Skrik og hyl, lik og del!

Overskriften er ment å beskrive hvordan ståa har vært siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Jeg skal ikke si et kvekk om Sirkus Listhaug, det har det vært nok andre som har gjort. Da jeg for noen dager siden gikk inn på Twitter, var det stort sett ikke annet.  Da gikk jeg heller ut en tur, og mens jeg gikk der tenkte jeg litt på hvordan verden har endret seg i løpet av min levetid. Det er ikke alt som har gått i riktig retning. Å mene at noe var bedre før, regnes visstnok for å være bakstreversk og et tegn på at man er uopplyst. Men nå har det seg jo sånn at forskjellene mellom folk øker, det betyr at noen får det verre, og for den som får det verre blir det jo faktisk sånn at mye var bedre før. Eksempelvis var det bedre å ha fast jobb med en lønn man kunne leve av, enn å ha midlertidig jobb med luselønn. Noen av de arbeidsplassene jeg har vært innom har vært det jeg vil kalle gammeldagse arbeidsplasser. På disse var det tid til å puste ut, du hadde pauser, og stemningen på stedet var ofte mye triveligere enn på det jeg vil kalle de moderne arbeidsplassene. Jeg vokste opp omgitt av arbeidsfolk, de var sikkert slitne til tider, men det var ikke vanlig at folk i førtiårene var fullstendig utslitte og ødelagte, slik jeg har sett i arbeidslivet i senere år.

Det ser ut til å være en økende flokkmentalitet, det er nok flere enn en viss forhenværende justisminister som er opptatt av å bli likt og delt. Dessverre er det denne forhenværende justisministeren flokken har vært veldig opptatt å mene noe om i det siste, det hadde vært greit om flere kunne brukt litt tid på andre ting. Noe jeg skulle ønske flere kunne tenke litt over, er arbeidsministerens uttalelse om at de som er i yrker «hvor man tenker at dette kan bli krevende, så må man vurdere om man kanskje skal omskolere seg», slik at man klarer å stå lenger i arbeid. Hvordan vil dette fungere i praksis? Hvis vi tenker oss en renholder som er midt i førtiårene og begynner å bli temmelig sliten, hva skal hun da gjøre? Ifølge arbeidsministeren skal hun omskolere seg, jeg regner med at hun må koste dette selv. Hun må sannsynligvis ta et studielån, gå på skole noen år, og når hun nærmer seg femti skal hun ut og søke på en type jobb der hun ikke har noen praksis fra før. Etter det jeg vet om arbeidslivet, er det store muligheter for at hun ender opp som arbeidsledig, med et studielån som skal betales. Det er takken for alle årene der hun har utført et særdeles nyttig arbeid.

Noe annet er dette med konkurranse, konkurransedyktig skal man være. Det blir stadig mindre plass til dem som ikke er det, jeg vet ikke om det er en heldig utvikling. Det er visst konkurranse som er løsningen på alle problemer, eller utfordringer som det heter nå for tiden. Når folk skal konkurrere som de jobbene som ikke automatiseres bort, og de som er så uheldige at de ikke vinner bare får ha det så godt, hva gjør det med forholdet mellom mennesker? Og hvordan blir livskvaliteten i et samfunn der det er alles kamp mot alle som gjelder? Hadde det vært mulig å få til en utvikling med mer samarbeid og solidaritet i stedet?

Dette var bare noen lettere forvirrede tanker fra en som ikke er helt i takt med tidsånden, og heller ikke plagsomt opptatt av å bli likt og delt.

Midlertidige jobber og NAV nok en gang

Som kjent åpnet regjeringen i 2015 opp for midlertidige ansettelser i opp til ett år, noe som angivelig skulle føre til at flere skulle komme i fast jobb. Loven skulle gjøre det lettere innvandrere, unge med liten utdanning og de med nedsatt arbeidsevne å komme inn på arbeidsmarkedet. Bedriftene ville tørre å gi dem en sjanse, het det seg. Nå viser en forskningsrapport at det ikke har skjedd. Det som har skjedd, er at det har blitt flere vikarer, men ikke flere jobber. Og det er mildt sagt ikke overraskende.

