Nok en tur til Dublin

Kanskje på tide å tusle tilbake den forsømte bloggen min. Siden sist har jeg vært på min ørtende tur til Dublin. Alltid like herlig å komme tilbake til den byen. Jeg hadde faktisk tenkt å direkteblogge litt fra Dublin, men det ble med tanken. For inntil tre-fire år siden var jeg fullstendig offline når jeg var i Dublin, det hadde egentlig sin sjarm. Den eneste muligheten til kontakt med omverdenen var en gammel, temmelig råtten mobil som det så vidt gikk an å ringe med. Alternativt sende sms, men da ble så mange stygge ord sagt underveis at det burde jeg fortrinnsvis gjøre når det ikke var noen i nærheten. Da jeg gikk til innkjøp av laptop fant jeg ut den var veldig grei å ta med, blant annet for å lagre bilder, sånn at jeg hadde kopier hvis noe skulle skje med kameraet. I år hadde jeg omsider også skaffet meg en noe mer funksjonell mobil.

Om det alltid føles bra å komme til Dublin, er reisen over et sant slit. Det er ikke mye å klage over, to timers flytur, men så kjedelig. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at skyer er veldig spennende å se på, men har ikke greid å overbevise meg så langt. Heldigvis finnes det noe som heter bøker, ellers hadde det ikke vært til å holde ut. Når man lander i Dublin og har kommet seg gjennom kø i passkontrollen og ventet på bagasje i et par evigheter, gjenstår det som egentlig er verst med hele turen, bussen inn til sentrum. Den er stort sett overfylt, både med folk og bagasje, og til tross for at den kaller seg Airlink Express, glemmer den at den er en ekspressbuss når den nærmer seg sentrum. Da forvandler den seg til en skikkelig melkerute som skal snegle seg gjennom diverse smågater hvor det er tett mellom lyskryssene og alltid rødt lys. Du verden hvor godt det er når jeg omsider kan gå av bussen og moroa kan begynne.

Jeg var litt spent på hotellet i år, i mange år på rad har jeg bodd på Arlington, rett ved O’Connell Bridge. Det var det hotellet jeg bodde på aller første gang jeg var på egenhånd i Dublin, det var den gang man bestilte gjennom reisebyrå. Det var et utmerket hotell for en som var på sin første utenlandstur alene, sentralt beliggende og med pub i første etasje. Jeg tilbrakte flere kvelder på den puben og hørte mye bra musikk. Vanvittig høy turistfaktor, men man er jo turist selv når man er ute og reiser. Etter å ha bodd på diverse andre hoteller av varierende kvalitet, har jeg i flere år på rad igjen bodd på Arlington. Det har store rom og brukbart renhold, men rommet jeg hadde i fjor hadde ikke hatt vondt av litt ny maling på veggene. Men absolutt et hotell som kan anbefales. For den som har tenkt seg en tur til Dublin, styr unna Clifton Court. Jeg bodde der noen dager for en del år siden, rommet var en total katastrofe. Det manglet normalt vindu, det var en sjakt med en åpning i det fjerne. Det var mørkt som i den berømmelige sekken da jeg åpnet døra, ved siden av døra var det bryter til en taklampe som ikke virket. Jeg famlet meg fram og fant etter hvert en lampe som virket, det var da jeg fikk øye på det høyst tvilsomme vinduet. Rommet var mildt sagt ikke stort, med det var tilnærmet gangsti rundt senga, plass til kofferten og noen hengere på en knagg. Men det var rent nok, badet var greit og senga var ikke vond. Jeg tok det med godt humør og hadde tross alt noen fine dager, men aldri mer!

I år hadde jeg bestilt rom på et hotell som heter Temple Bar Inn. Som man skjønner ligger det i Temple Bar, jeg krysset fingre og tær for at rommet mitt ikke skulle ligge mot gata, da snakker vi hovedgata i Temple Bar og der kan det være relativt livat og bråkete. Kryssingen hadde fungert, jeg fikk rom vekk fra gata, så jeg var ikke plaget med bråk. Rommet var ikke stort, men det var moderne og pent, delikat bad, alt var rent og fint. Hyggelig betjening og selvfølgelig særdeles sentralt beliggende, kan anbefales.

