Bøllekurs for barnfrie, fjerde leksjon

Kanskje på tide med en leksjon i bøllekurset for barnfrie igjen. Grunnen til at fjerde leksjon i dette særdeles langsomtgående kurset kommer nå, er et innslag i Verdibørsen på P2 lørdag 11. juni der man tok opp spørsmålet om befolkningsbomben fortsatt tikker. Jeg synes det passer inn her da befolkningsøkning er et godt argument i møtet med dem som overhode ikke skjønner at man kan velge bort barn, samtidig som det å mene at dagens befolkningsvekst er et problem av mange anses som en ukorrekt, kanskje til og med direkte bøllete holdning.

At verdens befolkning øker med 230.000 om dagen burde være nok, selv for den mest ihuga befolkningsentusiast. Men verken politikerne eller mange representanter for folk flest ser ut til å ha noen særlig grad av magemål når det gjelder hvor mange mennesker de vil stappe inn på den stakkars kloden vår.

Det heter seg jo at det kun er hvor mye vi forbruker som teller, ikke hvor mange som forbruker. Nå mener jeg å huske at hver gang det er snakk om å begrense folks bilbruk, bruker man de tidsklemte barnefamiliene som et argument for at det kan man ikke. Og man skulle jo tro at bilbruk var å betrakte som forbruk.

I lørdagens utgave av Verdibørsen var det også et innslag om antinatalisme, noe som vil at man mener det er moralsk galt å få barn. Livet er så fullt av lidelse at er bedre ikke å eksistere. Det kan virke ekstremt, men jeg har tenkt liknende tanker. Det har skjedd mange ganger når jeg har lest eller hørt om verdens begredelige gang at jeg har tenkt at jeg tross alt er glad jeg er så gammel som jeg er og ikke har barn. Framtiden ser alt annet enn lys ut og foruten at jeg blir skremt naturødeleggelser og utryddelse av arter, tenker jeg også på større grad usikkerhet i arbeidsliv og ellers. Den usikkerheten jeg har opplevd, der jeg har vært nødt til å ta imot de jobbsmulene arbeidsgiverne har kastet til meg, der man ikke vet om det er jobb i morgen eller neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, der all usikkerheten etter hvert sitter som en jernklo i brystet ditt, den har så langt vært unntaket heller enn regelen, men det kan se ut til at det går den veien at det kommer til å bli motsatt. Da er jeg glad, hvis man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, for at jeg ikke har satt noen til verden som skal leve i et slikt jerngrep av bekymringer og usikkerhet. Den som ikke eksisterer, lider heller ikke, mens derimot det å eksistere kan innebære mye lidelse.

Imponer med...

Når jeg kikket på matoppskrifter på nettet, er den en ting som har slått meg, veldig ofte står det imponer med… Siden jeg har kommet over dette påfallende ofte tok jeg et søk på imponer med. Dette er hva jeg fant i løpet av et par minutters søk:

Imponer med fløyelsmyk og luftig ostesufflé.

Imponer med selfies som skiller seg ut.

Imponer med hjemmelaget Twix-sjokolade.

Imponer med ceviche til middag.

Imponer med kamskjell – fra bunnen.

Imponer med sjonglering.

Imponer med glitrende elefanter!

Imponer med 3D-flette.

Imponer med chia.

Imponer med deilige fastelavnsboller.

Imponer med hjemmelaget julepynt.

Imponer med eggmuffins.

Imponer med en søt avslutning på året.

Imponer med en spennende forrett!

Date til helgen? Imponer daten med å lage middag hjemme.

Imponer med god leirmat!

Sett deigen nå og imponer med eltefri bakst i morgen.

Imponer med sorbet med herlige smaker.

Imponer med nye ord.

Imponer med 17. mai-pølsene.

Imponer med sjokoladekonfekt.

Imponer med denne lekre fiskeretten.

Imponer med ølsaus til påskelammet.

Imponer med selvlagde pølse- og hamburgerbrød!