I lørdagens utgave av Klassekampen kan vi lese at NHO i 2014 sa at lovendringen som tillater midlertidige ansettelser burde reverseres om den ikke førte til flere i jobb. Videre får vi vite at forskere på Institutt for samfunnsforskning slår fast økningen av midlertidige/korte jobber skjer i bransjer med allerede høy andel midlertidige jobber og i lavtlønnsyrker. Forskerne sier også at både utsatte grupper og majoritetsbefolkningen har lavere jobbsikkerhet etter reformen. Nå vil likevel ikke NHO reversere lovendringen. NHO-direktør Nina Melsom sier blant annet: Intensjonen er å få flere ut i jobb, og om endringen ikke har den effekten, bør vi vurdere andre virkemidler. Å reversere lovverket tilbake slik det var i 2015 uten samtidig å se på andre virkemidler er ikke nødvendigvis det lureste for å få dette til. Hva som vil være det lureste sier NHO-direktøren ingenting om, men jeg har en mistanke om at det kan være noe med å gjøre livet enda surere for dem som befinner seg utenfor arbeidslivet. 

Som jeg har vært inne på de to foregående innleggene her på bloggen, så er det mer enn ille nok for den som høyst ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Når det gjelder Line som blir så umenneskelig behandlet av Nav, så er det ikke alle som har noen forståelse for hennes sak. Her kan vi lese om kommunalsjefen i Hå, Vigdis Monsen Austdal, som mener det er helt greit at en småbarnsmor jobber natta på tiltak, når toget ikke går. Her er det også en link til TV2, der vi kan se et innslag hvor kommunalsjefen uttaler seg. Jeg har vært borti noen som likner, forstokka er bare fornavnet på dem, her vil man bare ikke forstå noe som helst. Det er ganske mange av det slaget i Nav, det er ikke rart det blir mye fæl behandling av folk.

Jeg kom forresten over en annen artikkel som viser at det ikke står helt bra til hos Nav. Den forteller om Per Arne Zachariassen som har fått brev fra Nav, der de forteller ham at han er gravid og har termin om tre år. Dette er først og fremst bare latterlig, men hvordan i huleste går det an å sende ut noe sånt? Jeg kom til å tenke på en episode fra den tiden jeg var i klørne på Nav, like før det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen. Jeg var hos frisøren og ble klipt av innehaveren av salongen. Hun drev også flere andre salonger. Da jeg nevnte at jeg var innmeldt hos Nav for tiden, utbrøt hun at i Nav var det bare rot. Hun hadde for tiden flere ansatte ute i svangerskapspermisjon, og de hadde så mye problemer med Nav. 

Tilbake til økt bruk av midlertidige ansettelser, når man er midlertidig ansatt så er det store sjanser for å få smake Nav-pisken. Da er man den første som må gå når det er nedgangstider, og kan det være vanskelig å få jobb igjen med det første. Noe som gjør at det er fort gjort å opparbeide seg hull i CV-en, noe som nå nærmest er blitt en diagnose som gjør at du havner på lista over dem arbeidsgiverne helst ikke vil ansette. Et annet problem du opplever som vikar, er at du ikke får noen form for kursing av arbeidsgiver. Det du skal gjøre bør du i størst mulig grad kunne på forhånd. Det er en av mange grunner til at Nav burde slutte med tullballkursene sine, og begynne å sende folk på kurs som gir kunnskap og ferdigheter som reelt øker sjansene på arbeidsmarkedet. Med erfaring som lavtlønnet vikar vet jeg hvor mye det betyr å få mulighet til å lære noe nyttig, uten selv å måtte betale dyrt for det.

Noe annet jeg vet, er hvordan mange år med usikkerhet ødelegger deg. Det har vært mye frysing, følelse av å skjelve innvendig, panikkfølelse, problemer med konsentrasjon, og det som er enda verre. Når jeg leser om disse unge menneskene som Nav driver og hogger i filler, forstår de virkelig hva de driver med? Det verste er det at det gjør de vel, eller de burde i hvert fall ha såpass menneskekunnskap at de skjønner hva de holder på med.