Greit å bo i Temple Bar, men i helgene er det lurt å gå andre steder, det blir for mange mennesker og for mye pes til at jeg i hvert fall jeg synes det er trivelig. Heldigvis finnes det nok av gode alternativer, fredagskvelden på The Celt i Talbot Street blir aldri feil, bra musikk og en miks av turister og lokalbefolkning. Dessuten billigere øl enn i Temple Bar.

Før jeg kom så langt som til fredagskvelden, hadde jeg vært på en Rural Pub Tour i Dublin Mountains og Wicklow Mountains. Turen startet klokka to på ettermiddag og vi var tilbake igjen i Dublin klokka elleve på kvelden. Da hadde vi vært innom seks puber og fått sett mye vakker natur mellom pubbesøkene. På den første puben gikk det hjort rett utenfor puben, så det var helt klart en avveksling fra pubene i Dublin. En særdeles underholdende sjåfør og god stemning hele veien, en absolutt vellykket og annerledes pubkveld.

Det er veldig mange fine turer man kan melde seg på, i år var jeg også med på en tur som het Celtic Boyne Valley Tour. Det ble en begivenhetsrik dag, mange historiske steder og mye flott natur. Hill of Tara, Loughcrew, Bective Abbey, Trim Castle, Monasterboise og Drogheda. Er man interessert i historie og ikke redd for å gå noen meter fra bussen er dette en tur som helt klart kan anbefales. Også på denne turen bidro sjåføren til å gjøre turen ekstra vellykket. Han var kunnskapsrik og morsom og dessuten sang han to sanger for oss underveis og han kunne helt klart synge. For øvrig ikke først gang jeg har opplevd en syngende bussjåfør i Irland, er det rart man blir glad i det landet?

Bective Abbey

Trim Castle

Monasterboise

En uke i Dublin går utrolig fort, plutselig var det tid for å pakke ned og forlate byen igjen. Det er alltid litt trist å trille kofferten oppover O’Connell street på vei til den hersens flybussen. Som nok en gang var proppfull av folk og bagasje. Nå er det verste gjort, tenkte jeg da jeg hadde kommet meg til flyplassen og fått sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen. Men der tok jeg feil, med min berømmelige uflaks falt det seg sånn at jeg skulle forlate Dublin akkurat den dagen den amerikanske visepresidenten fant det for godt å ankomme byen. Det fikk visse konsekvenser for oss andre som skulle ut og fly den dagen, nærmere bestemt flere times forsinkelse. Men hjem kom jeg nå til slutt og kunne nok en gang fastslå at det hadde vært noen fine dager i Dublin.

Den ene sangen sjåføren på turen sang, var Mountains of Mourne. En nydelig sang som jeg ikke kan huske jeg har hørt framført i levende live før.

Bøllekurs for barnfrie, fjerde leksjon

Kanskje på tide med en leksjon i bøllekurset for barnfrie igjen. Grunnen til at fjerde leksjon i dette særdeles langsomtgående kurset kommer nå, er et innslag i Verdibørsen på P2 lørdag 11. juni der man tok opp spørsmålet om befolkningsbomben fortsatt tikker. Jeg synes det passer inn her da befolkningsøkning er et godt argument i møtet med dem som overhode ikke skjønner at man kan velge bort barn, samtidig som det å mene at dagens befolkningsvekst er et problem av mange anses som en ukorrekt, kanskje til og med direkte bøllete holdning.

At verdens befolkning øker med 230.000 om dagen burde være nok, selv for den mest ihuga befolkningsentusiast. Men verken politikerne eller mange representanter for folk flest ser ut til å ha noen særlig grad av magemål når det gjelder hvor mange mennesker de vil stappe inn på den stakkars kloden vår.