Imponer med supersunn sjokolademousse.

Fakta om solformørkelser – imponer med kunnskapen din.

Imponer med egendyrket ruccola på hjemmelaget pizza.

Imponer med tiurbryst og kjøttkaker .

Imponer med 12 stk. langstilkede roser.

Imponer med Nokias sykkellader-kit, som lar deg lade mobilen med et par tråkk.

Imponer med jordskokkchips som garnityr.

Imponer i ny jobb - og unngå ferskingtabbene .

Imponer med forrett av røkt reinkjøtt!

Imponer med lekker waleskringle til sommerselskapet.

Imponer arbeidsgiveren på syv sekunder.

Imponer naboene med fiskegrill.

Imponer med disse glutenfrie smultringene.

Imponer med denne stilige papirlanternen med innebygget lys.

Imponer med disse deilige amerikanske pannekakene til frokost i morgen.

Oppskrifter for mat som imponerer.

Slik imponerer du deg selv!

Av denne lange listen kan man trekke den slutning at det er viktig å imponere og ikke minst med mat. For den som er ikke er så flink på kjøkkenet er det jo en trøst at det er annet man kan imponere med, eksempelvis glitrende elefanter. 

Så kan man spørre seg hvorfor det er så viktig å imponere eller om det er viktig i det hele tatt.

Suksessbedriften som aldri så dagens lys

Den såkalte suksessbedriten omtalt i forrige bloggpost ble nedlagt før den så dagens lys. Grunnen skulle være opplagt, det er selvfølgelig ingen interesse for den typen foredrag som firmaet skulle levere. Vanlige menneskers kriser og problemer, dem er det neppe noen som bryr seg om. Skal man ut og foredra om slikt, bør man for det første tilhøre sånn cirka eliten og krisen bør være et overstått stadium. De som går fra krise til krise er det ingen som gidder å høre på. Skal man ut og selge foredrag er det nok best å holde seg med en nyliberalistisk drømmeverden der ingen rammes av kjipe, langvarige sykdommer eller mister jobben på grunn av finanskriser og nedgangstider. Der alt er opp til deg selv og bare du greier å tenke riktig så ordner det seg. Alle problemer man møter i livet er muligheter for personlig utvikling og dersom du mener noe annet er det noe alvorlig gærent med deg. I denne virkeligheten tar man ikke inn over seg at dersom man har fem ledige jobber og ti arbeidssøkere, så er det bare fem som får jobb, uansett hvor motiverte samtlige av dem måtte være.

Den nyliberalistiske tankegangen kan minne om religion av den heller usunne sorte. Arnulf Øverland kalte en gang kristendommen for den tiende landeplage, i senere tid har Hege Storhaug kalt islam for den ellevte landeplage, da må nyliberalismen kunne omtales som den tolvte landeplage, og den har virkelig litt å svare for. Jeg har sett på nært hold at religion kan være fordummende, det samme må man trygt si om mye det nyliberalistiske våset som er så populært for tiden.

En av disse populære flosklene er at alt som ikke dreper dag, gjør deg sterkere. Det er sikkert sunt med litt motgang nå og da, det er da også noe de færreste av oss slipper unna. Men livet kan tildele deg for mange og harde slag, da kan det føles som man dør litt for hvert slag man får. Det kan gi en følelse av at man mister noe av seg selv underveis. Langvarige problemer kan gå utover konsentrasjonsevne, kreativitet, humoristisk sans og ikke minst livsglede. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Dessuten viser forskning at økonomiske problemer kan være med på å gjøre deg dummere. Det opptar så mye av hjernekapasiteten at det går utover de kognitive evnene. Det blir sammenliknet med en datamaskin hvor mange programmer kjører i bakgrunnen, det gjør maskinen tregere. For igjen å gå til egne erfaringer, økonomiske bekymringer kan etter hvert slite hardt på selve datamaskinen, samtidig som programmene som kjører blir stadig større og flere.