Straffelinja, del to

Jeg klarer ikke å legge fra meg temaet fra forrige bloggpost.

Her er en link til mer om Line som sliter med Nav, nå har hun fått tilbud om nattarbeid. Med tanke på at hun er alenemor med to små barn, kan man virkelig begynne å lure på hva som rører seg i hodene på Nav-folket. Noe annet er at dersom man skal jobbe natt, kan det bli veldig vanskelig å komme seg til og fra jobb når man ikke har bil, og det har ikke Line. Så lurer jeg på om folk som blir sendt på nattarbeid gjennom Nav får nattillegg. Det burde de få, men jeg tviler sterkt på at så er tilfelle.

Jeg fikk en link i en kommentar, til en artikkel som handler om 19 år gamle Emil som er på Nav-tiltak i butikk, det har han vært i nærmere tre år, og først i 2020 kan han søke om fast jobb i butikken. Han er ikke den eneste som jobber for luselønn i butikk, som det framgår av artikkelen og videoen, er det mange som lider samme skjebne, eller snarere vanskjebne. Selvfølgelig veldig bra for butikkene som kan benytte seg av ekstremt billig arbeidskraft. Det er ikke rart det blir vanskelig å få jobb på vanlig måte, når arbeidsgiverne i stedet kan ta inn folk på Nav-tiltak.

Jeg kan også anbefale en kronikk av Terje Alnes, med tittelen Verdien av arbeidsledighet, på siden Radikal portal. Han beskriver på en svært god måte hvordan arbeidsgiverne på den ene siden står hardt på arbeidslinja, samtidig som de er lite villige til å ta inn personer «som ikke forsvarer lønna si». Han kommer også inn på hvordan arbeidsinnvandringen har ført til at styrkeforholdet mellom tilbuds- og etterspørselssiden på arbeidsmarkedet er vesentlig forrykket. Han nevner at mange arbeidsgivere heller ansetter arbeidsinnvandrere framfor nordmenn, da det er lettere å få dem til å godta dårligere vilkår enn det nordmenn er villige til å akseptere.

Når man leser disse tre tekstene etter hverandre, ser man en utvikling som er mildt sagt skremmende. Noen av dem som kommenterte under forrige post, har etterlyst fagforeningene. Det gjør jeg også, hvorfor i all verden kommer ikke de på banen når Nav er med på å ødelegge arbeidslivet slik som de gjør når folk må jobbe for knapper og glansbilder i år etter år? Og det er jo bare et fåtall av dem som slaver på diverse Nav-tiltak som ender opp i fast jobb. Noe som ikke er rart, da knuslete arbeidsgivere heller kan ta inn nye folk på tiltak. Jeg har sett at mange arbeidsgivere synes det gjør innmari vondt å betale folk en anstendig lønn, og når de blir vant til at folk jobber mer eller mindre gratis, blir vel smerteterskelen senket enda noen hakk.

Jeg etterlyser ikke bare fagforeningene, hvor er resten av venstresiden? De skulle vært frampå og rast mot denne grove utnyttingen av mennesker, men i stedet er det påfallende stille fra den kanten. Man kan jo lure på hvorfor. 

Straffelinja

Jeg trodde ikke lenger jeg kunne bli sjokkert over noe som helst når det gjelder Nav. Men så kom jeg over denne teksten, som forteller om 28 år gamle Line, hun er på Nav-tiltak der hun må spa grus. Og når det er for kaldt til det, blir hun satt til å bygge bruer på en fjelltopp. Jeg har jo lest mye om hvordan folk knekkes psykisk av hardkjøret til Nav, men nå skal de altså også knekkes fysisk. Dette er virkelig skremmende lesning, og det er fullstendig uforståelig at det går an å behandle folk på den måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette kun er for å plage folk, å spa grus gir jo ikke relevant kompetanse til noe som helst.

Jeg vet hvordan det er med fysisk tunge jobber, men å spa grus må være uendelig mye tyngre enn noen av de jobbene jeg har hatt. Line får 13 000 kroner i måneden av Nav for slaveriet, minus skatt. Jeg har erfart hvordan kombinasjonen av tungt arbeid og økonomiske bekymringer sliter på kropp og sjel. Jeg har kjent at pengeproblemene har gjort meg anspent og stresset, noe som har gjort at jeg er blitt mer sliten enn jeg ellers ville blitt. Men da har jeg tross alt hatt en inntekt som har vært noe bedre enn det Line har.

