Det sosialistiske familieparti

Noen ord fra en som er singel, usynlig og provosert

For en stund siden skrev jeg en bloggpost med tittelen Tomme ord om singelpolitikk. Disse tomme ord tilhørte Audun Lysbakken, bloggposten omhandlet et stykke han skrev i 2007 hvor han avsluttet med følgende ord: Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.

Store ord og fleskefett setter seg ikke fast i halsen, som man pleide å si der jeg vokste opp. Noe som sikkert er riktig, derimot kan begge deler ha en kvalmende effekt. Som singel og barnfri har jeg blitt lettere kvalm av å se Lysbakken i fri dressur de siste dagene. Alle snakker om familiepolitikk, det skal være sikkert og visst, siste nå er også pappagrupper! Dersom det fremdeles finnes noen barnfrie og single blant SVs velgere er det neimen ikke Lysbakkens skyld.

SV har jo et noe merkelig navn, Sosialistisk venstreparti, det er liksom ikke så mange sosialistiske høyrepartier, eller hva? Så hva med å skifte navn til Sosialistisk barneparti, Barnslig venstreparti eller Sosialistisk familieparti?

Og når jeg først er i gang, det snakkes hele tiden om småbarnsfamilier, men vi er da virkelig ikke en nasjon av småbarnsfamilier. For det er jo sånn at unger vokser opp, følgelig er heller ikke de som får barn småbarnsforeldre hele livet. Og for dem som har store barn er det kanskje andre ting som viktige, boligpolitikk for eksempel, det er ikke alle som har råd til å sponse barna sine med bolig.

Lysbakken vil sikre småbarnsmødre en times ammepause om dagen. Dette forutsetter at folk bor like ved der de jobber. Det er det mange som ikke gjør, hva med dem som bruker minst en time for å komme seg til jobben, det er det faktisk en del som gjør. Hvor lang ammepause har Lysbakken tenkt å dele ut til disse? SV vil jo at folk skal reise kollektivt, hvis jeg har oppfattet dem riktig. Og da er det gjerne sånn at det går en ekspressbuss morgen og ettermiddag, skal man hjem midt på dagen er man derimot henvist til en somlebuss som kan bruke tre ganger så lang tid på veien, dette vet jeg av egen erfaring. Følgelig lurer jeg litt på hvordan disse ammepausene skal fungere i praksis.

Lysbakken er antagelig SVs neste leder, selv har jeg ingen planer om å bli SV-velger igjen. Partiet holder seg fremdeles med det noe baktunge slagordet ulike mennesker – like muligheter. Og da lurer jeg virkelig på hvem de ulike menneskene er. Dessuten lurer jeg veldig på hvor vi single som føler at vi hører til på venstresiden skal gjøre av oss.

Arbeidermusikk 3

De som har lest litt på denne bloggen har sikkert fått med seg at jeg har et spesielt forhold til Irland og irsk musikk. Og da må det selvfølgelig dukke opp noe irsk i serien med arbeidermusikk. Jeg har valgt  sangen Ordinary Man med en av mine favorittartister, Christy Moore. Som det framgår av introduksjonen er dette egentlig en engelsk sang, uten at det gjør noe. Det er ikke sjelden man hører så vel engelske som skotske sanger bli spilt på irske puber, denne har jeg hørt mange ganger. Fin sang og en god tekst, som dessverre er svært aktuell i disse dager.

Tabloider nok en gang

Pc-en min skal om ikke lenge gjennomgå en skikkelig oppgradering, i den forbindelse driver jeg og rydder opp litt. Det ligger en del ting og tang og flyter bortover, som ikke nødvendigvis behøver å bli med videre. Og da kom jeg over disse forsidene til Dagbladet, som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Disse har jeg faktisk tenkt å ta vare på, fremdeles til skrekk og advarsel.

Når jeg fikk se disse var det noe jeg begynte å lure på, og som kanskje noen har svar på. Det sies jo at løssalgsavisene må ha slike forsider for at folk skal kjøpe dem. Så det jeg lurer på er om det virkelig er noen som, når de ser slikt som dette skrike mot seg, tenker at i dag må jeg simpelthen kjøpe Dagbladet, dette må jeg virkelig lese mer om. Eller om folk bare kjøper dem av gammel vane, eller uvane, alt etter som man ser det. Dessuten lurer jeg på om det er tilfeldig at det er reklame for piller mot hodepine nederst på den ene forsiden. Man kan jo lure…

Arbeidermusikk 2

I annen del av serien med arbeidermusikk er det på tide å tørke støv av en av min ungdoms helter, Bruce Springsteen. Den utvalgte låta, som burde passe bra i denne sammenhengen, er Factory fra Darkness of the Edge of Town, utgitt i 1978. Jeg var en stor fan av Springsteen i første halvdel av åttitallet, men så kom det en periode der jeg syntes han ble litt kjedelig. Da han kom med We Shall Overcome – The Seeger Sessions i 2006 ble interessen vakt på nytt, et utrolig bra album, etter min mening. Jeg har også stor sans for Working on a Dream, som utkom i 2009.