En annen populær floskel er at det ikke verre for deg enn for andre. I virkeligheten så er jo sånn det er verre for noen enn for andre. Jeg kan ha det verre enn noen andre, samtidig som det garantert er andre som har det verre enn meg. Når men slenger rundt seg med slikt, nekter man samtidig å innse at det er andre som kan ha det utrolig mye verre enn det man selv har.

Dessverre er det sånn at man ofte kan møte slike overfladiske motetenkere i forbindelse med arbeidsledighet, man kan møte dem i jobbintervjuer, der helst hele livet ditt skal ha vært gøy, og har ikke alt vært gøy, ser det ut til at de ikke helt vet hvordan de skal takle det. Av erfaring vet jeg jo også at man i høyeste grad kan møte dem på kurs i regi av NAV. Den mest overfladiske og infantile floskelmaskinen jeg noen gang har møtt, var jo læreren jeg hadde i jobbsøk da jeg gikk på det etter hvert så mye omtalte kurset på Reaktorskolen. Hver gang han åpnet kjeften, og det gjorde han ofte, rant det ut ferdigtygde floskler. Problemet med slike personer er at de bare hører det vil høre, derfor hadde det vært nytteløst å holde foredrag for dem av den typen jeg hadde tenkt å levere.

Å selge inn foredrag av nevnte type til næringslivet ville være dødfødt. Der skal man nok helst ha moteriktige floskelpredikanter som kan skape den rette motiverende hallelujastemningen. Men nå hadde jeg også planer om å holde foredrag for politikere, for de ville være vel være interessert i vanlige menneskers liv og problemer? Nei, jeg tror ikke det, ikke engang de på venstresiden som absolutt burde være det. Nå har det seg jo sånn at jeg en gang i tiden sendte et slikt foredrag i form av en e-post til Audun Lysbakken, det skrev jeg om i bloggens spede barndom, kan leses her. Heller ikke i SV var man særlig interessert, jeg tror ikke noe annet parti ville være det heller.

Det er jo litt synd at den såkalte suksessbedriften ikke en gang rakk å gå konkurs, for det kan hende den hadde fått fram noen stemmer som hadde vært verdt å lytte til. Men det nytter jo ikke, når ingen vil høre.

Om sleipe politikere og suksessbedriften HKHGMM

Som de fleste sikkert har fått med seg har vår forhenværende arbeidsminister, Robert Eriksson, sikret seg tre måneder ekstra med statsrådlønn, 105.337 kroner i måneden, før skatt. Dette har han klart fordi han opprettet rådgivningsfirmaet «Løkka i livet AS» tre dager før den utvidede etterlønnsperioden gikk ut. I firmaet med dette særdeles positive navnet skal han gi råd om arbeid og pensjon. Det er interessant å merke seg at han påstår at han ikke skjønte at registreringen av firmaet ville medføre karantene og følgelig ekstra etterlønn. Selv om jeg har hatt en viss mistanke om at den forhenværende arbeidsministeren ikke har skjønt så mye som det hadde vært ønskelig at han gjorde, tror jeg han skjønte akkurat dette. Og dette er vel noe han strengt tatt burde ha visst, tatt i betraktning av at han har vært arbeidsminister og nå mener seg kompetent til å gi råd når det gjelder arbeid og pensjon. Alternativet hadde vært å gå på NAV, unnskylder han seg med, og det ville selvfølgelig ikke vært noe særlig. Nå heter det seg jo, nettopp fra politikerhold, at dersom arbeidsledige får for mye penger, anstrenger de seg ikke nok for å skaffe seg jobb. Og med en så feit sum utbetalt i måneden har han kanskje manglet den nødvendige inspirasjonen til å søke på alt av aktuelle jobber. Som en ihuga tilhenger av midlertidige jobber kunne han jo hørt med Adecco om de hadde hatt noe til ham.