Jeg blir så eitrandes forbanna når jeg leser slikt som dette, det er visst ikke grenser for hvordan folk skal pines og plages. Om ikke dette skulle være nok, så ønsker vår kjære arbeids- og sosial(!)minister å gjøre det enda verre å være i klørne til Nav. Jeg fikk en link fra en leser til en artikkel med den skremmende tittelen Ber om strengere behandling av NAV-ere.

Det er så umenneskelig at jeg mangler ord! Én ting er at de selvfølgelig ikke vil høre på dem som har erfaring med å ha det vanskelig. Det burde de absolutt gjøre, men det ligger vel under deres verdighet, i den grad de er i besittelse av noe sånt. Men det finnes forskning de burde ta innover seg. For snart to år siden skrev jeg en bloggpost (Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen), der jeg lenket til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt.

Ikke bare får man vondt, man blir også «dum». 18. mars 2016 hadde Klassekampen en artikkel med tittelen Fattig – dum av Astrid Hauge Rambøl. Der kan man blant annet lese:

Rike er ikke mer intelligente enn fattige. Det bare virker slik. Livet er ikke alltid så enkelt, og for fattige kan det være ekstra vanskelig. Som om det ikke er kjipt nok å være fattig, påvirker penge­mangel intelligensen i tillegg: Man blir dummere.

I hvert fall tilsynelatende.Kanskje har du opplevd det selv – at tanken på ubetalte regninger murrer i bakhodet. Det forstyrrer.

Det å være fattig opptar så mye av hjernekapasiteten at det går ut over de kognitive evnene. I boka «Scarcity: Why Having Too Little Means So Much» sammenligner økonomi­professor Sendhil Mullainathan og psykologiprofessor Eldar Shafir det å være fattig med å ha mange programmer kjørende i bakgrunnen på datamaskinen: Det gjør hele maskinen treigere. Tanken på hvordan man skal få betalt husleie og kredittlån som hoper seg opp, surrer og går i bakgrunnen og reduserer den fattiges kognitive kapasitet.

Individualistisk orienterte sjeler vil kanskje være fristet til å trekke konklusjoner som likner på dette: Smarte folk kommer seg opp og fram i verden og tjener derfor mer enn dumme folk. Men det har de ingen grunn til. Mullainathan og Shafir har gjennomført en rekke eksperimenter for å vise hvordan fattigdom påvirker oss. I et av dem tester de ulike kognitive ferdigheter hos sukkerbønder i India. Det tester dem både før og etter innhøsting. I tida etter innhøsting hadde de fleste bøndene rikelig med penger, men i tida før neste innhøsting hadde de fleste bøndene dårlig med penger. Forskerne fikk altså testet hvordan den samme personen presterte i både gode og onde dager.

Resultatet viste at den samme personen scoret dårligere når han var fattig enn når han hadde penger. I snitt scoret bøndene rundt ni til ti IQ-poeng dårligere før innhøsting enn etter innhøsting. Andre forhold kan også spille inn, men forskerne mener at konklusjonen er klar: Mangel på penger i seg selv forstyrrer hjernen. Fattiges effektive kapasitet er dermed mindre enn for dem med nok penger. Mullainathan og Shafir mener fattigdom reduserer en persons kognitive kapasitet mer enn å gå en hel natt uten søvn.

Det er mulig at Nav, arbeidsministeren, og dessverre svært mange politikere, mener at bare folk blir herjet så mye med at de blir syke, og får så dårlig økonomi at hjernen ikke fungerer som den skal, da blir det mye lettere for dem å komme seg i jobb. Men som jeg har sagt før, og som jeg sier igjen, det er kanskje på tide å kalle arbeidslinja med sitt rette navn, straffelinja.

