Vel, det hender at noen lover å gjøre noe for oss, uten at de har tenkt å holde det. På pc-en min har jeg en mappe som heter Politikk, oppi den igjen befinner det seg en mappe med navnet Dumt. Saken er at det meste jeg har lagret om politikk befinner seg i undermappa Dumt. Noe av det dumme som er lagret i Dumt er et stykke av nåværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken. Dette er skrevet før han ble minister for alt dette, det skriver seg fra mai 2007. Det ligger fremdeles ute på nettet, og kan leses her. Men siden jeg nå en gang har lagret det kan jeg likegodt sette det inn her.
Familien, familien, familien…
Denne uken har Ensliges Landsforbund 50-årsjubileum. Spørs om ikke de burde vurdere et navneskifte, det høres liksom så ensomt ut å være enslig. Men jubileet har gitt anledning til å diskutere noe det har vært dørgende stille om i norsk politikk en stund, levekårene til aleineboende mennesker.
På tirsdag ringte Dagsrevyen meg plutselig for å spørre om dette. Jeg la nemlig sammen med Åsa og Heikki fram et forslag på Stortinget om å få en stortingsmelding om levekårene til aleineboende og aleineforeldre i 2004 - eller singelmelding, på Dagbla-norsk. Det ble nedstemt den gangen, men på Soria Moria fikk vi gjennomslag for at dette skal tas tak i.
Det er selvsagt ikke sånn at det er synd på folk som bor aleine, ihvertfall ikke uten videre . Det politiske poenget her handler om noe annet, nemlig hvordan vi som samfunn håndterer endringer i familiemønsteret. Stadig flere mennesker velger andre måter å leve livet sitt på enn innenfor rammene til den tradisjonelle kjernefamilien. Da er det også et økende problem at alt fra velferdsordninger, via kommunale avgifter til størrelsen på pakningene i frysedisken er tilpasset et samfunn hvor kjernefamilien var alle livsveiers mål.
Folk som bor aleine eller er aleineforeldre er de som har vanskeligst for å få endene til å møtes blant folk med lav inntekt eller lav pensjon. Derfor er dette et politisk spørsmål. Avgiftene på kommunale tjenester som vann og renovasjon kunne for eksempel godt vært differensiert etter hvor mange mennesker som faktisk bor i en husstand og bruker tjenestene. Og det er snart ikke mulig å komme inn på boligmarkedet hvis ikke man er to mennesker, eller tjener fett. For mange som bor aleine er det kjempeviktig at vi gjør noe med det store underskuddet på rimelige utleieboliger i Norge. Eller at vi begynner å se på hvordan vi kan gjøre boligkjøpere i dette landet mindre prisgitt raskt svingende renter, for eksempel gjennom å legge til rette for at det blir mer gunstig med fastrentelån.
Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.
Da jeg lagret dette i Dumt, var det ikke fordi det å love de single gull og grønne skoger, eller i hvert fall en viss bedring, er dumt i seg selv. Jeg lagret det i mappa med det lite flatterende navnet fordi jeg visste at dette kun var tomme ord. Og det å love noe man overhode ikke har tenkt å holde, det er dumt. Lysbakken skriver om at det kan bli ubehagelig for KrF, de har det muligens ubehagelig nok for tiden, men dette må da også være ubehagelig for SV. Så vidt jeg vet har ikke dette partiet singelpolitikk i det hele tatt, noe de for så vidt ikke er alene om. Men hvorfor være så stor i ord når man er så til de grader liten i gjerning?
Det snakkes om velgernes politikerforakt, men lite om politikernes forakt overfor velgerne. Å si at man skal gjøre noe for noen, som man overhode ikke har tenkt å gjøre for, kan sees på som et utslag av forakt overfor dem det gjelder, i dette tilfellet de single.
I barndommen lærte jeg at det var stygt å juge og dessuten at dersom jeg jugde, ville ingen tro meg en annen gang, selv om jeg fortalte sannheten. Slik barnelærdom kan det se ut som om politikerne ikke har fått med seg, hadde de gjort det hadde det muligens vært mindre politikerforakt.
Takk for en god blogg med mange interessante innfallssvinkler, saerlig naar det gjelder spoersmaal om sosial klasse og arbeids/livssituasjoner. Enig med deg i at mennesker som jobber i manuelle yrker svaert ofte omtales i lite flatterende ordelag. Det virker som om en del akademikere har fatt det for seg at det er deres oppagave aa definere andre mennesker i hjel.
SvarSlettSosiolog1:"Vi har en stor gruppe mennesker som staar svakt paa arbeidsmarkedet paa grunn av lav kompetanse. Denne gruppen finner det, i tillegg mange andre problemer, naer sagt umulig aa sette ord paa sin egen situasjon paa grunn av manglende refleksjonsnivaa. Vi maa imildertid vokte oss for aa stigmatisere disse og sette dem i baas."
Sosiolog2:"Folk uten utdanning kan tro at det er deres egen skyld at de ikke greier aa komunisere med offentlige instanser. Dette er et problem alle offentlige funksjonaerer med kommunikative oppgaver boer vaere obs paa."
Ja, det kan så absolutt se ut som om en del ser det som sin livsoppgave å definere andre ihjel. Kanskje de burde finne noe bedre å bruke tida si til? Eksemplene du kommer med er særdeles treffende, har lest liknende mange ganger. Det blir jo en smule komisk, det er for øvrig merkelig at de selv ikke klarer å se hva de egentlig sier.
SvarSlettDet sagt, saa er det selvfoelgelig en legitim og i mange sammenhenger nyttig oppgave for samfunnsforskere aa se paa tendenser som gjoer seg gjeldende i ulike grupper. Dette er imidlertid tendenser og har ingenting aa gjoere med enkeltpersoner. Det virker ogsaa som om disse synserne tror det helt utroligste om arbeidsfolk i sin alminnelighet.
SvarSlettDet er svaert faa voksne mennesker i Norge, der vaere seg fra arbeiderklassen eller andre sosiale grupper, som har vanskelig for aa kommunisere sitt anliggende til en lege. Dette blir bare dumt.
Når det gjelder å kommunisere med leger, så har jeg møtt svært mange fra arbeiderklassen bortover på alle stedene jeg har jobbet. Mange av disse har vært storforbrukere av helsetjenester på grunn av skader de har pådratt seg i yrkeslivet. Så langt jeg har forstått har ingen av dem hatt problemer med å bli tatt alvorlig av legene, de har fått den behandling som har vært påkrevet. Problemet deres har snarere vært at de må gå tilbake til samme jobb som er årsak til skadene de har fått.
SvarSlett