Nå er ikke dette sjarmtrollet av en forhenværende arbeidsminister den eneste som har startet
konsulentselskap og dermed greid å tuske til seg litt ekstra etterlønn, også flere av de rødgrønne har benyttet samme metode. Kan leses om her. De vet å sno seg, disse som knapt unner vanlige slitere noe som helst dersom de er så uheldige å bli arbeidsledige. Man burde ha satset på en karriere som toppolitiker, det er tydeligvis selveste «løkka i livet».

Dette fikk meg til å tenke på en ide jeg fikk her om dagen da jeg var ute og gikk en tur i skogkanten. Det heter seg jo at det å bevege seg er bra for tankevirksomheten, det mener jeg nå i hvert fall at jeg har lest et eller annet sted. Den lysende ideen gikk ut på at jeg skulle starte eget firma, ikke akkurat konsulentvirksomhet, men noe ikke så langt unna. Jeg skulle nemlig starte suksessbedriften HKHGMM. Bokstavene står for hva krisa har gjort med meg. Det mener jeg nemlig at jeg har hørt en og annen person som har fått lov å breie seg i media har uttalt i forbindelse med at vedkommende skal ha gått gjennom en krise. Det har dreid seg om folk som har vært rike, berømte eller begge deler. De skal ha fått en voldsom selvinnsikt og en dypere forståelse av det meste etter å ha gått gjennom en krise som kanskje kan virke litt puslete for vanlige folk, som dessverre ofte havner under NAV-pisken i forbindelse med kriser. Og det forsterker krisa ytterligere, NAV er jo en krise i seg selv. Mens jeg gikk der og tenkte, dukket det opp et gammelt minne. Det skrev seg fra den gangen vår forhenværende statsminister Kjell Magne Bondevik hadde hatt en såkalt depressiv reaksjon, på folkemunne kalt en DR. Mens Bondevik breiet seg på tv i beste sendetid og la ut som man skulle tro han var den eneste personen i verden som hadde hatt det litt vondt, leste jeg en artikkel i Dagsavisen om en annen mann som også hadde fått en depressiv reaksjon. Han hadde hatt en god jobb, men hadde endt opp som sosialklient og hadde det alt annet enn bra. Sånn går det for oss vanlige dødelige. Og mens det het seg at det var så flott med åpenhet om psykiske lidelser, ble jeg spurt i jobbintervjuer om jeg hadde hatt psykiske problemer, hadde jeg svart ja, hadde den potensielle arbeidsgiveren garantert ikke ansatt meg. Det er nemlig forskjell på folk.

Det er nettopp den forskjellen som gjør at jeg mener HKHGMM vil bli en suksessbedrift. Når elitens kriser gir slik innsikt og forståelse, selv om de ikke får like tragiske konsekvenser som de gjerne gjør for vanlige folk, så må jo vanlige folks kriser gi enorm innsikt og forståelse. Og da må det nødvendigvis være stor interesse for å høre om det. Det jeg da skal gjøre er å ansette folk som har opplevd kriser av forskjellige slag, og sende dem ut for å holde foredrag. Etter hva jeg har fått med meg er det veldig populært med foredrag for tiden, så dette må jo bare bli bra. Behovet burde være til stede, særlig blant våre politikere, som ikke ser ut til å ha så veldig stor forståelse for hva mange har å slite med. HKHGMM vil ansette folk som vanligvis ikke har lett for å få jobb, siden vanlige mennesker ikke er særlig attraktive på arbeidsmarkedet dersom de har vært gjennom vanskelige perioder i livet. Dessuten kommer jeg til å være en hederlig arbeidsgiver, i motsetning til størsteparten av de arbeidsgiverne jeg har hatt.

HKHGMM vil kunne levere foredragsholdere med reell livserfaring, de må da være mye mer interessante enn glattpolerte floskelmaskiner som snakker om at alt er opptil deg selv og at det er i motbakke det går oppover og det er ikke verre for deg enn for andre osv. Som sagt, HKHGMM må simpelthen bli en suksess.  

Bloggen er på Facebook!