Det heter seg jo at det kun er hvor mye vi forbruker som teller, ikke hvor mange som forbruker. Nå mener jeg å huske at hver gang det er snakk om å begrense folks bilbruk, bruker man de tidsklemte barnefamiliene som et argument for at det kan man ikke. Og man skulle jo tro at bilbruk var å betrakte som forbruk.

I lørdagens utgave av Verdibørsen var det også et innslag om antinatalisme, noe som vil at man mener det er moralsk galt å få barn. Livet er så fullt av lidelse at er bedre ikke å eksistere. Det kan virke ekstremt, men jeg har tenkt liknende tanker. Det har skjedd mange ganger når jeg har lest eller hørt om verdens begredelige gang at jeg har tenkt at jeg tross alt er glad jeg er så gammel som jeg er og ikke har barn. Framtiden ser alt annet enn lys ut og foruten at jeg blir skremt naturødeleggelser og utryddelse av arter, tenker jeg også på større grad usikkerhet i arbeidsliv og ellers. Den usikkerheten jeg har opplevd, der jeg har vært nødt til å ta imot de jobbsmulene arbeidsgiverne har kastet til meg, der man ikke vet om det er jobb i morgen eller neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, der all usikkerheten etter hvert sitter som en jernklo i brystet ditt, den har så langt vært unntaket heller enn regelen, men det kan se ut til at det går den veien at det kommer til å bli motsatt. Da er jeg glad, hvis man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, for at jeg ikke har satt noen til verden som skal leve i et slikt jerngrep av bekymringer og usikkerhet. Den som ikke eksisterer, lider heller ikke, mens derimot det å eksistere kan innebære mye lidelse.

Imponer med...

Når jeg kikket på matoppskrifter på nettet, er den en ting som har slått meg, veldig ofte står det imponer med… Siden jeg har kommet over dette påfallende ofte tok jeg et søk på imponer med. Dette er hva jeg fant i løpet av et par minutters søk:

Imponer med fløyelsmyk og luftig ostesufflé.

Imponer med selfies som skiller seg ut.

Imponer med hjemmelaget Twix-sjokolade.

Imponer med ceviche til middag.

Imponer med kamskjell – fra bunnen.

Imponer med sjonglering.

Imponer med glitrende elefanter!

Imponer med 3D-flette.

Imponer med chia.

Imponer med deilige fastelavnsboller.

Imponer med hjemmelaget julepynt.

Imponer med eggmuffins.

Imponer med en søt avslutning på året.

Imponer med en spennende forrett!

Date til helgen? Imponer daten med å lage middag hjemme.

Imponer med god leirmat!

Sett deigen nå og imponer med eltefri bakst i morgen.

Imponer med sorbet med herlige smaker.

Imponer med nye ord.

Imponer med 17. mai-pølsene.

Imponer med sjokoladekonfekt.

Imponer med denne lekre fiskeretten.

Imponer med ølsaus til påskelammet.

Imponer med selvlagde pølse- og hamburgerbrød!

Imponer med supersunn sjokolademousse.

Fakta om solformørkelser – imponer med kunnskapen din.

Imponer med egendyrket ruccola på hjemmelaget pizza.

Imponer med tiurbryst og kjøttkaker .

Imponer med 12 stk. langstilkede roser.

Imponer med Nokias sykkellader-kit, som lar deg lade mobilen med et par tråkk.

Imponer med jordskokkchips som garnityr.

Imponer i ny jobb - og unngå ferskingtabbene .

Imponer med forrett av røkt reinkjøtt!

Imponer med lekker waleskringle til sommerselskapet.

Imponer arbeidsgiveren på syv sekunder.

Imponer naboene med fiskegrill.

Imponer med disse glutenfrie smultringene.

Imponer med denne stilige papirlanternen med innebygget lys.

Imponer med disse deilige amerikanske pannekakene til frokost i morgen.

Oppskrifter for mat som imponerer.

Slik imponerer du deg selv!

Av denne lange listen kan man trekke den slutning at det er viktig å imponere og ikke minst med mat. For den som er ikke er så flink på kjøkkenet er det jo en trøst at det er annet man kan imponere med, eksempelvis glitrende elefanter. 

