Kaffe med og uten melk

Jeg kom over denne artikkelen der man kan finne ut hvilken kaffebarkunde man er. Jeg hører ikke hjemme i noen av de seks gruppene som omtales, uten at jeg kan si jeg er særlig lei meg for det. Men det fikk meg til å tenke på at da jeg førte opp interesser på profilen min da jeg startet denne bloggen, førte jeg opp kaffe latte som en av dem. Det kan muligens ha gitt det inntrykket at her han man en stakkars simpel arbeider som prøver å imponere med å si at hun drikker noe hun har hørt den såkalte eliten drikker. Grunnen er en helt annen, på den tiden jeg startet bloggen var det mye snakk om «de lattedrikkende», og det var liksom ikke grenser for hva de lattedrikkende hadde skylda for. Hadde det ikke vært for disse fæle menneskene som satt inne i Oslo og drakk latte, så hadde verden rett og slett vært et bedre sted, kunne man få inntrykk av. Og siden det hender jeg slenger innom en kaffebar og tar meg en latte, måtte jeg bare ta det med.
Kaffe latte markerer ikke lenger avstand eller tilhørighet til noe som helst, kan man lese og det er vel verken avstand eller tilhørighet jeg er ute etter når jeg drikker en latte. Det skyldes vel heller at jeg aldri har greid å bli så voksen at jeg setter særlig pris på svart kaffe. Svart kaffe smaker jobb, der har jeg nemlig drukket noen kopper, for å våkne på morgenen og for fortsatt å holde meg våken utpå ettermiddagen. Eksempelvis da jeg for noen år siden jobbet på et sentralbord, tok jeg gjerne en kopp sånn rundt klokka to, for å greie å holde meg våken de resterende to timene. Og da var det ingenting som fungerte bedre enn sur kaffe som hadde stått og surklet noen timer på kanna. Det gjorde absolutt susen, men smakte ikke direkte godt.

For å skille seg ut i dag, må man inneha detaljkunnskaper om det man konsumerer, kan man også lese. Dersom man virkelig ønsker å skille seg ut er det få ting som er så effektivt som å la være å få barn, da har man skilt seg ut en gang for alle, og behøver ikke ta det så tungt med detaljkunnskaper om det man konsumerer. Hadde flere tenkt den tanken hadde det kanskje blitt litt fredeligere på kaffebarene også.

Når jeg tar meg en latte på en kaffebar føler meg riktig så pen og pyntelig, det er jo bare kaffe med melk, en riktig så uskyldig drikk. Slik fortoner det seg i hvert fall for meg som mang en gang har sittet på irske puber og drukket Guinness, og det midt på blanke formiddagen.
Og når jeg først er inne på min sans for det irske, så må det sies at jeg absolutt har sans for Irish Coffee, som jeg synes smaker mye bedre enn den stakkars utskjelte latten. Det er mulig det regnes for harry, og Irish Coffee med stivpisket krem, eller enda verre krem fra boks, og med sugerør, det er harry.  Det er ekstremt harry, og dessuten å regne for blasfemi. En veltilberedt Irish Coffee derimot, slik man får den på de beste pubene i Irland, er ren nytelse. Sugerør i Irish Coffee er fullstendig useriøst, kommer man inn på et sted der man begår slike utilgivelige tabber er det bare en ting å gjøre, komme seg ut fortest mulig.

For å runde dette av på en noenlunde vettug måte, jeg drikker latte fordi jeg ikke er særlig glad i svart kaffe, da dette for meg er kaffe med jobbsmak. Jeg førte opp kaffe latte som interesse først og fremst som fleip. Jeg synes egentlig Irish Coffee smaker bedre enn latte. Og til slutt må det innrømmes at jeg det jeg først og fremst drikker er te, jeg har alltid et stort utvalg av teer i huset, og drikker flere kopper om dagen. Så egentlig er det vel te jeg burde ha ført om som interesse, men det hadde ikke vært noe morsomt siden det ikke er noen som snakker om de tedrikkende.