onsdag 25. oktober 2017

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.

7 kommentarer:

  1. Takk for lesetips!

    Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie har angivelig selv vært og arbeidsledig og langtidssykmeldt, skal vi tro Dagsavisen. Hun veltet med en golfbil i Thailand!

    Sikkert vanskelig da å forestille seg at noen kan bli syke av det arbeidet de går til hver dag uken igjennom. Her må det minst en golfbil-velt til. I Thailand!

    Selv om Hauglie står voldsomt på for at andre skal i arbeid, kan jeg ikke se at hun selv utfører mye i den retning.

    Hun renner i møter og snakker med pressen. Det er IKKE arbeid, og samfunnsgagnlig er det da slett ikke.

    SvarSlett
    Svar
    1. At Anniken Hauglie har veltet med golfbil i Thailand har ikke jeg fått med meg. Men da skjønner jeg jo at hun vet alt om hva det vil si å ha det vanskelig her i livet. Noe får hun da utrettet, hun sørger for at det blir stadig vanskeligere for dem som har lite fra før.

      Slett
  2. Artikkelen "Frp er det nye arbeiderpartiet" er virkelig dagsaktuell. Bra noen tar opp problemet med yrkespolitikerne som trekker i skjulte tråder - uten å være folkevalgte.

    Før valget leste jeg noen intervjuer med slike rådgivere – den ene en uspiselig Ap’er på 24 som røpet at politikerne vanligvis "gjør som jeg sier", og at "det er gøy å drive med politikk".

    Hadde han sagt at politikk er "spennende" eller "interessant", kunne jeg fulgt ham. Men bare det å bruke ordet "gøy" i en slik sammenheng, viser at denne karen ikke en gang har forstått temaet.

    Hvis Ap’erne faktisk gjorde som han sa, forklarer jo det valgresultatet. Tilpass til dem! Klart vi har et gedigent demokratisk problem, når en lettvekter som pjatter om hvor "gøy" dette er, kludrer til det politikk burde være, nemlig en alvorlig sak med konsekvenser for mange.

    Etter valget fikk jeg e-post fra Fagforbundet med spørreskjema om hvorfor det gikk så skeis.

    Jeg svarte at ut fra valgprogrammet, er Frp et bedre parti for vanlige folk enn Ap, og begrunnet dette.

    Når jeg ser alt rabalderet innvandrerne og deres talsmenn daglig steller i stand i mediene, er det ikke en dag jeg ikke priser meg lykkelig for at jeg stemte på Listhaug.

    Jeg orker ikke en gang forestille meg hvordan det ville vært om Ap hadde sittet ved roret. Hele skuta full av "gøye" innvandrere, og hele skuta på grunn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan ikke si jeg synes den regjeringen vi har nå er særlig "gøy" heller. Som jeg ser det, er det den verste regjeringen som har vært i min levetid. Det er greit nok at Arbeiderpartiet ikke er det noen av oss skulle ønske det var, men jeg tror en regjering med dem hadde vært å foretrekke. Antagelig hadde de ikke gitt fullt så generøse skattelettelser til de aller rikeste, og tatt i hvert fall litt mindre fra de som har minst fra før.

      Slett
    2. Det gledeligste – eller gøyeste, om du vil – jeg ser ved denne, er at boligprisene synker. Får håpe at du med dette får en ny sjanse på boligmarkedet etterhvert.

      Bra også at Meyer i SSB er blitt tatt tak i. For ti år siden holdt hun på å drive sjefene mine fra vettet. Hun var finansbyråd da og ingen bra leder å forholde seg til. En sånn lettvekter.

      Heldigvis takket hun for seg og ble sjef for konkurransetilsynet i stedet. Samme saken der, hun ville detaljstyre og kontrollere alt. Hun omplasserte folk hun ikke likte, folk som ikke hadde gjort henne noe eller gjort noe galt.

