Jul alene

I år, som flere andre år, har jeg vært alene på julaften. Jeg har tenkt litt på å skrive om det, det er vel litt tabubelagt, et tegn på at man ikke er så vellykket som man burde være. Det kan det kan det være at man ikke er, men det betyr ikke at det nødvendigvis er så forferdelig å være alene i jula. De julekveldene jeg har vært alene er ikke de beste jeg har hatt, men de er heller ikke de verste. Jeg kan ikke si at jeg har gledet meg voldsomt til jul, men jeg har heller ikke grudd meg.

I fjor derimot grudde jeg meg nok mer til å være alene. Jeg hadde vært gjennom et ganske slitsomt år. Jeg hadde mistet moren min med alt det medfører av arbeid, begravelse og annet som ikke er veldig morsomt. Veldig morsomt var det heller ikke å få solgt en leilighet som var tilnærmet ubeboelig og slite med å finne en passende leilighet å leie. Samtidig som jeg måtte innse at jeg antagelig ikke kom til å få mulighet til å kjøpe leilighet igjen. Da jeg omsider hadde kommet noenlunde i orden i utleieleiligheten gikk det opp for meg at det ikke var lenge igjen til jul. Jeg visste at jeg kom til å være alene, både julaften og resten av jula. Først virket det ganske håpløst, men etter hvert fant jeg ut det kanskje ikke ble så ille. Jeg overveide om jeg skulle gidde å ha juletre, noe jeg fant ut at jeg ville ha. Jeg har samlet en del julepynt opp gjennom årene som jeg hadde lyst til å se igjen. Om jeg ikke hadde en kjempefestlig jul, var den helt grei.

Så i år gjorde jeg som i fjor. Jeg har pyntet med juletre og massevis av telyslykter, brent julerøkelse og lagd julemat. Jeg spiser tradisjonell mat julaften, hadde kjøpt en liten ribbe, kokte surkål, og hadde pølse og hjemmelagde medisterkaker. Jeg drakk juleøl og akevitt. Jeg tror ikke jeg hadde klart å spise julemat uten akevitt ved siden av. Det er snakk om langt tyngre mat enn jeg vanligvis spiser, det blir mye fisk og diverse mat lagd av belgvekster.

Jeg husker jeg en gang for mange år siden leste en beskrivelse av hvordan den som skrev tenkte seg at de som feirer julaften alene har det. Det var gråt og å bli full foran tv-en. Jeg kan huske jeg syntes det var en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det behøver ikke være så trist. Nå er jeg ganske flink til å være alene, jeg trives godt i eget selskap. Men selvfølgelig hadde det vært hyggelig og hatt noen å feire sammen med. Men da måtte det også vært noen det var hyggelig å være sammen med. Jeg har dessverre hatt noen heller triste julekvelder uten at jeg har vært alene. Heldigvis har jeg også opplevd trivelige og morsomme julekvelder i godt selskap. Selv om jeg synes det går greit å feire jul alene, får jeg ikke energi til å møte hverdagen av det, på samme måte som jeg ville gjort dersom jeg hadde hatt mulighet til å hygge meg sammen med andre.

Ellers har jeg lest, jeg har akkurat blitt ferdig med Norsk sokkel av Heidi Linde, ei bok jeg kan anbefale. Jeg fant fram en dvd med BBC-serien Pride and Prejudice fra 1995. Jeg har sett den flere ganger før, men det var artig å se den denne gangen og. Jeg har gått turer og da er det koselig å komme hjem til julepyntet stue etterpå. Jeg har tenkt på det som har vært fint i året som gikk. Det har egentlig vært et ganske vanskelig år dette også, men ikke uten lyspunkter. Turen til Skottland var nok det beste som skjedde, jeg har mange gode minner fra den. Selvfølgelig var også årets irlandstur et lyspunkt, særlig var dagsturen til Nord-Irland spennende, da jeg aldri hadde vært der før. Diverse vandringer med nytt kamera, der jeg har tatt massevis av bilder, er også øyeblikk det er fint å tenke tilbake på.

Å feire jul alene er kanskje ikke alltid voldsomt festlig, men det behøver heller ikke være totalt katastrofe. Man er nødvendigvis ikke en ynkelig stakkar som sitter der og griner, alternativt drikker seg snydens, eller begge deler.