Så kan man spørre seg hvorfor det er så viktig å imponere eller om det er viktig i det hele tatt.

Suksessbedriften som aldri så dagens lys

Den såkalte suksessbedriten omtalt i forrige bloggpost ble nedlagt før den så dagens lys. Grunnen skulle være opplagt, det er selvfølgelig ingen interesse for den typen foredrag som firmaet skulle levere. Vanlige menneskers kriser og problemer, dem er det neppe noen som bryr seg om. Skal man ut og foredra om slikt, bør man for det første tilhøre sånn cirka eliten og krisen bør være et overstått stadium. De som går fra krise til krise er det ingen som gidder å høre på. Skal man ut og selge foredrag er det nok best å holde seg med en nyliberalistisk drømmeverden der ingen rammes av kjipe, langvarige sykdommer eller mister jobben på grunn av finanskriser og nedgangstider. Der alt er opp til deg selv og bare du greier å tenke riktig så ordner det seg. Alle problemer man møter i livet er muligheter for personlig utvikling og dersom du mener noe annet er det noe alvorlig gærent med deg. I denne virkeligheten tar man ikke inn over seg at dersom man har fem ledige jobber og ti arbeidssøkere, så er det bare fem som får jobb, uansett hvor motiverte samtlige av dem måtte være.

Den nyliberalistiske tankegangen kan minne om religion av den heller usunne sorte. Arnulf Øverland kalte en gang kristendommen for den tiende landeplage, i senere tid har Hege Storhaug kalt islam for den ellevte landeplage, da må nyliberalismen kunne omtales som den tolvte landeplage, og den har virkelig litt å svare for. Jeg har sett på nært hold at religion kan være fordummende, det samme må man trygt si om mye det nyliberalistiske våset som er så populært for tiden.

En av disse populære flosklene er at alt som ikke dreper dag, gjør deg sterkere. Det er sikkert sunt med litt motgang nå og da, det er da også noe de færreste av oss slipper unna. Men livet kan tildele deg for mange og harde slag, da kan det føles som man dør litt for hvert slag man får. Det kan gi en følelse av at man mister noe av seg selv underveis. Langvarige problemer kan gå utover konsentrasjonsevne, kreativitet, humoristisk sans og ikke minst livsglede. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Dessuten viser forskning at økonomiske problemer kan være med på å gjøre deg dummere. Det opptar så mye av hjernekapasiteten at det går utover de kognitive evnene. Det blir sammenliknet med en datamaskin hvor mange programmer kjører i bakgrunnen, det gjør maskinen tregere. For igjen å gå til egne erfaringer, økonomiske bekymringer kan etter hvert slite hardt på selve datamaskinen, samtidig som programmene som kjører blir stadig større og flere.

En annen populær floskel er at det ikke verre for deg enn for andre. I virkeligheten så er jo sånn det er verre for noen enn for andre. Jeg kan ha det verre enn noen andre, samtidig som det garantert er andre som har det verre enn meg. Når men slenger rundt seg med slikt, nekter man samtidig å innse at det er andre som kan ha det utrolig mye verre enn det man selv har.

Dessverre er det sånn at man ofte kan møte slike overfladiske motetenkere i forbindelse med arbeidsledighet, man kan møte dem i jobbintervjuer, der helst hele livet ditt skal ha vært gøy, og har ikke alt vært gøy, ser det ut til at de ikke helt vet hvordan de skal takle det. Av erfaring vet jeg jo også at man i høyeste grad kan møte dem på kurs i regi av NAV. Den mest overfladiske og infantile floskelmaskinen jeg noen gang har møtt, var jo læreren jeg hadde i jobbsøk da jeg gikk på det etter hvert så mye omtalte kurset på Reaktorskolen. Hver gang han åpnet kjeften, og det gjorde han ofte, rant det ut ferdigtygde floskler. Problemet med slike personer er at de bare hører det vil høre, derfor hadde det vært nytteløst å holde foredrag for dem av den typen jeg hadde tenkt å levere.