Bloggen har nå fått egen facebookside. Det er foreløpig et prøveprosjekt, får se hvordan det går. Foruten å reklamere for egne bloggposter, har jeg tenkt å dele linker til stoff som kan være av interesse. Så får vi se om siden på facebook kan inspirere meg til å blogge litt mer, det går jo litt tregt. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje på denne siden, eller hvor lang levealder den får, det får tiden vise.  

Jeg er ikke veldig aktiv på facebook, jeg har ikke noe voldsomt behov for å fortelle andre at jeg hva jeg har hatt til middag, om jeg har vasket gulvet eller vært ute og gått en tur. Det jeg har gjort mest er å legge ut bilder, av natur eller annet som kan være fint å se på. Noe som betyr at jeg ikke legger ut bilder av meg selv. Selfiestang står ikke på min ønskeliste, for å si det sånn.

Uansett, får se hva som skjer. Det er jo litt letter å legge ut ting fort og gærent på facebook enn det er på selve bloggen. Men jeg håper å få skrevet noen skikkelige bloggposter også i nærmeste framtid. 

Tankesurr om datatrøbbel og trøblete arbeidsliv

Det er sen lørdag kveld, eller natt, det har vært en slitsom lørdag. Det er lenge siden jeg har hatt dataproblemer av betydning, men på torsdag bestemte min vanligvis så stødige og trofaste Dell seg for å begynne å fuske. Enda verre ble det på fredag, da døde den mer eller mindre. Det er mulig mine forsøk på å gjenopprette den fungerte som aktiv dødshjelp. Jeg er ikke flink med sånt, men dog ikke verre enn at jeg greide å banke et slags liv i den igjen sent på fredag kveld. Da den gjenoppsto fra de døde var den riktignok tilbake til Windows 8, et operativsystem jeg hatet dypt og inderlig den tiden jeg måtte holde ut med det, men det sto allikevel til et slags liv. Lørdag morgen startet med å få elendigheta tilbake til tieren, det gikk greit, hvis man ser bort fra at antivirusprogrammet hadde stukket av underveis. Da var det noen minutters panikk, fordi det var blitt installert da den var inne til service i butikken jeg kjøpte den, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tak i det igjen. Helt til det plutselig skjedde noe som ikke skjer alt for ofte, det oppsto en noenlunde fornuftig tanke i hodet mitt, de måtte nødvendigvis ha brukt min epostadresse da de opprettet kontoen, følgelig burde det være mulig å få orden på det. Det var ikke verre enn å logge seg inn med adressen og merke av for at jeg hadde glemt passordet. Så da kunne jeg installere antivirusprogrammet mens jeg gremmet meg over min trege hjernefunksjon, jeg bedrev med andre ord en form for multitasking. Men uansett anstrengelsene og at det nå står til et slags liv, det er den jeg bruker nå, så må den nok ha litt hjelp fra flinkere folk enn meg hvis den skal fungere tilfredsstillende.

Jeg var sur og lei på fredagskvelden, men det slo meg at dette tross alt er luksusproblemer, jeg har en velfungerende laptop og en serviceavtale i butikken jeg kjøpte pc-en. Problemet er ikke verre enn at jeg ta den med dit og la kyndige folk få gå over den mens jeg kan sitte i sofaen med laptopen. Og heldigvis, jeg har ikke kjøpt den hos Expert. De har, som sikkert mange har fått med seg, fått en del oppmerksomhet fordi de har sagt opp tariffavtalen for sine ansatte. Jeg så Dagsnytt atten på onsdag, der satt det en sleip fyr fra Expert og sa at man måtte da stole på sin arbeidsgiver. Ja, det må man jo, det har jo jeg erfaring med at man trygt kan gjøre. Det minnet meg på en episode da jeg jobbet for Adecco. Jeg ble ringt opp en morgen om en jobb det hastet veldig med og som var et godt stykke unna. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne ta taxi, så skulle de betale det. Det var bare det at det samme hadde blitt sagt en gang før, for ikke så lenge siden, og da hadde jeg aldri sett noe til taxipengene. Så jeg var nødt til å si nei, fordi det har var snakk om såpass lang reise at taxi ville ha kostet omtrent det samme som jeg hadde fått i dagslønn, Adecco betalte jo mikrolønninger. Jeg kunne med andre ord sitte igjen med omtrent null i utbytte, det hadde jeg ikke lyst til. Men stoler du ikke på meg da, sa fyren jeg snakket med. Det var samme fyr som hadde forklart meg hvordan jeg skulle få igjen taxipengene forrige gang, dem jeg aldri hadde sett noe til, så jeg var nødt til å si at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Problemet var selvfølgelig at det var slikt som gjorde at Adecco ikke så lett ga folk nye oppdrag, om man var flink i jobben sin betydde lite. Jeg vet at folk ga gode tilbakemeldinger på meg da jeg jobbet for Adecco, men det at jeg tok igjen med dem gjorde at det til slutt ikke ble så mange nye oppdrag. Jeg var ikke flink nok til å stå med lua i hånda og finne meg i alt snusket deres. Fyren fra Expert minnet meg uhyggelig om sleipingen jeg snakket med på telefonen den gangen, min erfaring er at den sorten kan man overhode ikke stole på.