Og da ønsker jeg dem som eventuelt kommer innom bloggen et riktig godt nytt år!

Høstbilder

Jeg tror jeg får starte med å si at det er lenge siden sist jeg har blogget. Husker jeg rett er det ikke første gang jeg har begynt en ny post med å si akkurat det. Det har vært lite skriving, det er ikke alltid konsentrasjonsevnen er på topp. Det har vært mye å tenke på de siste årene og det har liksom ikke vært særlig artige greier, for å si det sånn.

Noe jeg derimot har gjort en del i det siste er å ta bilder. Jeg kjøpte et systemkamera sist vinter og det har blitt mye brukt. Jeg er ikke særlig god til å ta bilder, men takket være Photoshop kan jeg rette opp de verste feilene. Moro er det og høsten er etter min mening den beste tiden for fotografering. Så inntil jeg får samlet tankene og forhåpentligvis greier å skrive noe mer eller mindre meningsfullt, her er noen høstbilder.   

 

 

Tre dikt av Hans Børli

En kveld jeg satt og kikket litt rundt på nettet, kom jeg over en side med dikt av Hans Børli. Jeg ble sittende å lese, det var godt å lese noe som var annerledes enn det meste man kommer over for tiden. Det første diktet jeg leste var Rådyret. Det traff meg, jeg har vært mye ute i skogen gjennom årene og det er noe i dette diktet jeg gjenkjenner. Det jeg har følt, men selv ikke ville klart å sette ord på, når jeg har vært så heldig å møte noen av skogens beboere.

RÅDYRET

Denne dagen

 vil jeg bevare i hjertet
 som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien

 i dagningens første time.
 Et rådyr
 så levende vakkert
 så levende ungt
 som hadde det hoppet ned fra
 den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde hele dagen edel.

 En skjør villdyr-ynde
 la et lys av åpenbaring
 over mitt grove dagsverk.
 Hendene ante
 den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis

 fylt av ansvar. Fordi
 skjønnheten hadde sett meg
 med de mildeste øyne i skogen.

Et annet dikt jeg leste og som må sies å passe inn på denne bloggen, var Arbeideren taler om revolusjon. Jeg skal ikke si noe mer om det, da det skulle tale godt for seg selv.

ARBEIDEREN TALER OM REVOLUSJON

Arbeidernes revolusjon -? Tja ...

I allfall ingen store greier
med Marx og Engels og
 Vladimir Iljitsj Uljanov. Nei, en vannmakt
 med skum i munnvikene: Skriket
 av smerte og hjelpeløst raseri
 da sagmesteren skar av seg høgre handa
 på et mangelfullt sikret sirkelblad.
 Eller den rustne forbannelsen
 der gruvearbeideren på vei til nattskiftet
 spytter i snøen og så at
 det var rødt i spyttet ...

Små små ting. Bloddrypp

 fra nebbet til en snarefanget fugl.
 Ingenting å skrive om.

De store revolusjoner, -sier du

 og blar opp bøkene for meg:
 Leningrad 1917, Vinteren ved Teruel,
 Blodhøsten i Paris,
 Manchudynastiets fall ... Nei!
 det var ikke "arbeideren" det hele gjaldt.

Arbeidernes drøm, ser du,

 er en liten og lavmælt drøm
- en stillhet nær jorda.
 Derfor kom den aldri med
 blant tesene på revolusjonsmanifestene
 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid

 som evig skapelse mellom våre hender,
 det lille huset, frihet
 fra armod og grå bekymring
 et elsket menneskes pust på ruten ...

Ikke mer.

 Ingen flammende paroler i rødt
 over hodene på tribunalet.

Boklærde løftemakere

 kledde denne drømmen i store og fagre ord
 slik at vi knapt nok kjente den igjen.
 Fôret med fint teoretisk prek
 sloss vi
 - og tapte.

Døde ved nakkeskudd

 knelende i støvet.
 Ble malt til kjøttdeig
 under beltemerking på brølende tanks.
 Eller vi seiret,
 bar pampene til maktens tinder
 og vendte hjem til en hverdag hvor
 Sibir ventet den ulydige.

Hva gjør det for forskjell

 om tsaren heter Nicolay
 eller Josef ...?

Vi står på dørken, kamerater.