Arbeidermusikk 1

Jeg har tenkt å starte en serie her på bloggen med arbeidermusikk. Jeg har jo luftet mine frustrasjoner her både titt og ofte over synsernes evinnelige hang til å koble arbeiderklassen med dansebandmusikk. Jeg har også innsett at dette er noe jeg burde tatt med godt humør, men det har jeg altså ikke klart å gjøre. Det har vel å gjøre med at disse påstandene dukket opp samtidig med at lønna ble mindre og arbeidspresset større og da er det ikke alltid at ens humoristiske sans er helt på topp. Nå er vel egentlig det å krangle med folk på grunn av at de liker en annen type musikk en meg selv noe jeg har lagt bak meg. Livet har tross alt lært meg at folk ikke behøver å være duster og idioter fordi om de har en annen musikksmak enn det jeg har. At enkelte synsere ikke later til å ha kommet til samme erkjennelse får være deres sak.

I stedet for å hyle, skrike og bære meg over gnålet om at samtlige i arbeiderklassen digger dansebandmusikk, skal jeg heller finne fram noen låter som er relevante når det er snakk om arbeiderklassen. Nå er det jo ikke slik at musikken man hører på må ha relevans til den hverdagen man opplever. Kommer jeg sliten hjem etter en hard dag på jobben hører jeg gjerne på rolig klassisk musikk. Kanskje fordi det er en type musikk som løfter meg ut av hverdagen, og det kan det absolutt være et behov for.

Det kan synes naturlig å starte med Working Class Hero med John Lennon. I ungdommen hørte jeg mye på Beatles og John Lennon, sånn sett kan man si jeg ble tidlig gammel, allerede i tenårene satt jeg og surmulte over at mye, om ikke alt, var bedre før. I hvert fall syntes jeg at mye gammel musikk var bedre enn det som ble spilt på den tiden. Uansett, jeg hadde kanskje ikke verdens dårligste musikksmak i ungdommen, jeg synes fremdeles at dette låter veldig bra.

Tabloide uvesentligheter

I dag sto jeg nok en gang i kassakø og nok en gang skrek tabloidenes førstesider mot meg. De var neppe verre enn de pleier, det er vel snarere slik som dette de har det med å være.

Et ord fra gamle dager dukket opp i hodet mitt, ordet var folkeopplysning, noe dette neppe kan sies å være. Så hva kan det kalles? Folkeformørkning eller folkefordumming? Folkeinnskrenkning, kanskje? Sex og flatere mage, det er viktig det. For det skjer jo ikke noe særlig av betydning i verden, eller hvordan var det nå egentlig?

Men det skal de ha, tabloidene, at dersom det finnes noen her i landet som ikke har fått med seg hvordan denne helsikes terroristen ser ut, så er det ikke deres skyld.

En vakker dag i oktober

Det er sent på kvelden, det er søndag og det har regnet i dag. Tenk det, regnvær på en søndag og det i verdens beste land å bo i! Sånt går da rett og slett ikke an! Jeg dropper forsøket på å være surmaget sutrekopp av den sorten som regjerer i diverse kommentarfelt rundt om på nettet. Etter å ha gått en tur, som startet før det begynte å regne og som ble avsluttet i regn, la jeg meg på sofaen og leste den siste boka til Karin Fossum mens jeg tømte i meg noen av de evinnelige tekoppene jeg har det med å innta. Og det var jo slett ikke så verst.

Nå har det jo vært mye fint vær i det siste, og for ett par dager siden gikk en fin tur med min alltid like entusiastiske turkamerat, Støver’n. Jeg nøt de flotte fargene, og Støver’n fant tydeligvis mange spennende lukter, så vi koste oss begge to. Jeg tok noen bilder på vår vei, noe Støver’n synes det er litt kjedelig at jeg gjør, siden det innebærer stopp og det er han ikke alltid like begeistret for. Men stort sett kommer vi til en slags enighet om det meste, Støver’n og jeg. Høsten er jo en fin tid for bilder og her er noen av bildene jeg tok.