Jeg kom også til å tenke på det med å være organisert. Jeg har skrevet om min erfaring med å ringe til LO en gang før, men det kan godt gjentas. For mange år siden overveide jeg å organisere meg, nå er det vel strengt tatt ingen god ide når man jobber for vikarbyråer. Da de neppe liker at man er organisert og de har jo den muligheten at de kan la være å gi deg oppdrag, de kan bare skylde på at de ikke har noen passende jobber. Men jeg hadde likevel tenkt på det, da jeg var forferdelig lei av all uhederligheten jeg opplevde i arbeidslivet. Så etter å ha hatt den heftigste jobben jeg noen gang har hatt, der man måtte jobbe, ikke bare for to, men minst for tre hele dagen, der det ikke bare manglet pauser, men tid til å stoppe opp og trekke pusten, tok jeg en telefon til LO. Da hadde jeg dagen før ringt til Arbeidstilsynet, fordi jeg mente arbeidstempoet på stedet måtte være langt over det som var lovlig, folk ble drevet som slaver og var utslitte og fortvilte. Hos Arbeidstilsynet ville de ikke høre på meg, jeg ble avbrutt før jeg fikk snakket ferdig og ble pepret med at dette var lov, det var lov, det var lov, ferdig snakka. Da jeg ringte LO, ble jeg satt over til Handel og Kontor, der jeg nok en gang ble avbrutt og ble pepret med at det var lov, det var lov, det var lov. Eneste forskjellen var at han jeg snakket med hos Handel og Kontor var enda mer aggressiv enn han hos Arbeidstilsynet, han var faktisk skikkelig sinna. Dette er mange år siden, men hvis de fremdeles møter folk på den måten er det ikke rart det ikke er så mange som er organisert. Selv om jeg har skrevet om dette for flere år siden, synes jeg det er så ille at det må være lov å gjenta det. Her var det snakk om en jobb hvor folk klagde over at de var så slitne at de ble kvalme, en annen vikar hadde kommet over en av de fast ansatte som satt sammenkrøllet i en krok og omtrent gråt fordi hun hadde så vondt i beina, og dette mente man var lovlig.