Å selge inn foredrag av nevnte type til næringslivet ville være dødfødt. Der skal man nok helst ha moteriktige floskelpredikanter som kan skape den rette motiverende hallelujastemningen. Men nå hadde jeg også planer om å holde foredrag for politikere, for de ville være vel være interessert i vanlige menneskers liv og problemer? Nei, jeg tror ikke det, ikke engang de på venstresiden som absolutt burde være det. Nå har det seg jo sånn at jeg en gang i tiden sendte et slikt foredrag i form av en e-post til Audun Lysbakken, det skrev jeg om i bloggens spede barndom, kan leses her. Heller ikke i SV var man særlig interessert, jeg tror ikke noe annet parti ville være det heller.

Det er jo litt synd at den såkalte suksessbedriften ikke en gang rakk å gå konkurs, for det kan hende den hadde fått fram noen stemmer som hadde vært verdt å lytte til. Men det nytter jo ikke, når ingen vil høre.

Om sleipe politikere og suksessbedriften HKHGMM

Som de fleste sikkert har fått med seg har vår forhenværende arbeidsminister, Robert Eriksson, sikret seg tre måneder ekstra med statsrådlønn, 105.337 kroner i måneden, før skatt. Dette har han klart fordi han opprettet rådgivningsfirmaet «Løkka i livet AS» tre dager før den utvidede etterlønnsperioden gikk ut. I firmaet med dette særdeles positive navnet skal han gi råd om arbeid og pensjon. Det er interessant å merke seg at han påstår at han ikke skjønte at registreringen av firmaet ville medføre karantene og følgelig ekstra etterlønn. Selv om jeg har hatt en viss mistanke om at den forhenværende arbeidsministeren ikke har skjønt så mye som det hadde vært ønskelig at han gjorde, tror jeg han skjønte akkurat dette. Og dette er vel noe han strengt tatt burde ha visst, tatt i betraktning av at han har vært arbeidsminister og nå mener seg kompetent til å gi råd når det gjelder arbeid og pensjon. Alternativet hadde vært å gå på NAV, unnskylder han seg med, og det ville selvfølgelig ikke vært noe særlig. Nå heter det seg jo, nettopp fra politikerhold, at dersom arbeidsledige får for mye penger, anstrenger de seg ikke nok for å skaffe seg jobb. Og med en så feit sum utbetalt i måneden har han kanskje manglet den nødvendige inspirasjonen til å søke på alt av aktuelle jobber. Som en ihuga tilhenger av midlertidige jobber kunne han jo hørt med Adecco om de hadde hatt noe til ham.

Nå er ikke dette sjarmtrollet av en forhenværende arbeidsminister den eneste som har startet
konsulentselskap og dermed greid å tuske til seg litt ekstra etterlønn, også flere av de rødgrønne har benyttet samme metode. Kan leses om her. De vet å sno seg, disse som knapt unner vanlige slitere noe som helst dersom de er så uheldige å bli arbeidsledige. Man burde ha satset på en karriere som toppolitiker, det er tydeligvis selveste «løkka i livet».