      På den tiden fikk hun trykt en artikkel, When radical reforms are on the agenda", om hvordan man lykkes med radikale endringer i en bedrift, ved å utestenge alle som ikke var uenige.

      Artikkelen understreket at dette ikke er så enkelt å få til i offentlig sektor, MEN heldigvis finnes det likevel mange muligheter for delvis utestenging, ifølge Meyer.

      Da ektemannen Victor Norman besluttet å omplante statlige tilsyn, lyktes han ved å omgå fagforeningene og hemmeligholde utflyttingen av direktorater fra Oslo, slik at protestene kom for sent i prosessen til å nytte. For bråk ble det, men det stod han av.

      Ja, visste vi det ikke. Det lønner seg å snike og lure og luske. Meyer gikk i en god skole.

      Hun skrøt av hvilken god og profesjonell leder hun var. Det er ikke i nærheten av å være sant, hvorfor sjekket ingen det før hun ble ansatt i SSB? SSB har ressurser til å forhøre seg, og det ville vært enkelt å kontakte konkurransetilsynets tillitsvalgte og spørre dem.

      Når Meyer nå anklages for å ha sin egen agenda, er jo dette bare en fortsettelse av hva hun drev med før.

      Hun er tilbudt en professorstilling. Ja, hun lever ut Machiavellis lære. Hun skriver i klartekst hvilke metoder hun har tyvlånt fra ham. Og sånt skal kvalifisere for et professorat?


      Og dette stiller Ap seg bak, de som liksom skal være garantistene for arbeidstakeres rettigheter i dette landet! De stiller forsyne meg spørsmål til Siv Jensen (!) - i stedet for å kreve en forklaring av Meyer, som er problemet her – om hva slags metoder Meyer tillater seg å propagandere for i arbeidslivet.

      Men alt er visst greit for Ap, bare innvandrersmisk står på agendaen. På den måten har vi fått en mye bedre regjering, som iallfall forsøker å etterspørre saklighet.

      Slett
    3. …jeg mente selvsagt: ved å utestenge alle som ikke var enige.

      Det jeg ville frem til, er at alt SSB-bråket egentlig er en personalsak der Meyer fortsetter å omplassere folk som er uenige med henne, som en måte å utestenge dem på.

      Slik hun har gjort på andre arbeidsplasser. Under henvisning til arbeidsmiljøloven er selvsagt venstresiden de siste som skal stille seg bak noe sånt.

      Slett
    4. Hei, dette er enda en sak der venstresiden setter all tiltro over styr, når de hadde vunnet på å si ifra.

      Bror til en kompis av meg ble ansatt i Konkurransetilsynet, og fortalte at de ansatte samlet seg om en mistillitserklæring mot Meyer. Dette reddet hun seg ut av da hun i stedet ble sjef for SSB.

      Dette fremstod som en vennetjeneste fra noen andre i Høyre, for Meyer var ikke kvalifisert. Stillingen som sjef for SSB har vært reservert for samfunnsøkonomer, mens hun er siviløkonom fra handelshøyskolen med – av alle ting – opsjoner som sin greie.

      Det gikk som det måtte. Heldigvis ble det grepet inn.

      Det virkelige grumset i saken er at Holmøy aldri kunne blitt sjef for SSB – fordi han har sagt fra om ulempene ved innvandring. Da ville det blitt sagt at han ikke kom til å være objektiv når han skulle utrede fakta om saken.

      Meyers personlige mening er derimot at innvandring er udelt positivt. Så "objektiv" er HUN er i den saken.

      Likevel kunne hun bli sjef for SSB - uten å være kvalifisert - uten å være objektiv i spørsmål om konsekvensene av innvandring.

      Jeg hørte ikke et pip fra venstresiden da. Da la de ballen død, når de nettopp burde grepet den og forlangt objektivitet av ledelsen i SSB.

      Men neida, når det gjelder innvandring til Norge settes all objektivitet til side. Det eneste som gjelder, er at innvandring skal fremstilles som noe positivt.

      Mvh

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.