 Og kommer sidemannen din så sant
 et trinn høgere på stigen enn du,
 så spytter han i hodet på deg.
 Jeg vet det. Jeg har selv gått
 i tredemøllen i 40 år. Og der
 kommer noen alltid til å gå.

For skal vår verden bestå,

 må bøyde rygger danne fundamentet
 som bærer den stolte maktpyramiden
 av fusk og faenskap.

Det siste diktet, Kaktus som lagrer vann, er ikke et av diktene jeg leste den kvelden. Det har jeg hatt lagret på pc-en siden jeg kom over det et eller annet sted for flere år siden. Det traff så til de grader at jeg bare var nødt til å ta vare på det.

KAKTUS SOM LAGRER VANN (Til en etiker)

Det er lett nok å slå om seg

med etiske imperativer:
- Du skal... Du må... Jeg vil...
når fortvilelsen aldri har brent margen ut av knoklene i deg.

Kom igjen når du har

krysset Den store saltørken
uten drikkevann,
uten sko på føttene, uten
tårer i din brennende nød.

Kom igjen når

du står på den andre siden
og vet
hvor i ørkenen
de kaktus gror
som lagrer vann.

Litt om politisk ukorrekte vitser

Noe av det dummeste jeg leste i uka som nå snart er over må være følgende: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk-korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Dette sto å lese i en kronikk i VG, skrevet av Sanna Sarromaa.

Vanligvis pleier jeg å forbigå slikt i taushet. Det skulle være temmelig opplagt at når nordmenn ikke ler av slike vitser er det fordi det rett og slett er for dumt. Det som slo meg var at det egentlig er rart at vitser, eller hva man nå kan kalle det, av denne sorten ikke har vært nevnt når man har omtalt arbeiderklassens lavtstående smak. Jeg regner med at det er slikt man tror vi forteller, og ler rått av, når vi sitter der i campingvognene våre, iført grilldress mens vi hiver innpå hjemmebrent og slafser i oss grandiosa.

Til tross for at det ikke er tilfelle, er jeg ikke iført en for trang politisk-korrekt tvangstrøye. Saken er at selv om jeg ikke ler av ekstremt idiotiske vitser, så hender det faktisk at jeg ler av dem som er iført den typen plagg. De kan til tider framstå som ufrivillig komiske i all sin selvhøytidelighet og innbilte fortreffelighet. Jeg håper at jeg tar feil, men jeg har en ekkel følelse av at enkelte av dem kanskje kunne være i stand i le overnevnte «vits» dersom den hadde omtalt en gruppe som det er hipt og kult å mislike, eksempelvis frp-velgere. Jeg har dessverre inntrykk av at enkelte kan opptre temmelig primitivt dersom det er i det de oppfatter som den gode saks tjeneste.

Til slutt en passende videosnutt. Den inneholder nok et og annet som kan bli i sterkeste laget for sarte og særdeles politisk korrekte sjeler. De er herved advart.

Litt mer om vårens tur til Skottland

Jeg fikk lyst til å spandere nok en bloggpost på turen til Skottland i mai måned. En ferietur handler ikke bare om dagene man er borte, det er noe å glede seg til på forhånd og noe å se tilbake på i etterkant.

Noe jeg også hadde glede av i etterkant av skottlandsturen var noen bøker jeg ble anbefalt underveis. Bøkene er The Lewis Trilogy av Peter May. Som man skjønner er det snakk om tre bøker, The Blackhouse, The Lewis Man og The Chessmen hvor handlingen foregår på Isle of Lewis, Ytre Hebridene. Kan anbefales til alle som liker krimbøker som er mer enn bare krim. Gode beskrivelser av mennesker i et særegent miljø. Jeg kom ikke så langt som til de ytre Hebridene, men jeg fikk med meg noen av de indre. Det var en spesiell atmosfære ute på de øyene, særlig gjorde Iona inntrykk. Vi skulle også vært på Staffa, men de skotske værgudene ville det annerledes. Det var for tøffe forhold på sjøen til at det lot seg gjøre. Det var i det hele tatt ganske skiftende værforhold, for å si det på en pen måte. Litt merkelig var det at hver gang vi skulle forlate et kjøretøy, enten det var buss eller båt, så begynte det umiddelbart å regne. En av mine medreisende lurte på om det lot seg gjøre å lure denne regnguden som lot det hølje ned så fort vi bevegde oss ut, men regnguden så ikke ut til å være blant de lettlurte, så her var det bare å finne fram paraplyen.