Noen tanker i arbeidsmoralismens tid

Hege Ullstein hadde nylig en veldig god kronikk i Dagsavisen med tittelen Stay trygda. Jeg vil si at dette var befriende lesning i arbeidsmoralismens tid. Nå er det jo blitt slik at alle som ikke jobber full tid, eller kanskje helst mer, er å betrakte som en trussel mot velferdsstaten.

Jeg har sett at politikere og andre synsere, har uttalt at når folk ser andre få penger på Nav, er det med på å minske viljen til å betale skatt. Det jeg har sett, er at når folk ser hvordan andre sliter med Nav, blir mange skremt og føler seg utrygge. For i den virkeligheten jeg lever, der vet folk at om du er frisk og i jobb i dag, er det ikke sikkert det er sånn i morgen. Og da kan det hende det heller er med på å minske viljen til å betale skatt, fordi man er redd for at fellesskapet ikke er der for deg den dagen du trenger det, og da er det lett å tenke at jeg vil beholde mest mulig av pengene mine selv, sånn at jeg kan sikre meg så godt det lar seg gjøre. Du blir redd for at skattepengene dine går til å sponse folk som motarbeider deg den dagen du trenger hjelp.

Da jeg leste Hege Ullsteins kronikk, slo det meg at det hadde vært svært gledelig, og enda mer overraskende, dersom det hadde vært en politiker som hadde skrevet noe slikt. Men når hørte man noe slikt fra en politiker? Det jeg synes er ille, er at politikerne på venstresiden er nesten like harde i klypa overfor folk som har vanskelig, som de er på høyresiden. Det er ikke urimelig å forvente at de i større grad skal stå på de vanskeligstiltes side.

Og som jeg sikkert har vært inne på før, det sies at det skal lønne seg å jobbe. Jeg har sett at folk som har jobbet hardt i tunge og slitsomme yrker gjennom mange år ofte får skader som følge av jobben. Så blir de kastet til Nav-systemet, der de skal plages og pines mest mulig, og få minst mulig penger. De blir med andre ord straffet for innsatsen de har gjort. Det at jobber kan være helseskadelige ser ut til å være et ikke-tema.

Når jeg flere ganger i det siste har lest om folk som ikke har råd til mat, og er henvist til matutdeling hos slike som Frelsesarmeen eller Fattighuset, har jeg tenkt på disse politikerne som vil at det skal være sånn. For dette er et resultat av politikken som føres, føler de seg stolte over det de driver med? Er de ikke bekymret for at de beslutningene de er med på å ta, kan gjøre livet vanskelig for dem som har mer enn nok å slite med fra før?  

Det kan være vanskelig å forstå seg på maktmennesker, men om den forståelsen kan være liten, ser det ut til at makta har enda mindre forståelse for hvordan det er å ha det vanskelig. 

Dikt og vinterbilder

Nå da årets første måned er så godt som over, har jeg sett litt på bildene jeg har tatt i løpet av januar. Det har jo vært mye fint vintervær, så det har blitt noen turer med kameraet.

Særlig mye blogging er det ikke blitt i løpet av januar, men jeg har kikket innom bloggen, og jeg ser at posten der jeg hadde tre dikt av Hans Børli, har hatt påfallende mange treff og er nå den femte best besøkte posten her på bloggen. Jeg har en følelse av at de som har kommet innom der, neppe er ivrige lesere av rosablogger. Grunnen til at jeg skrev den posten, var at jeg oppfattet diktene til Børli som en motvekt mot den overfladiskheten det er så mye av for tiden. Og det synes jeg trengs, derfor har jeg funnet fram to dikt til.

SUS I MYRULL

av Hans Børli

Livet er ikke alltid

et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare

titusen strevsomme steg

mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til

å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til

å glemme timene og brødet

og døden.

Men alle disse flittige -

med lønningsposer og armbåndsur

og spisestue i lys bjørk … ?

De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner

i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind

den enkle sangen

som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler

seiler i sol,

seiler i sol og skriker —

TÆLE

av Hans Børli

Det er tæle i oss.

Under de usikre smil

under ja-ord og menneskevarme,

er det alltid tæle i oss.

Det er som å gå over myrdøss i skogen

tidlig i mai: Du kjenner

det harde støtet av is mot foten

under den engstelige mykhet

av måsa og bjønnbær-lyng.