Dette fikk meg til å tenke på en ide jeg fikk her om dagen da jeg var ute og gikk en tur i skogkanten. Det heter seg jo at det å bevege seg er bra for tankevirksomheten, det mener jeg nå i hvert fall at jeg har lest et eller annet sted. Den lysende ideen gikk ut på at jeg skulle starte eget firma, ikke akkurat konsulentvirksomhet, men noe ikke så langt unna. Jeg skulle nemlig starte suksessbedriften HKHGMM. Bokstavene står for hva krisa har gjort med meg. Det mener jeg nemlig at jeg har hørt en og annen person som har fått lov å breie seg i media har uttalt i forbindelse med at vedkommende skal ha gått gjennom en krise. Det har dreid seg om folk som har vært rike, berømte eller begge deler. De skal ha fått en voldsom selvinnsikt og en dypere forståelse av det meste etter å ha gått gjennom en krise som kanskje kan virke litt puslete for vanlige folk, som dessverre ofte havner under NAV-pisken i forbindelse med kriser. Og det forsterker krisa ytterligere, NAV er jo en krise i seg selv. Mens jeg gikk der og tenkte, dukket det opp et gammelt minne. Det skrev seg fra den gangen vår forhenværende statsminister Kjell Magne Bondevik hadde hatt en såkalt depressiv reaksjon, på folkemunne kalt en DR. Mens Bondevik breiet seg på tv i beste sendetid og la ut som man skulle tro han var den eneste personen i verden som hadde hatt det litt vondt, leste jeg en artikkel i Dagsavisen om en annen mann som også hadde fått en depressiv reaksjon. Han hadde hatt en god jobb, men hadde endt opp som sosialklient og hadde det alt annet enn bra. Sånn går det for oss vanlige dødelige. Og mens det het seg at det var så flott med åpenhet om psykiske lidelser, ble jeg spurt i jobbintervjuer om jeg hadde hatt psykiske problemer, hadde jeg svart ja, hadde den potensielle arbeidsgiveren garantert ikke ansatt meg. Det er nemlig forskjell på folk.

Det er nettopp den forskjellen som gjør at jeg mener HKHGMM vil bli en suksessbedrift. Når elitens kriser gir slik innsikt og forståelse, selv om de ikke får like tragiske konsekvenser som de gjerne gjør for vanlige folk, så må jo vanlige folks kriser gi enorm innsikt og forståelse. Og da må det nødvendigvis være stor interesse for å høre om det. Det jeg da skal gjøre er å ansette folk som har opplevd kriser av forskjellige slag, og sende dem ut for å holde foredrag. Etter hva jeg har fått med meg er det veldig populært med foredrag for tiden, så dette må jo bare bli bra. Behovet burde være til stede, særlig blant våre politikere, som ikke ser ut til å ha så veldig stor forståelse for hva mange har å slite med. HKHGMM vil ansette folk som vanligvis ikke har lett for å få jobb, siden vanlige mennesker ikke er særlig attraktive på arbeidsmarkedet dersom de har vært gjennom vanskelige perioder i livet. Dessuten kommer jeg til å være en hederlig arbeidsgiver, i motsetning til størsteparten av de arbeidsgiverne jeg har hatt.

HKHGMM vil kunne levere foredragsholdere med reell livserfaring, de må da være mye mer interessante enn glattpolerte floskelmaskiner som snakker om at alt er opptil deg selv og at det er i motbakke det går oppover og det er ikke verre for deg enn for andre osv. Som sagt, HKHGMM må simpelthen bli en suksess.  

Bloggen er på Facebook!

Bloggen har nå fått egen facebookside. Det er foreløpig et prøveprosjekt, får se hvordan det går. Foruten å reklamere for egne bloggposter, har jeg tenkt å dele linker til stoff som kan være av interesse. Så får vi se om siden på facebook kan inspirere meg til å blogge litt mer, det går jo litt tregt. Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje på denne siden, eller hvor lang levealder den får, det får tiden vise.  

Jeg er ikke veldig aktiv på facebook, jeg har ikke noe voldsomt behov for å fortelle andre at jeg hva jeg har hatt til middag, om jeg har vasket gulvet eller vært ute og gått en tur. Det jeg har gjort mest er å legge ut bilder, av natur eller annet som kan være fint å se på. Noe som betyr at jeg ikke legger ut bilder av meg selv. Selfiestang står ikke på min ønskeliste, for å si det sånn.

Uansett, får se hva som skjer. Det er jo litt letter å legge ut ting fort og gærent på facebook enn det er på selve bloggen. Men jeg håper å få skrevet noen skikkelige bloggposter også i nærmeste framtid. 

