Nok en tur til Dublin

Kanskje på tide å tusle tilbake den forsømte bloggen min. Siden sist har jeg vært på min ørtende tur til Dublin. Alltid like herlig å komme tilbake til den byen. Jeg hadde faktisk tenkt å direkteblogge litt fra Dublin, men det ble med tanken. For inntil tre-fire år siden var jeg fullstendig offline når jeg var i Dublin, det hadde egentlig sin sjarm. Den eneste muligheten til kontakt med omverdenen var en gammel, temmelig råtten mobil som det så vidt gikk an å ringe med. Alternativt sende sms, men da ble så mange stygge ord sagt underveis at det burde jeg fortrinnsvis gjøre når det ikke var noen i nærheten. Da jeg gikk til innkjøp av laptop fant jeg ut den var veldig grei å ta med, blant annet for å lagre bilder, sånn at jeg hadde kopier hvis noe skulle skje med kameraet. I år hadde jeg omsider også skaffet meg en noe mer funksjonell mobil.

Om det alltid føles bra å komme til Dublin, er reisen over et sant slit. Det er ikke mye å klage over, to timers flytur, men så kjedelig. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at skyer er veldig spennende å se på, men har ikke greid å overbevise meg så langt. Heldigvis finnes det noe som heter bøker, ellers hadde det ikke vært til å holde ut. Når man lander i Dublin og har kommet seg gjennom kø i passkontrollen og ventet på bagasje i et par evigheter, gjenstår det som egentlig er verst med hele turen, bussen inn til sentrum. Den er stort sett overfylt, både med folk og bagasje, og til tross for at den kaller seg Airlink Express, glemmer den at den er en ekspressbuss når den nærmer seg sentrum. Da forvandler den seg til en skikkelig melkerute som skal snegle seg gjennom diverse smågater hvor det er tett mellom lyskryssene og alltid rødt lys. Du verden hvor godt det er når jeg omsider kan gå av bussen og moroa kan begynne.

Jeg var litt spent på hotellet i år, i mange år på rad har jeg bodd på Arlington, rett ved O’Connell Bridge. Det var det hotellet jeg bodde på aller første gang jeg var på egenhånd i Dublin, det var den gang man bestilte gjennom reisebyrå. Det var et utmerket hotell for en som var på sin første utenlandstur alene, sentralt beliggende og med pub i første etasje. Jeg tilbrakte flere kvelder på den puben og hørte mye bra musikk. Vanvittig høy turistfaktor, men man er jo turist selv når man er ute og reiser. Etter å ha bodd på diverse andre hoteller av varierende kvalitet, har jeg i flere år på rad igjen bodd på Arlington. Det har store rom og brukbart renhold, men rommet jeg hadde i fjor hadde ikke hatt vondt av litt ny maling på veggene. Men absolutt et hotell som kan anbefales. For den som har tenkt seg en tur til Dublin, styr unna Clifton Court. Jeg bodde der noen dager for en del år siden, rommet var en total katastrofe. Det manglet normalt vindu, det var en sjakt med en åpning i det fjerne. Det var mørkt som i den berømmelige sekken da jeg åpnet døra, ved siden av døra var det bryter til en taklampe som ikke virket. Jeg famlet meg fram og fant etter hvert en lampe som virket, det var da jeg fikk øye på det høyst tvilsomme vinduet. Rommet var mildt sagt ikke stort, med det var tilnærmet gangsti rundt senga, plass til kofferten og noen hengere på en knagg. Men det var rent nok, badet var greit og senga var ikke vond. Jeg tok det med godt humør og hadde tross alt noen fine dager, men aldri mer!

I år hadde jeg bestilt rom på et hotell som heter Temple Bar Inn. Som man skjønner ligger det i Temple Bar, jeg krysset fingre og tær for at rommet mitt ikke skulle ligge mot gata, da snakker vi hovedgata i Temple Bar og der kan det være relativt livat og bråkete. Kryssingen hadde fungert, jeg fikk rom vekk fra gata, så jeg var ikke plaget med bråk. Rommet var ikke stort, men det var moderne og pent, delikat bad, alt var rent og fint. Hyggelig betjening og selvfølgelig særdeles sentralt beliggende, kan anbefales.

Greit å bo i Temple Bar, men i helgene er det lurt å gå andre steder, det blir for mange mennesker og for mye pes til at jeg i hvert fall jeg synes det er trivelig. Heldigvis finnes det nok av gode alternativer, fredagskvelden på The Celt i Talbot Street blir aldri feil, bra musikk og en miks av turister og lokalbefolkning. Dessuten billigere øl enn i Temple Bar.

Før jeg kom så langt som til fredagskvelden, hadde jeg vært på en Rural Pub Tour i Dublin Mountains og Wicklow Mountains. Turen startet klokka to på ettermiddag og vi var tilbake igjen i Dublin klokka elleve på kvelden. Da hadde vi vært innom seks puber og fått sett mye vakker natur mellom pubbesøkene. På den første puben gikk det hjort rett utenfor puben, så det var helt klart en avveksling fra pubene i Dublin. En særdeles underholdende sjåfør og god stemning hele veien, en absolutt vellykket og annerledes pubkveld.

Det er veldig mange fine turer man kan melde seg på, i år var jeg også med på en tur som het Celtic Boyne Valley Tour. Det ble en begivenhetsrik dag, mange historiske steder og mye flott natur. Hill of Tara, Loughcrew, Bective Abbey, Trim Castle, Monasterboise og Drogheda. Er man interessert i historie og ikke redd for å gå noen meter fra bussen er dette en tur som helt klart kan anbefales. Også på denne turen bidro sjåføren til å gjøre turen ekstra vellykket. Han var kunnskapsrik og morsom og dessuten sang han to sanger for oss underveis og han kunne helt klart synge. For øvrig ikke først gang jeg har opplevd en syngende bussjåfør i Irland, er det rart man blir glad i det landet?

Bective Abbey

Trim Castle

Monasterboise

En uke i Dublin går utrolig fort, plutselig var det tid for å pakke ned og forlate byen igjen. Det er alltid litt trist å trille kofferten oppover O’Connell street på vei til den hersens flybussen. Som nok en gang var proppfull av folk og bagasje. Nå er det verste gjort, tenkte jeg da jeg hadde kommet meg til flyplassen og fått sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen. Men der tok jeg feil, med min berømmelige uflaks falt det seg sånn at jeg skulle forlate Dublin akkurat den dagen den amerikanske visepresidenten fant det for godt å ankomme byen. Det fikk visse konsekvenser for oss andre som skulle ut og fly den dagen, nærmere bestemt flere times forsinkelse. Men hjem kom jeg nå til slutt og kunne nok en gang fastslå at det hadde vært noen fine dager i Dublin.

Den ene sangen sjåføren på turen sang, var Mountains of Mourne. En nydelig sang som jeg ikke kan huske jeg har hørt framført i levende live før.