Iona

Iona

Nå ble været ute på Skye for mye for den gamle paraplyen min, den som hadde fulgt meg så trofast på ferieturer til fuktige reisemål gjennom mange år. Men Skye var nå vakker og det var faktisk noen øyeblikks opphold i regnet sånn innimellom. Underveis begynte guiden å snakke om bandet Runrig, som kommer fra Skye. Jeg var en gang i tiden stor fan av dette bandet, det var musikk helt etter min smak. Det varte helt til bandets utmerkede vokalist sluttet, da mistet jeg interessen. Bandet eksisterer fremdeles, men er nå ført opp på listen over band som var bedre før. Det har etter hvert blitt en svært lang liste. Guiden ble ganske imponert da jeg fortalte at jeg faktisk hadde vært på konsert med Runrig en gang for lenge siden. Det hadde ikke hun vært, men i likhet med meg syntes hun de var bedre før.

Skye

Da jeg til slutt kom til Edinburgh, tok jeg meg i å tenke på hva jeg kunne gjøre i denne byen en annen gang, sånn til neste år. Vi får nå se hvordan det blir. Edinburgh er absolutt å anbefale, nydelig by. I det hele tatt, jeg anbefaler Skottland til alle som ikke er redd for litt, eller mye, dårlig vær.

Til slutt en flytur over Isle of Sky.

       

Noen tabloide overskrifter

På en sen fredagskveld kom jeg tilfeldigvis til å ta et bildesøk i Google på forsider på Dagbladet og VG. Jeg skrev ned en del av overskriftene som dukket opp og resultatet er som følger:

Lavkarbo øker faren for hjertetrøbbel. Berserk på pub. Gikk til sengs med Røkke. Farlige slankemidler. Halve Norge vil ned i vekt. Så lenge holder egentlig maten. Hjertealarm etter lavkarbobølgen. Lavkarbo gjør deg friskere. «Sunt» sukker gjør deg feit. Så farlig er «sunt» sukker. Superslankernes beste råd. Slik får du drømmejobben. Finn din lavkarbodiett. Naken og naturlig. Skjønnhet som koster. Du kan bli syk av spraysåpe. Kvinner må ta mer sex-ansvar. Så lett er det å stjele en sykkel. Slik avslører du det farlige tause sinnet. Vil være sexy for å provosere. Blodtrykkalarm. Vil begraves i egen hage. Bli kvitt det farlige magefettet. Superkur mot magefettet. Slår alarm om kosttilskudd. Nå gjør du syden-kupp. Flått ødela livene deres. 14 år i flått-helvete. Derfor kaster de klærne. Slik får du bilen billigst. Slik blir du lurt. Slik får du superpensjon. Så lett lever du sunnere. Ekspertene varsler om skrekksommer. Gled deg til juli. Maten som øker alzheimerfaren. Bli kvitt julekiloene. Nå er flåtten ekstremt farlig. Grillmaten som smaker best. Søvnproblemer som skader hjertet. Her er grepene som gir deg makslønn. Slik takler du å miste jobben. Fødte gutt i do. Syke av dødelig bakterie. Smittet av sexdukke. Den farlige flåtten har våknet. 1 av 3 vil få kreft. En av tre krangler på jobben. 1 av 3 har ryggplager. Sjekk om du spiser riktig. Advarer mot dødsflått. Derfor vil norske kvinner ha vin før sex. Slår alarm om pille mot migrene. Advarer mot lavkarbohelvete. Tacoen som er farlig for deg. Maten som hindrer slag. Lenket til sengen etter flåttbitt. Kler av seg for å vise ekte kvinnekropp. Googlet seg fram til grilldrap. Slik blir du kvitt kronisk hodepine. Ikke kontakt de døde. Kjendismilliardær amok på utested. Statens kostråd gjør folk syke. Du kan bli syk av vanlig medisin. Slik får du perfekt sommerkropp. Her er den perfekte sommertreninga. Veggedyralarm. Raser mot årets «farmen». Spis deg sommerslank. Ikke vær superforeldre. Sjekk din medisin.