Tankesurr om datatrøbbel og trøblete arbeidsliv

Det er sen lørdag kveld, eller natt, det har vært en slitsom lørdag. Det er lenge siden jeg har hatt dataproblemer av betydning, men på torsdag bestemte min vanligvis så stødige og trofaste Dell seg for å begynne å fuske. Enda verre ble det på fredag, da døde den mer eller mindre. Det er mulig mine forsøk på å gjenopprette den fungerte som aktiv dødshjelp. Jeg er ikke flink med sånt, men dog ikke verre enn at jeg greide å banke et slags liv i den igjen sent på fredag kveld. Da den gjenoppsto fra de døde var den riktignok tilbake til Windows 8, et operativsystem jeg hatet dypt og inderlig den tiden jeg måtte holde ut med det, men det sto allikevel til et slags liv. Lørdag morgen startet med å få elendigheta tilbake til tieren, det gikk greit, hvis man ser bort fra at antivirusprogrammet hadde stukket av underveis. Da var det noen minutters panikk, fordi det var blitt installert da den var inne til service i butikken jeg kjøpte den, jeg ante ikke hvordan jeg skulle få tak i det igjen. Helt til det plutselig skjedde noe som ikke skjer alt for ofte, det oppsto en noenlunde fornuftig tanke i hodet mitt, de måtte nødvendigvis ha brukt min epostadresse da de opprettet kontoen, følgelig burde det være mulig å få orden på det. Det var ikke verre enn å logge seg inn med adressen og merke av for at jeg hadde glemt passordet. Så da kunne jeg installere antivirusprogrammet mens jeg gremmet meg over min trege hjernefunksjon, jeg bedrev med andre ord en form for multitasking. Men uansett anstrengelsene og at det nå står til et slags liv, det er den jeg bruker nå, så må den nok ha litt hjelp fra flinkere folk enn meg hvis den skal fungere tilfredsstillende.

Jeg var sur og lei på fredagskvelden, men det slo meg at dette tross alt er luksusproblemer, jeg har en velfungerende laptop og en serviceavtale i butikken jeg kjøpte pc-en. Problemet er ikke verre enn at jeg ta den med dit og la kyndige folk få gå over den mens jeg kan sitte i sofaen med laptopen. Og heldigvis, jeg har ikke kjøpt den hos Expert. De har, som sikkert mange har fått med seg, fått en del oppmerksomhet fordi de har sagt opp tariffavtalen for sine ansatte. Jeg så Dagsnytt atten på onsdag, der satt det en sleip fyr fra Expert og sa at man måtte da stole på sin arbeidsgiver. Ja, det må man jo, det har jo jeg erfaring med at man trygt kan gjøre. Det minnet meg på en episode da jeg jobbet for Adecco. Jeg ble ringt opp en morgen om en jobb det hastet veldig med og som var et godt stykke unna. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne ta taxi, så skulle de betale det. Det var bare det at det samme hadde blitt sagt en gang før, for ikke så lenge siden, og da hadde jeg aldri sett noe til taxipengene. Så jeg var nødt til å si nei, fordi det har var snakk om såpass lang reise at taxi ville ha kostet omtrent det samme som jeg hadde fått i dagslønn, Adecco betalte jo mikrolønninger. Jeg kunne med andre ord sitte igjen med omtrent null i utbytte, det hadde jeg ikke lyst til. Men stoler du ikke på meg da, sa fyren jeg snakket med. Det var samme fyr som hadde forklart meg hvordan jeg skulle få igjen taxipengene forrige gang, dem jeg aldri hadde sett noe til, så jeg var nødt til å si at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Problemet var selvfølgelig at det var slikt som gjorde at Adecco ikke så lett ga folk nye oppdrag, om man var flink i jobben sin betydde lite. Jeg vet at folk ga gode tilbakemeldinger på meg da jeg jobbet for Adecco, men det at jeg tok igjen med dem gjorde at det til slutt ikke ble så mange nye oppdrag. Jeg var ikke flink nok til å stå med lua i hånda og finne meg i alt snusket deres. Fyren fra Expert minnet meg uhyggelig om sleipingen jeg snakket med på telefonen den gangen, min erfaring er at den sorten kan man overhode ikke stole på.

