Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller
laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå
fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være
syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost,
men det det ble med forsøkene.
Jeg kom over en
artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider
nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på
alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig
urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet
ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige
individer i alle grupper. Mine mest
uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre
middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og
en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder!
En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier
Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn
det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en
person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er
vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet»
forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig
i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.
En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er
Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak
som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt,
mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på
trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne
føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved
at flere kommer i arbeid.
For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen
Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning,
hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet
jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer
enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så
heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom
eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere
som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på
utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen
riper i lakken.
Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å
komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha
gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse
menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med
litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye
overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige
synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake
til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på
venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det
vanskelig, er det lite av.
Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en
påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn
noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk,
derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder
langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem
som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt
kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.
Skal man "stramme inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe", slik Clemet sier, må man være konsekvent og stramme tilsvarende inn på lederlønninger, slik at ledere lærer seg at det skal lønne seg å gjøre en ordentlig jobb.
SvarSlettSlik det fungerer nå, er det gyllen fallskjerm og regelrett belønning å hente for ledere som gjør en slett jobb og må gå av.
Dette må det bli slutt på om logikken til Kristin Clemet skal ha noen troverdighet!
Godt poeng. Det heter seg jo at disse lederne må ha de høye lønningene for å gjøre en god jobb. Og dersom de likevel ikke greier å gjøre en god jobb, blir de belønnet for det. Til tross for at de ikke klarte jobben, har jeg inntrykk av at de får ny jobb likevel.
SlettKristin Clemet har jo også uttalt at de laveste lønningene må bli enda lavere, hvordan det henger på greip når det skal lønne seg å jobbe, kan man jo lure på.
Jeg så tilfeldig at attføringsbedrifter igjen har fått søkelys på seg - heldigvis. Den dritten blir vi nok ikke kvitt så lett, nei:
SvarSletthttp://www.msn.com/nb-no/okonomi/virksomhet/nav-profit%C3%B8rer-tjener-gode-penger/ar-BBCdbg4?ocid=spartandhp
Til tross for at de kommer i søkelyset igjen og igjen, så får de holde på. Det ser ikke ut til at et eneste politisk parti er villig til å ta et skikkelig oppgjør med denne ukulturen.
Slett