Min favoritt, eller hva man skal kalle det, når det gjelder tabloide overskrifter er fremdeles Kristen buktaler planla pedofilt kannibaldrap. Den minner jo mye om Tramteatrets gamle Naken greve jager neger med øks, men her kan man vel nesten si at virkeligheten overgår satiren.

Årets tur til Irland

Siden forrige bloggpost, som begynner å bli en stund siden, har jeg vært nok en tur i Dublin. Der har jo vært noen ganger før, for å si det forsiktig, men det er alltid stas å komme tilbake igjen. Et av de første bildene jeg tok, var av denne flotte regnbuen. Da hadde det selvfølgelig regnet først, men slikt tar man med godt humør. Dessuten stilte jeg med nyinnkjøpt paraply i år, etter at den gamle som hadde fulgt meg på ferieturer i årevis, trakk sitt siste sukk ute på Isle of Skye tidligere i år.

Jeg pleier å omtale dublinturene mine som min form for hytteturer. For å piffe opp årets hyttetur litt, hadde jeg bestilt to dagsturer på nettet før jeg dro. Første turen var dagen etter ankomst og gikk til Nord-Irland. Der hadde jeg ikke vært før og det ble en interessant dag med mange nye inntrykk. Første stopp var Belfast, spennende å tilbringe noen timer der. Kanskje ikke en by jeg kunne tenke meg å være i over flere dager, men absolutt verdt å få med seg. Rådhuset i byen var i hvert fall staselig nok.

Turen hadde også et stopp ved Dundrum Castle, som bare er ruiner, vakkert beliggende ved Mourne Mountains.

Jeg har etter hvert fått noen faste ting som må gjøres når jeg er i Dublin, en av dem er en runde i Dublin Zoo. Her kan man se vakre og dessverre stort sett utryddelsestruede dyr. Som denne flotte amurtigeren. Tigre er virkelig praktfulle skapninger, men det er ikke mange igjen av dem. På nettsiden til Dublin Zoo står det man regner med at antall amurtigre i vill tilstand kan være fra under 150 til noe over 400.

Her et bilde av afrikanske villhunder, også de utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner.

En ikke fullt så vakker skapning er denne nilkrokodillen. Nå befant jeg meg i Dublin midt under den norske valgkampen, som det egentlig var godt å slippe unna. Men da jeg så de to krokodillene i Dublin Zoo kom jeg til å tenke på at det snart var valg i gamlelandet, det er noe med de tomme blikkene deres som minner meg om en og annen politiker. Jeg skal ikke nevne navn, det ville muligens være litt stygt, men her er en link til en bloggpost jeg skrev for en tid siden.

Dublinturene mine er ikke akkurat helsereiser, men litt mosjon må til mellom inntak av mat, drikke og musikk. Å vandre langs strendene utenfor byen, nyte frisk luft og lyden av bølgeskvulp kan være en behagelig måte å tilbringe formiddagen på. Dette bildet er tatt i Bray, sør for Dublin.

Og selvfølgelig må jeg også vandre litt rundt i Dublin sentrum. Jeg har aldri syklet i Dublin, men det har skjedd en del når det gjelder tilrettelegging for sykling i løpet av de årene jeg har vært der. Denne flotte broen har egne felt for syklister i begge retninger.

Så var det tid for en tur ut av Dublin igjen. Og da var det omvisning på to whiskeydestillerier, selvfølgelig med prøvesmaking og besøk på Birr Castle som sto for tur. Det ble en fin dag. 

 I det store og hele gjorde jeg det jeg pleier å gjøre når jeg er på de kanter. Gikk på pub, Guinness og musikk hører jo med. Var innom bokhandlere og kjøpte noen bøker, også noe jeg pleier å gjøre. Jeg skal i hvert fall ha med meg én ny bok med meg hjem, i år ble det tre. Ellers er jeg ikke så hard på shoppingen, butikker er det nok av her jeg bor, derimot vet jeg ikke om en eneste pub. Om det skulle være noen, er de vel av den sorten der det bedrives flatfyll. Noe jeg gladelig står over.

Det får være nok om årets tur til Dublin. For eventuelle nye lesere, kan anbefale bloggposten der en helt ekte arbeider forteller om sin tur til Dublin.