De fleste som jobbet på denne kantina var innvandrere, de kalte det selv for slaveri. Jeg har tenkt på dette når jeg i senere tid når jeg har sett at debatten om innvandring og flyktningkrise har gått vel varm. Kanskje noen av rikssynserne som er ute med høy sigarføring i debatten kunne ta seg tid til å snakke med dem som serverer dem mat og vasker kontorene deres, spørre litt om hvordan de har det. Det har etter hvert blitt slik at de fleste som har slike jobber har innvandrerbakgrunn og jobbene blir stadig hardere. Det er ikke sikkert de hadde turt å si noe, da det ikke alltid er lurt å uttale seg når man sliter i slike jobber, det forventes jo at man skal være lojal overfor arbeidsgiveren sin, som definitivt ikke er lojal tilbake. Men det burde være mulig å legge merke til at folk ikke har pauser, at de er fortvilte, bryr man seg litt om sine medmennesker så tror jeg det skulle være mulig å se at de har tøffere forhold enn de burde ha. At de ikke bryr seg om oss som er norske har vi fått med oss, det gir ingen godhetspoeng å bry seg om norske arbeidsfolk. Det kan se ut til at de heller ikke bryr seg så plagsomt mye om dem som kommer hit fra andre kanter av verden heller, når de først er her i landet og har endt opp i jobber for brutale arbeidsgivere, med mikrolønn og null pauser i løpet av dagen.

Og nå ble jeg så engasjert at jeg har slått hardt i tastaturet, men pc-en er fremdeles i live, den har vært nødt til å lære seg å tåle en smell, det samme kan vel sies om eieren. Egentlig var det noe annet jeg hadde tenkt å skrive om, men jeg husker ikke helt hva, det er ikke bare pc-en som har fått slettet et og annet fra minnet i det siste. Forhåpentligvis lar det manglende seg reinstallere, det gjelder både pc og eier.

Om barndom og kristendom

Torsdag kveld så jeg Debatten på NRK. Det vakte til live et og annet minne fra min barndom med pinsevennforeldre. Nå har vel ikke jeg så mye å klage over, jeg fikk tross alt lov å forlate bedehusmiljøet i ung alder, uten å bli utsatt for demonutdrivelser eller trusler om helvete. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke hadde en far som Jan Åge Torp, han representerer nettopp den typen kristne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har tross alt sett noen som likner, sleske fanatikere som tror de har absolutt rett og gjerne har liten kunnskap om det som rører seg utenfor deres egne forkvaklede verden.

Noe jeg oppfatter som et problem med karismatiske kristne er at de ikke bare tror på en gud, men at det gjerne følger noen demoner med på lasset. Jeg har sett at noen tror på djevler, demoner og onde ånder. Det kan sikkert være skremmende for mange barn. Jeg hørte litt om slikt da jeg ble slept med på kristne møter i barndommen, men på meg prellet det av som vannet på den berømmelige gåsa. Heldig for meg, så slapp jeg unna religiøse traumer. For dem som ikke er like upåvirkelige som det jeg var, kan det sikkert være problematisk. Det ble sagt i programmet at det egentlig var veldig trygt og godt å være i kristne miljøer, men jeg tror ikke det alltid føles så trygt og godt å vokse opp i et miljø der folk tror på djevler og demoner. Det kjennes antagelig heller ikke så trygt og godt for dem som etter hvert kjenner at de har seksuell legning som ikke er akseptert. Det jeg har sett er at kombinasjonen av sterk tro, liten kunnskap og liten kontakt med annerledes tenkende kan være mildt sagt uheldig. Jeg vet at ungdom med psykiske problemer har blitt beskyldt for å være besatt av onde ånder, at syke som har blitt bedt for uten at de har blitt friske, har fått høre at det er noe gærent med dem, at de ikke kan være riktig frelst. Og det må man jo være, ellers havner man i helvete.

Og det med at man kan havne i helvete, må nødvendigvis være skremmende for unger. Det å bli lært opp til at man kan risikere evig pine dersom man ikke tror på gud, tror på feil gud eller bare kommer i skade for å tenke eller gjøre feil, er ikke det jeg forbinder med en trygg og god barndom. Jeg lurer i det hele tatt på hva det gjør med mennesker å tro at noen skal til himmels og andre lukt til helvete, det må bli et voldsomt oss og dem. For meg er det sånn at uansett hvor uenig jeg måtte være med en annen person, så er vi underlagt de samme naturlover. For en kristen av den sorten som virkelig tror på helvete, må det være annerledes. En gud de mener er god og rettferdig skal sende slike som meg til helvete. Det plager meg for så vidt ikke, siden jeg ikke tror på noe helvete. Men jeg lurer på om de som tror på slikt kan gå glipp av en utvikling der man etter hvert lærer å se at også de kan som er veldig annerledes enn oss selv, kan være fullt ut gode mennesker. Hvis man virkelig tror fullt og fast at folk som ikke er kristne skal til helvete, tenker jeg at det må være vanskelig å oppfatte dem som fullverdige mennesker slik de er, ikke bare noen som må frelses.