Sein er våren

I menneskenes sinn....

Ellers har året så langt vist at det ser ut til å være uhyggelig mye sextrakassering i politikken, egentlig er jeg ikke overrasket over maktmennesker er verre enn mange andre. Jeg har også merket meg at Siv Jensen ser ut til å være plaget med svært dårlig hukommelse.  Dessuten har vi fått vite at kvinner som arbeider deltid, gjør det fordi de foretrekker å shoppe på CC Vest framfor å jobbe. 

Bloggen er ni år i dag

I dag fyller denne bloggen ni år, tradisjonen tro markeres bloggbursdagen også i år. Siden dette er årets første innlegg, ønsker jeg de som kommer innom bloggen et riktig godt nytt år. Jeg setter pris på at jeg fremdeles har noen lesere, det går jo ofte lang tid mellom nye poster, det er ikke alltid jeg er i god bloggform.

Det er ganske lenge siden sist nå også, noe jeg hadde tenkt å skrive om rett før jul, men som det ikke ble noe av, er to artikler jeg tilfeldigvis kom over. I den første kan vi lese om psykolog Fanny Duckert som ber mediene være varsomme overfor Trond Giske. Ifølge henne står han i en situasjon som er en stor belastning, krevende og et helvete. Artikkelen jeg leste umiddelbart etterpå omhandler fattige mennesker som var nødt til å søke hjelp før jul, for å få mulighet til en slags julefeiring. De har snakket med en av dem, som akkurat har vært på slumstasjonen til Frelsesarmeen og hentet mat, noe hun visstnok gjør hver måned. Det kan jo være at den situasjonen disse menneskene står i, også er å betrakte som belastende, krevende og et helvete. Hvem man føler sympati med, henger vel i stor grad sammen med hvor man selv befinner seg. Jeg klarer ikke ha særlig medfølelse med en karrierepolitiker som ikke har klart å oppføre seg, jeg sparer den heller til mennesker som er så fattige at de ikke engang har råd til å kjøpe maten de trenger. Jeg har såpass erfaring med å mangle penger at jeg tror jeg skjønner sånn noenlunde hvordan disse menneskene har det, og det er veldig langt fra bra. Når det gjelder min manglende sympati med Giske, hjelper det ikke akkurat at også det partiet han tilhører har blitt temmelig harde i klypa overfor folk som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Når jeg leser om folk som må gå på slumstasjonen til Frelsesarmeen for å få mat, minner det meg om skrekkhistorier jeg hørte i barndommen, om hvordan det var for lenge siden, noe man da trodde var et tilbakelagt stadium. Det jeg synes er skremmende, er at det ikke ser ut til at dette er noe særlig mange bryr seg om.

Giske ble selvfølgelig sykmeldt, politikere blir jo gjerne det når det kommer fram at de har gjort noe dumt. Vi andre skal helst ikke bli sykmeldt uansett hvor syke og elendige vi måtte være. Da snakkes det om restarbeidsevne, at det skal tilrettelegges på arbeidsplassen og at man skal finne andre arbeidsoppgaver til den syke. Har ikke disse politikerne restarbeidsevne? Kan de ikke utføre andre oppgaver enn å være politikere i en periode? De kunne jo sette dem til renhold, arbeid på stortingskantina eller noe tilsvarende. Arbeid er jo så helsebringende, og siden situasjonen de har satt seg selv i, er så belastende, kan jeg ikke skjønne annet enn det beste for dem ville være å jobbe, og litt realt fysisk arbeid måte da være den beste medisin. Det er i hvert fall det de mener når det er andre det gjelder.

Nok om det, tilbake til bloggens niårsdag. Det har jo vært tider da jeg omtrent ikke har klart å holde den i live, men jeg ser at jeg tross alt hadde flere bloggposter i året som gikk, enn jeg har hatt på en stund. Det har blitt en del fotografier etter hvert, noe som skyldes at jeg skaffet meg et bedre kamera for noen år siden, og det har jeg hatt mye glede av.

Jeg tenkte jeg skulle avslutte med litt musikk, en gammel favorittlåt med Waterboys, The Whole Of The Moon.