Barnfri og uglesett

Det ser ut til at det blir stadig mindre akseptert å være barnfri

Det er alltid interessant å sjekke statistikken til bloggen, blant annet for å se hvilke søkeord som har ført folk hit. Et stykke ned på listen over søkeord finner jeg ordet barnfri, dette fordi jeg en gang skrev en bloggpost med tittelen Det gode liv som barnfri. Jeg har akkurat gjort et søk på ordet barnfri, resultatet er heller trist. Vanskeligere å være barnfri. Barnfri – et akseptabelt valg? Kvinner som velger ikke å få barn – hvorfor så problematisk? Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne. Ufullendte menn og kvinner? En vitenskapelig studie av barnfrie.

Sett med barnfrie øyne er ikke dette direkte lystelig, men hvorfor er det sånn? Burde vi ikke ha kommet så langt at folk kunne få velge de livene de selv ønsker, så lenge det ikke går ut over andre på en eller annen måte? Og er da virkelig ingen som har vondt av at noen velger ikke å få barn. Når man velger ikke å få barn kan man oppfattes som egoistisk og overfladisk, er noe av det jeg har fått vite etter å ha sett litt på disse søkeresultatene. Mange av kvinnene som velger ikke å få barn understreker at de liker barn, har jeg lest, videre at det å ikke like barn er et stort tabu. Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg i liten grad liker barn. At det er tabubelagt har jeg skjønt, det er ikke noe man skal si i godt selskap. Heldigvis har jeg ofte vært i såpass dårlig selskap at det har vært lov å si det. At man ikke er glad i barn betyr ikke at man driver og plager barn, eller mener at det er greit at barn har det vondt, man holder seg bare unna barn og det mener jeg må være lov. Og selvfølgelig er det forskjell på unger, noen liker man bedre enn andre.

Det massive maset en del ser ut til å være utsatt for, har jeg heldigvis ikke opplevd. Jeg kjenner meg heller ikke igjen når jeg leser om barnfrie som føler seg utenfor på jobb fordi alle andre bare snakker om barna sine. Selvfølgelig har jeg jobbet sammen med mange som har hatt barn, men det har ikke vært plagsomt mye snakk om dem. Jeg har hatt kolleger som har innrømmet at de syntes det var forferdelig slitsomt da barna var små. En tidligere kollega fortalte at hun hadde blitt så sliten av skrik og hyl at hun da, mange år senere, ble direkte syk når hun hørte ungeskrik. På den annen side har jeg hatt kolleger som har trivdes godt med å ha barn, men som fullt ut har akseptert at andre velger annerledes. Da har det vært snakk om folk som ikke er særlig opptatt av å være som alle andre, de har valgt barn fordi det har passet dem, og synes det er greit at andre velger det som passer dem.

Så kan man lure på om også dette har med klasse å gjøre, at det er lettere å være barnfri når man tilhører arbeiderklassen. Kravene om vellykkethet og fine fasader er selvfølgelig mindre. Folk skryter i liten grad av ungene sine, jeg skal ikke påstå at alle som tilhører middelklassen skryter av barna sine, men det skrytet jeg har hørt har stort sett kommet fra folk med slik bakgrunn. Siden jeg har sett noen av barna det er blitt skrytt av, har ikke alltid skrytet stått i forhold til realitetene. Å slippe slikt skryt på jobben har vært en befrielse. Nå er det nok en del også fra arbeiderklassen som er under press dersom de ikke får barn, blant annet fra foreldre som absolutt vil bli besteforeldre.
Uansett, jeg har møtt folk fra forskjellige lag av befolkningen som har blåst av barnemaset og sagt at slikt må man da i all verden bestemme selv.

Nå er vi barnfrie forskjellige, men det har kanskje vært noen fellestrekk blant en del av dem jeg har møtt. Det er flere enn meg som fnyser av det at man skal strebe etter å være som alle andre. Jeg er lite opptatt av mote, leser ikke såkalte dameblader og har liten sans for det økende skjønnhetstyranniet, dette har jeg også sett hos flere andre barnfrie. Vi er kanskje i større grad kritiske til det vi ser rundt oss, foretrekker å tenke gjennom ting framfor bare å godta at alt må være som det er. Noe som går dårlig i hop med påstanden om å være overfladisk. Stor interesse for ett eller annet som man ønsker å ha frihet til å holde på med er ikke uvanlig. Det å være selvstendig og ikke være underdanig overfor menn kan se ut til å være trekk jeg har felles med en del av mine barnfrie medsøstre.

Som barnfri kan jeg antagelig betrakte meg som heldig, jeg kjenner andre som ikke har barn samt folk som har barn, men som godtar at andre ikke har det. Etter det jeg har lest ser det ut til at mange har store problemer med å bli akseptert.. Det må være slitsomt hele tiden å skulle forklare seg, rettferdiggjøre det livet man lever. Og nok en gang, jeg har store problemer med å forstå at folk ikke kan godta andres valg, det burde ikke være vanskelig å forstå at folk er forskjellige og følgelig lever forskjellig. Jeg har rett til å velge hvordan jeg vil leve livet mitt, men jeg har ikke rett til å velge hvordan andre skal leve sine liv.

Det meste av det jeg har satt pris på i livet hadde vært vanskelig å kombinere med barn. Jeg tenker på enkle hverdagsgleder som late lørdagsfrokoster med avis, tekopper og klassisk musikk i bakgrunnen. Mørke vinterkvelder med bøker og levende lys, samt enda flere kopper med te. Sykkelturer i fred og ro der veien blir til mens man sykler. Turer i skogen, med eller uten hund, der jeg kan slappe av og nyte den sjeldne luksusen som heter stillhet. Timer foran pc-en, der jeg kan lære meg nye triks i Photoshop. Ikke behøve å stresse hjem fra jobb, rusle litt rundt i byen og kanskje stikke innom en kaffebar. Gode måltider med godt drikke, sammen med venner, lange netter der man drikker og prater mye tull og noe alvor. En heftig periode med mye uteliv, i en alder der jeg kunne ha vært en sliten småbarnsmor.

Det kan altså være vanskelig å være barnfri, men jeg vet at de som av forskjellige grunner velger å få bare ett barn også er utsatt for press og beskyldninger om at de er egoistiske. Flere har fortalt meg om mas og til tider svært ubehagelige bemerkninger.

Til slutt må jeg enda en gang si at jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor barnfrihet skal være så problematisk og at det ser ut til å være mindre akseptert nå enn det var noen år siden. Dessuten har de jeg har møtt som har hatt størst problemer med å godta at jeg er barnfri vært mennesker av den sorten som liker å se på seg selv som tolerante. Forstå det den som kan!