Som fjortis var jeg en gang utsatt for noen som framsto som frelsesmaskiner på høygir, her var det snakk om folk som i utgangspunktet hadde vært rimelig moderate kristne, men som plutselig hadde sett lyset for alvor og bikket over i fullstendig fanatisme. Jeg ble fortalt, av min egen mor, at de etter at ha sett lyset hadde gått gjennom ting og tang de eide, for å kvitte seg med det som kunne være syndig. Blant annet hadde de fått en reproduksjon av Brudeferden i Hardanger i bryllupsgave, den lurte de på om de måtte gi tilbake, da de var redd for at felespilleren i båten spilte til dans. Historien har satt seg fast i hodet mitt som et eksempel på den totale galskap.

En annen episode jeg husker fra omtrent samme tid, var at jeg en gang jeg var alene hjemme kom over et kristent blad som foreldrene mine abonnerte på. I bladet jeg leste sto det at foreldre måtte kontrollere bøker og musikk før ungene kunne få lov å lese og høre. Dette for å hindre at ungene skulle havne i helvete, eller gå fortapt som man kalte det. Jeg var allerede storforbruker av både bøker og musikk, så hvis foreldrene mine skulle fulgt dette rådet ville de fått nok å gjøre. Dessuten var nok både bøkene og musikken jeg likte av den sorten som førte til fortapelse. Jeg fortalte foreldrene mine hva jeg hadde lest, men heldigvis lot det ikke til at noen av dem hadde lest det og etter hvert ble det slutt på abonnementet av bladet. Bøkene og musikken som skulle hindre fortapelse kan jeg ikke tenke meg hadde vært etter min smak. Foreldrene mine hadde prøvd seg med noen kristne barnebøker da jeg helt liten, men etter hvert ble det bøkene til Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og tilsvarende. Pippi Langstrømpe var en favoritt, de bøkene hadde antagelig ikke gått gjennom sensuren det kristne bladet la opp til, sikkert et uheldig forbilde for småjenter etter deres mening.

Selv om jeg hadde en oppvekst med vanlige barne- og ungdomsbøker, popmusikk og lite demoner og helvete, var det ikke helt enkelt å ha kristne foreldre. Tross alt var jeg en skuffelse, det gikk seg noe til etter hvert, men når jeg ser tilbake forstår jeg at savnet det å bli sett og anerkjent for den jeg faktisk var. Noe annet jeg fikk føle litt på, er at når man har det vanskelig, kanskje trenger noen å snakke med, så vil kristne ofte mene at det man trenger er å bli kristen. Det kan være vanskelig, det er det sikkert andre som har fått merke i større grad enn meg, men det var der og det føltes ikke alltid så greit.

Nå er vel ikke jeg den eneste som har vokst opp med foreldre man ikke er helt på frekvens med, det behøver ikke være religion inne i bildet. Vi var veldig forskjellige, mens de trodde på pinsevennbudskapet i voksen alder, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg var fem år gammel og tenkte at dette her er da bare tull. Jeg hørte det ble sagt at ungdom ikke burde studere, da det kunne føre til at de mistet kristentroen. Denne redselen for reell kunnskap gjorde et visst inntrykk på meg og jeg oppfattet det som en form for innrømmelse om at det ikke var mye hold i det de trodde på.
Da jeg så Debatten på torsdag så var jeg glad jeg var en så trassig og lite lettpåvirkelig unge, det har nok spart meg for mange problemer. Og til tross for at det kunne være litt vanskelig til tider, det kunne tydeligvis ha vært mye verre.