Jeg kom også til å tenke på det med å være organisert. Jeg har skrevet om min erfaring med å ringe til LO en gang før, men det kan godt gjentas. For mange år siden overveide jeg å organisere meg, nå er det vel strengt tatt ingen god ide når man jobber for vikarbyråer. Da de neppe liker at man er organisert og de har jo den muligheten at de kan la være å gi deg oppdrag, de kan bare skylde på at de ikke har noen passende jobber. Men jeg hadde likevel tenkt på det, da jeg var forferdelig lei av all uhederligheten jeg opplevde i arbeidslivet. Så etter å ha hatt den heftigste jobben jeg noen gang har hatt, der man måtte jobbe, ikke bare for to, men minst for tre hele dagen, der det ikke bare manglet pauser, men tid til å stoppe opp og trekke pusten, tok jeg en telefon til LO. Da hadde jeg dagen før ringt til Arbeidstilsynet, fordi jeg mente arbeidstempoet på stedet måtte være langt over det som var lovlig, folk ble drevet som slaver og var utslitte og fortvilte. Hos Arbeidstilsynet ville de ikke høre på meg, jeg ble avbrutt før jeg fikk snakket ferdig og ble pepret med at dette var lov, det var lov, det var lov, ferdig snakka. Da jeg ringte LO, ble jeg satt over til Handel og Kontor, der jeg nok en gang ble avbrutt og ble pepret med at det var lov, det var lov, det var lov. Eneste forskjellen var at han jeg snakket med hos Handel og Kontor var enda mer aggressiv enn han hos Arbeidstilsynet, han var faktisk skikkelig sinna. Dette er mange år siden, men hvis de fremdeles møter folk på den måten er det ikke rart det ikke er så mange som er organisert. Selv om jeg har skrevet om dette for flere år siden, synes jeg det er så ille at det må være lov å gjenta det. Her var det snakk om en jobb hvor folk klagde over at de var så slitne at de ble kvalme, en annen vikar hadde kommet over en av de fast ansatte som satt sammenkrøllet i en krok og omtrent gråt fordi hun hadde så vondt i beina, og dette mente man var lovlig.

De fleste som jobbet på denne kantina var innvandrere, de kalte det selv for slaveri. Jeg har tenkt på dette når jeg i senere tid når jeg har sett at debatten om innvandring og flyktningkrise har gått vel varm. Kanskje noen av rikssynserne som er ute med høy sigarføring i debatten kunne ta seg tid til å snakke med dem som serverer dem mat og vasker kontorene deres, spørre litt om hvordan de har det. Det har etter hvert blitt slik at de fleste som har slike jobber har innvandrerbakgrunn og jobbene blir stadig hardere. Det er ikke sikkert de hadde turt å si noe, da det ikke alltid er lurt å uttale seg når man sliter i slike jobber, det forventes jo at man skal være lojal overfor arbeidsgiveren sin, som definitivt ikke er lojal tilbake. Men det burde være mulig å legge merke til at folk ikke har pauser, at de er fortvilte, bryr man seg litt om sine medmennesker så tror jeg det skulle være mulig å se at de har tøffere forhold enn de burde ha. At de ikke bryr seg om oss som er norske har vi fått med oss, det gir ingen godhetspoeng å bry seg om norske arbeidsfolk. Det kan se ut til at de heller ikke bryr seg så plagsomt mye om dem som kommer hit fra andre kanter av verden heller, når de først er her i landet og har endt opp i jobber for brutale arbeidsgivere, med mikrolønn og null pauser i løpet av dagen.

Og nå ble jeg så engasjert at jeg har slått hardt i tastaturet, men pc-en er fremdeles i live, den har vært nødt til å lære seg å tåle en smell, det samme kan vel sies om eieren. Egentlig var det noe annet jeg hadde tenkt å skrive om, men jeg husker ikke helt hva, det er ikke bare pc-en som har fått slettet et og annet fra minnet i det siste. Forhåpentligvis lar det manglende seg reinstallere, det gjelder både pc og eier.