er latterlig og jeg klarer å le av det når selvhøytidelige synsere ramser opp alt som befinner seg nederst i smakshierarkiet og påstår at det slikt jeg i egenskap av arbeiderindivid har sans for, det og ingenting annet. Men noe av det som blir sagt er langt mer alvorlig og til tider direkte truende. Som f eks når Kristin Clemet har gitt uttrykk for at hun ønsker at de laveste lønningene skal bli enda lavere. Det betyr at hun ønsker at jeg og mine kolleger skal få det verre enn vi allerede har. Det betyr enda flere søvnløse netter der man ligger og vrir seg og lurer på hvordan man skal få økonomien til å gå i hop. Det betyr mindre muligheter for adspredelser og livsutfoldelse, altså lavere livskvalitet. Selv om dette vil gå ut over mange kvinner, kan jeg ikke huske å ha hørt noen feminister ta til motmæle overfor slike uttalelser. Derimot er det ikke lenge siden at enkelte lot til å bli ganske så engasjerte da en intetsigende syngedame hadde kledd av seg i en video. Mulig det er viktig for noen, men jeg ber om forståelse for at jeg ikke gidder å engasjere meg særlig mye i slikt. Nå har jeg svært liten sans for intetsigende syngedamer som kler av seg for å få oppmerksomhet, bare sånn at det er sagt.

Det er også annet som har vært sagt som jeg har hatt store problemer med å oppfatte som artig.  Som jeg har vært inne på før reagerte jeg kraftig på denne uttalelsen av May-Len Skilbrei i boka Klassebilder: Arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”). Jeg tror nok at en del feminister ville satt liten pris på det dersom det var dem som ble omtalt på en slik måte, selv om man skriver kan framstå som. Vel, i egenskap av «feil type kvinne», har jeg vært nødt til å betjene noen som har ment jeg er nettopp det og det har ikke vært så veldig morsomt.
Like etter at jeg hadde lest dette, om enn ikke fordøyd det, dro jeg på en av mine turer til Dublin. Der tok jeg meg tid til å tenke litt over akkurat dette med at jeg angivelig skulle være gammeldags, og fant vel ut at det kanskje ikke var så gærent. Om det var barnfrie, single kvinner som drar utenlands på egenhånd Skilbrei tenkte på da hun brukte ordet gammeldags har jeg ingen forutsetning for å mene noe om, men jeg greide nå i hvert fall å filosofere meg fram til at slik tidsånden er så et det ikke så farlig å bli betraktet som gammeldags. Det er mye av det nymotens tankegodset jeg har liten sans for, positiv tenkning, dette at man har seg sjøl å takke for all elendighet man måtte bli rammet av, at alle som sliter som følge av vonde opplevelser dyrker offerrollen osv. Jeg er faktisk så til de grader utgått på dato at jeg er opptatt av noe så kjipt og gammeldags som hederlighet og skikkelighet.

Videre tenkte jeg at mye av det jeg har opplevd av problemer med jobb, bolig, nedlatende mennesker er ting som også arbeiderkvinner før i tiden måtte slite med, i motsetning til dagens «moderne» kvinner. Disse opplevelsene gjør nok at jeg ser på verden med andre øyne enn de «tidsriktige» menneskene. Det spørs vel om det i det hele tatt ikke er gammeldags ikke å være særlig opptatt av hva andre tenker og mener, å skulle være vellykket for en hver pris, i så fall burde kanskje flere overveie å bli en smule gammeldagse.  
Å omtale mennesker som feil, selv om man sier kan framstå som, synes jeg er direkte mangel på folkeskikk, men så er det vel gammeldags å være opptatt av slikt som folkeskikk.

Om jeg fant ut at denne gammeldagsheten var til å leve med, betyr ikke at jeg mener at alt var bedre før, eller at likestillingen har kommet for langt. Hvis man ser seg litt rundt i verden så er vel neppe overdreven likestilling et stort problem, for å si det forsiktig. Selv om det kan se ut som om en del av disse illsinte kommentarskribentene som boltrer seg rundt om på nettet ser ut til å være av den mening. Slike sure gubber har liten sans for frittgående kvinner som meg, samtidig må jeg altså finne meg i å bli omtalt som «feil type kvinne» av folk med et helt annet ståsted, litt av ei klemme å befinne seg i. Men egentlig gir jeg vel blaffen, og snubler tappert videre.